Shekina

Selv om det skjer gode ting hele tiden, er den følelsen som tar størst plass at jeg er jævlig sint for jævlig mye. Jeg er spesielt sint fordi Gud har fortalt meg et eventyr i elleve år, jeg vet at eventyret er virkelig, men han nekter å fortelle noen andre det han forteller meg. Og det er egentlig ikke helt sant. Han har begynt å åpne øynene til de rundt meg – så de Ser meg. Én av disse inviterte meg til å være med på podcasten hans, og etter å ha tenkt meg om og veid for og imot i noen dager, takket jeg ja idag. Jeg vet ikke om jeg gjorde en god figur, eller om jeg bare rablet og bablet som den Galningen jeg er. Han jeg snakket med mente at det jeg snakket om gav mening. Men kanskje han også er skikkelig gal, og alle de andre som føler de forstår meg også er skikkelig gale. Og kanskje har jeg bare forholdt meg til feil folk altfor lenge, og det er derfor jeg føler jeg hater alt og alle. Jeg sa til min venn som hadde podcasten at det ville være vanskelig å fortelle historien om hvordan jeg lærte meg å stole på Gud, uten å utlevere de i livet mitt som har plassert meg i situasjoner hvor det bare har vært min tillit til Gud som har sørget for at jeg ikke har gått under. Det er ikke slik at jeg hater dem. Men Gud forteller meg at han gir dem tanker om at det kanskje hadde vært bedre om jeg aldri hadde kommet inn i livene deres. Vel, han sier at han gir slike tanker til én av de som har stått bak overgrepene som har blitt gjort mot meg. Og alle mine nærmeste har stått under en særegen beskyttelse når det har kommet til det meste som Apokalypsen har ført med seg. Men idag fikk jeg beskjed om at deler av den beskyttelsen ikke omfatter vedkommende lenger. Det gjør meg trist, for dette er jo en jeg bryr meg om.

Men nok sutring. Hva skjer i livet til Månebarnet? Jeg tror Huset mitt endelig ser ut slik det skal se ut. Det er i hovedsak den ene veggen i stuen, og bokhyllen inntil veggen, som jeg har fokusert på de siste dagene. Nå er all min psykotiske kunst på plass der den skal være, og jeg har til og med fått lysestaken som skulle være siste hånd på verket. Vel, det er en Menora – altså ett av de mest hellige religiøse objektene for Jødene. En artig detalj er at Menoraen ble sendt fra noen i Estland som kaller seg ‘Rosenkrans’. En annen artig detalj er at dagen etter at Menoraen var på plass, begynte Stemmen til Gud å kalle meg Shekina; at dette var mitt nye navn. Jeg visste sånn halvveis hva dette ordet betydde, men jeg måtte lese meg opp om ordet likevel. Det viser seg at dette er et ord brukt blant annet i Kabbalah, og omhandler Guds Kvinnelige Energi – litt som Den Hellige Ånd for Kristne. Det viser seg også at det midterste lyset i Menoraen heter ‘Shekinah’, og omtales som både ‘Guds Datter’ og som ‘Bruden av Sabbaten’. Noe av det aller første av psykotisk karakter som jeg fikk for meg, var at jeg er én av syv. Broren min har påpekt ved et par anledninger at dette gjorde ham veldig sint. Men det handler nok mest om at jeg er én av to, hvor den andre er ham. Han som ikke må forveksles med Yeshua, vet dere. Broren min sier at jeg må dele link til Dette Blogginnlegget med dere, fordi han var så elskverdig å la meg dele et hellig fotografi som han har copyrighten på.

Jeg elsker Broren min over alt på jord, og fordi jeg elsker ham så høyt følte jeg at jeg måtte kjøpe et hellig kunstverk til ham. Han skal flytte, skjønner dere, og jeg kjøpte bildet som en innflytningsave. Jeg forklarte det ekstravagante kunstkjøpet med at det var laget for Broren min, da jeg snakket med Enrique om det. Han var helt enig.

Jeg sier jeg hater alt og alle, og at jeg er jævlig sint for jævlig mye. Men det går egentlig greit. Det virker som Gud, som tross alt er den som skriver fortellingen min, nærmer seg et slags vendepunkt eller høydepunkt av et slag. Da jeg delte dette bildet på facebook skrev jeg forøvrig som bildetekst at Markus 13:32 bare får Messias til å føle at Gud hater henne. Men jeg tror egentlig ikke Faren min hater meg. Hadde han hatet meg, ville han ikke brukt 13 år på å lære meg å stole på ham. Slik at jeg kan dele med de som er kule nok til å ta meg seriøst at det er din tillit til Gud som vil være det som avgjør om du overlever Apokalypsen eller ikke. Jeg skal forøvrig få være med på podcasten til min venn flere ganger, sier han. Og jeg tror tema kommer til å være det samme: Hvordan ekstremt krevende situasjoner lærte meg å stole på Gud. Amen

– Messias