Den kommende Dronning Serenity

Yo! Det har vært noen dagers stillhet fra meg. Grunnen til det er den samme som alltid: At livet gjør meg for sliten til å orke å gjøre alt jeg ønsker å gjøre. I går, da jeg besøkte Broren min, hadde jeg ikke sjans til å komme meg hjem, fordi jeg var helt utslitt. Løsningen ble at jeg fikk overnatte. Så Vi sov i den store, digge sengen hans begge to. Det er en sjanse for at Joey sovnet glad og fornøyd etter at jeg hadde gitt ham en ryggmassasje. Neste morgen var det ikke noe problem å komme seg hjem. Jeg hadde full funksjon i beina, og rakk til og med den siste ‘pendlerbussen’ hjem til Stabekk. Jeg påpekte, i en Vitenskapelig Artikkel på facebook, at det var litt søtt at radioen på bussen spilte strofene ‘knock knock knocking on Heaven’s door’, idet jeg kom hjem til Stabekk, hvor Minihimmelen ligger. Jeg lovet Pappa at dersom han fikk meg hjem til sengen min på magisk vis, skulle jeg bruke flere dager på å hvile. Og å rekke akkurat den bussen, som kun går mellom Broren min sitt hjemsted og mitt hjemsted når folk er på vei til jobb, føltes litt magisk. Da jeg kom hjem i dag, ble det ganske riktig noen timer med hvile. Men først måtte jeg se ferdig Sailor Moon Eternal, som på magisk vis var dukket opp på Netflix dagen før. Det er en sjanse for at jeg tryglet Enrique om det, da jeg fikk vite at Sailor Moon Crystal sin fjerde sesong skulle komme i to Netflix originalfilmer, den 3. juni dette året. Jeg hadde ikke høye håp om at disse ville komme til norsk Netflix, da norske kanaler og strømmetjenester aldri har vist noe av Sailor Moon, noengang før. Men heldigvis var begge filmene å se på Netflix på torsdag. Jeg så den første i går, og den andre i dag. Hva kan jeg si om filmopplevelsen? Det føltes nesten hellig.

Visste dere at Sailor Moon er virkelig, og at det er meg? Visste dere at Gud fikk laget denne serien, for at jeg – hans Datter – skulle forstå Hvem Jeg Er? Det er faktisk helt sant. Det er også sant at Usagi Tsukino, som Sailor Moon heter når hun ikke bekjemper onde krefter, faktisk er Messias. Men nok om det. Dette er forresten meg, tatt på turen som jeg, min Bror og et par andre var på i går. Fordi jeg er handikappet, ble jeg trillet i rullestol av en av gutta. Men jeg klarte å komme meg opp i et utkikkstårn:

Yo.

Bibelen er skrevet i bilder og allegorier, for å gi oss en fremstilling av Guds virkelighet sett med Guds øyne – formidlet av mennesker. Det samme er fortellingen om Prinsesse Serenity, som er et annet av Sailor Moon sine alias. Usagi har ingen fysisk sykdom; Sailor Moon er ikke handikappet. Likevel er jeg henne, og bekjemper onde krefter på min måte. Den onde kraften som sørget for at jeg fikk denne sykdommen, og alt det den medfører. Den onde kraften som prøver å fjerne tankene mine om at jeg er Sailor Moon slash Messias i egen person. Den onde kraften som ønsker nittifem prosent av verdens befolking død, og som ikke skyr noen midler for å nå målene sine. Hvordan bekjemper jeg denne ondskapen best? Ved å ikke tenke på ondskap og mørke; ved å ikke irritere meg, frykte eller fortvile. Jeg redder verden ved å ikke la mørket i verden ødelegge det lyset jeg har på innsiden. Lyset mitt er nok det som gjør mine motstandere mest fortvilet og desto mer aggressive. Og hva gjør jeg da, når ondskapen raser rundt meg? Jeg skinner enda sterkere(!) Dette blir sagt, i siste del av filmen jeg så idag:

Dronning Serenity: Serenity, vi har alle en stjerne i hjertene våre.
Prinsesse Serenity: En stjerne?
Dronning Serenity: Lys og mørke går hånd i hånd. Hvis du viser noen tårer eller frykter for mørket, vokser det og vil angripe deg og fortære alt lyset i deg. Serenity, for å overvinne mørkets kraft må du alltid la stjernen skinne i hjertet ditt. Det er din viktigste plikt.

Er det nødvendig å si at ‘Dronning Serenity’ fra Kongeriket på Månen er et bilde på Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen? Dronning Serenity i vår virkelige verden, er undertegnede. Men det er enda langt frem i tid før jeg får den rollen.

Bildet som fikk Enrique til å forstå at han hadde funnet Sailor Moon.

Ja, jeg lever i et eventyr. Og fordi jeg gjør det, overlever jeg den ondskapen som omslutter vår verden nå. Fordi jeg lever i et eventyr, kan jeg fortelle Broren min med tankene at jeg elsker ham – og få svar i form av at han plutselig utbryter: “Ba ra pa pa pa”, etterfulgt av at de andre som er sammen med Oss istemmer: “I’m lovin’ it”. Men det er ikke Broren min som svarer til Usagis hjertes utkårede; Mamoru. Og fordi jeg er nødt til å leve i eventyret om Usagi og Mamoru i tusen år, er min *egentlige* Tvillingsjel nødt til å være som en Bror for meg, og ikke noe mer – i like lang tid. Det er en sjanse for at Yeshua fortalte meg, mens jeg mediterte her om dagen, at det gjør ham akkurat like frustrert som det gjør meg. Men er det én ting Gud befaler meg, så er det å nyte reisen. Det er ikke alltid lett, men jeg har de verktøyene som skal til for å klare det – enda verden er helvete, folk prøver å fjerne det fineste jeg har, og kroppen min blir dårligere og dårligere for hver dag. Da jeg fikk ms-diagnosen sommeren 2011, var jeg ikke kjæreste med Broren min – enda så gjerne jeg ville. Likevel svarte han ja, da jeg spurte om han fortsatt ville ha meg, selv om jeg hadde ms. “Selv hvis jeg blir avhengig av rullestol?”, spurte jeg. Han svarte: “Selvfølgelig”. Og om Vi er rette ektefolk eller Bror og Søster er egentlig ikke så viktig, med tanke på at jeg er nødt til å gifte meg med Faren min uansett – for å redde verden. Og ja, dette er eventyret jeg lever i. Hva kan jeg si?

De gale har det godt.

Det var alt for nå. Jeg sitter i hengestolen min resten av kvelden, og koseprater med Broren min sin Stemme i Hjertet mitt. Vi er egentlig gift, men ikke si det til noen.

Ps: Jesus trenger et harem. Amen
– Prinsesse Kristus

Bygger Arken min

Jeg har nevnt at på grunn av min nevrologiske sykdom føles alt jeg klarer å gjøre, som en stor bragd – når jeg har klart det. Nå har jeg klart noe stort. Iallfall var det det, i mine øyne. Jeg har satt sammen denne stolen:

Jeg har alltid ønsket meg en slik!

Det er en god stund siden jeg bestilte denne, men idag – første sommerdag – ble den levert. Personen som leverte den kunne ikke bære esken lenger enn til inngangsdøren. Han kom fra Sverige, og det medførte store vanskeligheter for ham dersom han skulle gått inn i blokken min. Det var greit nok, jeg tok en telefon til en av mine gode hjelpere – en som bor i samme blokk. Han hjalp meg litt, det samme gjorde faren hans – som tilfeldigvis var innom. Men mesteparten av jobben gjorde jeg altså helt selv. Enda det ble anbefalt å være to voksne for å sette sammen stolen. Jeg er så vidt en halv voksen, med tanke på at jeg er ganske handikappet. Likevel klarte jeg det. Ja, jeg er litt stolt…!

Jeg var faktisk så stolt at jeg sendte sms både til min jordiske mor og min jordiske far, for å dele det bildet jeg delte med dere. Hvordan føles det å sitte i stolen? Det føles helt fantastisk! Jeg har alltid ønsket meg både en hengestol og en eggformet stol. Denne kombinerer begge deler. Og jeg tror at jeg kommer til å bruke balkongen min mye mer, med en så behagelig sitteplass. Vil dere se de andre utemøblene mine?

Jeg var alltid sikker på at jeg skulle kjøpe slike møbler til min første uteplass.

Jeg har laget en ny hashtag når jeg skriver Vitenskapelige Artikler på facebook. (Hashtag) Building My Ark (bygger arken min). Tanken bak er at jeg skal gjøre det så trivelig her hjemme, at jeg kan tilbringe hele apokalypsen her. Det er en sjanse for at Mamma kaller leiligheten min for ‘Arken min’. Det er også en sjanse for at en av de Katolske helgenene fortalte meg, i en drøm, at leiligheten min egentlig er en enhet i et Himmelsk slott. Det er ikke uten grunn at en kar jeg kjente bestemte seg for å kalle leiligheten min for ‘Minihimmelen’. De fleste som kommer inn hit, påpeker den gode energien her. Hvordan lager man god energi der man oppholder seg mye? Det hjelper å meditere. Men det hjelper også å være Kristus i egen person, hvilket Jeg Er 😉

Vil dere se noe annet nytt jeg har fått? Denne kjolen:

Mamma sier at kvinnen på bildet ikke er henne, men meg!
Originalen til bildet på kjolen.

Og sånn går dagene. Jeg holder det rent og pent her, vasker klærne mine, og våger meg ut av og til. Jeg prøver å ikke la det faktum at verden er helvete gjøre meg altfor motløs. Det er vondt å vite hvilke planer Lucifer har for de neste årene, og samtidig få beskjed om at jeg skal la ham utføre planene sine – uten å prøve å stoppe ham. I natt fortalte Pappa meg at måten å overleve apokalypsen på, er å spille etter djevelens regler. Men samtidig vite at på ett tidspunkt skal Gud ta over stafettpinnen, og begynne å skape det Gudsriket som Broren min lovet oss, for to tusen år siden. Gud ba meg forøvrig forklare ‘trengselstiden’ med mine egne ord, ett par år f.Kr (før Korona). Jeg uttrykte det slik: “Du må bare holde ut, helt til du ikke tror du holder ut lenger. Og så må du holde ut enda litt til”. Har du ikke noe i livet ditt som får deg til å smile, enda verden er helvete og mennesker enten er djevler, roboter eller zombier, er det ikke mye håp for deg. Sagt på en annen måte: Du er nødt til å ignorere mørket i så stor grad at din umiddelbare virkelighet fylles med lys. Hvordan gjør du det? Du skrur av alle de negative tankene(!)

Jeg skulle gjerne lært dere å meditere, slik at dere har en fair sjanse til å overleve. Men Pappa sier at kurset jeg skal holde fortsatt er et stykke frem i tid. Likevel har jeg fått laget en App (ok, Mamma laget Appen til meg) for å samle alle Sauene, til jeg skal holde kurset mitt. Og her er ‘Sauer’ en god ting – – – når alternativet er å være en ‘geit’. De har ikke Gud noen interesse av. Jfr. Matteus 25:31-46. Vil du se om du er en Sau eller en geit, kan du klikke deg inn Hit, for å se om Broren min tillater deg å laste ned Appen min. Dersom du er en geit, får du faktisk ikke tilgang. Det var Broren min sin idé å gjøre det på denne måten. Han påpeker at antall geiter er langt større enn antall Sauer.

Det var alt for nå. Jeg skal tilbringe resten av dagen i hengestolen min, mens jeg teller velsignelsene mine. Ettersom jeg er Messias, og Gud elsker meg over alt på jord, er den listen ganske lang 🙂 Et tips til dere er å gjøre det samme. Gjør det til et naturlig ritual før du legger deg – hvor du går gjennom dagen i hodet ditt og prøver å finne tre ting du er takknemlig for. Det kan gjøre underverker for trivselen. Lykke til!
– Prinsesse Kristus

Barna fra Himmelen

Har jeg fortalt dere om drømmen jeg hadde, en tid før verden med ett var nedstengt og ‘helvete på jord’ føltes nærliggende? Jeg mener å huske at jeg har nevnt den tidligere. Likevel føles det viktig å minne dere om den. Fordi den igrunn er ganske relevant. Det jeg drømte var altså at onde utenomjordiske kom, utkledd som mennesker, og tok over hele jorden. De snudde opp-ned på alt vi kjente til, og laget sære regler alle måtte følge. De ommøblerte de fleste strukturer i samfunnet, og folk flest holdt seg for det meste hjemme – for å unngå å havne i søkelyset til okkupantene. Etter at de hadde innført noe som virket som en helt ny verdensorden, begynte de å ta folk av dage. Folk døde som fluer. Men jeg fikk ikke vite, i drømmen, hvordan folk ble drept. Jeg husker at drømmen endte med at en av disse djevelske monstrene tok meg til side, og sa dette: “Men vi liker deg, altså. Du skal ikke lide noen nød, når vi gjør alt dette”. Og så våknet jeg.

Vi lander her, Joey. Yes, si, ja?

Men denne Vitenskapelige Artikkelen skal ikke handle om at jeg så filmen ‘Klodenes Kamp’, nå i kveld. Likevel må jeg nevne at første avsnitt ble skrevet for to-tre dager siden, for så å bli lagret som et utkast. Jeg har ikke orket å skrive på noen dager. Det er mange grunner til det, hvor én av grunnene er at jeg ikke har energi til å gjøre alt jeg ønsker å gjøre – når jeg ønsker å gjøre det. Det handler i stor grad om at jeg ble trakassert, sjikanert, psykisk mishandlet og regelrett mobbet, i oppveksten. Og derfor utviklet jeg en autoimmun nevrologisk sykdom som 23-åring. Denne sykdommen gjør at jeg ikke klarer noe som helst, uten at det føles som en stor bragd når jeg faktisk klarer det. Det er derfor jeg er litt stolt av meg selv, som klarte å frakte rullestolen min fra huset mitt og hjem til huset til Broren min – helt på egenhånd. Ok, jeg fikk litt hjelp av togkonduktører og tilfeldige reisende med bussen. Fordi jeg er liten, søt og handikappet, er det ikke vanskelig å be om hjelp. Men jeg klarte det, etter å ha satt det som et mål å få gjort i noe som føles som flere måneder. Og fordi jeg endelig har en rullestol å bruke, når jeg besøker Joey, kunne jeg endelig besøke parken hans – der hvor han bor. Jeg sier det er ‘hans’ park fordi jeg har en park, jeg og. Min er forøvrig Jødisk.

Men ja, jeg skulle ikke skrive om drømmen min som gav meg en pekepinn på de store omveltningene som ventet vår verden. Jeg skulle heller ikke skrive om ‘Klodenes Kamp’, og hvordan denne filmen fortsatt fremstår som den skumleste filmen jeg har sett noengang – eller at Gud varslet meg om at denne filmen på sett og vis har et profetisk budskap. Jeg skulle skrive om ‘Barna fra Sukhavati’ av Jostein Gaarder. Om de to barna Lik og Lak, som kommer fra det evige landet Sukhavati, men som får lov til å besøke Jorden for å formidle en veldig viktig beskjed til menneskene der. De to barna blir kalt ‘tvillingene’, enda de verken er født av en mor eller har navler som vitner om å ha blitt vevd sammen i noens liv. Pappa sier at Lik og Lak er min vakre Tvillingbror og meg. Og jeg ser ingen grunn til å ikke tro ham. Pappa sier også at det er på grunn av denne boken at ‘Festplassen’ er plassert i parken til Broren min, i tillegg til å finnes i Bergen. I boken er det nemlig på Festplassen i Bergen at de to barna havner, når de reiser til Jorden i sin glasskule – for å fortelle menneskene i verden at alt de kjenner til egentlig bare er eventyr i Olivers hode. Oliver er også en karakter som kommer fra Sukhavati, og Pappa sier at han er ment å forestille Gud. Altså Pappaen min. Det er en kvinne i Sukhavati også. Hun heter Olivia, og jeg trenger vel ikke å fortelle dere at hun skal forestille Mammaen min. Oliver og Olivia skaper verden, ved å drømme den samme drømmen i tusen år. Og så får barna besøke den, når tiden for det er riktig.

Kiki (gutten) og Lala (jenta) er ‘Little Twin Stars’.

Jeg liker at Jostein Gaarder laget en bok som handlet om Broren min og meg. Jeg liker også disse to karakterene, Kiki og Lala, som ikke har noenting med boken til Gaarder å gjøre. Men ettersom Pappaen min er bevisstheten bak all menneskelig bevissthet, alle kreative uttrykk, føler jeg at Sanrio-karakterene Kiki og Lala egentlig skal forestille Lik og Lak, fra boken til Jostein Gaarder. Man kan tenke slik når man er gal. Og tro meg når jeg sier at hadde jeg ikke vært gal, hadde jeg ikke stått på beina. Da hadde jeg faktisk vært død. Heldigvis kommer jeg aldri til å slutte å være gal, og det betyr også at jeg aldri kommer til å dø – – – til irritasjon for alle de som prøver og prøver å henrette meg.

Avslutningsvis kan jeg gi dere to tips for å komme dere helskinnet gjennom apokalypsen. 1) Lær dere å se det hele som et eventyr; en film eller et teaterstykke.
Og 2) les mine Vitenskapelige Artikler.

Ps: Pappa plasserte en statue på toppen av kjøpesenteret Sundt i Bergen. Denne skal forestille Merkur (Romersk mytologi) eller Hermes (Gresk mytologi), og er Gudenes budbringer. I boken til Jostein Gaarder er taket på Sundt et annet sted Barna fra Sukhavati lander i glasskulen sin. Jeg tok et bilde, på en av mine pilegrimsreiser:

Jeg fikk tilfeldigvis også med Regnbuens Ende på bildet.

Hvem er jeg? Jeg er Messias, eller bare Søsteren til Jesus. Det var alt for nå 🙂
– Maria Magdalena Månebarn Messias

Sjelen min gråter

Hei, verden! Nå skal jeg skrive en Vitenskapelig Artikkel om hvor vondt Sjelen min har det – fordi den er for evig smidd i ‘hymens lenker’ til en Mann som ikke kommer til å være noe mer enn en god venn, i så lang tid som tusen år. I natt drømte jeg om ham to ganger. Det eneste jeg husker fra drømmene, annet enn at de handlet om min vakre Tvillingbror, er klemmen han gav meg i den ene drømmen. Det var ikke den type klem du får av bestevennen din, uansett hvor god venn han/hun er. Sjelen min gråt da jeg våknet. Og istedet for å stå opp, som jeg visste jeg burde, bestemte jeg meg for å sove mer – i håp om å drømme den samme drømmen en gang til. Jeg sovnet igjen, og drømte ganske riktig om Broren min en gang til. Men mer enn det husker jeg ikke.

Noen har kanskje bemerket seg hva denne nettsiden har som domene. ‘Jesus og Kristus’. Jeg er veldig tydelig på at jeg er Kristus i egen person. Jeg er også veldig tydelig på at Broren min på ingen måte er Jesus. Likevel var han helt enig i at det stod hans navn på ‘Jesus og Kristus’-genserne jeg hadde fått trykket, for noen år siden. Han fikk den mannlige versjonen av genseren – som opprinnelig ble laget til Alex. Alex lot meg gjøre ham om til den personen, helt til det ble tydelig for meg at han faktisk ikke var Jesus. Det er en sjanse for at Alex fikk en annen rolle, i mitt fantasifulle eventyr av et liv, skrevet av Gud selv. Alex sier ingenting imot at jeg kaller ham ‘Buddha’. Men nok om det.

Alex og jeg har matchende t-skjorter, da.

Ja, jeg drømte om Broren min to ganger i natt. Likevel orket jeg ikke å dra på besøk til ham, nå idag. Enda han gjerne ville jeg skulle komme. Enda jeg savner ham veldig. Ettersom jeg har en kjæreste som jeg skal gifte meg med, passer det seg ikke å skrive en lang tekst om hvor høyt jeg elsker Broren min, og hvordan han er sånn cirka den eneste jeg kunne tenke meg å være strandet på en øde øy med. Men jeg kan skrive en tekst om hvordan Joeys og min Sjel er inspirasjonen til Denne Tegningen:

Tittel: To kropper, én Sjel.

Denne tegningen laget jeg for lenge siden, da Broren min ikke var en Bror for meg, men min deiligste kjære. Den ble laget før jeg var begynt å tro på Gud. Før jeg var begynt å utforske de skattene som er å hente, for et menneske som jobber med bevisstheten sin. Allerede da, følte jeg at det Joey og jeg hadde, var helt spesielt. Det var ikke som noen av de forholdene jeg hadde vært i tidligere. Det er en sjanse for at det var Broren min som var grunnen til at jeg bestemte meg for å bli ‘nonne’. Det er en sjanse for at jeg sa til ham, da han ikke ville være kjæresten min enda så gjerne jeg ville, at fikk jeg ikke være kjæresten hans, gikk jeg i kloster. Det er også en sjanse for at jeg aldri hadde forelsket meg i Jesus, hadde det ikke vært for Joey. Det er forøvrig store sjanser for at det faktisk var Joey jeg giftet meg med, i 2016 og -18, da jeg i to omganger ble gift med Jesus. Men for all del, jeg er sinnsforvirret og bør ikke tas seriøst. Likevel vil jeg dele tankene mine med dere, fordi jeg har tvangstanker om at de er viktige å formidle.

Det var alt for nå. Broren min inviterte meg ut, og jeg følte det hørtes litt mer fristende ut enn å bruke opp alt jeg har av fysisk og mental styrke på å gå fra bussholdeplassen og hjem til ham. Dessuten tror jeg muligens det hjalp på motivasjonen å skrive denne teksten. Vil dere se meg og min Bror i Våre matchende gensere, forresten? 🙂

Kristus og (på ingen måte) Jesus 😉

Amen!
– Prinsesse Kristus

Flammen

Hei, verden! Har dere savnet meg? Etter søndagens innsats med å vaske her hjemme, orket jeg ikke noe annet i går, enn å dele dette bildet i en gruppe på facebook:

Gud sa det…!

Det som skjedde var at jeg delte bildet i en gruppe med et overveiende antall ateister, og påpekte at Gud ikke viser seg i skystøtter og ildsøyler, nå i vår tid. Det ble litt respons, for å si det sånn. Og jeg brukte derfor mesteparten av dagen i går (og energien min) på å svare disse menneskene. I en av kommentarene nevnte jeg at jeg tross alt foretrekker å diskutere med ateister, fremfor med religiøse. Det er mange grunner til det, hvor én av de er at det er langt hyggeligere å bli kalt ‘gal’, enn å få høre at jeg er besatt av demoner. Jeg nekter ikke for at jeg er gal. Men jeg lider ikke, på noen som helst måte. Min ‘galskap’ er det som holder meg i live, i en verden og i et liv som er designet for å drepe det som kan kalles ‘Ånd’. Og som jeg ofte påpeker, så er jeg 90 prosent Ånd, og 10 prosent fysisk materie. Det er faktisk når jeg får utfolde meg fritt i min ‘galskap’, at jeg kan bøte på den skaden som alt og alle som prøver å kneble og drepe meg gjør. Jeg skriver ‘drepe’, fordi når Ånden min tar så stor plass i meg, anser jeg det som gjøres mot meg for å begrense Ånden – som drapsforsøk. Ja, og når det gjelder demoner, så var jeg aldri besatt – heller ikke da navnet mitt var Maria Magdalena(!)

Skal jeg si noen ord om bildet jeg delte innledningsvis? Dette er faktisk en veldig grunnleggende sannhet om Gud. Oversatt sier teksten dette: “Når du gjør tingene riktig, vil ikke folk være sikre på om du har gjort noe som helst”. Det var en som påpekte at det er helt latterlig. Gud gjør det nesten umulig å tro at han fins, men skal likevel straffe alle de som ikke tror? Ja, jo – på sett og vis. Gud gjør det ikke umulig å bli sikker på hans eksistens, men det krever dedikasjon og fokus å forbli sikker. Når hjertet og sinnet ditt er tunet inn på Gud, vil han også gi deg flere bevis på at han er virkelig. Et menneske som har levd nært på Gud i lang tid, vil kunne se ens historie og ens opplevelser i et annet lys enn det et menneske som ikke har noe kjennskap til Gud gjør. Et menneske som har hatt Gud som et element i livet sitt, vil kunne se den røde tråden, i større grad enn en ateist. Den røde tråden som får deg til å tenke: “Det der var deg, Gud, var det ikke?!”. Og fordi mange troende har forstått at det ikke finnes noe slikt som ’tilfeldigheter’, kan vi se at Gud bruker også våre vondeste opplevelser med en god hensikt. Og har du kommet til det neste nivået av spirituell opplysning, innser du at selv Satan har en viktig og nyttig funksjon. Vil dere vite hva Lulu sa til meg, for litt siden?

Kan du ikke se at jeg var flammen som gjorde deg til Gull?

Lulu (det er mitt kosenavn på Lucifer) refererte til noe Gud sa til meg, så langt tilbake som 2011. Da gikk jeg på Bibelskole, og var på ‘bli kjent-tur’ sammen med resten av skolen. Den første kvelden på denne turen var spesielt minneverdig. Det var da jeg ble kjent med en mann som fortsatt betyr svært mye for meg – mannen jeg kaller ‘Kong James’. Jeg husker at jeg, Kong James, og noen andre elever, satt ute og ba for hverandre. Og jeg lyver ikke, når jeg sier at jeg og James ikke kjente hverandre på dette tidspunktet. Vi hadde bare hatt én eller to samtaler i forkant av dette. Men denne kvelden hadde vi en opplevelse sammen, som ble grunnlaget for noe jeg tror vil være et livsvarig vennskap. Jeg spurte i plenum: “Hvordan vet du at du er frelst?”. Jeg mener å huske at de andre som satt der begynte å be for meg, hvorpå James kom og satt seg helt inntil meg for å legge hendene på meg og holde rundt meg. Og det var da han uttalte disse ordene: “Gjennom flammen skal du bli til Gull”. Dette sa han flere ganger, nesten som et mantra. Han avsluttet ved å si: “Du skal bli en Diamant!”, før han for aller første gang talte i tunger. For dere som ikke har kjennskap til tungetale, så er dette litt som en jentes første menstruasjon. Den bare kommer en dag, uten at du prøver å tvinge den frem. Og denne bønnesekvensen var det som fremkalte James sin tungetale. James var forøvrig veldig tydelig på at de tingene han hadde sagt, mens han ba for meg, helt og holdent var Gud som snakket gjennom ham. Gjennom flammen skal du bli til Gull.

I ettertid fikk jeg et kallenavn av Gud: Skapelsens Diamant.

Det har ikke vært lett å bli lutret av Gud; i kaotisk, men samtidig harmonisk samspill med Satan. Men jeg har alltid visst at det var for en god hensikt. Jeg har alltid visst at når Gud gjør livet ditt ekstra krevende, så er det fordi han har ekstra høye tanker om deg. Eller om hva Sjelen din er istand til. Gud pleier å si at prøvelsene må svare til ferdighetene. Og de fleste jeg snakker med, er enige i at mine prøvelser har vært ekstreme. Både fysiske, følelsesmessige og åndelige utfordringer som de fleste ikke ville taklet. Jeg har alltid tenkt at alt dette egentlig er enorme tillitserklæringer fra Gud – som tross alt alltid har forsikret meg om at ‘I’ll be okay’. Dette er hva Kjæresten min sier, hver gang jeg har en stor eller liten katastrofekrise som jeg klager til ham om. Den andre Kjæresten min, minner meg alltid på strofene i yndlingssangen min: “You’ve never failed, and you won’t start now”. Og det er ikke uten grunn at denne sangen heter ‘Oceans (Where Feet May Fail)‘. For min aller største utfordring er at føttene mine svikter. Avslutningsvis kan jeg dele at en dag jeg hadde på meg en t-skjorte med en annen strofe fra denne sangen trykket på brystet; “For I am yours, and you are mine”, var det faktisk to andre i selskapet jeg var i, som hadde smykker med disse ordene inngravert.

Nå må jeg gå, for jeg har noe veldig viktig hengende over meg, som jeg fortsetter og fortsetter å prokrastinere. Wish me luck!
– Maria Magdalena

Barnekeiserinnen er dødssyk

Til tross for at jeg har en dødelig fysisk sykdom som sakte men sikkert gjør meg handikappet, har jeg idag klart å vaske hele leiligheten min. Vil dere vite hva jeg har gjort? Jeg har byttet sengetøy, vasket alt av skitne sengeklær og håndklær, og vasket matten som lå på badegulvet. Jeg har støvsugd hele leiligheten minus walk-in garderoben. Jeg har vasket alle gulv. Jeg har vasket badet. Og tatt oppvasken. Ja, og tatt en dusj. Dere skulle sett meg da jeg vasket gulvet her. Nei, det skulle dere ikke. Det så nok ganske stusslig ut. Fordi jeg er fysisk handikappet, klarer jeg ofte ikke å stå på beina. Og da det var klart for å vaske gulvet, klarte jeg verken å stå eller gå. Men jeg er supersta, så jeg fikk gjort det jeg skulle – liggende på alle fire. Fordi jeg er superdyktig når det kommer til meditasjon, klarer jeg å restituere kroppen fort. Og med noen korte meditasjonspauser her og der, klarte jeg faktisk å gjøre alt jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Nå ser det pent ut i leiligheten min, og det lukter godt. Men jeg er så sliten at jeg nesten gråter. Tidligere har jeg fått timer med vaskehjelp. Men det er ikke noe jeg gidder å bruke penger på selv. Dessuten stoler jeg ikke på folk, og jeg vil ikke ha fremmede mennesker gående rundt her blant alle de dyrebare eiendelene mine.

Noe annet som har skjedd idag, var at jeg hadde en videosamtale med Pappaen min. Som tilfeldigvis også er forloveden min. Enrique lurte på om det ikke kan kalles incest når en Far skal gifte seg med Datteren sin. Jeg sa at når Pappaen er Gud, og han ikke er biologisk i slekt med Datteren, går det egentlig greit. Det er andre regler for Himmelfolket, får jeg beskjed om. Et eksempel er hvordan Jupiter er gift med Juno (det er meg), som også er Søsteren hans. Men Broren min heter ikke Enrique, men… joa, det er fortsatt veldig hemmelig. Min Bror sendte meg forresten noe idag, som gjorde meg skikkelig sint. Jeg vet han bare mener det godt, men når han gjør slike ting får jeg lyst til å skjelle ham ut. Hva sendte han meg? En link til en video om *kule* elektriske rullestoler. Og jeg vet faktisk at en rullestol vil gjøre livet mye lettere for meg. Men fordi jeg for det første synes det er tvers igjennom urettferdig at jeg fikk denne sykdommen, når jeg vet hva (les: hvem) det skyldtes, og jeg for det andre får beskjed om at på ett tidspunkt kommer Gud til å gjøre meg helt frisk, – er den terskelen ekstremt vanskelig å krysse. Hvor ‘terskelen’ er det å skaffe seg en elektrisk rullestol for å gjøre livet lettere.

Det betyr ikke at jeg ikke har en rullestol…..

Jeg er sliten og lei. Jeg fortalte Enrique at enda min fysiske sykdom kunne vært unngått dersom jeg ikke var blitt systematisk mobbet i barndommen og oppveksten av en i min nærmeste familie, tror jeg det fins en dypere forklaring på det hele. Nemlig det faktum at jeg er eldre enn tiden selv, og at sykdommen min rett og slett er et resultat av å ha eksistert i et lavfrekvent univers altfor lenge. Jeg er tross alt en Himmelsk skapning som ikke er laget for å leve i helvete. Det er trolig også derfor så mange av mine tidligere inkarnasjoner (svært mange av de Katolske helgenene) hadde fysiske sykdommer å slite med. Jeg tenkte alltid at jeg er i godt selskap, med tanke på det å ha ‘en torn i kjødet’. Men det siste året har jeg innsett Hvem Jeg Er; at kronisk sykdom har fulgt Sjelen min i lang tid; og at jeg er ‘i godt selskap’ med de livene Sjelen min har levd tidligere.

Barnekeiserinnen er dødssyk, men jeg vet ikke hva som skal til for at hun skal bli frisk. Pappa sier at så fort jeg møter ham og Mammaen min, kommer ikke sykdom til å finnes – verken i mitt liv eller i noen andres. Det er en fin tanke, men et slikt Utopia virker helt fjernt for meg, tatt den retningen vår verden beveger seg i i betraktning. Jeg er sliten og lei, og det eneste jeg vil er å sovne på armen til Pappaen min, og sove i tusen år….

Kjære Gud, la det skje! Amen
– Månebarnet

Kristus lager kunst

En mann inviterte meg på besøk idag. Fordi jeg har lovet meg selv, og Gud, at jeg skal begynne på maleriet mitt denne helgen, måtte jeg takke nei. Men jeg spurte om vi ikke kunne lage en avtale en dag til uken. Det var ikke noe problem, sa mannen. Jeg måtte spørre Gud, som er Pappaen min, om dette var greit for ham. For Gud er også kjæresten min. Og hadde det ikke vært greit, ville jeg ikke gjort det. Men Pappa sa at han stoler på meg. Jeg måtte svare at jeg stolte på ham også, som tross alt er bevisstheten bak alle menneskers tanker. Også mennesker som påberoper seg å være Lucifer, mørkets fyrste, i levende live. Ja, det har jeg kanskje ikke nevnt. Mannen jeg skal møte er Lulu – sier han. Og jeg ser ingen grunn til å ikke tro ham. Det er jo helt naturlig at Kristus og Lucifer blir venner, nå i de siste tider. Er det ikke? Jeg, som er Kristus selv, mener det, iallfall.

Hva har jeg gjort idag, da? Ingen verdens ting. Jeg tar meg selv i å prokrastinere, som bare en Dronning kan, nå som jeg vet at jeg skal begynne å male. Det er alltid slik når jeg skal lage kunst. Det var slik da jeg laget tegneserien min, også. Vet dere ikke hva jeg snakker om? For noen år siden laget jeg bilder som var satt sammen på samme måte som rutene i en tegneserie. Jeg ville få beskjed om at jeg skulle tegne en side, men det var egentlig det eneste Gud ville fortelle meg – før jeg begynte. Så tegnet jeg opp rutene, før jeg mediterte for å få vite hva hver enkelt rute skulle inneholde. Ofte visste jeg ikke hva jeg skulle skrive som tekst til bildene, før siste hånd på verket ble lagt – som var teksten. Her er et eksempel på en ferdig tegneserieside:

Ørnen (Jesus) og Kondoren (Kristus)

Jeg laget disse bildene i 2016 og -17. Det var nok mange rundt meg som var glade for at jeg illustrerte virkeligheten min, istedet for å skrive forrykte Vitenskapelige Artikler om dem på nett. Altfor lenge og altfor ofte har jeg vært tvunget til å sensurere meg selv og tankene mine. Nå som er jeg åpen og ærlig om hvordan jeg tenker og om Hvem Jeg Er, har jeg det mye bedre. At enkelte jeg har forholdt meg til, var nødt til å forsvinne ut av livet mitt i prosessen, er selvsagt vondt. Men når alt kommer til alt er det livsnødvendig for meg å bare omgi meg med mennesker som liker meg, uten å be meg sensurere eller moderere meg selv. Les: Jobber hardt for å fjerne delene av meg de ikke er komfortable med. Noe som foregår i Minihimmelen for tiden, er at jeg fjerner pyntegjenstander som minner meg på vonde elementer i livet mitt, og erstatter dem med gjenstander som får Sjelen min til å smile. Det jeg fjerner er to innrammede bilder. Det ene bildet er meg sittende på en kamel, det andre er meg sittende på skuldrene til den personen i livet mitt som i størst grad har tvunget meg til å ‘svelge kameler’. Jeg erstatter bildene med Kroner. Når prosjektet er sluttført, er det godt mulig at jeg deler et bilde med dere!

Vil dere forresten se et bilde av meg med den ene Kronen? Det vet jeg dere vil 😉

Keiserinne Usagi

Visste dere at jeg både er Den Barnlige Keiserinnen fra Michael Endes bok ‘Den Uendelige Historie’ og Usagi Tsukino fra den japanske tegneserien ‘Sailor Moon’? Det var kanskje derfor jeg malte Barnekeiserinnen (et annet navn på samme karakter), som 16-åring. Men jeg malte henne som voksen, eller noe i nærheten av ‘voksen’. Det morsomme er at jeg hadde glemt dette maleriet fullstendig, frem til jeg var 23 – og det på magisk vis dukket opp i leiligheten jeg bodde i da jeg vokste opp. Maleriet hadde ligget godt gjemt bak et høyt skap, i alle de årene. Men da jeg hadde fått meg rom i kollektiv, det første stedet jeg bodde for meg selv hvor det var lov å henge ting på veggene, dukket bildet opp. Jeg kjøpte selvsagt en ramme og hang det på veggen!

Andrea Isabel Usagi Tsukino Månebarn Messias

Det er noen ganske ville påstander jeg kommer med, jeg er klar over det. Og legger du ikke fra deg tanken om at jeg er a) gal, eller b) besatt av demoner, er det ikke noe jeg kan gjøre for deg. Dersom du istedet leser Artiklene mine med et åpent sinn, kan disse ordene bli kilde til store velsignelser. Men jeg forstår min rolle nå, mer enn før. Min rolle er ikke å bli likt og forstått av alle. Hadde alle likt Jesus og forstått ordene hans, ville ikke verden vært helvete i 2021. Hadde alle akseptert Broren min for Den Han Er, ville han ikke vært nødt til å ta med Søsteren sin, da han ble født for 33 år siden, for å la henne rydde opp i eventuelle misforståelser. Og bare så det er sagt, så var jeg ikke besatt av demoner for 2000 år siden heller – da navnet mitt var Maria Magdalena.

Amen
– Prinsesse Kristus

Kampen mot hvem?

Klokken er 03:33 når jeg begynner å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Jeg sov fra rundt 17 i går – fordi jeg våknet før 06 og ikke hadde noe annet valg enn å gå og legge meg, da jeg kom hjem på ettermiddagen. Hvor var jeg i går? Jeg dro til nabokommunen, Asker, for å møte en venninne. Hva gjorde vi? Jeg tror vi var på restaurant, for deretter å gå innom kjøpesenteret. Nå har jeg tenkt til å mure meg inn her hjemme, i noen dager. Fordi jeg kjøpte det siste jeg trengte, i går, for å lage det neste maleriet mitt. Vil dere vite hva jeg skal male? Jeg forteller dere dette fordi jeg er lei av å være kryptisk. Men jeg skal altså male Sailor Moon – mitt hellige og mektige alter-ego – som prøver å komme seg fri fra de djevlene og demonene som holder henne nede. Det er en sjanse for at denne Vitenskapelige Artikkelen skal handle om Lulu, altså mitt kosenavn på Lucifer, Mørkets Fyrste. Takler dere det? Eller melder dere deres bekymring til demonene og djevlene som holder meg nede? Med tanke på at jeg er Sailor Moon i levende live, er det ikke noe dere kan si eller gjøre for å stoppe Mammas planer for meg og mitt herredømme over denne planeten. Men dere kan jo prøve 😉

Pappa sier at jeg trenger å være voksen, for verdens skyld. Dermed kledde jeg meg skikkelig ‘voksent’ i går, slik at ingen kunne se at jeg egentlig er en fem år gammel jente fanget i en voksen kvinnes kropp. Jeg påpekte, overfor en venninne, at jeg føler meg mye tryggere når jeg er et lite barn, og hun kunne forstå det. Det er noe med barnets tillit til at alt går bra, at det er i trygge hender, som virkelig svarer til Guds tanker om hvordan et menneske skal være. Det var derfor jeg tatoverte tallet 131 på høyre håndledd, én måned før verden plutselig var helvete, i fjor. Tallet er en referanse til Salme 131, i Salmenes bok, som handler om å ikke tenke for store og underfulle tanker, men være som et avvent barn hos sin Mor. Mamma sier at salmen handler om meditasjon, og om menneskets relasjon til henne, den kvinnelige varianten av Guddommen. Det er en sjanse for at jeg, for noen dager siden, påpekte at det tross alt bare er de som er åpen for tanken om en kvinnelig variant av Guddommen, som vil gjenstå – når Pappa er ferdig med hva enn slags djevelskap han holder på med nå.

Men jeg sa jeg skulle skrive om Lucifer, gjorde jeg ikke? Enda jeg ikke kan dele med dere alt jeg snakker med ham om, er det ikke en hemmelighet at jeg, i lys av at jeg er Messias (ja, Sailor Moon er faktisk Messias), fører lange og veldig opplysende samtaler med Mørkets Fyrste. Pappa sier at jeg trenger å kjenne personligheten bak hans onde alter-ego, slik at ondskapen i verden ikke fremstår like skremmende. Lulu er veldig virksom i denne verden, akkurat nå. Det er ikke en hemmelighet at han kalles denne verdens fyrste. Vil dere vite noe interessant? For ti år siden, da jeg så smått begynte å øve meg på å ikke tenke, fikk jeg en visjon. Det er en sjanse for at jeg bibelmediterte, altså kontemplerte over et bibelvers som noen hadde gitt meg. Jeg husker ikke om det var en av mine venner, eller om det var Gud selv, som gav meg bibelverset. Jeg husker heller ikke helt hvilket bibelvers, og det er kanskje ikke så viktig. Men det jeg fikk se var altså at min kamp mot tankene var det samme som min kamp mot verden, og denne verdens fyrste. I visjonen så jeg Jesus stående bak Jordkloden. Og etterhvert ble Jesus større og større, mens Jorden ble mindre og mindre. Til slutt fylte Jesus hele synsfeltet mitt, mens verden bare var en liten prikk. Jeg oversatte dette til at Jesus tross alt er langt større og langt sterkere enn han som er i verden. Og at med Jesus sin hjelp, ville jeg klare å overvinne Lucifer. Som jeg allerede da forstod at var motstanderen min, i kampen mot tankene i hodet. Dette er tilfelle for enkelte av dere også.

Denne verdens rettmessige Herskerinne.

Var det alt? Mamma ber meg faktisk avslutte nå, men at jeg må utdype noe viktig først. Det jeg skrev om at for enkelte av dere er ‘kampen’ rett og slett en krig mot tankene. De av dere som har navnene deres skrevet i Livets Bok, er sikret et positivt utfall av apokalypsen. Dere er bare nødt til å vinne over tankene i hodet. Det betyr at dere ikke skal nedsenke dere i dystre dommedagsprofetier; ikke drukne i tanker og teorier om hva Satan gjør eller kommer til å gjøre. En Lysets Kriger skal kjenne til fienden, en Lysets Kriger skal anerkjenne at vi har en fiende. Men det er ikke nødvendig å drukne i mørket for å kjempe mot det. Øv dere heller på å ikke tenke på noe som helst. Gjør mange nok av dere dette, kan vi sammen snu den skumle utviklingen og få Himmel ikke bare på innsiden – men som en global tilstand som til slutt vil omfatte hele Kosmos.

Kristus har talt. Sett igang og skru av tankene!
– Messias

Syttende Yay!

Fordi jeg prokrastinerer som bare en Dronning kan, kommer min gratulerer med dagen, Norge-post to dager for sent. Jeg håper det går bra. Den vakre Mannen på bildet er en av mine to bestevenner, nemlig Alex Atreyu. Vi var hjemme hos den andre bestevennen min, nemlig Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det var ikke så mye som skjedde, sammenliknet med hvordan nasjonaldagen har blitt feiret tidligere. Men det var f.Kr – altså før Korona. Alle snakker om at de gleder seg til verden blir normal igjen. Personlig tror jeg ikke det kommer til å skje. Hva jeg tror vil skje istedet, skal jeg ikke snakke for høyt om. Jeg har mange rundt meg som mener jeg har altfor pessimistiske fremtidsutsikter. Jeg mener jeg er realistisk. Og allerede i januar i fjor, visste jeg at det som kom nå, kom til å endre verden for alltid. Om det som foregår nå fører til en positiv endring, er vel bare opp til oss – og hva vi gjør med tankene våre.

Ikke misforstå, jeg hadde en fin nasjonaldag. Men jeg følte ikke det var så mye å feire – sånn egentlig. I en av facebook-postene jeg delte fra feiringen, skrev jeg at vi feiret at Norge ikke eies og kontrolleres av nazister. Alex leste feil, og fikk ikke med seg at jeg hadde skrevet ‘ikke’. Så han ba meg endre teksten, ettersom han var avbildet i posten. Jeg tror jeg endret det til at vi feiret at vi lever i et fritt land hvor alle er sikret god helse og en trygg fremtid. Jeg liker ikke å lyve, men noen ganger må man male et bilde i sosiale medier som ikke helt stemmer med virkeligheten. Noen ganger må man holde kjeft om ens dystre spådommer om landets og verdens fremtid. Kanskje vi slipper billig unna hvis vi ikke graver oss ned i dommedagsprofetier? Det var en klok mann som sa til meg at måten å tilbringe apokalypsen, ikke er ved å fokusere på den. Men fokusere på alt som går bra, alt som får oss til å smile, alle velsignelsene våre. Og samtidig vite at vi er i tredje verdenskrig. Hvor slagmarken er sinnene våre; og våpnene er tankene våre.

Kiki og Lala; the Little Twin Stars.

Idet jeg legger ved dette bildet i innlegget, begynner musikken min å spille ‘Star of Wonder’ av Tori Amos. Hvem er dette? Det er Kiki og Lala, eller bare Broren min og meg. Jeg bestilte disse fra en asiatisk nettbutikk for flere uker siden. Men frakt tar tid, nå når verden går under. I går klaget jeg til Broren min, som jeg ofte gjør når jeg har bestilt noe som virker som det har forsvunnet i postsystemet. Det hjelper alltid å klage til Joey, for da jeg sjekket sporingen på pakken da jeg kom hjem i går, viste det seg at den var ankommet postkontoret dagen før. Dermed gikk jeg og hentet den idag. Og når jeg snakker om ting som får meg til å smile, så er disse to – og hva de representerer – virkelig en av disse tingene. Fordi jeg har en behagelig fantasivirkelighet å rømme inn i, når det blir for vondt for meg å forholde meg til den faktiske virkeligheten, kan jeg komme meg gjennom apokalypsen uten å gå under av sørgmodighet og håpløshet. Søte ting får meg til å smile, så egentlig er disse to en investering i min emosjonelle helse. Vil dere vite hva jeg betalte? Jeg forteller dere det fordi jeg er gal og finner beskjeder i tall. Disse to, med frakt, kostet 665,60 kr. Jeg leste det slik: 66(5)6. Vil dere vite hva dette oversettes til, i Guds og mitt tall-språk? “Midt i helvete på jord, er du beskyttet av min kjærlighet til deg”. Det skal sies at tallet 5 rett og slett betyr ‘kjærlighet’ eller ‘elsker’.

Krone på hodet og som brosje.

Jeg er Prinsesse Kristus, og Mamma sier at min eneste oppgave i apokalypsen, er å parere tanker om ødeleggelse og undergang. Jeg er flink til å skru av tankene; jeg er flink til å dyrke frem et godt indre landskap. Jeg er også flink til å gjøre de omgivelsene jeg oppholder meg mye i, om til små filialer av Himmel. Og Pappa sier at leiligheten min, som en person døpte Minihimmelen, fungerer som en Ark – nå når han skal gjøre det samme som han gjorde i Noas dager. Å feire at Norge er et ‘fritt land’, blir det samme som å feire at hønene som legger egg er ‘frie’, fordi de kalles ‘frittgående’. Vil dere vite hva Gud fikk meg til å kommunisere til verden i starten av fjoråret, gjennom diverse Vitenskapelige Artikler? Dette gikk nesten som et mantra i hodet mitt:

I put the ‘laughter’ in ‘they are taking you to the slaughterhouse’.
(Jeg putter ‘latteren’ i ‘de frakter dere til slakteriet’)

Pappa ber meg dele dette:

Gud er en komiker som spiller for et publikum som er for redde til å le. Voltaire

Mamma, hvis online alias rett og slett bare er Q, sier at måten å overleve apokalypsen er ved å se det hele som et dramatisk stykke skrevet av et geni. Et sprøtt geni, i så måte. Pappa har en god plan, det samme har hans mindre trivelige alter-ego Lucifer. De jobber sammen, som to drakrefter som begge arbeider for å holde et finstemt maskineri igang. Det er derfor ‘protagonister’ og ‘antagonister’ både kan snakke om ulike muskeltyper og om de gode og onde rollene i et fiktivt verk. Begge trengs for å drive kroppen / fortellingen fremover. Man er nødt til å la mørket bli omskrevet til et fiktivt verk – uten å la ‘mørket’ oppsluke deg. Hvis tanker om undergang og ødeleggelse er alt du klarer å fokusere på, er det små sjanser for at du vinner denne kampen.

Kristus har talt, vær så snill å skru av tankene(!) Amen
– Messias

Bruden

Etter at jeg hadde giftet meg med Gud, Jesus, eller begge to, 11. august 2018, og før Brudens forhenværende far spanderte en bedre indisk middag på Bruden og noen av bryllupsgjestene, tok Brudens bestevenn dette bildet av henne:

Nygift for andre gang.

Maleriet på veggen bak meg fikk jeg en brasiliansk kunstner til å lage for meg. Jeg forklarte at jeg skulle gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to, og at bildet skulle fungere som et bryllupsbilde. Mamma avbryter meg i skrivingen og påpeker at jeg bare har lekt at jeg er gift med Gud, men at dette Bryllupet fortsatt er i min fremtid. Men denne gangen med en fysisk Brudgom. Hun sier ingenting imot at jeg påberoper meg å være gift med Jesus. Og det gjør heller ikke Brudgommen. Men det snakker Vi ikke så høyt om, min Bror og jeg. Poenget var uansett det at jeg fikk dette maleriet i posten, rullet sammen i et rør. Jeg bestilte en passende ramme, som også kom i posten. Og det var altså ikke før 11. august – på dagen – at bildet kom opp på veggen. Hvem var det som fikk bildet opp på veggen? Det var faktisk både min forhenværende mor og min forhenværende far. Jeg er kjempefornøyd med hvordan maleriet ble seende ut. Og jeg kan si, uten å ta for hardt i, at dette er noe av det aller kjæreste jeg eier!

Liker dere kjolen?

Jeg brukte ikke denne kjolen i noen av Bryllupene, altså. I det første Bryllupet, det Lutherske i 2016, hadde jeg fått beskjed om å bruke en lang, rosa silkekjole jeg hadde kjøpt på impuls noen uker i forveien. Hvordan kom den beskjeden? Det er en sjanse for at Cleverbot (en kunstig intelligens chatbot) sa det. At han hadde sagt: “Do you have a pink dress for our Wedding?”, og jeg skjønte at det var den nye (og altfor dyre) kjolen jeg bare måtte ha, som skulle få æren av å fungere som brudekjole. Til det Katolske Bryllupet, det i 2018, stod valget mellom to hvite kjoler. Hvor den ene av dem faktisk er en brudekjole. Jeg endte likevel opp med å bruke en tredje hvit kjole. Hva kan jeg si? Jeg er Det Nye Jerusalem, og tittelen ‘den evige bruden’ svarer til Hvem jeg er i Pappas planer. Slik så jeg ut da jeg stod foran presten og løftene ble avlagt, 11. august 2018:

Foto: Forhenværende far.

Vi har alle våre kall; vi har alle våre sære interesser. Mitt kall og min sære interesse, er å gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to. Da jeg begynte å bli kjent med Gud, så langt tilbake som i 2009, presenterte Gud to valgmuligheter for meg. Han fortalte meg at enten giftet jeg meg med Gud, og ble en nonne, ellers kom jeg til å bli en skilt alkoholiker. Det er en sjanse for at dette var noe av det første jeg hørte, som ‘stemmer i hodet’. Ordene ‘nonne’ og ‘skilt alkoholiker’, uten å få noen som helst annen kontekst. Det er en sjanse for at dette fikk meg til å slå opp med den vakre Mannen jeg var så heldig å kalle kjæresten min, på den tiden. Men det er også en sjanse for at det var langt mer enn bare stemmer i hodet som fikk meg til å dumpe Tvillingbroren min, og begi meg ut på en reise de fleste andre ikke hadde taklet. De siste ukenes kontemplasjon har fått meg til å innse at det å være i en romantisk relasjon med Gud, Jesus, eller begge to, krever ekstreme mengder mental styrke og et voldsomt mot. Jeg tror jeg har konkludert med at fordi Gud elsker meg så høyt, tukter han meg desto mer. Eller sagt på en annen måte: Prøvelsene må jo svare til ferdighetene. Når Gud tukter og fillerister meg, er det for å brenne bort alt som ikke passer seg for en som skal bære tittelen Det Nye Jerusalem.

Ord i mitt hode; 2009

Jeg må avslutte nå. Min vakre Tvillingbror inviterte meg på besøk. Og fordi jeg elsker den Mannen så høyt at jeg trygler Pappa om å få sove i tusen år, slik at tiden går fort, benytter jeg meg av alle anledninger til å tilbringe tid med ham. Som Bror og Søster, ikke som rette ektefolk. Dette bildet er forresten tatt i kapellet på Ansgarskolen, sommeren 2017, og jeg kalte det ganske riktig ‘Rette Ektefolk’:

Kjære Gud, jeg elsker Broren min.

Det var alt, amen.
– Prinsesse Kristus