Stridens kjerne

Det er Valentine’s Day, og jeg kan ikke si at alle hjerter gleder seg. Iallfall ikke mitt. Tidligere idag hadde jeg en fin videosamtale med Enrique, som jeg fortsatt lengter meg syk etter. Han hadde generelt mye fint å si, men det fineste var at han ba meg huske på at min eneste oppgave, nå i denne tiden, er å være en liten jente på fem år som ikke vet noe som helst om hva som foregår i verden. Min eneste oppgave er å være så trygg som det lille barnet er i sin mors armer. Jeg klarer å glemme at Armageddon står for døren, når jeg fokuserer på Gud, Mammaen min, løftene deres, og hvor fint livet kommer til å være så snart dommedag ikke lenger er ‘det nye normal’. Men mitt hat for ‘det nye normal’ er så sterkt nå at jeg ofte føler meg fysisk kvalm, og rådvill på grensen til handlingslammet. Når jeg sier ‘det nye normal’ mener jeg forøvrig ikke bare koronaviruset og alt dette har ført med seg. Det som begynte med et virus på denne tiden for to år siden, var bare innledningen på en svært kritisk og krevende tid for menneskeheten. Og når sant skal sies, var jeg møkk lei av Endetiden lenge før den begynte for ‘folk flest’. Nå er jeg så lei at jeg føler jeg kommer til å kaste opp – av avmakt og frustrasjon. Inni meg har jeg et skrik som har bygget seg opp over flere år. Men jeg er en rolig og avbalansert person utad, så det sitter veldig langt inne å skrike like høyt og lenge som hva jeg føler det er behov for. Jeg har forøvrig illustrert skriket:

Den Hvite Kaninens desperate skrik over verdens uhyggelige transformasjon.

Dette ble en litt dramatisk innledning, synes dere ikke? I møte med ekstrem håpløshet er man nødt til å mobilisere ekstreme mengder håp. Og enda jeg synes alt som foregår nå er tyngre og mørkere enn jeg egentlig føler jeg takler, har jeg alt jeg trenger for å håndtere disse følelsene. Det hjelper å ha Gud som min aller nærmeste, og være bestevenn med Jesus. Og da jeg skrev de siste setningene av forrige avsnitt, begynte Denne Sangen å spille fra en gammel Spotify-spilleliste jeg valgte å lytte til for anledningen. Denne er egentlig fra musikalen Sofies verden, men jeg synes det Sofie synger om er meget passende for det jeg går gjennom for tiden. Sangen er også passende for det Gud lover meg. Sannheten er at min livbøye; det som bærer meg gjennom denne Stormen, er troen min på at Gud ikke lyver. At Gud holder det han lover. For et par dager siden så jeg i facebook-minnene mine at på denne tiden i 2020 hadde Gud bedt meg finne ut hva betydningen av mitt mellomnavn var. Jeg visste allerede hva Isabel betydde. Det betydde ‘Guds løfter’. Men da jeg prøvde å søke opp betydningen for to år siden, var den blitt endret. Nå betydde visst mellomnavnet mitt ‘Gud er fullkommen’. Jeg skrev i facebook-statusen at jeg ikke håpet dette betydde at Gud ikke kom til å holde løftene sine. Det Gud lovet meg da, var det samme som han lover meg nå. Og fordi jeg på denne tiden for to år siden var veldig innforstått med at det vi var vitne til da, bare var begynnelsen på en svært krevende og kritisk tid, ble jeg redd noe var endret mellom Gud og meg. Jeg visste at i Endetiden ville jeg være enda mer avhengig av ham enn jeg allerede var. Var det slik at han gikk bort fra løftene sine når jeg trengte ham mest? Det ble en liten indre konflikt der, som endte med at Gud kjeftet på meg fordi jeg alltid tar alt i verste mening. Og så sa han at betydningen av mellomnavnet mitt var endret fordi jeg var endret. Jeg falt til ro med den forklaringen.

Jeg er forankret i håpet om at Gud holder det han lover, og dette er det som bærer meg gjennom Stormen.

Jeg har en tendens til å ta alt i verste mening. Så lenge jeg har visst at Endetiden har vært nært forestående, har Gud hardnakket påstått at det ikke kommer til å bli så ille som jeg frykter. Min kamp er mellom tankene om hvor ille det kan vise seg å være, og løftene om at jeg nesten ikke kommer til å merke noe som helst til de såkalte trengslene. Kan jeg forresten spørre dere hva dere hører når dere skrur av tankene i hodet, og lytter til hjertene deres? Er det løfter om at Gud skal beskytte dere gjennom alt som skal komme? For det er slik ‘stemmen i hodet mitt’ fungerer for meg. Man kan si så mangt om tankene mine, om min virkelighetsforståelse, og om kontakten min med Gud. Jeg vet at hadde jeg ikke hatt mine indre dialoger med denne stemmen, med all den trøsten, støtten og tryggingen den gir meg, ville jeg ikke vært i live den dag idag. Jeg ville eventuelt vært stuet bort på en skjermet psykiatrisk avdeling, fullstendig ute av stand til å fungere. De sterkeste av oss får den vanskeligste motstanderen å kjempe mot, i dette livet. Vårt eget sinn; vår egen bevissthet. De som vinner denne kampen er de som vil sitte igjen med ‘Livets Krone’, når Endetiden er et tilbakelagt kapittel. Og de som ikke er villige til å lære seg å vinne sine indre kamper, har veldig dårlige forutsetninger for å vinne enhver ytre kamp som vil dukke opp iløpet av de neste årene.

Amen, og god Apokalypse!
– Messias

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: