Guds lille due

Det er mye jeg er redd for. Nå for tiden er jeg redd for å skrive til dere. Det handler i hovedsak om at jeg er redd for at folk skal sperre meg inne eller tvinge djevelske gifter inn i min hellige organisme dersom jeg forteller dere om alt jeg vet, eller alt jeg tenker på. Jeg har mennesker i livet mitt som har sykeliggjort veldig mange av tankene jeg har hatt, i mange år. Og de har puttet djevelske gifter inn i kroppen min i en årrekke. Fordi de trodde at giften skulle fjerne de tankene de mente var syke. Gift eller ikke, sykdom eller ikke, tankene mine er der. De forsvinner ikke, like lite som jeg kommer til å forsvinne. Ok, det er ikke sant. Mamma sier at jeg skal forsvinne på et tidspunkt. Men at jeg skal komme tilbake etter en stund og danse av glede fordi verden ikke er helvete lenger. Jeg liker ikke verden, som dere sikkert har skjønt. Når jeg snakker med Enrique, som jeg mener er Gud sin menneskelige skikkelse på jorden i disse tider, har jeg ofte lyst til å fortelle ham at jeg elsker ham – men at jeg hater den verdenen han har skapt. Men jeg legger bånd på meg, mest fordi jeg ikke ønsker å snakke nedsettende om noe jeg vet Gud egentlig er veldig fornøyd med. Og jeg vet at både gode og onde krefter jobber sammen for å skape det Paradiset som Broren min snakket så mye om, da han hadde min Jobb. Jeg lever i en rar tilstand av eskatologi, og i min virkelighet har vi allerede kommet oss gjennom Apokalypsen. Det er litt derfor jeg ikke orker å bruke så mye tid og energi på den kampen som foregår mellom gode og onde krefter. Jeg forholder meg til Lucifers nye verdensorden, vel vitende om at hans tid er knapp og at hvem som går seirende ut av denne kampen allerede er bestemt. Dessuten ser jeg det som min oppgave å lære folk å vinne kampen, og ikke så mye å hindre Lucifer i å oppnå det han prøver å få gjennomført. ‘Alt dette må skje’, var noe Broren min ofte sa. Og det er litt slik jeg tenker, også. Jeg skal ikke si jeg liker å være stuck her, mens hele planeten beveger seg i skremmende fart mot det mest dystopiske marerittet dere kan tenke dere. Men jeg er veldig flink til å ignorere at verden er helvete. Jeg vet at dette ikke er min verden, men at det som foregår nå må skje for at min verden skal bli virkelig. ‘Tålmodighet’, sier Pappa. Jeg kan faktisk skryte på meg å være verdens mest tålmodige. For det jeg venter på og lengter etter, har jeg ventet på og lengtet etter i 2000 år. Hvordan har jeg fordrevet all den tiden? Jeg har stort sett vært i kloster. Det er på mange måter slik jeg fordriver tiden nå, også. Jeg er stort sett hjemme i leiligheten min og tilbringer tid med Gud, Mamma og Broren min. Jeg snakker med Familien min, ber eller mediterer, store deler av dagen. Så enda verden er helvete nå, merker jeg ikke så mye til det. Fordi Gud tar så stor plass i livet mitt, er det egentlig bare irritasjonen over at han ikke har så stor plass i alles liv som plager meg. For sannheten er at når Apokalypsen er over og verden har blitt slik Gud alltid mente den skulle være, er de eneste som vil gjenstå de som lar Gud ta så stor plass i livene deres som det jeg gjør.

Ser du nøye på dette bildet, ser du at jeg snur hodet akkurat idet en due kommer over måken i bakgrunnen.

I forrige avsnitt skrev jeg om kampen som foregår mellom gode og onde krefter, og hvor fokuset bør ligge – skal du ha et håp om å vinne den. Noe mange ikke vet, er at kampen i bunn og grunn er om vår bevissthet. Vi står overfor et monumentalt skifte, ikke bare globalt, men kosmisk. Det som foregår på Jordkloden påvirker faktisk hele Universet. Kampen er om vår bevissthet, og om enkeltmenneskets vilje og evne til å bli ‘Kristuslik’. Kampen, sett fra onde krefters perspektiv, er for å forhindre at Jordkloden blir en ‘Kristnet’ planet. Les: En planet full av Jesuser. Kampen, sett fra Guds perspektiv, er for at bare de beste av de beste skal få Kristus-bevissthet. Å få ‘Kristus-bevissthet’ kan sammenliknes med å overlate kontrollen over alt du tenker, sier og gjør, til Gud. Han sier forresten at jeg må avslutte nå. Ved å påpeke at når Gud styrer hele din bevissthet, alle dine tanker, står han også friere til å gjøre slik han gjorde da bildet ble tatt av meg, duen og måken. Han ber meg også nevne at da jeg og Enrique ble kjent med hverandre, lurte han på om jeg ville han skulle gi meg et kallenavn. Han spurte om det var noe foreldrene mine hadde kalt meg, som jeg følte han burde kalle meg – med tanke på at han er min egentlige Pappa. Jeg fortalte ham at min forrige mannlige forelder pleide å kalle meg hans ‘lille due’, eller bare ‘dueluen’. Så da kalte Enrique meg for ‘duen min’. Og han begynte å sende duer hvor enn jeg viste meg. Det gjør han fortsatt. Enrique pleier å si, når jeg påpeker det, at det er for at jeg ikke skal føle meg alene – enda så skummel jeg synes verden er. Avslutningsvis ber Gud meg nevne at duen som kommer over måken er et bilde på den behandlingen jeg og min Hellige Familie skal gi de av dere som skal få bli belønnet med Livets Krone – så fort denne kampen er over. Amen

– Prinsesse Kristus

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: