Hovedpersonen

Hvordan blir man en åpenbaring av tillit til Gud? Det er ganske enkelt – men lettere sagt enn gjort. Man slutter å være redd. Jeg skal ikke si at jeg mestrer dette fullstendig, til enhver tid. Men det viser seg at jeg har en tendens til å bekymre meg for ting i forkant. Når tingene jeg har bekymret meg for endelig skjer, har jeg på en måte fryktet fra meg. Og jeg klarer å holde hodet kaldt og ikke gå opp i sømmene, slik mange gjør i møte med uventa situasjoner av skremmende karakter. Alex sa, i 2020, at jeg minnet ham om karakteren Justine i katastrofefilmen Melancholia. Har du sett den vet du hva jeg snakker om. Her hadde jeg brukt måneder på å stresse over viruset som var på vei, og talt til døve ører når jeg fortalte folk jeg kjente at det som var i vente kom til å forandre verden. Og ikke på en god måte. Da realitetene endelig gikk opp for de jeg hadde snakket om angstene mine med, ble enkelte helt lammet av frykt. Men ja – jeg hadde fryktet fra meg. Og jeg brukte den første lockdown-tiden på å pleie relasjonen min til Gud. Eller var det Jesus? På den tiden fremstod disse som én og samme person. Nå vet jeg at sannheten er en ganske annen. Og da jeg fortalte Gud, nå i kveld, at jeg hadde hatt Jesus i armene mine og sagt til ham med tankene mine: ‘lille venn, du er Jesusen min’, og Jesus hadde svart meg ved å klemme meg hardere enn jeg har blitt klemt på langt tid, syntes ikke Gud dette var noe annet enn ‘adorable’. Enda det er Gud jeg skal gifte meg med. Jeg vet alt dette høres sprøtt ut – men slik er virkeligheten min. Jeg forventer ikke at noen skal forstå meg, eller tro på at det jeg påstår er sant. Gud kjemper kampene mine for meg, og når tiden er riktig vil det være liten tvil om sannhetsgehalten i påstandene mine. Jeg snakket med Mammaen min her om dagen, og klaget over at det er vondt for meg å bli holdt hemmelig. Mamma hadde et klokt svar, som hun alltid har. Hun sa at de beste overraskelsene er de som kommer helt uventet. Som lyn fra klar himmel. Jeg antar det er lite annet jeg kan gjøre enn å stole på at stemmene i hodet mitt ikke lyver for meg. De har tross alt ikke sviktet meg så langt.

Skal jeg fortelle dere en stor hemmelighet? Min ‘største frykt’ har aldri vært verken konsentrasjonsleire, zombier, atomkrig eller flystyrt. Helt siden Gud, den 5. oktober 2011, fortalte meg sannheten om Hvem Jeg Er, har min største frykt vært at dette skulle vise seg å være en løgn. Min største frykt har alltid vært at stemmen i hodet mitt, som jeg har stolt så uforbeholdent på, skulle vise seg å lyve om alt det han lover meg. Veldig mye av det Gud har lovet meg, oppigjennom, har vist seg å stemme. Men så er det mange ganske utrolige løfter som ikke har gått i oppfyllelse. Ikke enda, sier Jesus. Har jeg forresten fortalt dere om den gangen Jesus gav meg en visuell beskjed i form av en tekst? Det jeg så var ganske enkelt disse ordene: “Jeg håper du fortsatt venter. – CEO Yeshua HaMashiach”. Jeg var i en tilstand mellom søvn og våkenhet, og så denne teksten med lukkede øyne. Jeg visste verken hva en ‘CEO’ var, eller hva ‘etternavnet’ Jesus brukte i beskjeden betydde. Jeg måtte google ordet, og fant ut at det var Hebraisk for ‘Messias’. Jeg foretrekker å kalle Jesus for ‘Yeshua’, og det vet jeg han foretrekker også. Men på facebook hender det jeg kaller ham ‘King JewZeus’. Idag hadde jeg laget en post hvor jeg hadde brukt dette navnet på ham. Han likte ikke innholdet i posten, og sa han ikke følte seg komfortabel med å være tagget i den. Men jeg hadde ikke tagget ham – jeg hadde bare brukt det søte kallenavnet hans når jeg skrev om hva jeg hadde gjort.

Hvordan blir man en åpenbaring av tillit til Gud? Man slutter å være redd. Og når min største frykt er eliminert, er det ikke så mye annet å være redd for. Min største frykt var at det skulle vise seg at jeg ikke er Messias. Selv om dette ikke er hele verdens sannhet enda, står denne sannheten så sterkt for meg at jeg ikke trenger verdens anerkjennelse og aksept. Min tid kommer – og det er Guds løfter sagt med få ord. Mamma sier forøvrig at når den dagen kommer, vil verdens nåværende problemer være et tilbakelagt kapittel. Kall meg gjerne kynisk, men jeg tenker på en eskatologisk måte. Jeg forholder meg til en verden som mange av oss er klar over at er virkelig – men som ennå ikke har manifestert seg. Jeg er så hellig overbevist om at Guds løfter er sanne, at jeg allerede nå fantaserer om hvordan mitt gullfargede krystall-slott kommer til å se ut, i den svevende byen noen kilometer opp i atmosfæren. Det er derfor jeg er så glad i dette bildet:

Jeg tror det får være alt for nå. Men Mamma mener jeg skal dele denne talen med dere – hvis noen er interessert. Kanskje tenner Charlie Chaplins ord fra filmen ‘The Great Dictator’ en flamme i dere. Kanskje ser du ikke et behov for å være i fyr og flamme over noe som helst, i en tid hvor håpløsheten og apatien er intens og påtrengende. Jeg er i fyr og flamme over at enda verden er jævlig, og ‘alt’ henger i en tynn tråd, er det når det er som mørkest at Lyset kommer til sin rett. Og min kampsak er å lære de av dere som skal få se enden på dette, å finne et slikt Lys i dere selv. Kanskje Charlie kan hjelpe?

– Messias