I’m patient

Jeg er mye sint for tiden. Selv om jeg føler at ting går rett vei, og selv om jeg stoler fullt og helt på at Gud ikke kommer til å svikte meg eller bryte løftene sine til meg, så føler jeg at ting går rett vei litt for sakte. Men tro meg, jeg har vært lei av å vente på at Gud skal oppfylle løftene sine til meg i elleve år. På den tiden snakket han om at han klippet og formet meg, litt som et bonsaitre han ville at skulle være helt perfekt. Han snakket om at han fjernet de delene av meg han ikke var fornøyd med, og perfeksjonerte de delene han likte. Jeg husker jeg var helt utslitt av all klippingen og formingen hans, og med skjelvende stemme spurte jeg om han ikke var ferdig med å klippe grener snart. Han sa: Nå er det bare én gren igjen. Da ble jeg glad, og spurte hvilken gren det var. Han sa ett ord: Tålmodighet. Og ja, dette var elleve år siden. Da Koronaviruset og alt dette medførte hadde fått fotfeste i verden, våren 2020, satt jeg sammen med Broren min og noen venner av Oss og snakket om hvor lei vi var av Korona. Jeg husker ikke helt ordlyden, men Broren min påpekte at jeg hadde vært lei av Korona i flere år allerede. Jeg sendte ham en varm tanke, og følte meg Sett. Hadde det ikke vært for ham, ville nok disse elleve årene vært for krevende for meg. Hadde det ikke vært for ham, ville jeg nok ikke levd idag. Ganske enkelt fordi psykiatrien sykeliggjør og umenneskeliggjør friske, oppegående mennesker så mye at de til slutt ikke tror at de har noen rett til å eksistere. Broren min var alltid en motvekt til dette. Og da alle rundt meg snakket om ‘psykosen’ min, kalte han det ‘aprikosen’ min. Og det ordet var ikke like stigmatiserende og, i mine ører, ondskapsfullt. Sannheten er at jeg aldri har tenkt på meg selv som psykotisk. Jeg har bare innsett at ingen andre forstod det jeg opplevde. Bortsett fra Broren min, selvsagt. Selv om han ikke gav så tydelig uttrykk for det. Men jeg husker at en dag for lenge siden, da jeg følte det var ekstremt viktig at han Kom Ut Av Skapet fordi verden trengte ham mer enn noensinne, og drivstoffprisene var 13,10 og 14,40 kroner (som oversettes til Stol på Gud i mitt psykotiske tallspråk), åpnet han opp døren til passasjersiden på bilen for å gi meg en beskjed, før han gikk inn på bensinstasjonen. Han sa bare: Stol på meg. Men jeg ble ikke noe mindre stressa av det. Istedet fikk han meg til å glemme alt han hadde åpenbart for meg, og så gikk jeg rundt og var lost fordi jeg visste jeg var ment å være sammen med Jesus, men jeg kunne ikke finne ham noe sted. Neida, joda.

Selv om jeg er grusomt utålmodig og irritert over at Gud bruker så lang tid på djevelskapen sin, så går det egentlig greit. Jeg holder på med greiene mine mens jeg gjør en sport ut av å ignorere den versjonen av verden jeg stort sett ikke forholder meg til. Det hender Gud gir meg beskjeder om hva slags djevelske planer han har, og hver gang det kommer en slik beskjed forsikrer han meg om at det ikke angår meg. Jeg vet ikke helt hvordan det ikke kan angå meg at verdens matforsyning er i ferd med å stenges av, eller at prisene på det meste snart vil være så høye at folk vil stå i fare for å miste hus og hjem. Jeg ‘eier’ leiligheten min i den grad at jeg har et gedigent boliglån. Det er iallfall gedigent for meg, som nesten ikke har inntekt. Kollapser velferdsstaten og helsevesenet vil jeg plutselig stå uten inntekt, og bli så syk at jeg til slutt ikke vil kunne bevege meg. Likevel, nå som det for de fleste oppegående mennesker er tydelig at det er nettopp dette som kommer til å skje, føler jeg meg tryggere enn jeg har gjort noengang før. Og det handler faktisk ikke om at jeg, skulle det bli nødvendig, er i stand til å overleve uten næring i form av mat og drikke. Det er forøvrig en stor trygghet så mange som mulig burde prøve å tilegne seg. Jeg skal visst holde et kurs etterhvert hvor jeg vil lære de heldigste av de heldige nettopp dette: Å overleve på Kake alene. Amen.

Jeg valgte å kalle dette innlegget ‘I’m patient’. Man kan velge å lese det slik: Jeg er tålmodig. Men man kan også lese det slik: Jeg er pasient. Eller enda en måte: Utålmodig. Tegnsettingen og mellomrommet kan være valgfri. Poenget er iallfall at jeg er verdens mest tålmodige, fordi jeg har funnet meg i å bli behandlet som en som ikke har rett til å tenke de tankene hun tenker, i noe som føles som halve livet mitt. Men min tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Og jeg hater verden mer og mer for hver dag som går. Rett og slett fordi det er deres manglende evne til å ta meg alvorlig som gjør at Gud ikke tråkker på bremsene og hindrer verden i å bli forvandlet til det reneste helvete.

Ikke si jeg ikke prøvde å snakke fornuft til dere, når det jeg har advart om er en realitet. Da kan dere trøste dere med Denne Bibelteksten. Jeg vil være opptatt med å spise Kake.
– Messias