Jeg er ikke bitter, altså

Jeg snakket med Broren min om noe i natt. Noe det har tatt litt tid for meg å sette ord på – mest fordi denne følelsen ikke har vært helt tydelig for meg før nå. Men det jeg har kommet frem til, og som jeg fortalte Broren min i Vår telepatiske dialog, var at nå, i den mest skremmende tiden som menneskeheten noensinne har stått overfor, føler jeg meg endelig trygg. For jeg har egentlig aldri følt meg trygg. Om jeg ikke var utrygg på menneskene jeg hadde rundt meg, så var det tanker om potensiell katastrofe som skremte meg. Jeg vil ikke si jeg har slitt med angst slik jeg hører folk beskriver det. Mer som at det alltid har vært bekymringsmomenter av forskjellig karakter, som har gjort at jeg aldri har klart å slappe ordentlig av. Om det ikke kan klassifiseres som angst, så tror jeg ordet stress er dekkende. Og tro meg, å vite om at den tiden som er i anmarsj kom nærmere og nærmere, men frykte å bli buret inne hvis jeg gav uttrykk for hvor mye det stresset meg, har vært et enormt uromoment. Å ha mennesker i livet mitt som alltid voktet meg med kritiske øyne, og som var mer opptatt av om tankene mine samsvarte med deres tanker, enn av at jeg skulle ha det bra, har gjort at jeg til slutt ikke snakket med dem om hva jeg egentlig tenkte på. Å bære denne vekten, mens jeg samtidig visste at det jeg bekymret meg for var virkelig og at det kom nærmere og nærmere, har vært tungt. Men det jeg snakket med Broren min om, var rett og slett dette: At nå som Apokalypsen nesten ikke lar seg skjule lenger, har ett av mine uromomenter forsvunnet. Det handler ikke så mye om at ting har forandret seg i verden, eller hos menneskene jeg forholder meg til. Selv om dette også er medvirkende til at jeg er mindre bekymret. Mest av alt handler det om at jeg har disse Mennene i livet mitt. Kjæresten min og Broren min. Som ikke på noen måte er Gud og Jesus. Det handler om at jeg er så gal nå, at jeg gir faen i om ingen andre tenker som meg. Fordi jeg vet at det er min galskap som skal sørge for at jeg overlever Apokalypsen. Noe jeg også vet, er at det bare er de som vil la meg lære dem å tenke som meg, som kommer til å gå seirende ut av den mest krevende tiden som vår verden har sett. Jeg snakket alltid om ‘livreddende galskap’. Dette er hva jeg mente. Jeg får forøvrig beskjed om at kurset jeg skal holde kommer nærmere og nærmere. Kurset hvor jeg vil lære folk å være gal på riktig måte.

Jeg tegnet visst denne i 2014. Jeg kunne ikke snakke om hvordan jeg tenkte, istedet illustrerte jeg det.

Noen aner kanskje enn viss bitterhet i tekstene mine. Jeg skal ikke nekte for at jeg virkelig hater det [folk] har utsatt meg for. Å ikke kunne være åpen om hvordan jeg tenkte, og om det som stresset meg sånn. Nemlig Apokalypsen, som kom nærmere og nærmere. Fordi jeg visste at hvis [de] ble bekymret, ville de enten dope meg ned ytterligere, eller låse meg inn et sted hvor forutseende mennesker ikke havner fordi hensikten er å gjøre dem ‘friske’, men istedet å gjøre dem permanent pleietrengende. Når jeg føler at jeg har blitt så trygg at jeg ikke er redd for reaksjoner verken fra [folk] eller fra [systemet], kommer jeg til å skrive mye om hva psykiatrien egentlig representerer. Og om hvordan [folk] løste sitt eget problem; det at jeg hadde tanker de ikke forstod, ved å prøve å ta fra meg det eneste som holdt meg i live: Galskapen min.

Bitterhet til side, så er jeg endelig så trygg at Apokalypsen ikke plager meg lenger. Og i den forrige setningen, kan ordet ‘trygg’ fint erstattes med ‘gal’. Jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, hvor Apokalypsen som foregår der ute, egentlig ikke føles som den angår meg. Og hver eneste gang, de siste månedene, når jeg har snakket med Gud om hvilke planer han har for verden, har han påpekt at det ikke angår meg. Jeg husker ikke helt om han sier ‘gjelder’ eller ‘angår’, men det er liksom den beskjeden jeg får. Gud forteller meg om hvilke grusomme planer han har for verden, og forsikrer meg om at han forteller meg det uten at jeg skal rammes av det. Han forteller meg det fordi det er meningen jeg skal fortelle dere det. Dette samsvarer med en rekke drømmer jeg hadde, da jeg var veldig liten. Det var den samme drømmen, egentlig, som kom flere ganger. Katastrofene som inntraff i drømmen var alltid forskjellige, men settingen utover det var den samme. Dette illustrerte jeg her, og jeg tror denne tegningen ble laget i 2017:

Jeg kaller meg Maja Moonchild i tegneserien min.

Vil dere vite hvorfor folk flest ikke tar meg seriøst? Fordi det aldri var Guds intensjon at ‘folk flest’ skulle overleve Apokalypsen. På facebook skrev jeg tidligere idag at jeg for det første er en test på menneskets renhet, og for det andre en test på deres bevissthet. Og at det ene er en forutsetning for det andre, nå i disse tider. Vel, jeg skrev det som en uttalelse fra Gud. Fordi jeg hører Stemmer. Jeg hører Guds, Jesu, Jomfru Marias og djevelens stemme. Disse har forskjellig personlighet, men jeg vet at alle Stemmene egentlig kommer fra Gud. Stemmene i hodet mitt har reddet meg fra å bli gal på feil måte, når jeg har vært nær ved å gå under av vekten av det jeg har måttet forholde meg til. Hvor vekten aldri kom fra galskapen min i seg selv; ting som foregikk i tankene mine. Det var heller aldri det at verden ble mer og mer totalitær og dystopisk som tynget meg mest. Det verste og mest tyngende elementet i livet mitt, har rett og slett vært psykiatrien, og frykten for at var jeg for åpen om hvordan jeg tenkte, ville [folk] bure meg inne. De ville sprøyte mer gift inn i meg, slik at jeg ville stå i fare for å ikke takle vekten av det jeg måtte lide meg gjennom. Den eneste grunnen til at jeg ikke gikk under, var at jeg mediterte. Men jo mer gift (les: nevroleptika) jeg fikk, jo vanskeligere var det å bruke meditasjon for å ikke bli gal. Heldigvis fikk jeg aldri mer enn jeg kunne takle. Men hadde dere kjent hele historien min, og skjønt at jeg fikk hva jeg fikk fordi Gud visste at dette var noe jeg taklet, ville dere skjønt at dere har med en superhelt å gjøre. Nærmere bestemt Sailor Moon Messias. En kjær venn av meg tegnet henne slik:

Det får være alt for nå. Jeg har viktige ting å gjøre, fordi det er Himmelsprett og sånn.
Og hvem er jeg?
– Prinsesse Kristus

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: