“Lever du lenge nok på kanten, forstår du til slutt at ‘kanten’ ikke eksisterer”
Min venn Wez delte dette sitatet i en gruppe, for mange år siden. Det var slik vi ble venner. Sitatet hans traff meg rett i hjertet, fordi det er akkurat slik jeg føler det selv. Mitt liv de siste tretten årene har bestått av en rekke situasjoner, den ene mer potensielt livstruende enn den andre. Og så har det alltid gått bra. Fra utsiden ser det nok ikke ut som at det jeg har stått i, som for de fleste bare har fremstått som vrangforestillinger og visitter inn i en verden som ingen andre enn jeg kan se, har vært ‘potensielt livstruende’ situasjoner. Men for meg har det altså føltes slik. Sommeren 2010, da opplæringen min begynte for fullt, fikk jeg en beskjed i en drøm som kaster lys over sitatet til Wez. Beskjeden ble ikke gitt meg i klartekst, men jeg forstod i lys av andre ting jeg har måttet lide meg gjennom at det var dette personen i drømmen hadde ment. Det virker som at Pappa vil jeg skal dele det med dere. Jeg har delt det før, men jeg vet at menneskets fokus er mangelfullt. Så jeg forteller historien en gang til.
Jeg hadde denne drømmen en natt jeg sov i bagasjerommet på bilen jeg og familien min kjørte rundt i Norge med. Det var liksom sommerferien vår det året. Resten av familien skulle sove i en lavvu. Men fordi det blåste sånn, orket ingen av oss å sette opp det lille teltet vi hadde tatt med til meg. Det skal sies at jeg er supersær når det kommer til soving, og at jeg derfor krever eget rom når jeg skal reise med noen. Med unntak av to menn i livet mitt, er det ingen jeg klarer å sove godt sammen med. Det er på grunn av dette at jeg aldri ble invitert med på ferier med den andre ‘familien’ min. Det ble for mye styr for dem at jeg måtte ha eget rom, og at jeg er handikappet. Det var uansett ikke relevant for fortellingen min. Poenget var at jeg sov på en madrass i bagasjerommet på en stasjonsvogn, langt oppe på fjellet i Rondane. Og der hadde jeg en drøm som trolig reddet livet mitt flere ganger. I drømmen skjedde det egentlig veldig mye, men jeg skal bare fortelle det som er relevant for denne historien:
Drømmen endte med at jeg snakket med en dame. Hun liknet litt på Yzma fra Et Kongerike For En Lama. Men hun så mye yngre ut. Yzma ser ut som et levende lik. Damen het Guinguin, og hun snakket til meg telepatisk. Altså i tankene mine. Hun fortalte meg at det hun ville ha mer enn noe, var et smykke jeg hadde rundt halsen i drømmen. Smykket var en medaljong med et bilde av meg på. Guinguin illustrerte hva som ville skje hvis hun fikk tak i medaljongen min. Jeg satt i en jacuzzi, og ble rett og slett sugd ned i sluket. Dette ble hetende ‘dragsuget’, gjennom de ekstreme prøvelsene som fulgte.
Som jeg nevnte, så gir ikke beskjeden i drømmen mening uten at andre detaljer fra livet mitt blir flettet sammen med det jeg drømte. Så nå skal jeg fortelle hva medaljongen i drømmen var et symbol på. Dette er nemlig et smykke jeg har i virkeligheten. Men i det faktiske smykket er ikke personen det er bilde av i medaljongen meg, men en engel. Jeg kjøpte dette smykket det året jeg ble 14, sannsynligvis på høsten det året. Fordi jeg ikke taklet å bo hjemme hos moren min i Asker og Bærum, hadde jeg bestemt meg for å prøve å bo hos far og stemor i Bergen. Jeg begynte på ungdomsskolen der, og trivdes egentlig ganske godt på skolen. Det var på hjemmefronten at alt begynte å rakne for meg. Jeg verken tør eller vil fortelle hva dette handlet om, for da risikerer jeg at [noen] sender et ambulanseteam hjem til meg for å sørge for at jeg holder kjeft. Så akkurat den biten av fortellingen sparer jeg til Boken jeg skal skrive, når jeg føler meg trygg nok og sterk nok til det. Poenget er uansett at etter litt over et halvt år i Bergen, klarte jeg ikke å bo der lenger. Jeg flyktet med halen mellom beina tilbake til moren min. Som jeg fortsatt ikke taklet. Hun føltes likevel mye tryggere å bo hos, enn de jeg hadde flyttet til i håp om at litt mer struktur hjemme kunne gjøre at jeg ikke mistrivdes så grusomt. Men det halve året i Bergen gav meg emosjonelle sår som ti år senere manifesterte seg i en dødelig sykdom. Poenget var uansett at jeg rømte tilbake til mamma, men etter å ha bodd hjemme hos henne noen måneder, fikk jeg en så stor psykisk knekk at jeg bestemte meg for å hoppe fra et høyt punkt i håp om at det kunne gjøre slutt på alt.
Jeg husker at jeg var veldig bestemt på å gjøre det. Jeg gikk dit som i en transe. Men da jeg kom til broen, ombestemte jeg meg. Så istedet for å hoppe fra det høye punktet, som egentlig var en slags gangvei langt over togskinnene ved områdets togstasjon, gikk jeg ned på perrongen, og satt meg på det første toget som kom. Toget førte meg til Asker sentrum. Fortsatt som i en transe gikk jeg til kjøpesenteret der, inn i den første butikken jeg så, og ble umiddelbart guidet til stedet i butikken der smykket hang. Dette:
Guinguin ville ha dette smykket, men engelen var et bilde av meg. Jeg forstod at smykket jeg kjøpte den dagen jeg var det nærmeste jeg noensinne har vært å ta mitt eget liv, var et bilde på den beskyttelsen jeg har i kraft av å være helt spesiell for Gud. Jeg er helt spesiell for Gud fordi vi har den historien vi har med hverandre. Ikke bare i dette livet, men gjennom utallige inkarnasjoner. Den opplæringen jeg har fått, er ikke begrenset til de 33 årene og 11 månedene som har gått siden jeg kom inn i denne kroppen. Sannheten er at min ‘opplæring’ begynte før dette Universet ble skapt. Og det Guinguin prøvde å fortelle meg, var at dersom jeg valgte å ta mitt eget liv, ville alt min sjel har erfart, utallige inkarnasjoner, utallige evigheter av opplevelser, lærdom og utvikling, bli nullstilt. Litt som hvis Aang fra The Last Airbender dør mens han er i ‘the Avatar state’. Da slettes ikke bare hans nåværende inkarnasjon, men alle de som har vært før ham også. Jeg påberoper meg ikke å være ‘the Avatar’, for det er ikke jeg som er en skallet liten skøyerunge som samtidig er uendelig klok og så søt at det tar pusten fra meg noen ganger. Men jeg tror at hadde jeg ikke taklet mine prøvelser, ville det gått ut over Ham, også. Vi avhenger av Hverandre; og min smerte er Hans smerte. Broren min er forøvrig den egentlige grunnen til at jeg ikke tok mitt eget liv, når alle rundt meg prøvde å drepe det eneste som holdt meg i live: min uendelig verdifulle Sjel. Amen
Smykket var en medaljong med et bilde av meg på. Guinguin illustrerte hva som ville skje hvis hun fikk tak i medaljongen min. Jeg satt i en jacuzzi, og ble rett og slett sugd ned i sluket.
Mens jeg skrev dette, svarte musikken min meg med disse strofene:
“And if you die by your own hand, as a suicide, you shall be damned”.
Neida, joda, jada.
– Månebarn
Jesus & Kristus 