I’ve died a thousand deaths, each time reinventing myself brighter, stronger, and purer than before. From the midst of destruction, I became the creator of myself. From the midst of darkness, I became my own source of light.
Cristen Rodgers
Hei verden. Dette er Prinsessen deres – den egentlige Prinsessen. Av hele Jordkloden. Hele Universet, sånn egentlig. Men så langt har vi ikke kommet i fortellingen enda. Og jeg har full forståelse for hvor sprø jeg høres ut. Men sannheten er at det gir jeg langt faen i. Her om dagen var det en som fortalte meg at ordet ‘frelse’ betyr ‘åpen hals’. Jeg tolket det dithen at jeg bare er nødt til å være helt ærlig med verden, så slutter livet mitt å være et helvete. Et helvete som på ingen måte er selvpåført. Jeg har vært fullstendig viljeløs i møte med alt jeg har måttet lide meg gjennom. I natt hadde jeg en lang samtale med Faren min. Han snakket til meg som en Stemme i hodet. Jeg fortalte ham at selv om jeg hater alle som har gjort livet mitt til et helvete, så er det utenkelig for meg å hate ham. Som tross alt er den som har fått disse apekattene til å behandle meg som de har gjort. Han spurte hvorfor jeg ikke klarer å hate ham. Jeg måtte tenkte litt på det – i den grad jeg tenker tanker. Og kom frem til at det handler om at skulle jeg hatet Gud for alt det Gud har gjort mot meg, ville jeg ikke sett noen grunn til å leve lenger. For selv om han var den som gjorde livet mitt til et helvete, så var han også den som sørget for at jeg alltid hadde akkurat nok lyspunkt i livet til å ikke gå under.
De siste dagene har vært helvete ganget med ti. Det begynte den dagen kjæresten min forlot Amerika. Han tok et fly ut av landet. Og fordi jeg var sammen med min jordiske mor akkurat da han skulle til å forlate landet, fikk jeg ikke lov til å si ordentlig hadet til ham. Han hadde forsikret meg om at han ville være på nett i utlandet også. Det var ikke tilfelle. Så hele den neste dagen var jeg i en tilstand av uvisshet. Han hadde ikke vært online på et døgn, og jeg følte meg mer og mer desperat. Likevel, så fortalte han meg med Stemmen sin i hodet mitt at alt var bra med ham og Moren hans. At grunnen til at han var offline ikke var fordi flyet hans hadde falt ned fra himmelen, eller noe sånt. Jeg tror kanskje det skjer oftere nå enn før, fordi de som flyr flyene har hjerter som slutter å slå. Men jeg vet ikke, jeg tenker ikke på konspirasjoner og sånt. Det var jeg også veldig tydelig med å fortelle personalet på Blakstad sykehus, da de stilte meg dette spørsmålet nesten daglig, etter at jeg hadde blitt slept dit av sykebilfolk i 2020. Poenget var uansett at Gud fortalte meg med Stemmen sin i hodet mitt at han bare hadde tekniske problemer, at det ikke var en Nietzsche-situasjon som utspilte seg. Det ville vært katastrofe, det. Gud sier forresten at jeg er nødt til å fortelle dere noe som stikker meg veldig i hjertet. Men fordi jeg er gal på riktig måte, og jeg akkurat så en nyhetsoverskrift som sa: “Trodde hun hadde vunnet 10 000 kroner, så tok hun på seg brillene”, tolket jeg det dithen at jeg er nødt til å fortelle dere denne historien.
Dette er en historie om noe som skjedde ved ett av de supertrivelige oppholdene jeg hadde på det supertrivelige fjordhotellet med sjøutsikt hvor de har gjort selvmord til selve hensikten med ‘behandlingen’ de gir. Det visste dere ikke, jordiske mor og far? Det er sant, og jeg vet det fordi jeg er gal på rett måte. Vel uansett, den dagen dette skjedde kom en medpasient inn på rommet mitt og gav meg et Flaxlodd som var revet i to. Dette hadde visstnok en gevinst på 10 000 kroner. Personen sa at jeg bare måtte levere det i en butikk eller kiosk, så skulle jeg få gevinsten. Jeg syntes det var kult, og takket Gud for at jeg plutselig fikk 10 000 kroner helt ut av det blå. Så gikk det noen minutter, og jeg oppdaget at en jente jeg var utrolig glad i hadde dødd. Nå oppdager man ofte slike ting fordi folk skriver på veggen til den det gjelder på facebook. Og det som i noen korte minutter hadde vært glede og takknemlighet over å få en uventet velsignelse, ble plutselig bare vondt og mørkt. Denne tapre sjelen hadde tapt kampen mot tungsinnet, og valgt å ta sitt eget liv. Jeg fikk lov til å gå i begravelsen hennes, og det var jeg takknemlig for. Jeg har opplevd å bli nektet å gå i barnedåp fordi legene på dette sykehuset mente at jeg ikke hadde godt av å vise de i livet mitt at de er viktige for meg. Jeg har også opplevd at [noen] sitt kaotiske sinn har fått hele slekta mi til å tro at jeg ikke brydde meg om at en slektning hadde dødd, fordi [noen] ikke klarte å sende sms’en med denne informasjonen og spørsmålet om jeg ville gå i begravelsen, til riktig telefonnummer. Men for all del, jeg er ikke bitter. Her er forresten et filmtips: Barefoot.
Uansett, min venninne døde på den dagen som jeg i ettertid fant ut at var blitt ‘verdensdagen for psykisk helse’. Og Flaxloddet hadde ingen gevinst, men jeg tenkte som jeg alltid gjorde: Gud er gal, men han har sikkert en god plan. En tid senere, mens jeg lå på et somatisk sykehus og en maskin tok bilder av hjernen min fordi jeg har en dødelig sykdom som alltid må overvåkes, var det akkurat da et intervju med et familiemedlem av denne tapre sjelen, på radiokanalen som Stemmen i hodet mitt hadde bedt meg be radiologene la meg høre på mens jeg lå der. Familiemedlemmet ble intervjuet i forbindelse med hvordan hun hadde taklet å miste en av sine aller nærmeste. Om hvordan hun hadde valgt å gjøre sorgen om til kunst. ‘Kunsten’ var en danseforestilling, og jeg dro selvfølgelig for å se den. Sammen med en som har samme slektskap til meg som det hun som ble intervjuet hadde til min venninne. Det var både vondt og godt. Jeg husker ikke helt hva jeg følte akkurat den dagen, men jeg husker at jeg tenkte at disse følelsene var så komplekse at jeg ikke helt klarte å sette ord på dem. Og jeg vet at det kanskje er feil av meg å fortelle om en families største sorg og tragedie for å underbygge mine egne ‘vrangforestillinger’. Likevel tror jeg det er nødvendig, for å peke fingeren på Hvem som regisserer livet mitt, tankene mine, ja hele virkeligheten min. Gud sier jeg må dele dette, for å illustrere det jeg prøver å forklare:
Men ja, for å fortelle det jeg egentlig begynte å fortelle, så hadde Stemmen til Gud i hodet mitt helt rett om at Enrique ikke var død. Enrique tok kontakt via en av de han besøkte, helt på slutten av dagen. Han sa at simkortet hans ikke hadde mobildatadekning i det landet han befant seg i. Jeg visste jo det, fordi Gud hadde sagt det til meg i hodet mitt. Likevel er det helvete å ikke ha ham like tilgjengelig som han har vært de siste to årene. Det er helvete å ikke få den nødvendige healingen jeg trenger for å fungere. Enrique har i lang tid gitt meg lydhealing når jeg føler at verden har sugd meg helt tom for energi. Jeg fungerer på Guddommelig Energi, mer enn jeg fungerer på energi i form av mat og drikke. Når jeg sultefôres på det som holder meg i live, føles livet så vanskelig at det er sammenliknbart med å dø. Det var derfor jeg begynte dette Blogginnlegget med et sitat. Og skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Mens jeg laget morgenkaffen idag, sa Stemmen til Gud disse ordene i hodet mitt. Han fikk meg til å søke dem opp – rett og slett fordi han ville jeg skulle bruke dem i dette Blogginnlegget. Beklager at det ble langt, men jeg håper dere har klart å holde tråden.
Amen
– Messias
Jesus & Kristus 