Jeg begynner å bli mer komfortabel med min nye arbeidssituasjon. Tiden hvor jeg kanskje var Messias, føles som et vondt minne. Men i går ble jeg brutalt og smertefullt minnet på det. Jeg skal ikke si nøyaktig hva som skjedde, men jeg kan si at jeg er veldig glad jeg var hos Broren min da det inntraff. Vi skulle akkurat til å spise middag, og jeg fikk en telefon fra noen som ikke har ringt meg på lenge. Det var ikke en lang telefonsamtale, men det som ble sagt var nok til å sende meg ned i den dypeste avgrunn. Så la vi på, og jeg klarte verken spise eller le av Broren min sine hysteriske vitser. Til slutte måtte han spørre meg hvorfor jeg var blitt helt ‘Blakstad’. Jeg forklarte det med at jeg ikke har måttet forholde meg til mennesker som snakker til meg som om jeg ganske riktig hører hjemme på Blakstad, på en lang lang stund. Broren min, som er den ene i livet mitt som aldri har sett meg på den måten, hadde naturligvis noe fint å si. Og han klarte å spore oppmerksomheten min bort fra den avgrunnen jeg befant meg i, og over på ‘Kompani Lauritzen’. Ja, Vi ser visst på det for tiden. Jeg liker filosofien bak serien, at deltakerne utsettes for svært krevende situasjoner – alt for å gjøre dem til de beste versjonene av seg selv. Det er på mange måter Guds filosofi bak apokalypsingen han utsetter verden for, nå for tiden. Jeg ble på mange måter utsatt for det samme, all den tiden de fleste rundt meg mente jeg hørte hjemme på Blakstad. Jeg antar det var mine ‘trengselstider’. Og Gud sa alltid at når mine trengsler er over, kommer resten av verdens trengsler til å begynne. Det er naturligvis mange som føler verdens trengsler allerede har begynt. Der må jeg dessverre skuffe dere – dere har ikke sett noe enda.
Har jeg fortalt dere historien om bildet av Jesu Brud? Jeg tror jeg har det. Men jeg har kanskje ikke nevnt at hun var mye blåere tidligere? Det som skjedde var at jeg bestilte bildet direkte fra kunstneren. En dame i Sør-Afrika ved navn Trudie. Dette er ikke originalen, altså, men et trykk av et bilde hun malte på bestilling til en annen kunde. Ettersom dimensjonene på bildet ikke er spesielt vanlige, måtte jeg få spesialbestilt en ramme. Jeg elsker BGA Fotobutikk, som kan lage alle slags rammer på bestilling. Men fordi jeg egentlig ikke har plass i leiligheten min til mer kunst, måtte jeg henge bildet på siden av et stort skap som står i stuen min. Tro meg, jeg brukte de to første ukene etter at jeg hang det opp på å bekymre meg for at det skulle falle ned og knuse andre viktige gjenstander. Poenget er uansett at rammen som ble spesialbestilt hadde en blå folie på hver side av glasset. Jeg trodde først at glasset var blått fordi jeg hadde bestilt rammen med pleksiglass. Grunnen til at jeg bestilte pleksiglass, var fordi jeg tenkte at da vil det være mindre som går i stykker dersom plassen bildet skulle henge ikke var trygg. Ja, jeg styres ofte av bekymringer og tanker om katastrofe… Uansett, da. En av mine gode hjelpere sa at glasset sannsynligvis ikke var blått, sånn egentlig. At det sannsynligvis var en beskyttende film som kunne tas av. Jeg klarte å ta av filmen på utsiden av glasset, så gikk det noen uker før jeg orket å forsøke meg på å ta av den på innsiden. Da glasset ikke var blått lenger, endret jeg anmeldelsen jeg hadde gitt BGA hos TrustPilot. Rett skal være rett. Og så lå jeg i sengen min de neste to dagene og bare beundret kunstverket. Med åpen soveromsdør er det nemlig dette jeg har utsikt til fra sengen. Vil dere vite hva jeg synes er det kuleste? Da jeg var helt forferdet fordi BGA hadde laget en ramme til meg med blått pleksiglass, beroliget Stemmen til Broren min i hodet mitt meg med at når jeg sluttet å være frustrert, lei meg og sint, kom ikke glasset til å være blått lenger. Jeg trodde Jesus skulle fikse det på magiske, mirakuløse måter. Men en kjensgjerning ved Gud og resten av den Hellige Familien min, er at de jobber på en slik måte at man nesten ikke vet om det er de eller oss som gjør jobben.
Sannheten er at jeg har det bedre enn jeg har hatt det noengang før. Vil dere vite hvorfor? Det handler ikke om at jeg har ‘kommet ut av skapet’ og alle vet at jeg er Datteren til Gud. Jeg trodde at det var det som måtte til for at jeg skulle slutte å være frustrert, lei meg og sint. Men det som har endret seg, er at Broren min har ‘kommet ut av skapet’. Ikke for noen andre enn meg, det er sant. Men den forståelsen som er mellom Oss, og vissheten om at det virkelig var ham jeg forelsket meg i i Kristiansand, gjør at hva resten av verden tenker og mener blir mindre viktig. Det føles også mindre viktig å overbevise ‘folk flest’ om at jeg er den jeg sier jeg er. Jeg har akseptert en svært viktig del av Jobben min. Nemlig det om at Yeshua bruker meg for å se hvem som virkelig kan kalles ‘Kristne’. Det betyr at jeg ikke er ment for alle. Jeg er ikke ment å bli likt og forstått av alle. Når sant skal sies, føler jeg ikke at alle kan se meg, engang. Og det går greit. Jeg blir riktignok kjempedårlig av å bevege meg rundt i Oslo og føle meg like usynlig som et spøkelse. Men så tenker jeg på ett av mine tegneserie-alias, Daoko Girl, og føler meg kulere enn jeg har gjort noengang før. Vil dere se? Dette er en kortversjon:
Det får være alt for nå. Enrique, som kjæresten min heter, fortalte meg akkurat at han har kjøpt billetter for å fly til Norge. Det gjør meg litt stressa, men det handler om at Stemmen til Gud i hodet mitt sier noe helt annet enn hva Enrique sier – angående når og hvor vi kommer til å møtes for første gang. Vi får se hvem av dem som har rett. Jeg antar det blir fint å se ham, uansett hvordan det vil vise seg at det skjer. Han fortalte meg at han ble veldig glad da jeg sa at grunnen til at jeg styrer og ordner sånn i leiligheten min, er fordi jeg skal gjøre ‘alt’ klart til han kommer. Gud sier forresten at når ‘alt’ er klart i Minihimmelen, kommer han til å la Månebarnet åpne Det Syvende Segl. Det er en referanse til en sang av Iron Maiden, og til en bibeltekst fra Johannes åpenbaring, Bibelens siste bok. Den som handler om Denne Tiden. Månebarnet synes forøvrig vi kan skippe hele Endetiden, og spole raskt frem til Åpenbaringen 21 🙂
Amen
– Prinsesse Kristus
Ps: Da jeg hadde fullført dette innlegget og delt det på facebook, ringte Broren min meg. Jeg spurte hva som skjedde, og han sa han akkurat var ferdig på jobb. Så spurte han hva jeg drev med, og jeg svarte at jeg akkurat hadde skrevet et Blogginnlegg. Da sa han: “Ferdig på jobb du også, med andre ord?”. Han er litt søt, og verdens beste Sjef!
Jesus & Kristus 