Jeg har store problemer med å forstå mennesker. Jeg føler så lite fellesskap med ‘folk flest’, at jeg egentlig ikke tenker vi er samme art, engang. Idag snakket jeg med min nydelige Tvillingbror om dette. Men det var ikke så mye om at jeg føler meg som en utenomjordisk på en klode jeg ikke lenger ønsker å være på. Jeg snakket med ham om hvordan jeg føler at jeg – helt bokstavelig talt – er usynlig for ‘folk flest’. Han ba meg forklare hva jeg mente, og jeg sa at jeg føler at jeg kunne ha stått rett foran en person og viftet med hendene ti centimeter fra personens ansikt, og vedkommende ville ikke lagt merke til det. Broren min sa at det bare er sånn ‘folk’ er. De er i sin egen verden. Jeg sa at det virker som den verdenen jeg er i, og den verdenen de er i, egentlig ikke er den samme. Broren min var enig, og sa at selv om vi befinner oss på samme planet, betyr ikke det at vi er i samme verden. Noen vil kalle det ‘versjoner av verden’, andre vil kalle det ‘dimensjoner’. For å gjøre det enkelt, kaller jeg min verden for Fantasia. Og der er jeg (en av) enehersker(ne). Kall meg Den Barnlige Keiserinnen. Eller bare Månebarnet.
Hva har jeg gjort idag? Litt av hvert. Men det jeg har lyst til å fortelle om nå, er forøvrig noe som skjedde for noen dager siden. Jeg tror det begynte med at Alex, den ene bestevennen min, nevnte at han gikk forbi et hus hvor et band spilte sangen Waymaker. Jeg tror jeg sa til Alex at han er søt. Alex lurte på hvem jeg mente, og jeg sa at jeg naturligvis mente Jesus. Da sa Alex: “Han som lager veier”. Og der var det noe som sa ‘klikk’ inni meg. Nå skal jeg dele en lang utgreiing om hendelser som var svært avgjørende for at jeg gikk fra forstanden, en vakker augustdag i 2009. Det begynte med at en jeg kjente på den tiden spurte meg om jeg trodde verden ville gå under i 2012. Noen av dere husker kanskje at dette var et rykte som gikk. Datoen det var snakk om, var 21. desember 2012. Og 11. august 2009 fikk jeg altså dette spørsmålet. “Hva tror du?”. Jeg svarte at jeg ikke trodde det var noe å bekymre seg for, men at personen som stilte spørsmålet kunne lese litt på nettet om bakgrunnen for disse ryktene, bare for å få de avkreftet. På vei hjem den dagen ble jeg… hva skal man si? Psykotisk? Det var det de fleste trodde, i det minste. Jeg satt på bussen, og den kjørte forbi noe veiarbeid. Man skulle tro jeg hadde kjørt forbi veiarbeid med buss mange ganger tidligere. Men på en eller annen måte var dette annerledes. På samme måte som Neo får en kryptisk melding som ber ham ‘våkne opp’, var denne opplevelsen min melding. Veiarbeiderne så annerledes ut, som om de var preget av noe lyssky, alvorlig og tungt. Utstyret og bilene så annerledes ut. Fargene var mer i nærheten av neonfarger. Og logoen på bilene bestod av en sint grevling som rev opp et veinett, og teksten: “Vi legger veien for deg”. I lang tid fremstod det som skjedde akkurat der og da, som innledningen til galskapen min. Men på mange måter var denne opplevelsen mitt første møte med Fantasia.
Alex hadde sagt: “Han som lager veier”. Plutselig, nesten 13 år senere, klarte jeg å koble denne sære opplevelsen til favorittnavnet mitt på Yeshua. Hvilket navn? Waymaker, naturligvis. Vil dere vite hvorfor dette er mitt favorittnavn på Yeshua? Fordi den andre bestevennen min, han jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’, endelig kom ut av skapet og innrømmet at sangen ‘Waymaker’ handler om ham – i Påsken 2020. Lytt til den Her.
Men det stopper ikke der. Den kvelden for et par dager siden koblet jeg den sinte grevlingen som ‘legger veien for deg’ med Jesus sin tittel Waymaker, og det fikk meg til å se mine år med trengsel i et helt nytt lys. Det som videre skjedde, var at neste dag kom jeg over et nydelig kunstverk som noen hadde delt i en kunstgruppe på facebook. Jeg elsket bildet ved første øyekast, og da jeg så hva kunstneren hadde kalt det, skjønte jeg at jeg måtte kjøpe det. Tittelen på bildet var nemlig Way Maker. Her kan du se bildet.
Broren min sier at jeg er kjempeflink, og at selv om jeg sutrer over at jeg aldri vil bli Maria Magdalena, så er det akkurat det jeg er. Fordi mitt navn ikke er Sandra. Han sier også at selv om verden ikke gikk under i 2012, slik mange spådde, så var det noe som skjedde den dagen. Han sier at 21. desember 2012 delte verden seg i to versjoner. Den ene versjonen er hva jeg kaller Fantasia. Mens den andre versjonen… vel, det er den verdenen hvor jeg er så godt som usynlig. De to versjonene har eksistert side om side, men utviklet seg i to veldig ulike retninger. Og der forskjellene var små og ubetydelige tidligere, er de nå i ferd med å bli veldig merkbare. Forskjeller som handler om hvorvidt det er mat å få kjøpt i butikkene eller ikke, for eksempel. Sannheten er at nå er tiden Gud avgjør hvem som skal være i hvilken versjon av verden. Og dersom du tenker at du har det utmerket fint i den verdenen hvor jeg er usynlig, for da slipper du det evinnelige maset mitt, så kan jeg fortelle deg at den verdenen du befinner deg i er i ferd med å bli det mest dystopiske, totalitære marerittet du kan tenke deg. I Fantasia vil det være langt hyggeligere. Det er tross alt den versjonen av verden som kommer til å bestå. Den andre versjonen er 1: flat, og 2: et hologram. Og den eksisterer bare så lenge geitene (jfr. Matteus 25:31-46) eksisterer. Men disse kommer til å forsvinne én etter én. Det har Pappa lovet, og Gud pleier å holde det han lover. Jeg holder løftene mine, jeg også. Ett av disse, er at ‘Kaken ikke er en løgn’. Men dere er nødt til å akseptere tilbudet om to Kaker til prisen av én. Hvis dere ikke vil akseptere Jesus sin Tvillingsøster, får dere ikke deres ‘annet komme’ av Broren hennes, heller. Og ps: Er du i min versjon av verden; er du under min paraply, kommer Apokalypsen bare til å være et langt vitnesbyrd om hvor god Gud er mot deg. Men det innebærer at du tar meg alvorlig og gjør som jeg sier.
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 