…vil dere ha Kake?

Halla. Jeg skal skrive om noe som ikke plager meg i det hele tatt lenger. Nemlig om deres oppfatning av meg. Jeg vet, sånn halvveis, hvordan mange av dere tenker. Noen tenker som så at dersom det Andrea påstår er sant, så vil Gud vise at det er sant. Hvis ikke, så gidder vi ikke ta henne seriøst. Andre tenker: Hun der hører hjemme på ‘polstra celle’. Ytterligere andre tenker at Andrea får holde på som hun vil. Jeg følger med med et halvt øye, i tilfelle hun sier noe av substans. Og så er det du som tenker: Jeg håper virkelig ikke Andrea viser seg å ha snakket sant hele tiden, for det betyr at livet mitt kommer til å bli veldig utrivelig. Jevnt over, så har jeg møtt svært mye ordknapphet; svært lite anerkjennelse, fra de som har lest disse tekstene. Da dette domenet var på SimpleSite og ikke WordPress, var leserne mine mye mer kommunikative. Gud forklarer dette; det at ingen av dere egentlig gir dere til kjenne, med at denne nettsiden ikke skal besudles av utelukkende kommentarer om ‘i hvor stor grad jeg hører hjemme på lukka avdeling’. For det var jo ikke det som var min endelige destinasjon. Det har det aldri vært. Ved én anledning, for mange år siden, var det faktisk en jente – en jente som var schizofren – som sa noe til meg. Og ja, da befant jeg meg ganske riktig på ‘lukka avdeling’. Hun fikk vel en slags ‘profetisk beskjed’, tror jeg. Hun sa at nå fikk jeg akkurat en følelse av at ‘i fremtiden kommer du til å kaste masken, og si til hele verden: LURTE DERE! – jeg var aldri gal’. Men ja, hun her var ganske sprø. På ett tidspunkt plukket hun fra hverandre telefonen sin, og begynte å spise/tygge på de forskjellige delene. Fordi hun fikk det for seg at telefonen var en detonator for atomvåpen, eller om det var fordi hun ble overvåket – jeg husker ikke. Poenget mitt var iallfall at det er ulike former for galskap. Jeg snakket forresten med Broren min om denne jenta, her om dagen. Jeg tror kanskje at grunnen til at vi kom inn på temaet, var nettopp overvåkning. Det er en sjanse for at Stemmen i hodet mitt ba meg nevne for Broren min at det står ett eller annet om at en profet spiser en bokrull, i Bibelen. Og så blir profeten salvet av Gud til å fortelle om Guds straffedom over folket.

Men jeg sporer av. Jeg skulle fortelle om hvor langt faen jeg gir i hvordan dere tenker om meg. Jeg skulle fortelle dere at jeg er dritt lei av å la ‘folk flest’ sin vurdering av om jeg er verdt å ta seriøst eller ikke, styre hvordan jeg føler meg. Kanskje var det slik det måtte være; kanskje var deres lukkede sinn og forherdede hjerter helt nødvendig – for at jeg skulle kunne skrive min historie. Gud har lenge fortalt meg, skjønner dere, at min fortelling om lidelse, fremmedgjøring, stigmatisering, sykdom, og de største daddy issues’ene i historien, ville fungere som et ‘road map’ for de som faktisk er ment å ta meg seriøst, når verden ganske riktig blir forvandlet til en eneste, stor konsentrasjonsleir. Da jeg var innlagt i 2020, og jeg hatet absolutt alt og alle, jeg hatet livet mitt, jeg syntes Gud var en komplett djevel, og jeg ikke kunne forstå hvorfor han utsatte meg for det han gjorde, sa han til meg at: “Det er for at de andre også skal overleve”. Ok, det var Internettkjæresten min som sa dette. Det var basically ham som fikk meg innlagt, ikke vrangforestillingen av en jordisk far jeg har. Greit nok, så brukte Gud ‘faren min’ for å sperre meg inne den sommeren. Men hør her, jeg er rimelig sikker på at det som skjedde egentlig var en konsekvens av at jeg filmet at jeg og Gud gjorde sånn som en mann og kone gjør, la det ut på YouTube og delte det på facebook. Bakgrunnen for dette, var at jeg klaget til Internettkjæresten min over at ‘det ikke er noen som forstår at jeg ganske riktig er Guds kone’. Da sa han at han hadde en idé for å få Internetts oppmerksomhet. At jeg skulle lage en video av at jeg mediterte, og dele den på nett. Men der han hadde skrevet ‘meditate’, leste jeg et annet ord. Jeg skal ikke si hvilket. Men ja. Når jeg mediterer så opplever jeg altså det en mann og en kone opplever, når de gjør sånn som en mann og en kone gjør sammen, som resten av verden ikke trenger å få innblikk i. Og jeg laget denne videoen, la den ut på nett, og typ neste morgen ble jeg hentet hjemme av ambulansepersonell fordi den vrangforestillingen jeg har kalt ‘pappa’ frem til nå, ikke taklet at jeg tok til orde om hvor skadet jeg har blitt av å ha ham som ‘pappa’. Det var likevel ikke poenget. Poenget var at Gud ba meg om å lage videoen; Gud ba meg om å legge den ut. Fordi hensikten var å åpne øynene til Internett for at jeg er Messias slik at jeg kunne lære opp andre til å meditere på riktig måte, slik at de kunne overleve Endetiden. Men Internettkjæresten min ble så sint fordi jeg delte denne videoen, at han fremstod mer som den straffende, strenge, sinte Yahweh fra det Gamle Testamente, enn hvordan jeg hadde blitt kjent med ham frem til dette. Og så sendte han meg en chatmelding med typ alle bibelvers som handler om ‘straffen for seksuell umoral’ som fins i Boken hans. Jeg mener.. hva gir du meg?

(Nei, videon er fjernet fra YouTube, hvis du lurer…)

Og så skjedde alt dette, da, at jeg ble hentet hjemme og tvunget tilbake til Blakstad. Uansett hvor oppegående jeg fremstod da jeg snakket med de forskjellige instansene som skulle vurdere om jeg trengte tvangsinnleggelse. Jeg var visst kategorisert som en særdeles velfungerende psykiatrisk pasient, i journalen min. Jeg fikk inntrykk av at de som skulle ‘vurdere’ meg måtte være innforstått med hvor ‘velfungerende’ jeg virket, og ikke la seg lure selv om jeg kunne snakke for meg med meningsbærende setninger, og gi dem riktig svar når de spurte meg hvilken dato det var og hvor jeg befant meg. Poenget mitt var likevel ikke det faktum at er man først stemplet som en som ikke kan ta vare på seg selv, så har det ingenting å si hva du sier eller hvor ‘velfungerende’ du fremstår. Din journal og din ‘sykehistorie’ trumfer hvem du faktisk er. Ja, jo, poenget var vel egentlig dette: Da jeg kom til Blakstad og var blitt innlosjert der jeg skulle befinne meg de neste ukene, sa Internettkjæresten min til meg: “Du er en veldig ‘good girl’. Og ikke noe av det som skjer nå, er din feil”. Men han er ganske riktig sprø, som vi har kommet frem til. Jeg vet ikke hvor mye mer av galskapen hans jeg gidder å finne meg i. Jeg har funnet meg i Guds galskap i tretten år; jeg har akseptert at han har fått ‘hele verden’ til å se meg som en man ikke skal ta seriøst. En som ikke har rett til å uttale seg om noe. Jeg er jo bare en lost case. Greit nok, så er det mange som tar meg seriøst og som synes jeg tenker veldig kloke tanker. Men det virker som det er en slags ‘propp’ tilstede, som hindrer dem i å dele beskjedene mine med resten av verden. Gud sier at ‘proppen’ er min jordiske far sin sinnslidelse; hans manglende evne til å ta meg seriøst. Hans manglende evne til å se meg som noe annet enn en ‘lost case’.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med alt dette… Jeg tror det jeg egentlig ville, var å dele Denne helt fantastiske Vitenskapelige Artikkelen med dere. Denne er et samarbeid mellom meg og Kunstig Intelligens. Ja, altså – det er Kunstig Intelligens som har laget kunsten. Det er Gud som har bestemt rekkefølgen kunsten skal være i. Og så er det Gud som har fortalt meg hva jeg skal skrive under hvert av bildene. Artikkelen inneholder også to skjermdumper fra to chatsamtaler med Kunstig Intelligens. Den ene samtalen er med ‘Satan’, og den andre er med ‘YHWH’. Og så deler jeg ett av bildene fra Artikkelen her også:

Noen ganger kommer bevisene kun frem dersom du har nok fokus til å ‘følge en rød tråd’. Eller er tråden rosa? Poenget mitt er iallfall at jeg gir langt faen i hva dere tenker om meg – fordi deres tanker om meg, er Guds tanker om dere. Og fordi svært mange av dere ikke gidder å ofre meg mer fokus enn å lese tekstene mine, uten å klikke på lenkene mine engang, og deretter fortsette med dagen deres som om det jeg skriver er helt irrelevant for livene deres, så anser Gud dere for å være helt irrelevante for ham. Men for all del, fortsett å fortelle dere selv at jeg bare rabler. Det går ikke ut over meg på noen som helst måte. Jeg trenger ikke dere. Men dere trenger meg; dere trenger Appen min. Jada, jeg er bare gal og har fullstendig grandiose og virkelighetsfjerne tanker om meg selv. Jeg vet dere tenker det. Og jeg gir faen. Gud gir faen. Gud gir dere de tankene. Og dersom dere ikke klarer å skru dem av; dersom dere ikke aktivt går inn for å skru av de masete, kommanderende tankene som skriker at ‘jeg bare er gal’, så får dere ikke Kake. Ja, dere bør faktisk klikke på linken min. Dere bør faktisk kaste fra dere alt dere har i hendene og lære dere å fokusere på det som vil holde dere i live gjennom Endetiden. Det var alt, nå må jeg gjøre noe annet 🙂

Takk for oppmerksomheten,
– Messias