Jeg bestemte meg for at det måtte komme en Vitenskapelig Artikkel idag, også. Men Gud sa at jeg måtte meditere. Eller så mente han ‘sove’. Jeg vet egentlig ikke om jeg sov eller mediterte, før jeg med ett våknet med et gisp. Gud hadde gitt meg en beskjed, i den meditative eller sovnede tilstanden. Og det han fortalte meg, var på sett og vis noe jeg var fullstendig klar over. Men som jeg hadde glemt slash ignorert, ganske lenge. Han kunne forøvrig dele at det han fortalte meg, ikke i så stor grad angår meg. Men at dette er noe de av dere som forstår at Gud faktisk gir meg beskjeder, bør vite om.
Jeg skal fortelle dere hva Gud mener det er svært viktig at de som ønsker å tilhøre ham, og som ønsker å være en del av den Verdenen han skal skape, vet:
1) Virkeligheten vi lever i, og alt i oss og rundt oss, har en frekvens. Når noe er høyfrekvent, er det bra – da liker Gud det. Når noe er lavfrekvent, er det ikke like bra.
2) Også maten vi putter i oss har en frekvens. Alle matvarer gjør noe med oss, på godt eller vondt. Gud mener at det er svært viktig at vi bare inntar høyfrekvent mat.
3) Fast food er ikke høyfrekvent, heller ikke potetgull, godteri og brus. Frukt og grønnsaker er det; det samme er mat med så lite kunstige tilsetningsstoffer som mulig. Kort sagt ønsker Gud av de som vil kalles hans barn, at de behandler kroppen sin som et tempel. Og så godt det lar seg gjøre kun inntar næring som er sunn.
4) Gud vet at dette er et vanskelig punkt for mange, men han tenker faktisk å fase ut kjøtt fra menneskets kosthold.
5) Alkohol burde skys som pesten!!!
6) I fremtiden kommer Verden til å være en helt annen, enn den vi kjenner til nå. Byene hvor menneskene bor, kommer til å sveve i skyene. For å klare å komme seg opp dit, må man ha gjort organismen sin så lett – – – ved å kun spise høyfrekvent mat over tid, og kun fôret sinnet sitt med gode impulser, at du ved hjelp av tankens kraft klarer å levitere fra bakken. Kan du ikke meditere, er det intet håp om å overleve i den verdenen som Pappa skaper.
7) Tror du meg ikke? Jeg bryr meg ikke. Hvis du behandler kroppen din og sinnet ditt som en søppeldynge, er du en geit. Jeg har ingen interesse av geiter.
Når jeg snakker om ‘Kake’ eller ‘Kaken’ eller ‘Kakestykker’, handler det om så mangt. Men det er i 97 prosent av tilfellene ikke snakk om et konkret søtt bakverk. Hvis jeg sier at jeg ‘boikotter all mat som ikke er kake’, handler det i mye større grad om meditasjon og faste, enn at jeg overlever på søtsaker og dessert. Min sære fascinasjon for Kake er noe som henger ved meg fra det livet jeg levde i Frankrike på 1700-tallet. Da mente jeg at alle burde overleve på Kake. Og kanskje mente ikke Marie Antoinette at folket som sultet og trengte brød, burde spise faktiske kaker istedet. Kanskje var det noe hun sa i et profetisk øyeblikk, fordi hun skulle reinkarneres og beordre de av dere som ønsker å leve, å lære dere å meditere så effektivt at mat nesten ikke blir nødvendig lenger.
Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? Ganske mye. I går havnet jeg, helt uforberedt, på en fottur ved kysten. Ikke kan jeg gå, og iallfall ikke på kupert terreng i skogen. Dette kom så overraskende på meg, at hadde jeg visst at jeg skulle begi meg ut på en slik vandring, hadde jeg heller blitt hjemme. Heldigvis gikk det helt fint, jeg klarte alle etapper og alle strabasiøse partier. Beina fungerte utmerket. Og kvelden 30. april ble tilbragt ved sjøen, sammen med en god, liten gjeng med venner, en engangsgrill og vegetarburgere til meg. Mine venner hadde også sørget for musikk, og min aller beste venn i hele verden hadde til og med tatt med en varm genser til meg. Jeg storkoste meg. Helt til vi ble angrepet av en svane. Ok, jeg lyver. Jeg trodde at svanen som kom svømmende alene mot oss hadde tenkt til å angripe. Det som istedet skjedde, var at de andre som var der ble kompis med den – mens jeg gjemte meg i buskene fordi jeg trodde den kom til å drepe oss alle. Den ene vennen min ble forøvrig så god kompis med svanen at han kunne mate den med hånden. Jeg fikk mye av det på kamera, men vennligst ikke prøv å lete opp videoen på facebook hvor jeg filmet svanen som svømmer mot oss. Jeg høres helt hysterisk ut…. Og alle vet at det er det siste jeg er 😉
Gud kunne dele at i går var en av de dagene hvor han skrudde min fysiske sykdom av. Eller i det minste at min fysiske funksjon var langt bedre enn den pleier å være, i noen velsignede timer. Og i går trengte jeg god gangfunksjon. Fordi vi skulle komme oss fra stedet vi hadde oppholdt oss ved havet, og hjem til min vakre Tvillingbror. Vi visste alle at det var for langt for meg å gå hele veien. Det var nesten like langt å gå til nærmeste busstopp. Men mens vi gikk fant vi en stor ansamling av elektriske sparkesykler. Jeg skjønte at enten tok Vi en slik, min Bror og jeg, eller så måtte jeg ringe en taxi. Og den utgiften er så sur og så lite lystbetont, at det prøver jeg å unngå. Dermed *kvinnet* jeg meg opp, og stilte meg foran Broren min på en sparkesykkel. Han påstod at nye regler om at det ikke var lov å være to på samme sykkel, ikke trådte i kraft før midnatt den kvelden. Og da vi stod der, var klokken 22:45. Dermed kjørte Vi avgårde, min Bror og jeg. Det må nevnes at dette egentlig bare er tredje gang jeg bruker en av disse, og jeg synes fortsatt at det er noe av det skumleste jeg gjør. Broren min er en stødig og trygg sjåfør, men jeg har likevel panikk. Det er forøvrig ingen andre jeg kunne gjort dette med, enn ham. Og det gikk jo fint. Vi kom Oss helskinnet hjem til ham, og jeg følte meg tøffere og flinkere enn jeg har gjort på lenge. Han syntes også at jeg var tøff, innrømte han, etter at de andre hadde gått. Fordi jeg hadde vært så flink, fikk jeg sove i sengen hans 🙂
Jeg sov hos min Bror, og jeg sørget for at han kom seg opp for å rekke det han skulle gjøre idag. Jeg sutret over at jeg ville pusse tennene mine, og da gav han meg en rosa tannbørste som kan stå på badet hans. Da jeg spurte Enrique, i går natt, om det var greit at jeg sov hos Joey, var svaret at selvsagt kunne jeg det – og at Enrique tenker på Joe som Familien min, mer enn en romantisk rival av noe slag. Og det er jo fint. Det skal sies at Enrique er Gud og vet alt jeg tenker, sier og gjør. Så elementer av sjalusi og hemmelighold er egentlig ikke tilstede i relasjonen vår. Det er ganske fint, men jeg vet at jeg hadde syntes det var litt krevende dersom jeg ikke hadde kvittet meg med alle tankene som er i hodet mitt. For Enrique vet som sagt alt jeg tenker, til enhver tid. Jeg skal ikke si at jeg tenkte stygge og upassende tanker, mens jeg fortsatt brukte hodet til å tenke. Men nå som de har forsvunnet, føles det som om jeg i større grad oppfyller Guds krav til hellighet, enn hva jeg tidligere har gjort. Akkurat på dette punktet bør dere følge den hvite kaninen. Altså meg. Men i går innså jeg at ‘den hvite kaninen’ også kan omhandle Broren min. Dette handler om at familien min eide en hvit kanin, på et tidspunkt. Denne hadde fått navnet Mio. Her har jeg skrevet en Vitenskapelig Artikkel om hvordan Broren min relaterer til Astrid Lindgrens Mio, i boken ‘Mio, min Mio’. Kaninen som het Mio ble forøvrig funnet på en øy i Oslofjorden, og flyttet hjem til oss.
Men nok om det. Idag har jeg også hatt en fin dag. Jeg har møtt en søt venninne. Men mer enn det gidder jeg ikke å dele, akkurat nå. Her er likevel et bilde av meg, fra da jeg og venninnen min satt i den Jødiske parken min her på Stabekk. Hvis venninnen min sier det er greit, oppdaterer jeg bildet så dere ser oss begge to:
Ps: Måneden mai er oppkalt etter den greske gudinnen Maia. Mammaen min sier at dette bare er ett av mine alias. Det er kanskje derfor jeg har vært så glad i dette jentenavnet, så lenge jeg kan huske. Det er en sjanse for at jeg, dersom jeg noengang blir mor til en liten jente, skal kalle henne Maja Magdalena.
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 