Klokken er 22:22, og det er litt søtt. Men jeg skal ikke si hvorfor. Mest fordi jeg er full av hemmeligheter som ikke bare gjelder meg, men han som ikke må forveksles med Jesus, også. Hva har skjedd siden sist? Jeg husker ikke så mye, skal jeg være helt ærlig. Det er nok fordi jeg er i en permanent tilstand av psykose. Og jeg gjør masse syke ting som ikke gir mening. Som for eksempel å henge opp kunst på veggene mine som vitner om hvor psykotisk jeg er. I vrangforestillingens rus bestilte jeg et bilde av en Barbie som ser ut som Jesus – men i søte pastellfarger. Jeg hadde ikke plass til mer psykotisk kunst på veggene mine, så jeg måtte klistre bildet – i ramme og alt – på ett av skapene i stuen. Når sant skal sies synes jeg det ser dødsbra ut. Bildet matcher en helt fantastisk nydelig lysestake i krystall som jeg kjøpte i vinter. Den er også i søte pastellfarger. Nærmere bestemt blått og rosa. Ja, og så puttet jeg et annet blått og rosa bilde inn i en av rammene i bokhyllen min. Fordi jeg er klin psykotisk og ikke kan skille fantasi fra virkelighet, er dette en illustrasjon av meg og han som ikke må forveksles med Jesus. Det skal sies at vedkommende både har brukt t-skjorten jeg har gitt ham med disse figurene på, og valgt ut de blå og rosa kaffekoppene mine med samme figurer på – når jeg har sagt at han kan velge kopper til kaffen jeg har servert. Figurene heter Kiki og Lala, og sammen er de Little Twin Stars. Gutten heter Kiki, og han har visst bursdag på Julaften – ifølge Hello Kitty Wiki. Jenta heter Lala, og hun har naturligvis bursdag samme dag. De er tross alt tvillinger. Disse karakterene gir meg tanker om hovedpersonene i en bok av Jostein Gaarder. De heter Lik og Lak, og er et tvillingpar fra landet Sukhavati. De ser ut som de er rundt ti år gamle, men de er egentlig evige og uten alder. Lik og Lak er tilstede når verden blir skapt, og tripper i tusenvis av år for å få lov til å reise inn i verden selv. De har så lyst til å fortelle menneskene i verden at alt de kjenner til er et eventyr i hodet til Oliver, den voksne mannen som bor i Sukhavati. Det bor også en kvinne der, og hun heter Olivia. Men når de endelig får lov til å reise inn i verden, i en glasskule, blir ikke de gode nyhetene de kommer med særlig godt mottatt.
Fordi jeg er veldig, veldig gal, bryr jeg meg fint lite om hvor fjern fra deres virkelighet min virkelighet er. Og fordi jeg er klin kokos, har jeg tanker om at jeg skal klare å manifestere min virkelighet så den blir alles virkelighet. Så kan alle gå rundt og snakke med Gud om livets små og store utfordringer, eller sende tanker til kjæresten sin om hva de trenger. Tanker om for eksempel hva de ønsker seg til middag. Når jeg gjør det, sender tanker til Broren min, altså, så ønsker jeg meg stort sett alltid pannekaker.
I det siste har jeg sendt tanker til Broren min om hva jeg har følt at jeg har trengt ganske lenge. Og idag fikk jeg det jeg trengte. Det gjorde meg veldig glad, men jeg tror Sjelen min er enda gladere. For det var den som hadde store problemer. Den hadde så store problemer at jeg nesten ikke har fungert. Ikke på den måten at jeg ikke har klart å ta vare på meg selv, eller noe sånt. Dere må huske at jeg er en “svært velfungerende psykiatrisk pasient”. Jeg holder alltid huset mitt rent og ryddig, jeg har alltid penger til alt jeg vil kjøpe, jeg har alltid mat i skap og kjøleskap, jeg vasker meg og pusser tenner. Jeg sminker meg og kler meg relativt normalt – til en kronisk psykotisk person å være. Jeg formulerer meg meningsbærende og konkret, og jeg lyver ikke for verken mine nærmeste pårørende eller for behandlerne mine. Jeg ruser meg ikke på noe som helst, men jeg er skikkelig sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å slutte med snus. Jeg møter venner og kjente, og noen ganger holder jeg middagsselskaper – som jeg rydder og vasker opp etter samme kveld. Poenget er likevel ikke hvor velfungerende jeg er, til en kronisk psykotisk person å være. Poenget er at fordi Sjelen min har savnet noe som er svært viktig for den, har jeg ikke hatt energi til noe som helst. Og det har vært med noen helt ekstreme tvangstanker at jeg har tatt vare på meg selv. Når det eneste jeg egentlig har orket, har vært å ligge i senga og ikke tenke på noe som helst.
Når du er klinisk sinnslidende har du mennesker rundt deg som alltid vurderer om du er i ferd med å ‘tippe over’ til å bli en psykiatrisk pasient som ikke fungerer. Det er der tvangstankene mine kommer inn. Jeg tør ikke gå og legge meg uten at leiligheten min ser prikkfri ut. For hva hvis [noen] sørger for at jeg blir vekket av at det er et ambulanseteam som krever å få komme inn i leiligheten min og stille meg spørsmål om hvordan jeg ‘fungerer’, og som har loven på sin side til å slepe meg hele veien til nærmeste psykiatriske sykehus hvis de vurderer meg som psykotisk? Hva hvis ambulanseteamet vurderer at jeg trenger innleggelse fordi leiligheten min er rotete?
Likevel, jeg har ikke så mye med psykiatrien å gjøre. Jeg har heller ikke så mye å gjøre med mennesker som tenker på meg som psykotisk. Det jeg har, er tvangstanker om at [noen] skal bestemme at jeg ikke ‘fungerer’. Og derfor utøve en kontroll over min autonomi som nesten grenser til overgrep. Det jeg har, er traumer etter å ha blitt analysert, vurdert, kontrollert, medisinert, lobotomert og stigmatisert i noe som føles som halve livet mitt. Jeg sier jeg ikke forholder meg til psykiatrien. Likevel er det noen derfra jeg møter, en sjelden gang iblant. Og sannheten er at de påfølgende to-tre dagene etter et slikt møte, er jeg i en konstant tilstand av angst. Angst for at nå har jeg ‘tippet over’ i [noens] øyne; nå kommer de og tvinger meg inn i [helvete] igjen.
Jeg er så trøtt av å kjempe mot ‘systemet’ at jeg har tenkt tanken om at skulle jeg mot all formodning få en kreftdiagnose, kommer jeg ikke til å ønske behandling. Ikke fordi jeg ikke ønsker å leve. Men fordi jeg ikke orker flere kamper mot helsevesenet. Greit nok, så er ikke kreftbehandling en kamp mot helsevesenet, men det er likevel sammenliknbart. Jeg ville blitt ufrivillig kastet inn i et nytt ‘system’; og ville vært nødt til å forholde meg til nye leger, vurderinger, undersøkelser og medisiner. Et menneske takler mye, men jeg må innrømme at min kamp for å slippe ut av psykiatriens klør har vært så tung og smertefull at skulle jeg plutselig blitt presentert med en ny slik kamp, ville jeg ikke orket å kjempe den. Heldigvis forteller Stemmen i hodet mitt at jeg ikke kan få kreft, på samme måte som jeg ikke kan få korona. Det er kanskje farlig å påberope seg noe slikt, men det har vist seg å være sant når det gjelder korona. Jeg har ikke vært forkjøla, engang, siden oktober 2019. Det viser seg at ingen av mine nærmeste har hatt korona, heller. Stemmen i hodet mitt lovet meg på sett og vis at alle mine nærmeste ville bli spart for viruset. Og dette allerede i januar 2020.
Og fordi jeg er klin psykotisk, er jeg gal nok til å tro at jeg ikke bare skal Redde Verden. Men også bygge den nye verdenen som noen heldige utvalgte skal få lov til å ta i eie. Vet dere hvorfor jeg er så gal? For at det bare skal være de som forstår hvor ekstremt lite gal jeg er, som skal få se denne nye verdenen bli skapt. Gud sa alltid at jeg er vekten som skal veie den menneskelige sjel. Hva mange ikke forstår om meg, er at det er min tilsynelatende galskap som blir nøkkelen som åpner eller låser døren til Himmelen for enkeltmennesket, nå i Endetiden. Hva et menneske tenker om meg, forteller Gud om mennesket er ment for Guds rike eller ikke. Og ok, jeg skal fortelle dere hva 22:22 betyr – i mitt psykotiske tallspråk. Det er hvordan Mannen som ikke må forveksles med Jesus forteller meg at han elsker meg. Han har tross alt puttet meg i en slags merkelig form for ‘vennesone’. Han ber meg forøvrig dele dette, og legge til at ‘nøkkelen’ er meg:
Takk for oppmerksomheten!
– Frøken Kristus
Jesus & Kristus 