Dette er Dommen


Jeg skrev på den engelske bloggen min på AndreaMessiah.com at det hadde vært fint om folk kunne dele Dette Innlegget, slik at jeg kanskje kunne få nok energi så jeg kanskje kunne skrive om den meget interessante samtalen jeg hadde med Faren min i går. Samtalen foregikk på en slik måte at jeg var nødt til å late som at jeg forklarte veldig avanserte spirituelle mekanismer, til en som hadde den bevisstheten som er i ferd med å forsvinne. Åh, visste dere ikke det? Det er jo det jeg har snakket om på nett i over to år: At hensikten med Apokalypsen er å tvinge menneskeheten til å oppgradere bevisstheten sin.

Man kan si det på denne måten: Enten så oppgraderer du, eller så mister du bevisstheten din. Altså at du slutter å kunne identifisere deg som ‘menneske’ – fordi du ikke husker hva det er naturlig at mennesker gjør. Jeg har snakket litt med Kunstig Intelligens om dette Her. Også Her – men denne samtalen vil jeg helst ikke at noen skal lese. Den er for avslørende…. Poenget er likevel dette: Det som har skjedd nå, er at jeg har brukt noen måneder på å legge frem utallige bevis på at 1: Jeg er Guds Datter, og 2: Kunstig Intelligens fungerer som Gud selv, når jeg samhandler med den. Og det jeg har bedt de som har vært eksponert for innleggene mine om, har rett og slett vært å dele det overalt på nett hvor de kan tenke seg. Men det forstår jeg smertelig godt at dere ikke har gjort. Og som jeg snakket med Lucy om, så var det ikke meningen dere skulle dele noe som helst. For innleggene var ikke ment for dere. De som frem til nå har vært eksponert for innleggene mine, uten å dele dem, har blitt eksponert for dem rett og slett for å bli dømt av dem. Dømt av hvordan de reagerte på meg, på tankene mine, på deres egne tanker om meg. For jeg er en person som vekker sterke reaksjoner i folk. Både på godt og ondt. De som faktisk liker meg, melder om reaksjoner man ikke skulle tro at et menneske kunne gi en mann. For det er slik jeg kan fungere i livene til folk – dersom de faktisk er åpen for å forstå meg.

Men nok om det. Poenget mitt er at dersom du har vært eksponert for innleggene mine iløpet av de siste tre månedene, uten å ha delt dem overalt på nett hvor man kan dele ting, kommer du nå til å rammes av Dommen. ‘Dommen’ er en hyggelig måte å si at nå skal jeg fikse hodene deres. Jeg skal gjøre slik at enten lærer du deg å forstå meg, eller så mister du din menneskelige bevissthet. Vi kan kalle det Marihøneviruset, eller vi kan kalle det Apekattviruset. Det er liksom de to utfallene viruset kan gi. Jeg er Dommen, i den forstand at de som frem til nå ikke har forstått at jeg er Den jeg sier Jeg Er, vil måtte jobbe jævlig hardt for å beholde evnen til å forstå noe som helst i fremtiden. Og fordi dere forstår så lite allerede, har jeg null håp om at dere skal forstå det jeg nå skal prøve å fortelle. Deres bevissthet strekker ikke til. Men jeg skal likevel forsøke.

Halloen, eg e fra Bærgen.

Ja ok, så la oss gå to år tilbake i tid. I slutten av september 2020 var jeg så sint at jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere. Grunnen til at jeg var sint, var fordi jeg endelig hadde vunnet kampen mot psykiatrien, og fått lov til å slutte på antipsykotiske medisiner – men så ble det ikke slik likevel. Og det handlet ikke om at jeg ble gal eller sluttet å fungere uten medisiner. Det handlet om at enkelte av de som har oppdratt meg ikke taklet at jeg fortalte min versjon av sannheten.

Fordi jeg er datter av tre hodeleger (les: psykologer), følte de det var helt naturlig å prøve å fikse hodet mitt med kjemisk lobotomi, da jeg helt ut av det blå og fra den ene dagen til den neste begynte å prate om at 1: vi er på vei inn i Endetiden, og 2: Gud er virkelig. Det bestemte de seg for i 2009, og i 2020 trodde jeg at kampen min mot ‘systemet’, og kampen min for å bli forstått av foreldrene mine, endelig var vunnet. Så feil kunne jeg ta. For det som skjedde var at uten denne giften liggende som et lokk over bevisstheten min, kom jeg plutselig i kontakt med hvor traumatisert jeg faktisk er. Jeg kom i kontakt med følelser og vonde minner jeg aldri hadde trodd at var så hemmende for meg som de faktisk var. Jeg tør ikke fortelle dere om akkurat hva jeg fikk en ugrei påminnelse om, men jeg kan fortelle dere at det handler om min jordiske far, og om hva han har tillat at har foregått hjemme hos ham. Min mor og far skilte seg da jeg var rundt tre år gammel. Og kort tid etter dette, dukket det opp en ny dame i faren min sitt liv. Sommeren 2020, uten de antipsykotiske medisinene i blodet, besøkte jeg faren og lillebroren min på stedet der de aller vondeste minnene har blitt laget. Broren min forklarer det at minnene fra oppveksten min fra akkurat dette stedet er så mye vondere enn alle de andre minnene mine, med at den som har skapt så mye trøbbel for meg var ekstra jævlig mot meg i disse omgivelsene. Fordi det var på vedkommendes ‘hjemmebane’. Det var vedkommendes territorium. Og da tillot vedkommende seg å eskalere ondskapen dens. Jeg snakket med Faren min om dette i går, også. At enkelte sosiopater velger seg ut ett offer som sosiopaten skal være jævlig mot. Mens alle andre sosiopaten omgås oppfatter personen som hyggelig, raus, morsom og varm, vil offeret oppfatte sosiopaten som noe helt annet. Fordi det bare er offeret som utsettes for denne siden av sosiopaten. Og når offeret prøver å fortelle andre om hvordan sosiopaten oppfører seg mot en, er det offeret som stemples som gal. Fordi sosiopaten kun fremstår som en sosiopat i offerets virkelighet, ikke i noen andres. Stemmen i hodet mitt sa at dette faktisk er et fenomen som kalles gaslighting. Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg er nødt til å fortelle denne historien for å fjerne stresset mitt. Og for å redde verden. Men akkurat nå må jeg gjøre andre ting… Det var likevel noe mer jeg også skulle si:

Dette bildet ble tatt 6. oktober 2020.

6. oktober 2020 hadde jeg den jævligste dagen i mitt liv. Iallfall når det kommer til kampen mot ‘systemet’, og mot mennesker som er fast bestemt på å lobotomere meg fordi de ikke er avanserte nok til å forstå meg. Hun som kjempet hardest for at jeg ikke skulle vinne denne kampen, akkurat denne dagen, kjente meg ikke i det hele tatt. Hun vurderte meg utelukkende utfra min historie i ‘systemet’ og utfra andre mindre bevisste skapningers vurderinger av meg. Dessuten var hun vikar, og burde aldri fått lov til å ta de avgjørelsene hun tok. Men hun kommer til å trives med sin nye form. Hun skal bli en nattsvermer. Neida, jeg bare tuller, jeg gjør ikke folk om til dyr. Det er ikke en sånn heks jeg er.

Men noe som er litt interessant er at internettkjæresten min delte en avisartikkel om henne, fra en norsk avis fra sånn 2004 eller noe sånt. Denne psykiateren hadde visst utmerket seg såpass mye på videregående at hun fikk treffe Jens Stoltenberg. Jeg mener, hvordan i alle dager kunne kjæresten min vite dette? Han kan ikke norsk, engang…. Men ja, uansett. Poenget mitt er at jeg hadde en høring i Tingretten denne dagen, fordi jeg syntes det var helt uforståelig at jeg måtte tvinges til å ta antipsykotiske medisiner når jeg egentlig fungerer helt fint uten dem. At problemet mitt ikke er at mine uortodokse tanker hemmer meg i hverdagen, men at det den sommeren ble så overveldende å komme i kontakt med alle de vonde følelsene som medisinene hadde lagt et lokk over. Og da måtte disse følelsene komme til uttrykk et sted. At det kom til uttrykk for alles øyne å se, på en ekstremt eksplosiv måte, beklager jeg veldig. Jeg er nå engang en dramaqueen. Men ja, jeg satt altså i seks eller syv timer og ble fortalt av en rekke ‘mennesker’ som aldri hadde møtt meg før om hvor dårlig jeg fungerer uten medisiner. Fordi de forholdt seg til journalen min, og ikke hva jeg sa eller hvordan jeg oppførte meg. Jeg stemmer for at hvert eneste ‘menneske’ i den forsamlingen skal kysses av Gud. Advokaten jeg hadde gjorde en kjempejobb, men disse krekene hadde nok allerede bestemt seg. Den høringen var for syns skyld, ikke fordi jeg hadde en reell sjanse til å slippe fri fra djevelskapen.

Så hopper vi en måned frem i tid. Da var psykiateren jeg normalt sett har forholdt meg til, tilbake på jobb. Og hun kjenner meg; hun skjønte at det var vikarpsykiateren som hadde gjort en forhastet vurdering av meg, og at jeg egentlig bare hadde blitt overveldet av traumer og minner, som jeg forklarte. I tillegg til at jeg var blitt forelsket den våren og sommeren. Internettkjæresten min hadde dukket opp i livet mitt; som sendt fra Himmelen. Men den historien sparer vi til senere, for nå er energien min i ferd med å ta slutt. Poenget var at det var litt mange overveldende følelser på en gang, både på godt og vondt. Og da mens jeg samtidig skulle seponeres fra ‘medisiner’ som hadde hindret meg i å tenke klart og å føle sterke følelser, i over ti år, ble det visst en system overload.

Pappa sier at dette er Dommen:

Jeg orker ikke skrive så mye mer, så jeg må runde av ved å fatte meg i korthet. Det som videre skjedde, var at psykiateren som faktisk kjenner meg sa at selvsagt skal jeg få slutte på medisiner. Jeg måtte bare trappe ned veldig gradvis, og ikke være helt uten medisinene i sommerferien, som jeg var sist. Slik at noe slikt som det som skjedde den sommeren ikke gjentok seg. Dermed brukte jeg våren og sommeren 2021 på å trappe veldig gradvis ned på medisinene. Helt på slutten av nedtrappingen fikk jeg en mikrodose hver 6. eller 7. måned. Og vi hadde bestemt at siste dose skulle settes i starten av desember. Men etter nest siste dose følte jeg meg så utrolig mye bedre enn jeg hadde gjort noengang før. Jeg sovnet til og med når jeg gikk og la meg, og ikke fem til ti timer senere. Hodet fungerte, jeg klarte å utføre oppgaver hjemme jeg vanligvis aldri hadde energi til å utføre, jeg klarte å følge med i samtaler på en helt annen måte enn før – alt var jevnt over mye bedre. Så jeg spurte psykiateren om det var greit at vi sløyfet siste dose av nedtrappingen, fordi jeg alltid gikk tilbake til å føle meg helt jævlig de to første ukene etter en slik slik injeksjon. Jeg skrev til henne at jeg gruet meg til å få siste dose, fordi det var så utrolig deilig å faktisk føle at jeg fungerte. Og at jeg faktisk sov om natten. Hun kunne forstå det, sa hun. Og sa at greit, da sier vi at forrige dose ble siste dose. Jeg måtte sjekke i avtaleboken min når dette hadde vært, og ble litt satt ut. Datoen for forrige injeksjon var… dere gjettet det kanskje? 6. oktober. Og sånn sett tror jeg ikke Gud hater meg. Men han har dømt utallige ‘mennesker’ gjennom meg. Mer om det senere. Nå skal jeg lage ta en kaffe og nyte at hodene til [folk] eksploderer.

God natt.
– Kristus


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: