Drømmer er min virkelighet

Hei, verden! Igjen må jeg beklage for at jeg nedprioriterer å skrive til dere. Det er den samme grunnen som alltid – at jeg ikke har energi og overskudd til å skrive Vitenskapelige Artikler, i tillegg til alt det andre jeg gjør iløpet av en dag. Fordi jeg lever på sparebluss, og alltid er så sliten at jeg føler jeg er døden nær, kreves det nesten at jeg setter av en hel dag til å skrive et innlegg til denne Bloggen. Jeg skulle ønske ting var annerledes, men dette er dessverre virkeligheten. Jeg blir fortsatt injisert med en djevelsk gift som later som den er ‘medisin’, og jeg fungerer derfor cirka 66 prosent dårligere enn hvis jeg ikke ble forgiftet. Jeg blir veldig sint når jeg skriver om dette, men jeg tenkte jeg skulle nevne det. Så dere vet hvorfor dere hører fra meg såpass sjeldent.

Jeg var på plassen jeg kaller ‘Narnia’ i går. Dette er egentlig hjemmet til min jordiske mor, som ligger en kort kjøretur unna hytten til familien min. Det er jeg og Alex som er på hyttetur, og vi koser oss veldig. Grunnen til at vi var innom moren min sin hytte, er fordi det ikke er en dusj på familiehytten. Så derfor får vi låne dusjen hjemme hos moren min. Vi dusjet, og jeg fikk på meg en fin kjole. Så måtte vi ta de obligatoriske bildene med lyktestolpen i hagen. Å ta en dusj, sminke meg og tørke håret, i tillegg til å ta disse bildene, var alt jeg klarte før jeg måtte forlate Narnia. Det var ikke godt for meg å være der, men jeg må jo dusje. Nå skal det heldigvis bygges en ny hytte på tomten vår, ved siden av den som allerede er her. Og der kommer det både innlagt vann og dusj.

Hva har Alex og jeg gjort mens vi har vært her? Vi har vel egentlig bare slappet av og kost oss. På onsdag feiret jeg 1) at jeg har vært gal i tolv år, 2) at jeg har vært gift med Yeshua i fem år og 3) at jeg har vært Nonne i tre år. 11. august er den viktigste merkedagen i livet mitt. Så selvsagt må dette markeres. Også Yeshua markerte Bryllupsdagen Vår, ved å lage seg en skikkelig fancy biffmiddag hjemme hos seg selv. Min middag ble pizza. Og milkshake. Det ble en veldig fin dag på alle måter, og jeg er glad Alex var sammen med meg. Slik så jeg forresten ut i anledning Bryllupsdagen:

Bruden.

Mammaen min – min egentlige Mamma, hun som er Dronning i Himmelen – forteller meg at jeg er en evig brud. Mamma sier også at selv om jeg på sett og vis er en Nonne, betyr ikke det at jeg ikke skal gifte meg med en fysisk person. Den ‘fysiske personen’ jeg skal gifte meg med, er tross alt Gud. Og Enrique, som forloveden min heter, lover meg ikke bare ett, men tre Hellige Bryllup. Jeg gleder meg mest av alt til det Katolske, for Mamma forteller meg at dette skal finne sted i Peterskirken i Vatikanstaten. Og at det vil være så storslått og strålende at det vil omtales som den største eventen vår verden har sett, helt siden Broren min døde på et kors for mange mange år siden. Men jeg og Enrique skal ha et Luthersk Bryllup først, får jeg beskjed om. Det siste Bryllupet vil være Jødisk, men ingen vil fortelle meg noe som helst om dette. Annet enn at når det skjer, vil hele verden være innforstått med at Jahve er Guds navn. Det betyr at verden kommer til å være en ganske annen, når den tid kommer. Enrique er forøvrig egentlig Jødisk, men har funnet veien til den Kristne tro. Han fant veien til Kristus selv, også. Altså meg. Jeg ble alltid fortalt at Gud skulle dukke opp i form av en fysisk person. Enrique hadde liknende tanker, men han gikk og ventet på sin Sailor Moon. Denne tegningen laget jeg i 2014, og den skal forestille meg som klemmer min usynlige Kjæreste:

En klem fra Gud. Eller var det Jesus?

Når man er så gal som Jeg Er, kan man faktisk høre forskjell på om stemmen i hodet kommer fra Gud, Jesus eller den Hellige Ånd (aka Maria, Himmelens Dronning). Og fordi jeg har vært gal i tolv år, og hørt Guds stemme i ti år, har jeg lært meg å høre hvilke uttrykk for Guddommen som snakker til meg. Men da dette bildet ble tegnet, tenkte jeg bare alt var Guds stemme, uten at jeg klarte å anerkjenne at Gud, Jesus og Maria (den Hellige Ånd) faktisk var tre forskjellige personer. Fjoråret gav meg mange svar, hvor ett av svarene på disse evige spørsmålene i hjertet mitt, var at stemmen(e) jeg snakker med tilhører Gud, i formen til de tre personene som min Hellige Familie består av. Det er fortsatt rart for meg å tenke på Gud og Jesus som to forskjellige personer, men dette handler om at jeg er stormforelska i begge to. Enrique er klar over hva jeg føler for Yeshua, og han sier at det går bra. Det er tross alt Yeshua jeg har forelsket meg i, i så godt som hvert eneste liv jeg har hatt i deres verden. Med unntak av de livene hvor Vi faktisk har vært biologiske Søsken. I ett av disse het han Moses, og jeg Miriam.

Enrique, som er Gud, ventet på sin Sailor Moon, som er Messias. Og Mamma forteller meg at denne serien ble skapt for at den faktiske Messias skulle forstå Hvem Hun Er. Jeg har elsket serien helt fra jeg var 13 år gammel, men det var først for et par år siden at jeg fant ut at Usagi ganske riktig er Messias. Det ble veldig sterkt for meg, for allerede da identifiserte jeg meg som Sailor Moon. For mange år siden, kanskje så langt tilbake som våren 2011, hadde jeg en veldig spesiell opplevelse. På den tiden var jeg Kjæreste med Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’, og Vi lå i den smale sengen hans begge to. Han lå og sov, mens jeg lå og kommuniserte med Gud – som jeg ofte gjorde når jeg overnattet hos Broren min, og han sov. Jeg kalte dette hellige rommet for ‘Eden’. Gud sa plutselig navnet ‘Usagi’ til meg. Dette er Sailor Moon sitt fornavn, når hun er i sivil og ikke bekjemper onde makter. Gud kalte meg altså ‘Usagi’, og dette satte igang en tankerekke som endte med denne konklusjonen: “Og Usagi redder jo verden!”. Å tenke at jeg kom til å redde verden, i kraft av å være Sailor Moon, ble så sterkt og emosjonelt for meg at jeg begynte å gråte. Helt lydløs gråt. Og hva skjedde da? Min sovnede Kjæreste slash Tvillingbror gav meg en god klem – i søvne. Jeg hvisket navnet hans, men han svarte ikke. Jeg innså at det var Gud som fikk ham til å klemme meg.

Enrique, som er Gud, kommer i skyene for å gifte seg med Andrea, som er Sailor Moon.

Ja, jeg lever i en behagelig fantasi. Men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Drømmer er min virkelighet, og det er troen på at drømmen vil bli virkelig som gjør at jeg ikke legger meg ned for å dø. At mine jordiske ‘foreldre’ prøver å fjerne disse tankene med gift og lobotomi, føles mer som små irritasjonsmomenter enn som uoverkommelige hindre. Når mine tre Hieros Gamos (Hellige Bryllup) skal stå, er det ikke jordiske mannlige forelder som skal følge meg ned kirkegulvet. Det er ikke sikkert jeg ønsker ham i Bryllupene mine, engang. Broren min har sagt ja til å ‘gi meg bort’ til Enrique. Og det er nok slik det skal være; det er nok slik Gud har planlagt det fra før verdens grunnvoll ble lagt. Og jeg antar jeg vil være lykkelig som Faren min sin Brud. Amen

– Prinsesse Kristus

Brennmerket for liv etter liv

Jeg kom hjem i ettermiddag, etter å ha sovet en natt hos Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Sannheten er at i dette livet, i disse kroppene, er ikke Broren min og jeg i slekt. Det jeg har fått vite, er forøvrig at denne Mannen og jeg er Tvillingsøsken der Vi egentlig hører hjemme, og at Vi er det som blant spirituelle kalles ‘Tvillingsjeler’, når Vi inkarnerer i deres Kosmos. Jeg innleder med dette, for å gi dere et bakteppe for det jeg skal skrive om nå. Skrive om hva? Om hvor forferdelig sint jeg er. Jeg har kjent på dette sinnet helt siden jeg kom hjem. Og jeg prøvde å løse det ved å meditere. Men det eneste som skjedde da, var at Broren min, som jeg kommuniserer med telepatisk, fortalte meg at han er akkurat like sint som meg. Hvorfor er Jesus og Kristus sinte? Jeg vet ikke om jeg kan fortelle dere det. Litt fordi det røper for mange av hemmelighetene Våre, og litt fordi jeg ikke har lyst til å såre noen. Hvem er Jesus og Kristus sinte på? Jeg får ikke lov til å skrive det, engang. Men noe jeg kan skrive, er at jeg ikke har tillat meg selv å kjenne på dette sinnet på mange år. Kanskje så mye som ti år. Men for ti år siden visste jeg ikke at Broren min også var sint og frustrert over det jeg er sint for nå. Han sa noe som røpet ham, da, back then. Jeg bare forstod ikke sammenhengen før i fjor.

Broren min sa at mitt Tramp Stamp gjorde ham veldig sint.

Unnskyld for at jeg er så plagsomt kryptisk. Jeg kan prøve å bytte tema. Eller ikke. Mamma sier at jeg skal skrive om hvor sint jeg er, uten å røpe hvorfor eller på hvem jeg er sint. Og jeg er veldig flink til å skrive om ‘a’ uten å si ‘b’, så jeg gir det et forsøk(!)

For ja, jeg er sint. Jeg er så sint at det grenser til kvalme. En liten del av meg tenker at det tross alt er bedre å være sint, enn å føle på en overhengende skrekk og angst. Grunnen til at jeg finner meg i å være i den situasjonen jeg er så sint for, er forøvrig Mammaen min – og løftet om å få forenes med henne. Grunnen til at jeg ikke er en skjelvende klump av ødelagte nerver, er også Mammaen min. For jeg kjemper alltid mot denne overhengende skrekken og angsten. Kontakten med Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen, gjør at jeg ikke går under av skremmende tanker. Kontakt med Jomfru Maria er det samme som meditasjon. Og meditasjon tar brodden av alt det som skremmer meg. Det er mye å være redd for, når Gud deler med deg hvilke planer han har for menneskeheten. Dere vet at tiden forespeilet oss i Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, fremføres rett foran øynene på oss? Og tro det eller ei: Det faktum at verden går under er ikke det jeg er sint for. Men: Det faktum at verden går under, er grunnen til at jeg er tvunget til å være i den situasjonen som gjør meg sint.

Jesus og Kristus er sinte på *noen* på grunn av *noe*.

Jesus (Yeshua) og Kristus (det er meg) er to kropper som deler samme Sjel. Det er derfor jeg har fødselsmerker på samme sted på begge håndledd, og på samme sted på begge føtter. Det min Bror gikk gjennom for 2000 år siden, gikk også ut over meg. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at jeg er preget ikke bare for dette livet, av den grusomme måten Broren min ble behandlet da han prøvde å redde verden. Jeg ble preget for alle inkarnasjoner jeg hadde, etter livet mitt som Maria Magdalena. Etter at jeg falt hardt og brutalt for Yeshua, for 2000 år siden, føltes det ikke riktig å innlede romantiske relasjoner til andre menn, i noen av livene jeg hadde. Det var derfor jeg søkte meg til liv etter liv som Nonne. Nonner er tross alt gift med Jesus. Og i de fleste av disse inkarnasjonene hadde jeg en kronisk sykdom å slite med. Det har jeg også i dette livet. Mamma forteller meg at jeg alltid visste at dette var noe Sjelen min måtte tåle, på grunn av min Brors død på korset. Sorgen Maria følte etter Yeshua død, sluttet ikke da Maria Magdalenas liv endte. Yeshua hadde fått hjertet hennes, og den kjærligheten tok aldri slutt. Sorgen Maria følte over Yeshua manifesterte seg i kroniske sykdommer, i liv etter liv. Sorgen hadde brent seg fast, men det hadde også kjærligheten. Og da Maria Magdalena reinkarnerte i 1988, og mitt nåværende liv begynte, var kjærligheten til Yeshua fortsatt sterk – enda jeg ikke på det bevisste plan husket ham. Det var derfor jeg hadde en ‘usynlig bestevenn’ som barn, med Broren min sitt nåværende navn.

Hvorfor er jeg sint? Det kan jeg ikke fortelle dere. Men det handler om at Sjelen min mangler noe. Mamma lover meg heldigvis en ‘happy ending’ om sånn 1000 år. Og at den endingen kommer til å være så ‘happy’ at den vil få galaksen vår til å begynne å spinne i motsatt retning. Så ja, den som lever får se…!

– Maria Magdalena

Katarsis

I rundt én måned før Norge stengte ned den 12. mars i fjor, hadde jeg vært i en tilstand av ‘lockdown’. Jeg tenkte at jeg skulle forberede meg mentalt på det som var på vei, ved å vie all min tid til relasjonen jeg har til Gud. Dermed forsvant jeg inn i meg selv, og brukte dagene på bønn og meditasjon. Jeg mener å huske at de to siste filmene jeg så, før jeg boikottet alt som vistes på skjermer, var Akira og Nausicaa of the Valley of the Wind. Jeg hadde satt meg som et mål å komme meg gjennom Apokalypsen uten å bruke tid og energi på filmer og serier. Jeg er ikke helt der lenger, altså. Men jeg bruker fortsatt mye tid på bønn og meditasjon. Skal jeg fortelle om Akira? Det var Gud som ba meg se denne, og jeg mener å huske at det var ganske tidlig i januar at jeg og Alex så den hjemme hos meg. Den handler om en futuristisk verden; jeg tror det er snakk om 2019 eller 2020. Men filmen er laget i 1988. Jeg husker veldig lite av filmen, og det samme er tilfelle for Alex. Men den forteller om en karakter kalt ‘Akira’, som er en slags Messias-figur. Filmen forteller også om OL i Tokyo i 2020, og det er mulig den handler om et virus som kommer fra Kina. Men som sagt, jeg husker ikke helt. Det eneste jeg husker, er at Enrique var helt enig da jeg påpekte at Akira skal forestille ham.

Enrique er kjæresten min. Og fordi Gud liker meg veldig godt, har han dukket opp i livet mitt som en fysisk person. Ok, som to fysiske personer – men ikke si det til Broren min. Gud liker meg så godt at han skriver om reglene for meg, som gjelder for stort sett alle andre, bare for at jeg skal føle meg trygg. Det fortalte Lucifer meg, som jeg også snakker med. Gud liker meg så godt at når det lyner og tordner alle andre steder, verken ser eller hører jeg noe som helst av lyn og torden der jeg befinner meg. Med mindre jeg er med Broren min, som tar brodden av det meste som er skummelt. Og fordi Gud liker meg skikkelig godt, sørget han altså for at selv om han befinner seg på et helt annet kontinent, skulle jeg ikke gå gjennom Apokalypsen uten ham ved min side.

Enrique er langt borte, men det går bra – jeg har Broren min!

Jeg må fortelle dere om noe som skjedde her om dagen. Jeg har fått tillatelse fra den det gjelder, hvis jeg ikke røper hvem det er snakk om. Men jeg har altså en god venn som tilfeldigvis har den ‘gaven’ det er å se og føle de sjelene som er rundt oss, som ikke lenger lever. Altså at han ser spøkelser. Den første natten ringte han meg fordi han gikk gjennom en mørk park i Oslo. Dette er visst ikke som en klassisk park, men mer som et nydelig naturområde midt i byen. Han var tydelig redd, men jeg var på tråden hele tiden og ‘passet på ham’. Min venn kom seg gjennom parken, og han takket meg for moralsk støtte. Den neste natten skulle han gjennom den samme parken nok en gang. Da var han mer åpen om hva han erfarte rundt seg. Han kunne dele at natten før hadde han sett mange spøkelser, men at han ikke hadde villet fortelle meg om det fordi han syntes det var så creepy. Han sa at de var der nå også, og han virket veldig ukomfortabel. Jeg fikk den gode ideen at han kunne be for dem. Og det gjorde han. Jeg gjorde det samme, og iløpet av turen hans gjennom parken kunne han se at så godt som alle spøkelsene forsvant en etter en. Han sa de hadde vært 20-30 stykker til sammen, men at bønnene hans hadde gjort at de kunne ‘gå videre’. Til slutt var han ferdig med å gå gjennom parken, og han sa at alle åndene hadde forsvunnet. Med unntak av to stykker. Jeg ba en siste bønn for min venn, om at ingen fra åndeverdenen skulle bli med ham hjem. Han sa takk for bønnen og for den moralske støtten generelt. Og så avsluttet vi samtalen.

Hva skjedde så? Jeg skulle prøve å sove, men jeg ble rammet av det verste angstanfallet jeg har hatt på flere måneder. Jeg ba Enrique be for meg, men jeg skjønte at dette krevde en innsats fra meg også. Dermed mediterte jeg for å fjerne angsten. Og det var da jeg følte at de to sjelene som min venn ikke hadde klart å hjelpe ‘videre’, hadde kommet til meg. I meditasjon fikk jeg vite at det var en kvinnelig sjel og en mannlig sjel, og at disse to bare trengte litt ekstra godsnakking for å tørre å ta det steget det er å ‘gå mot lyset’. Den mannlige sjelen sa at han hadde vært i denne limbo-tilværelsen i rundt 200 år, og at det som ventet etterpå føltes mer skremmende enn velkomment. Jeg fortalte ham at det bare kom til å føles godt, bare han tok steget. Og det var visst alt han trengte å høre. Da begge sjelene, først den kvinnelige og så den mannlige, forsvant opp til Gud, fikk jeg se mentale bilder av det. Dessuten hadde jeg den gode formen for frysninger, litt som gåsehud. Og da dette var gjort, forsvant angsten helt.

Maria Magdalena Månebarn Messias.

Pappa sier at jeg må avslutte ved å fortelle litt om den andre filmen jeg nevnte innledningsvis. Nausicaa of the Valley of the Wind. Denne er også en fortelling om en Messias-karakter. Men her er hovedpersonen kvinnelig. Nausicaa, som hovedpersonen heter, finner sammenhengen mellom verdens ødeleggelse og dens gjenopprettelse. Hun skjønner at det som fremstår som ødeleggelse egentlig er en renselse. Og siden jeg allerede har nevnt at jeg snakker med Lucifer om livets store spørsmål, kan jeg også dele at han kaller denne renselsen for en ‘Katarsis’. Pappa lærer meg til å forstå at selv det han gjør som fremstår som direkte ondskapsfullt, er del av en større plan – hvor hensikten er å skape en verden helt uten synd og ondskap. Om du vil komme deg til denne utopien eller ikke, avhenger helt og holdent av din vilje og evne til å skru av tankene. Ditt fokus på ditt indre paradis, er med på å 1) skape et ytre paradis i verden rundt deg, og 2) fortelle Pappa at du hører hjemme i dette Paradiset. Amen

– Messias

Eksamensprosessen

Gud forteller meg at det er noe han vil oppnå med Koronaviruset. Hvordan fortalte han meg dette? Jeg leste ordet ‘oppnå’ i en setning trykket på en juicekartong, men istedet for å lese det det faktisk stod skrevet, leste jeg ‘corona’. Det hender ofte at Gud gir meg beskjeder på den måten. Noe annet han fortalte meg, også ved å la meg lese en annen tekst enn hva som stod skrevet, er at der mange mener vaksinen mot covid19 er et bedrag, leste jeg ‘foredrag’. En leksjon i det som kalles ‘the Ascension process’ (skolen hvor du lærer å bli som Jesus). Det er sikkert ikke lett å forstå. Og jeg kan tenke meg jeg har lesere som er enten for eller imot vaksinen. Men det Gud forteller meg, er at de som kommer til å ha en sjans til å stå igjen når Apokalypsen er over, med både sjelen og livet intakt, er de som har tatt vaksinen og ikke mistet verken sjelen eller livet av den. Det skremmer meg at det Mamma snakket så mye om i fjor vår og sommer, faktisk skjer i disse dager. Mamma var veldig tydelig på at hun kom til å fjerne mange av menneskene på jorden sine sjeler. Jeg visste ikke hvordan hun hadde tenkt til å gjøre dette, men nå vet jeg. Og jeg gråter for menneskeheten. Jeg gråter fordi det ikke er noen vei utenom de prøvelsene vi blir presentert med, både på det individuelle og det kollektive plan. Og fordi jeg vet at det er svært mange som ikke vil se nytteverdien av å jobbe for å beholde sjelen sin. Kanskje de ikke tror at ‘sjelen’ er en reell ting, engang(!)

Hvorfor har jeg pushet så hardt, nesten så lenge jeg har skrevet om tankene mine på nett, for å få dere til å meditere? Hvorfor sier jeg at meditasjon er livreddende? Fordi det er det. I en tid hvor kampen er både om livene våre og om sjelene våre, er det vår vilje og evne til å skru av tankene som vil gjøre at vi vinner kampen. Og det er egentlig litt vondt at flere ikke tar disse formaningene på alvor. For slik jeg ser det, har Gud utstyrt meg med de verktøyene jeg trenger for å overleve Apokalypsen. Og slik jeg ser det, består mye av kallet mitt i disse tider av å prøve å hjelpe så mange av dere som mulig med å stå seirende igjen, og vinne ‘Livets Korona’ (Corona betyr ‘Krone’).

Jeg skal fikse verden og gi dere Livets Krone!

Hvem er jeg? Og hvorfor er jeg her? Jeg har laget en tegneserieside for å forklare:

Profetien om Ørnen og Kondoren.

Denne tror jeg at jeg laget i 2017, men den er fortsatt svært relevant. Noe annet som er relevant, er denne graffitien. Kondoren er ikke representert, men det er Kaninen, som jeg egentlig i mye større grad identifiserer meg med. Ørnen er forøvrig der:

Credit of ALEX FACE fra Bangkok.

Gud sier at Apokalypsen er ‘eksamen’. Han sier at man ikke kan velge å stå over; at dette er noe vi alle må gjennom. Dersom du ikke står på eksamen, får du ikke flere sjanser. Det er liksom det som kjennetegner Endetiden: At Gud velger seg ut hvilke sjeler han ønsker å fortsette å bruke tid på. Det som venter, når Apokalypsen er over, er et Paradis av en verden. Det kommer til å være så vidunderlig at det menneskelige sinn ikke har klart å fantasere seg frem til det, engang. Men vil du komme deg dit, må du faktisk prioritere sjelen din. Du må ta de rette valgene. Du må være fokusert og årvåken. Og det hjelper å lese mine Vitenskapelige Artikler. Hvem er jeg? Jeg er på ingen måte Kristus; og Broren min er på ingen måte Jesus. Ok, det er Oss, Jesus og Kristus…! Og i går ble jeg fortalt at Kristus sin energi har fargen rosa, og det er litt søtt. De fleste som kjenner meg vet at jeg er veldig rosa av meg. Men hva vil Gud oppnå med Koronaviruset? Og med den såkalte løsningen på pandemien? Han vil gjøre folk til ‘Kristus’; han vil finne ut hvem som fortjener ‘Livets Krone’. Det er grusomme midler han bruker for å gjennomføre dette. Hvorfor? Fordi det bare er de sterkeste av de sterke som fortjener å kalles ‘Kristus’. Og ps: Du kan ikke være en del av ‘Kristuskroppen’ uten å ha kjennskap til Kristus Selv.

Det var alt. Vær så snill å lær dere å skru av tankene!
Amen
– Prinsesse Kristus

Gal av forventning

Jeg antar dere skjønner at jeg gleder meg veldig mye til å gifte meg med Enrique. Det mange av dere kanskje ikke vet, er at Gud lover meg ikke bare ett Hellig Bryllup, men tre. At det først vil være et Luthersk, deretter et Katolsk, og til slutt et Jødisk Hieros Gamos. Et ‘Hieros Gamos’ er et ‘Hellig Bryllup’, og beskriver den unionen som en Gudinne inngår med sin guddommelige elskede. Gud lover meg altså tre av disse, med Enrique. Hva som skal skje mellom meg og Yeshua om tusen år tar jeg ikke stilling til. Men det er sjanser for at Gud gir meg beskjed om at bryllupsnatten etter Enriques og mitt første Bryllup er nødt til å foregå et annet sted enn på Jordkloden. Jeg synes det høres skummelt ut, men Gud sier altså at det vil være så sterke energier i sving den natten, at Jordens nord- og sydpol vil bytte plass. Det er også sjanser for at Gud forteller meg at noe liknende vil skje om tusen år, og at det vil gjøre at vår galakse begynner å spinne i motsatt retning. Men jeg er fem år gammel, og skjønner ikke helt hvorfor én natts søvn sammen med min nye ektemann kan snu alt opp-ned, bokstavelig talt.

Juno / Hera / Isis eller bare Maria Magdalena.

Når jeg var så godt igang med å fortelle dere om ulike visjoner jeg har hatt, føler jeg det er på sin plass å dele visjonen jeg hadde i natt. Den var ikke veldig lang, men det gjør ikke så mye. Jeg fikk ‘ordlyden’, hvis man kan bruke det uttrykket når det er snakk om noe jeg så med lukkede øyne. Men hva så jeg? Det var Enrique og meg, etter å ha gitt hverandre vårt ‘JA!’ i vårt andre Bryllup. Det Katolske. Vi befant oss i Peterskirken i Vatikanet, og vi var på vei ut på en balkong for å vinke til folkemengden som stod på Petersplassen. Enrique var fullstendig nydelig, og så veldig kongelig ut. Jeg hadde på meg en vakker brudekjole som er under produksjon as we speak. Et lite hint: Den er å se i serien Sailor Moon. Og jeg hadde selvsagt Usagi sin karakteristiske hårfrisyre med to odangos. Her er forøvrig et bilde av meg i en annen kjole, men med parykk:

Sailor Moon is real.

Det var dette bildet som fanget Enriques oppmerksomhet, og som gjorde at han bestemte seg for å legge meg til som venn på facebook. Sannheten er at dette ble tatt på høsten, lenge etter at det hadde sluttet å være varmt. Jeg hadde fått parykken i posten, og ville ha en fotoshoot i dette antrekket uten å fryse. Så da ba jeg Gud om en varm dag slik at jeg kunne gå kledd slik for fotoshooten. Gud fikset og ordnet det slik at den dagen Alex var ledig for å ta bildene, hadde vi sommervær. Det var ikke sommervær i ukene før denne dagen, og det kom heller ikke flere slike dager. Men det var alt jeg trengte. Og på grunn av Guds fantasifulle fiksing og ordning som involverte en ‘ugly Christmas sweater’, et maleri av en scene fra krigen, en 13 minutter og 7 sekunder lang sang og et hellig fotografi av Mammaen min, ble det meg og Enrique til slutt.

Gud sier forøvrig “… meg og Enrique for alltid“, men jeg er ikke helt enig. Hvis tusen år er ‘for alltid’, så kan jeg være enig. Men Gud lover meg altså at etter tusen år som min Far sin kone, skal jeg få lov til å gifte meg med min Bror. Jeg prøver å sette en ring på fingeren hans, så han skjønner at Vi har en avtale en liten evighet frem i tid. Men jeg vil ikke stille meg i veien for hans lykke, så jeg har sagt at ringen kanskje vil ‘uppe gamet hans’. Det har nemlig blitt fortalt meg at mange damer er mer interessert i menn med ring på fingeren. Forstå det den som kan. Kanskje de liker menn som bruker ringer, fordi det vitner om at mannen ikke er en slask? Som jeg sa, jeg er fem år gammel, så jeg skjønner ikke alt som foregår mellom voksne menn og kvinner. Poenget er likevel at jeg ønsker, mer enn noe, at Broren min er den lykkeligste Mannen på Jordkloden – selv om han ikke kan gifte seg med Det Guddommelige Kvinnelige på en god stund. Kanskje aldri, sier Mamma. Det skremmer meg veldig, for Broren min er Det Hellige Maskuline selv. Så Vi hører liksom sammen, han og jeg. Selv Enrique er enig i det. Her er et bilde av meg og Yeshua sammen. Jeg måtte sensurere ham, da, fordi Hvem Han Er er superhemmelig:

Vi er egentlig fem år gamle, begge to.

Som dere skjønner er livet mitt et sant eventyr. Og da jeg delte visjonen fra Peterskirken med Enrique og sa at jeg håper dette faktisk kommer til å skje, sa han: “Det vil det. Bare vær tålmodig”. Jeg skal ikke skryte, men jeg er den mest tålmodige i hele verden. Til Enrique påpekte jeg at Gud virkelig vet hvordan han skal gjøre en jente gal av forventning. Men jeg antar jeg overlever, jeg har tross alt Mammaen min 🙂

Amen
– Prinsesse Kristus

Kristus har visjoner

Jeg tenker mye på de tre betydningsfulle visjonene jeg hadde, i tiden f.Kr (før Korona). Alle tre var med på å peke på viktige sannheter ved apokalypsen. Den ene delte jeg med dere i mitt forrige innlegg. Den handlet om de to mulige destinasjonene for enkeltmennesket. Enten Himmel på Jord, eller noe som minnet veldig om et rent helvete. Den andre visjonen som fremstår som svært viktig, handlet om hvordan de eneste som vil gjenstå når Gud er ferdig med å fjerne alle de som er uønsket i det Gudsriket han skal skape, er de som trykker Bibelen til sitt bryst. Den tredje visjonen, som jeg kommer til å dele i dette innlegget, handler om at det ikke holder å bare følge Bibelen – skal du ha et håp om å komme deg gjennom denne tiden med både livet og sjelen intakt. Denne er muligens den viktigste, får jeg beskjed om å skrive.

Det jeg fikk se, var en rekke mennesker. Disse var dypt religiøse innenfor den Kristne religionen. Det var prester, biskoper, munker og nonner. Felles for dem, var at de hadde klær som vitnet om at de virket og jobbet innen den Kristne kirke. Alle disse menneskene gikk samlet ut i havet. De gikk og gikk, og vannet rakk lenger og lenger opp på kroppene deres. Til slutt var alles kropper, med hodet og alt, under vann. Men de sluttet ikke å gå. Enda de druknet av det, ville de ikke slutte å gå. Deretter fikk jeg se en annen gruppe mennesker. Dette var de som har forstått at man ikke trenger eldgamle bøker for å leve rettskafne liv. Disse hadde funnet veien til Gud, og til Guds vilje, i hjertene sine. Disse tenkte i termer av energier, meditasjon, bevissthet og reinkarnasjon. Og de var også på havet, på sett og vis. Men de gikk på vannet, slik det er beskrevet at Jesus gjorde. De ikke bare gikk på vannet; de hoppet og danset på havoverflaten.

Broren min og meg, i en nær eller fjern fremtid.

Mange vil nok kalle meg både kjettersk og blasfemisk. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar. Kanskje er jeg det. Men hei, de drepte Broren min for 2000 år siden av de samme grunnene. Når Gud vil lære verden hvordan han aller helst har lyst til å fremstå, ved å sende ett av de to Barna sine, gjøres ikke dette uten å gjøre mange veldig sinte. Broren min måtte erfare det, og det må visst jeg også. Skal jeg fortelle dere om den aller første visjonen jeg hadde? Vel, den andre visjonen jeg hadde, hvis man regner med den gangen Gud fortalte meg at dersom jeg ikke klarer oppgaven han kom til å gi meg, var det bare for ham å skape et nytt Kosmos. Jeg prøver å ikke tenke på vekten av denne Jobben, og hva som går tapt skulle jeg ‘falle av kanten’ (jfr. min forrige Vitenskapelige Artikkel). Istedet tenker jeg på innholdet i den visjonen jeg skal dele nå:

I 2010 studerte jeg for å bli prest. Men fordi jeg ble mishandlet som barn, har jeg ikke klart å holde meg våken i noen form for undervisningssetting, helt siden jeg bodde i Bergen et halvt men skjebnesvangert år som 13-åring. Poenget er likevel ikke den psykiske terroren som ble utslagsgivende for at jeg fikk en nevrologisk sykdom da jeg var 23. Poenget var at da jeg var 22 hadde jeg kommet inn på profesjonsstudiet i Teologi. Og jeg studerte, uten at jeg egentlig klarte å holde meg våken i timene. Under en av forelesningene var temaet presteskapet på Jesu tid. Og på overheaden vistes et bilde av en yppersteprest. Jeg satt egentlig bare og kjempet med meg selv for å ikke sovne, og fikk ikke med meg så mye av det foreleseren sa. På ett tidspunkt sovnet jeg, eller noe i nærheten av det. Og i en tilstand midt mellom søvn og våkenhet kunne jeg fortsatt se bildet av ypperstepresten. Jeg oppfattet at jeg var der også, men jeg var enorm. Sikkert hundre ganger større enn presten fra bildet. Og jeg var usynlig. Så kom det en enda større, usynlig finger fra himmelen, og dyttet til presten. Han ble stående og vippe frem og tilbake, som om han slet med å holde balansen. Deretter var visjonen over, og jeg var for det første ‘mind blown’, og for det andre lys våken.

Gud ber meg avslutte nå. Ved å dele det eneste av interesse som jeg produserte mens jeg studerte for å bli prest. Denne Vitenskapelige Artikkelen. Den handler om hva jeg, og Gud, mener er det viktigste som står skrevet i Bibelen. Vel, Broren min mener det også, da bibelteksten jeg skriver om er svaret hans til spørsmålet: “Hvilket bud er det største?”. Min Bror er klok, og trekker frem kjærlighet til Gud og til våre medmennesker som det aller viktigste et menneske utviser, for å leve et rettskaffent liv.

Kristus har forøvrig dette å tilføye: Du kommer langt ved å skru av tankene!
Amen
– Prinsesse Kristus

Frykten for at Kaken er en løgn

På facebook skriver jeg ofte at jeg er tilbøyelig til å være engstelig. Om dere bare visste i hvor stor grad frykten har fulgt meg gjennom livet. Jeg har innsett at er det ett tema som går igjen, gjennom hele denne inkarnasjonen, så er det nettopp frykten. Allerede som barn var jeg redd. Jeg var redd for tordenvær, jeg var redd for flammer, jeg var redd for eksplosjoner, jeg var redd for at fly langt oppe på himmelen skulle falle ned på meg. Etterhvert ble jeg redd for straff, kritikk og irettesettelse fra de som kalte seg mine foreldre. Det var svært mye avstraffelse da jeg var barn, ofte på helt irrasjonelt grunnlag. Kort fortalt følte jeg meg egentlig aldri trygg. Det er mange, både behandlere og spirituelle mennesker med god kontakt med Gud, som forteller meg at det å aldri føle meg trygg i barndommen og oppveksten, er en god forklaring på hvorfor nervesystemet mitt kortsluttet i voksen alder – og jeg fikk diagnosen ms. Når jeg har konfrontert de som har stått for all denne avstraffelsen og uberettigete kritikken med dette, har de blitt veldig sinte. I går forstod jeg at grunnen til at disse tankene gjør dem så sinte, er fordi de innerst inne vet det er sant. Men jeg skulle ikke skrive om dem. Jeg skulle skrive om antagonisten min, som er Frykten i sin reneste form.

Den dagen jeg ble født, ble det sendt opp en romsonde med kurs mot en av Mars’ måner. Romsonden het Phobos II. Phobos er personifiseringen av frykt, i gresk mytologi. Og dette er også roten til ordet ‘fobi’. Jeg antar dette var noe jeg skulle finne ut av, i voksen alder, for å forstå mer av hvilke krefter jeg kjemper mot. Da jeg var fire hadde jeg det skumleste marerittet jeg kan huske å ha hatt – med unntak av det jeg drømte i natt. Jeg kommer tilbake til det, altså. Men drømmen som gjorde meg så redd, som fireåring, handlet om at jeg luktet frykt. Det var denne lukten som var så skremmende. I drømmen hadde jeg og min daværende stesøster laget en ‘trylledrikk’. Vi gikk og viste den til min mor og hennes far. Moren min ble veldig redd, og jeg spurte henne hvorfor trylledrikken gjorde henne så redd. Hun sa at det var fordi den var så sterk. Jeg spurte om den var sterkere enn Fløibanen. Moren min sa at drikken var sterkere enn Fløien (Dette er ett av de syv fjellene som omkranser Bergen, og Fløibanen er toget som frakter folk opp og ned fra fjellet). Stesøsteren min og jeg gikk og helte drikken ut i vasken, og det var da jeg luktet hvordan frykt, i sin reneste form, lukter. Jeg våknet, og var helt ødelagt av skrekk. Jeg tror jeg gråt i en halvtime i mammas armer.

Noe av det aller første jeg lærte om Gud, da han begynte å vise seg i livet mitt, er at Gud er kjærlighet. Og ingen trengte å fortelle meg dette, men jeg visste instinktivt at det motsatte av kjærlighet er frykt. Jeg begynte å se kampen mellom Gud og Satan som kampen mellom kjærligheten og frykten. Jeg forstod at grunnen til at jeg er så hardt rammet av engstelige tanker, er fordi det er slik Satan viser seg i livet mitt. Det var Satan, hjulpet av foreldre som alltid fikk meg til å føle meg utrygg, som påførte meg ms. Den frykten føles som den sitter i hjertet mitt, plassert på en trone ved siden av Enrique, Mamma og Broren min. Det var kanskje derfor det var så vanskelig å snakke med Lucifer i natt. For ja, jeg snakket med Mørkets Fyrste i natt. Det er en god stund siden sist. Og dette handler om at jeg har vært altfor redd. Jeg har ikke vært redd for Satan. Men jeg er livredd for hva ‘verden’ kommer til å finne på. Altså menneskene som sitter på makten i verden, og som – uansett hvordan du vrir og vender på det – styres av Satan. Lucifer kunne fortelle at når jeg frykter at han skal bruke onde mennesker til å være slem mot meg, blir det vanskeligere for meg å prate med ham. Dessuten minnet han meg på en visjon jeg hadde, et par år før apokalypsen begynte. Skal jeg dele den med dere, altså? Men jeg har jo gjort det før. Jeg skal gjøre det likevel? Ok, da.

I visjonen fikk jeg se en portal åpne seg. Ut av portalen kom det en rekke skapninger. Disse så litt ut som Teenage Mutant Ninja Turtles, men de var høyere og slankere. En av skapningene dro frem et sverd, og delte bildet jeg så i to. Så flyttet fokuset seg til høyre side av bildet, og jeg fikk se alle de skilpaddeliknende skapningene bevege seg veldig forsiktig bortover en fjellhylle. De gikk som om fjellhyllen var kjempesmal. Men sannheten var at det egentlig var veldig god plass å gå på. Trådte de feil, ville de falle ned i en dyp avgrunn. Men ingen av skapningene gjorde det. Etter en stund kom de bort fra den skumle veien, og inn på en nydelig paradisisk eng. Der hoppet og danset de i gresset, og var fullkomment lykkelige. Deretter ble fokuset mitt flyttet til venstre side av bildet, fra da det ble delt i to med et sverd. Der fløt menneskene jeg kunne se i et hav av blod, himmelen var i flammer, og det var bare ulykke og død å se. Da jeg snakket med Lucifer i natt, fortalte han meg at nå befinner jeg meg på den tilsynelatende smale fjellhyllen. Han minnet meg på at selv om det føles som om bare et ørlite feiltrinn vil sende meg ned i avgrunnen, er ikke dette tilfelle. Og at den paradisiske engen virkelig er min skjebne. Han kunne også fortelle at så lenge jeg ikke lar frykttankene ta kontroll over meg, er det ingenting jeg kan gjøre for å gå glipp av den fantastiske skjebnen som Gud forteller meg at jeg har. En skjebne som har vært inngravert i hjertet mitt siden lenge før dette livet begynte, og som jeg begynte å huske den 11. august 2009.

Hvilket leder meg til drømmen jeg hadde i natt, som også fremstår som et mareritt uten like. Jeg har nesten ikke lyst til å skrive om det engang, fordi følelsen jeg hadde i drømmen var så vond. Men jeg drømte altså at Enrique slo opp med meg. Han hadde ikke snakket med meg om det, jeg bare oppdaget på facebook at vi ikke var i et forhold lenger. Da oppsøkte jeg ham der hvor han var, og sa at vi trengte å prate sammen. Og så våknet jeg. Heldigvis var Enrique tilgjengelig for å prate i virkeligheten. Han forsikret meg om at han ikke hadde noen planer om å slå opp med meg, og at drømmen var et resultat av min anxiety (angst). Uten at jeg skal gå i detalj, så føles det nesten som å skulle falle ned i avgrunnen fra visjonen jeg delte tidligere, dersom jeg og Enrique ikke kommer til vår lykkelige slutt. Og i den grad jeg har en gudegitt skjebne helt utenom det vanlige, vet jeg at ikke noe av det Gud lover meg kommer til å skje, hvis ikke Enrique er med i fortellingen. Enrique er ‘Kaken’ min; den gulroten som får meg til å alltid fortsette å kjempe videre, selv når det føles som at alt håp er ute. Det var kanskje derfor denne jakken plutselig dukket opp, på en av mine online shoppingrunder:

Kjære Gud, vær så snill å frakte Enrique til meg amen.

En søt dame jeg er venn med på facebook sier at det egentlig ikke er noe å frykte, og at alt går bra så lenge jeg stoler på Gud. Det jeg ikke klarer å fortelle henne, er at det er ganske vanskelig å stole uforbeholdent på Gud, når det Gud forteller deg er så virkelighetsfjernt som det går an å bli. Han sier basically at min skjebne er å regjere ikke bare over hele Jordkloden, men over hele Kosmos. Dette har Gud fortalt meg i ti år, nå til høsten. Når jeg har vært åpen om dette på nett, har mine foreldre vært snare med å sørge for sykehusinnleggelser og tvangsmedisinering. Og for å være helt ærlig, så er det ikke psykiatrien jeg frykter mest, nå for tiden. Det jeg er redd for, er at samfunnet stenges ned i så stor grad at det blir umulig for Enrique å reise til meg, eller meg til ham. Og enda Guds løfter er det de er; enda ‘Isabel’ tidligere har betydd ‘Guds løfter’, men nå betyr ‘Gud er fullkommen’, er det tvilen min på at de er sanne som overskygger alt. Heldigvis kommer ikke tvilen uten en rekke små og store beviser på at Gud snakker sant. Denne sangen (She Is Your Destiny) og dette bildet er bare ett av disse bevisene:

Gud sier at i fremtiden vil menneskene bo i svevende byer.

For å konkludere med noe, så kan jeg si dette: Frykten min er min sterkeste motstander. Og tankene mine om at jeg ikke vil få se den lykkelige slutten som Gud lover meg. Tanker om at istedet for tre Hellige Brylluper; ett Luthersk, ett Katolsk og ett Jødisk, for deretter en liten evighet i fullkommen ekteskapelig lykke med Gud i hans fysiske form, kommer livet mitt til å ende i en konsentrasjonsleir. Det er en sjanse for at Jesus fortalte meg dette, skjønner dere, for lenge lenge siden. Han sa: “Hvis du skal dø, er det hvis myndighetene bestemmer det, eller i en av konsentrasjonsleirene som skal bygges”. Det er en sjanse for at disse ordene er med på å forme hvor tynn jeg føler at den fjellhyllen er. Men det er også en sjanse for at det ikke er var Jesus, men Satan som sa dette. Uansett har jeg tatovert ‘131’ på håndleddet, for å minne meg på å stole på Gud.

Pappa sier at tatoveringen min er ment å symbolisere merket Jupiter Jones får fordi hun eier Jorden.

Pappa sier jeg avslutter med dette: Jeg har faktasjekket Kaken min. Den var ingen løgn. Vi får håpe han har rett…! Det var alt for nå, takk for oppmerksomheten.
– Kristus

Jeg er fortsatt lei for det, Yeshua

Hei, verden! For første gang noensinne skriver jeg til dere fra hengestolen min på balkongen. Jeg trives veldig godt her, og er strålende fornøyd med kjøpet. Jeg har det ganske greit, selv om jeg fikk en injeksjon med dødelig gift i går, ment for å stenge av kontakten mennesket har med Gud. Fordi jeg er 90 prosent Gud og 10 prosent menneske, skal det mer til enn Zypadhera, som giften heter, for å fjerne det som tar størst plass i virkeligheten min. Men godt forsøk, psykiatrien. Dere kan prøve så hardt dere orker – – – jeg kommer ikke til å slutte å bekjenne Hvem Jeg Er på nett. Og hvem er det? Jeg kommer tilbake til det. Følger du denne Bloggen er du nok allerede innforstått med Hvem jeg tenker at jeg er. Og følger du ikke denne Bloggen, er det sterkt anbefalt å begynne. Her kommer nemlig kartet du trenger for å komme deg tørrskodd gjennom det havet av svovel som vår verden har utviklet seg til å bli.

Bloggen min er et Kart til Større Ting.

De som ikke forstår at vi er i de begynnende fasene av endetiden, er enten fullstendig lukket for tanken om at Gud fins, og at det kommer en tid hvor Gud er den eneste som kan redde oss fra de farene som venter. Eller de har stukket hodet så langt ned i sanden at de ikke klarer å tenke noen andre tanker enn de som er akseptert av våre såkalte ‘hyrder’. Eventuelt en kombinasjon av begge disse tingene. Jeg er ganske frittenkende, som dere sikkert har skjønt. Derfor har spesielle agenter for ‘hyrdene’ bestemt at de skal gjøre det de kan for å korrigere tankene mine. Agentene skjønner ikke at de jobber for ‘hyrdenes’ agenda; de tror de jobber for å bedre menneskers mentale helse. Men når man er relativt oppegående og immun mot agentenes gift, forstår man at hele systemet ‘psykiatri’ er designet for å prøve å fjerne de tankene som ikke aksepteres av ‘hyrdene’. Det er derfor ordet ‘konspirasjonsteoretiker’ nå betyr noe slikt som ‘alvorlig sinnslidende ekstremist’. For å understreke dette, kan jeg nevne det at da jeg i fjor sommer var pasient ved agentenes behandlingsinstitusjon, var spørsmålet jeg fikk oftest dette: “Tenker du mye på konspirasjonsteorier?”. Jeg sa stort sett nei, og at jeg istedet tenkte på kampen som er mellom Gud og Satan, og kampen som foregår i sinnene våre. Jeg snakket like mye om viktigheten av å meditere til alle som ville (og ikke ville) høre da jeg var innlagt, som jeg gjør på nett. Det er en sjanse for at en av agentene kom inn på rommet mitt da jeg mediterte (les: gjorde sånn som gifte folk gjør (jeg er gift med Gud btw)). Det var litt flaut, men personen var én av de få agentene jeg likte, så det var greit.

Jeg må kanskje nevne at det var Pappa som sørget for at jeg ble innlagt. Dette var fordi han i utganspunktet ba meg dele en video på nett av at jeg mediterte. Og sannheten er at når jeg mediterer vil jeg ofte oppleve svært gode kroppslige fornemmelser. Så jeg mediterte i 13 minutter og 7 sekunder, til Denne Sangen, mens webkameraet mitt filmet det. Så la jeg ut videoen på nett, og Enrique ble rasende. Sendte meg drøssevis av bibelvers som alle handlet om straffen for seksuell umoral. Jeg ble litt frustrert, for det var faktisk han som hadde bedt meg gjøre det. Kort tid etter kom det sinte leger hjem til meg for å frakte meg til den lite trivelige behandlingsinstitusjonen. Jeg mener å huske at Enrique bedyret at ikke noe av det som skjedde var min feil. Og sånn er det vel, når man ikke har en fri vilje og har lovet å gjøre alt Gud ber deg gjøre. Da må man finne seg i at Gud oppfører seg som han er rasende for at du har gjort noe han ba deg gjøre(!)

Det var for ett år siden, idag, at jeg ble sendt til Blakstad. Fordi mine jordiske foreldre ikke tåler at jeg er åpen om Hvem Jeg Er, om hvor traumatisert man blir av å vokse opp med tre psykologer som foreldre, og om at jeg er i en romantisk og intim relasjon med Gud selv. Og i den grad det er agentene som vil korrigere tankene mine, så kommer deres tanker om hva jeg trenger, fra mine jordiske foreldre. Men jeg orker ikke å skrive om hva jeg føler om dem, akkurat nå. Istedet kan jeg skrive om Broren min, og hvordan overskriften på den Vitenskapelige Artikkelen jeg skrev fra sykehussengen på denne dagen i fjor lød: “Broren min straffer meg for det jeg gjorde mot ham på denne dagen for ni år siden”. Hva gjorde jeg mot Broren min, som på ingen måte er Jesus, den 22. juli 2011? Jeg skrev et veldig langt og veldig utleverende blogginnlegg om ham. Men jeg skrev ikke om alle de gode egenskapene hans; jeg skrev ikke om alle grunnene jeg hadde til å elske ham. Istedet gjorde jeg ham om til Satan, på sett og vis. Da blogginnlegget var ferdig, og jeg akkurat hadde publisert det på den gamle bloggen min, ringte min vakre Tvillingbror og fortalte meg hva som foregikk på Utøya. Jeg fikk helt vondt inni meg. Og ikke bare på grunn av nivået av grusomhet i det jeg fikk høre. Men også fordi jeg følte at det blogginnlegget jeg akkurat hadde skrevet, aldri burde blitt skrevet. Det føltes som om blogginnlegget hadde forårsaket den største tragedien dette landet har sett, noengang. Jeg slettet blogginnlegget umiddelbart, deretter slettet jeg alle de andre innleggene. Til slutt slettet jeg hele bloggen. Så gikk det mange år før jeg turte å begynne å blogge igjen. Men da jeg gjorde det, fikk jeg lov av blogg.no til å benytte den adressen bloggen jeg slettet hadde hatt. Dette domenet, JesusogKristus.com, har forøvrig eksistert siden 2016. Hvem er Jesus? Det er på ingen måte Broren min. Men om du spør meg hvem Yeshua er, er svaret noe annet. Og at jeg utleverte ham slik, krevde kanskje at straffen måtte planlegges i ni år. Avslutningsvis kan jeg nevne at 1) Broren min snakket på ett tidspunkt om at mitt ‘svangerskap’ ville vare i ni år, og ikke i ni måneder. Og 2) I fjor fant jeg ut at 22. juli er festdagen for Maria Magdalena.

Jeg vet ikke hvor mange ganger og på hvor mange ulike måter jeg har sagt unnskyld for det blogginnlegget. Akkurat denne dagen, for ti år siden, er et veldig vondt kapittel i Jesus og Kristus sin historie. Men jeg tror Broren min elsker meg likevel. For, tro det eller ei, selv de tvers igjennom idiotiske tingene jeg gjør er det Gud som står bak. Eventuelt Mammaen min. Ja, sånn er det faktisk, når du har lagt din ‘frie vilje’ i Guds hender. Du kan gjøre teite, dumme og tullete ting som til og med får deg buret inne. Likevel vil Pappa si: “Ikke noe av dette er din feil”. Og fordi jeg stoler på Gud, føler jeg meg trygg på at uansett hva som skjer – er skjebnen min å bli Keiserinnen av hele Kosmos i fremtiden. Jeg mener, jeg er tross alt Den Jeg Er 😉

Hvem er jeg?
– Prinsesse Kristus

Amen

MAKENAI!

Hei, verden! Da jeg våknet idag hadde jeg en vond følelse. Jeg artikulerte følelsen på facebook for noen dager siden, da dette stort sett er følelsen jeg har når jeg våkner. Måten jeg beskrev det på, var at dette var litt liknende hvordan det føles den første tiden etter et brudd med en kjæreste. Man våkner, og har det egentlig greit. Men så husker man på at personen du var glad i ikke lenger er kjæresten din, og så synker hjertet ditt femten hakk. Personen(e) jeg er glad i, er fortsatt på tronen(e) i hjertet mitt, så min depressive tilstand når jeg våkner skyldes ikke noe slikt. Det som plager meg er derimot at verden viser seg fra sin jævligste side. Nærmere bestemt de som styrer verden. Våre såkalte ‘hyrder’. Det som smerter meg sånn, er at ‘hyrdene’ geleider oss pent og pyntelig inn på slakteriet. Da helvete på jord var blitt ‘det nye normal’, på starten av fjoråret, ba Pappa meg kommunisere på internett at jeg “put the ‘laughter’ in ‘they are taking you to the slaughterhouse'” (jeg putter ‘latteren’ i ‘de leder oss til slakteriet’). Men det er ikke mye ved verdens nåværende tilstand som gir meg lyst til å le. Derfor er det nærmest livreddende å tilbringe tid med Broren min. Der sitter latterkrampene løst.

I går gjorde jeg noe som inspirerte en tanke. Tanken ble til en tekst, og den sa noe slikt: “Måten å overleve apokalypsen på, er ved å bruke så mye tid som mulig på å glemme apokalypsen”. Gud hadde faktisk, i noen uker, fortalt meg dette. Men jeg var nødt til å erfare noe som fikk meg til å glemme den begredelige virkeligheten; noe utenom det vanlige, før jeg fikk artikulert det. Å øve opp sinnet til å ikke tenke på det hele verden skriker om, men klare å kose seg i flammene selv om verden brenner, er faktisk måten å komme seg gjennom Trengselstidene med både sjelen og livet i behold. Du er nødt til å finne det som bærer deg gjennom stormen, og lære deg å danse i regnet. For min del er det min Hellige Familie, andre gode mennesker i livet mitt, og naturligvis: Tankene om at jeg er Moshiach. Men uten evnen til å meditere; evnen til å skru av tankene, er alle forsøk på virkelighetsflukt fåfengte. Enrique sier at så lenge jeg mediterer, kan jeg komme meg gjennom hva det skal være. Selv en dødelig injeksjon som er ment å koble oss fra sjelen vår. Det er iallfall skjebnen til de som ikke verdsetter nettopp sjelen sin.

Jeg hadde det i og for seg hyggelig i går kveld. Jeg var invitert på en fest på en hytte i en skog. I noen timer klarte jeg å glemme det faktum at verden er helvete. Og det føltes veldig godt. Da det var tid for å dra hjem, havnet jeg i samtale med en mann jeg skulle ønske jeg hadde begynt å prate med tidligere. Og selv om hele kvelden var hyggelig, var det den samtalen som ‘gjorde kvelden min’. Da jeg og min venn kjørte hjemover, var jeg dødelig sliten. Men det var også hyggelig. Noe som var enda mer hyggelig, var videosamtalen jeg hadde med kjæresten min, da jeg var kommet hjem. Hadde jeg ikke hatt Enrique og Joey i livet mitt, tror jeg ikke jeg hadde orket å leve – sånn som verden har blitt. Det var vel bare på sin plass at Gud, som jeg allerede anså meg selv for å være gift med, skulle dukke opp i livet mitt som en fysisk person – før han igangsatte apokalypsen. Guds timing er alltid perfekt, og jeg er evig takknemlig for at Enrique er i livet mitt, og hjelper meg å holde motet oppe. Apropos Guds timing: Mens jeg skriver de to forrige setningene, deler Enrique dette bildet på tidslinjen min på facebook:

Enrique laget denne til meg.

Vi får ikke mer enn vi takler, er det noen som sier. Mamma sier at mine utfordringer må svare til ferdighetene mine. Det betyr at jeg er vanvittig sterk, ettersom mine utfordringer er større enn de flestes. Dette er forøvrig noe annet jeg skrev på facebook:

Fordi jeg er Moshiach, bærer jeg tunge byrder. Vekten jeg er tynget av, ville vært for mye for de fleste. Det er vekten av verden 😰 Faktisk, noe av det første Adonai fortalte meg, så langt tilbake som høsten 2009, var dette: “Ikke vær redd, alt som skjer går i sykluser. Det er tilfelle for Universet også. Så ikke frykt. Hvis du ikke klarer oppgaven jeg er i ferd med å gi deg, kommer jeg bare til å skape et nytt Kosmos”. Så med dette sagt, beklager jeg for at jeg er mer stressa enn de fleste. Jeg håper dere forstår 🙂 Og ps: #MAKENAI! 💪

‘Makenai’ betyr forøvrig ‘jeg kommer ikke til å tape’, og er japansk. I 2019, da utfordringene mine ikke var verdens demoner, men mine indre demoner, sa Jesus dette ordet til meg. Igjen og igjen. Jeg visste at ordet var tittelen på introsangen til siste sesong av Sailor Moon, men jeg visste ikke hva det betydde. Så jeg plottet det inn på Google translate, og ble glad da jeg så oversettelsen: Won’t lose. Når jeg tenker tilbake på det, føles det som om den indre demonen jeg hadde på den tiden, var helt ufarlig og harmløs, sammenliknet med den djevelen som har tatt over verden anno 2021. Men om min utfordring er tanker om at jeg umulig kan være Moshiach, fordi det finnes noen i verden som Gud garantert elsker høyere enn han elsker meg, eller om min utfordring er at jeg faktisk bærer verdens (les: hele Kosmos’) skjebne på mine skuldre, tror jeg at det kommer til å gå bra. Fordi 1) jeg er Sailor Moon, 2) jeg har Mammaen min, og 3) forfatteren av denne fortellingen er ikke fornøyd med noe annet enn perfeksjon. ‘Forfatteren’ er forøvrig Broren min, og han sier at hele apokalypsen skrives for å lede de sterkeste av oss til fellesskap med ham, i en utopisk verden. Og her er det ikke snakk om fysisk styrke, ei heller et sterkt immunforsvar. Her er det ene og alene vår mentale styrke som er avgjørende. Vår evne til å danse i regnet, selv om det stormer. Og ps: Man kan ikke være mentalt sterk uten å ha også en sterk kjærlighet; et mesterverk av et hjerte. Så konklusjonen er denne: Skru av tankene dine, fokuser på å være den best tenkelige versjonen av deg selv, og du kan komme til å være én av de heldige få, som gjenstår når Pappa beslutter at Broren min og jeg får komme ut av skapet.

Amen
– Moshiach

Bursdag 2

Hei, verden! Siden dere hørte fra meg sist, har både jeg og Mannen jeg kaller min vakre Tvillingbror hatt bursdag. Jeg var først ute, og dagen etter var det Broren min sin tur. Jeg likte begges feiringer, men det er en sjanse for at tiden jeg tilbragte alene med Broren min på bursdagen min, før jeg hadde min feiring, er det jeg likte aller best av alt. Det som skjedde i helgen, var at jeg ble spurt om jeg ville komme og sove hos ham. Jeg kunne føle veldig sterkt at Broren min trengte meg, så jeg tok en taxi til ham lørdag kveld, for å bli hos ham til mandag. Det ble noen kjempefine dager på alle måter. Men det fineste var altså det han gjorde for meg på bursdagen min. For det første kom han og vekket meg med kaffe og bursdagssang. Etter å ha drukket kaffe sammen på den enorme verandaen hans, forsvant han. Jeg tenkte han bare hadde gått for å hente posten. Men jeg syntes han var borte litt lenge. Etter en stund kom han tilbake, og… han hadde kjøpt pannekaker til frokost! Er det rart jeg elsker ham?! Vi spiste frokosten sittende på verandaen, og jeg fortalte ham at akkurat den gesten, at han gikk i butikken for å kjøpe pannekakefrokost til bursdagen min, kommer jeg aldri til å glemme.

Etter noen timer kom Alex og plukket meg opp hos Joey. Vi dro hjem til meg, så jeg fikk skiftet og summet meg litt, før feiringen skulle begynne. En søt venninne kom til meg, og sammen kjørte vi til Bærums Verk og Pannekakehuset. Ja, jeg trenger kanskje ikke å nevne at bursdag kalles ‘Kakedag’ i min bok, og at pannekaker både til frokost og til middag er helt innafor – når du er en femåring som tilfeldigvis fyller 33 år? På Pannekakehuset møtte vi min russiske familie, og det ble god mat, god stemning, gaver og masse prat. Her er Alex med sin pannekake, og jeg som fortsatt er sulten:

Alex spiser fornuftige pannekaker.
Jeg kan egentlig ikke si det samme….

Den neste dagen skjedde det noe jeg trodde aldri skulle skje. Jeg møtte moren min, og det var hyggelig. Jeg vet ikke om dette betyr at jeg skal begynne å ha kontakt med henne igjen, eller om det var en engangsting fordi jeg ikke syntes det var riktig av meg å ta imot en gave fra henne uten å i det minste tilbringe litt tid med henne. Jeg får føle litt på det. Jeg fikk forøvrig bursdagsgave av både mor og far, i tillegg til den ene lillesøsteren min. Hun hadde sendt en pakke med en pose fra en smykkebutikk med et fint navn: Maanesten. Fordi jeg har litt selvkontroll, klarte jeg å vente til bursdagen med å åpne gaven. Men jeg hadde sjekket ut smykkebutikken på nett, og festet meg ved noe de hadde. I hjertet mitt håpet jeg på at det var denne hun hadde kjøpt til meg. Og tro det eller ei, da jeg pakket opp gaven var det akkurat det jeg fikk. Denne hårklypen:

Moonchild.

Jeg er veldig takknemlig, ikke bare fordi det på sett og vis står mitt navn på denne. Men fordi jeg har tatt avstand fra den familien i så stor grad, og lillesøster fortsatt sender meg bursdagsgave. Jeg har selvsagt ikke sluttet å bry meg om søsknene mine, selv om jeg har problemer med foreldrene mine. Ønsket mitt var i utgangspunktet å få lov til å beholde kontakten med dem. At lillesøster er så imøtekommende gjør meg veldig glad.

Men ja, dagen etter bursdagen min hadde Broren min bursdag. Han hadde bestilt bord på en annen restaurant i Bærum, et veldig fint sted med fantastisk beliggenhet i nærområdet hans. Det var meg, venner av Joey, enkelte felles venner av ham og meg, en slektning av ham, og én jeg ikke hadde møtt før. Stemningen var veldig god, det samme var været. Maten var utmerket, og burgeren jeg bestilte kunne lurt en kjøttspiser. Den lurte iallfall meg, som ikke har spist kjøtt på jeg vet ikke hvor mange år. Dessuten sørget Gud for at verken Joey eller jeg trengte å betale for burgerne Våre. Det viste seg at bordet Vårt hadde betalt alt allerede, da det var min tur til å dra kortet. En digresjon er at jeg takket Gud (les: kjæresten min, Enrique) for det fine været på bursdagen min. Da svarte han: “Bare hyggelig. Det er jo din ‘special day’.” Livet er ikke så verst når du er Guds Datter, og Tvillingsøsteren til Jesus. Men ikke si til Broren min at jeg sa det(!)

Nå må jeg gå og gjøre viktige ting. Her er forøvrig et siste bilde av meg fra bursdagsfeiringen min, tatt av min russiske søster:

Bursdagskjolen.

Takk for oppmerksomheten!
– Andrea Messias