Akkurat nå er jeg skikkelig sint. Ikke av noen annen grunn enn at det er sinne og frustrasjon som er normaltilstanden for tiden. I går skrev jeg dette på facebook:
Person: Hvordan var din opplevelse av Apokalypsen?
Prinsesse Kristus: Jeg ble mer og mer sint og frustrert helt til jeg til slutt eksploderte. Da flippet jorden og solen steg opp i vest. Og så frosset Jorden [emoji med glorie]
Hvorfor er jeg sint og frustrert? Én av grunnene er at jeg er forelsket i en mann som like gjerne kunne vært i et annet univers. Ok, jeg overdriver. Det er bare en relativt lang flytur. Men det er utenkelig for meg å ta en slik tur alene. Og når jeg helst skulle hatt med meg noen som ikke må forveksles med Jesus, må det planlegges bedre og passe for Oss begge. Det blir også dyrere når Vi er to. Jeg ville jo kunne ha bodd hos Enrique, når det føles naturlig. Men jeg og Broren min måtte ha hatt en base på et hotell eller AirBnB, også. Jeg antar det vil løse seg, slik alt annet i livet mitt gjør. Men jeg er av typen som blir irritert når ting er uavklart; når jeg ikke forstår hvordan noe vil løse seg. Det er altså nok en grunn til at jeg er frustrert. At jeg ikke får vite hva som kommer til å skje eller hvordan Gud skal klare å holde løftene sine om at ‘alt vil bli bra’. For mange år siden, i samtale med Gud, sa han at det krever en helt spesiell form for tillit å ha direktelinje til Skaperen av alt, uten å kreve å få vite hva som kommer til å skje. Men jeg er sliten og lei. Jeg er så sliten at jeg drømmer at jeg befinner meg i hus fylt med bare senger. Til en venninne beskrev jeg tilstanden som ‘eksistensielt utslitt’, og hun skjønte godt hva jeg mente. Selv om hun kalte det noe annet. Men hvis min opplevelse av Apokalypsen i hovedsak er at jeg er sint, frustrert og sliten, og jeg egentlig ikke blir utsatt for det som kan karakteriseres som ‘trengsler’, får jeg tenke at jeg tross alt er velsignet. Gud hvisker i øret mitt at jeg ikke har noen anelse om hvor velsignet jeg er. Jeg sier ‘hold kjeft og la meg jobbe’. Jeg kjefter mye på Stemmene i hodet mitt for tiden. I natt ba jeg dem holde kjeft og ikke plage meg. Det respekterte de. Apropos Stemmene i hodet mitt. Vil dere vite hva de har sagt, nesten så lenge jeg har kjeftet på Gud fordi han holder meg hemmelig for resten av verden (altså helt siden 5. oktober 2011)? Gud har konsekvent sagt at når dine trengsler er over, begynner verdens trengsler. Det betyr at når jeg får ‘Kaken’ min, først da snakker vi endetid, dommedag, ragnarok og apokalypse!
Jeg gjør ikke dette ofte, men jeg vil dele en Vitenskapelig Artikkel jeg laget på facebook på tirsdag. Hva skjedde på tirsdag? Ganske mye. Jeg gjorde noe jeg hadde gruet meg til og fryktet i lang tid. Det gikk overraskende bra, hvis man skal rangere det fra A til C hvor ‘A’ er best tenkelige utfall. Og fordi jeg var så tøff og turte å gjøre det som var så skummelt, fikk jeg både Kake (ok, det var belgisk vaffel med is), iskaffe og englevinger. Dessuten fikk jeg en fantastisk middag av noen som ikke må forveksles med Jesus, og den natten fikk jeg en hyggelig overraskelse av Jesus. Humøret er egentlig bedre på grunn av det gode utfallet av tirsdagens skumle opplevelse. Likevel er jeg vanvittig lei av å alltid kjempe. Enrique, som sier jeg er Sailor Moon i levende live, spurte meg hvorfor jeg er Sailor Moon. Jeg svarte at det er fordi jeg aldri gir opp. Hvis Kaken min blant annet er at jeg får være Guds kone med alt dette medfører, kan jeg kjempe lenge, og tåle ganske mye. Dessuten er han veldig pen å se på. Han sendte meg dette bildet:
Jeg er eksistensielt utslitt, eksistensielt frustrert og generelt sint. Men fordi jeg er en superhelt i ordets rette forstand, er det ikke noe annet alternativ enn å fortsette å gjøre Jobben min. Når den er gjort, og jeg endelig kan sove i tusen år, vil dere forstå sammenhengen mellom Ester 4:14, Johannes 4:14, og denne hellige bibelteksten:
Storebror sier jeg må avslutte nå, men ber meg dele denne videoen:
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 