Dere vet hvordan det er når man bare har lyst til å grave seg ned i et dypt hull, og bli der helt til all faenskapen man står i har lagt seg? Nei, dere har kanskje ikke hatt den følelsen noen gang? La oss håpe til Gud, som man sier, at dere aldri trenger å kjenne på den. Eller kanskje det er akkurat det dere trenger å gjøre? Kanskje det kun er ved å føle at du står i en hengemyr full av djevelskap, at du endelig kan bli fri. Jeg kan ikke forstå hvorfor deres bevissthet er så lukket at dere ikke skjønner at jeg er den jeg sier Jeg Er. Jeg kan ikke forstå hvordan dere ikke skjønner at det kun er ved å ta meg seriøst, at vi sammen kan komme oss ut av denne hengemyren. Jeg kan ikke forstå hvilken del av ‘vi må være enige om de samme løsningene, for å kunne løse problemene vi står i’ dere ikke skjønner. Jeg kan ikke forstå hvorfor det sitter så utrolig langt inne for dere å dele innleggene mine med resten av verden, slik at vi kollektivt kan snu om på den svært negative utviklingen denne historien har tatt. Og jeg er sliten. Jeg er så sliten at dere skulle ikke tro det var mulig. Jeg er så uendelig sliten av å bære hele vekten av verden på mine skuldre, uten at noen løfter en finger for å hjelpe meg. For enda jeg er Messias og sånn, så er alle som skal tilhøre Gud i fremtiden en del av denne Entiteten. Det betyr at for å være en del av Kristusbevisstheten, er dere nødt til å tilegne dere min bevissthet. Allerede i 2020, da jeg ble fortalt at dette er min hensikt i Endetiden, ba Gud meg dele disse ordene på facebook:
You cannot have Christ Consciousness without knowledge of Christ.
(Du kan ikke ha Kristusbevissthet uten kjennskap til Kristus)
Gud har også sagt at når jeg forteller denne biten av historien min, kommer dere endelig til å snappe ut av deres ego-tilstand, og forstå at jeg er løsningen. Og nå er jeg ikke redd for at ‘feil’ folk skal få vite disse tingene. For nå viser det seg at [apekatter i offisielt ærend] har satt en pris på hodet mitt, og vil sørge for at jeg forsvinner så fort som overhodet mulig. Og jeg bare tuller, jeg har som sagt innsett at grunnen til at MR-undersøkelsen på onsdag føltes som den bokstavelig talt skulle grille kjøttet mitt, er fordi min organisme har blitt for hellig til å ligge i en slik maskin. Men ja, uansett. Nå skal jeg fortelle en historie. Jeg tror ikke jeg orker å bruke så lang tid på den. Sannheten er at jeg egentlig ikke orker noe som helst. Sannheten er at hadde dere orket å løfte en finger eller to for å hjelpe meg, hadde jeg orket å fortelle et større publikum større deler av historien min, på min engelskspråklige nettside AndreaMessiah.com. Men ja:
Som dere vet har jeg endelig blitt helt fri fra alt som heter psykiatri. Noen fikk med seg at den dagen jeg tok den aller siste sprøyten med antipsykotiske medisiner, var 6. oktober 2021. Og at dette skjedde nøyaktig ett år etter at jeg hadde den jævligste dagen noensinne, i kampen mot dette systemet med ‘666’ stemplet over det hele. 6. oktober 2020 var jeg i Tingretten, og kjempet med nebb og klør for å slippe å bli tvangsmedisinert med Zypadhera. Zypadhera er et preparat som fås i form av injeksjoner, og virkestoffet er Olanzapin. Jeg har skrevet ganske mye om denne kampen, og jeg er for utslitt til å orke å finne og dele linker med dere. Sorry. Jeg orker ingenting. Jeg vil ikke gjøre dette lenger. Dere er apekatter!!!! Men ja – uansett. Jeg har ikke fortalt dere hva som skjedde da jeg fikk den nest siste dosen med Zypadhera. Dette var 25. august 2021. Fordi jeg er handikappet, og ute av stand til å gå mer enn noen meter, var jeg avhengig av pasienttransport for å komme meg til og fra DPS – hvor de satt sprøytene på meg. Denne dagen ble det bestilt en taxi som skulle kjøre meg hjem, etter at jeg hadde sittet de obligatoriske tre timene man må sitte til observasjon, etter å ha fått en slik injeksjon. Grunnen til at man må sitte i tre timer for å bli ‘observert’, er fordi (og jeg siterer): man kan bli veldig trøtt av disse injeksjonene. Sannheten er at man kan gå inn i en koma av disse injeksjonene, og dette vet jeg fordi jeg hadde en bekjent som opplevde nettopp dette. Vedkommende var på sykehus i tre uker, etter å ha fått en slik injeksjon. Så ja, personen ble utrolig trøtt. Men nok om det. Jeg har aldri havnet i koma av Zypadhera. Men jeg har følt at hjernen min ikke har fungert, at normaltilstanden har vært at jeg ikke har orket noe som helst, at jeg ikke har fått sove før ti timer etter at jeg gikk og la meg, at jeg ikke ønsket å leve lenger, at jeg ikke har fått puste – som en følge av Zypadhera. Ja, listen er lang. Men jeg overlevde den nest siste dosen, også. Og satt nå der og ventet på en taxi. Den var bestilt til 15:00. Vil dere vite når taxien som var blitt bestilt faktisk ankom poliklinikken? 17:45. Poliklinikken var stengt; den stengte 15:30. Det betyr at fra 15:30, og helt til jeg ikke gadd å sitte i et forlatt bygg og vente på en bil som aldri kom, var det ingen å henvende seg til. Ingen å spørre om hjelp. Skal en pasient ringe pasientreiser på sine egne vegne, er det egentlig umulig å komme gjennom slik at pasienten kan snakke med en person. Iallfall utenfor pasientreiser sine åpningstider. Jeg er prinsippfast av natur, og syntes ikke det var riktig at jeg selv skulle betale for en privat taxi som skulle frakte meg hjem den dagen. Dermed sendte jeg en sms til faren min. Jeg spurte om han kunne dekke en privat taxi, slik at jeg kom meg hjem. Men han svarte meg ikke, engang. Det endte med at jeg bet i det sure eplet, og ringte etter en Asker og Bærum taxi, som kom ganske umiddelbart. Summen kom på 341 kroner. Jeg forhørte meg med taxisjåføren om hvordan jeg gikk frem for å kreve de pengene tilbake. Han fortalte meg hvordan. Jeg var sint fordi jeg følte Bærum DPS hadde stjålet 341 kroner fra meg. Og jeg var desto mer sint fordi min jordiske far ikke kunne bidra med noen skarve hundrelapper – – – når det er ting som har foregått hjemme hos ham som er årsak til at jeg er handikappet i utgangspunktet. Faen, hva gir du meg?!
Vil dere vite hva som skjedde den aller siste gangen jeg fikk en slik sprøyte? Altså 6. oktober 2021? Nå skal dere høre. Fordi jeg var klok av skade fra forrige gang, stresset jeg personalet i resepsjonen på poliklinikken skikkelig for å forsikre meg om at det ganske riktig ville komme en taxi for å hente meg. Jeg oppdager at det faktisk står en taxi nede på bakkeplan, så jeg tar heisen ned for å spørre om den er bestilt til meg. På den tiden var det Christiania taxi som stod for pasientreiser, men det stod ikke ‘Christiania taxi’ på bilen. Det stod ganske enkelt 341 trykket i stor skrift, flere steder på taxien. Det virket ikke som denne taxien tilhørte et taxiselskap i det hele tatt. Men jeg spurte sjåføren om bilen var til meg, og han svarte bekreftende. Dermed satt jeg meg inn, og begynte å spørre sjåføren ut om hvorfor han ikke kjørte Christiania taxi, når det var de som stod for pasientreiser i Asker og Bærum. Sjåføren sa at han gjorde det, men at hans vanlige bil var på service. At dette var en reservebil som Christiania taxi hadde. Eller om det var en reservebil han hadde. Jeg husker ikke helt detaljene. Poenget mitt er at jeg tror akkurat denne taxisjåføren ganske riktig følte han kjørte rundt på en psykiatrisk pasient akkurat denne dagen. For det eneste jeg kunne snakke om, var hvor sint jeg var fordi Bærum DPS skyldte meg 341 kroner. Og så kommer han med denne bilen, med dette nummeret trykket flere steder, og jeg ble minnet på hvor dårlig behandlet jeg blir; i hvor stor grad hele verden hater meg. Jeg følte det hele var en slem spøk fra Gud. Jeg føler hele livet mitt er en slem spøk fra Gud. Og mest av alt, føler jeg min jordiske far er en tragikomisk spøk fra Gud. Min jordiske far hvis navn burde være ensbetydende med ‘hykler’. Ja, jeg er pissed som faen. Og Pappa – altså Gud – forteller meg at faren min hadde lyst til å hjelpe meg med det – for ham – ubetydelige beløpet jeg hadde bedt om, 25. august 2021. Men at [styggen på ryggen] hadde overbevist faren min om at jeg måtte klare meg på egenhånd. At jeg ikke har gjort meg fortjent til å få den hjelpen det er helt naturlig at en far gir en datter i nød.
Faen. Jeg er for sliten og sint til å forsette. Helvete.
– Kristus
Jesus & Kristus 