Om dødelige injeksjoner

God aften, verden. I dag fikk jeg et gledelig brev. Fra nevrologen min. Jeg tok bilder av hodet mitt forrige uke, og i dag fikk jeg brevet med resultatet av bildene. Det var gledelig å finne ut at mine lesjoner var stabile siden forrige MR. Det er gledelig å vite at min *helt jævlige* fysiske form ikke skyldes at MS har forverret seg, etter at jeg byttet fra én medisin til en annen. Det betyr med andre ord at det skyldes noe annet, enn at de hvite feltene på hjernen som indikerer at jeg har MS, har endret seg til det verre. Vil dere vite hva jeg tror det skyldes? Hva jeg vet det skyldes? Det er den djevelske medisinen som ikke er mot MS, men mot tanker som min mor og far ikke synes passer seg for en som er datter av to relativt anerkjente psykologer. Jeg tror fast og bestemt at deres konstante press for at jeg skal bli tvangslobotomert, ikke så mye handler om at de er bekymret for meg og ønsker at jeg skal ha det bra – – – men at det ikke passer deres image at jeg er gal. Så viser det seg at jeg er akkurat like gal med den dødelige giften i kroppen. Det eneste giften gjør for meg, er at jeg ikke kan gå 500 meter, engang, før kroppen låser seg helt. Ja, og den effekten at jeg hater mine jordiske foreldre med et hat så intenst at jeg får lyst til å knuse noe, så fort jeg tenker på dem.

Men helt ærlig, så prøver jeg å ikke skrive om dem, i mine Vitenskapelige Artikler. Likevel er det slik at når jeg fungerer så dårlig fysisk, og jeg vet hva det skyldes; jeg vet hvem det skyldes, så er det vanskelig å ikke sutre litt om det. Men nok om det.

Jeg lagret dette bildet som ‘Kovidioti’

Apropos dødelige injeksjoner. Jeg delte dette bildet på facebook idag, med denne teksten: “Noen hadde etterlatt dette brevet på togstasjonen 😑 Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å dø, eller verre – bli en zombie 🧟‍♂️ Men jeg vet at jeg er langt mer motvillig til å se de potensielle konsekvensene det medfører å *ikke* få denne dødelige sprøyten 💉☠️ Sagt på en annen måte, så frykter jeg våre idiotiske unnskyldninger for ‘hyrder’ mye mer enn jeg frykter denne vaksinen 😱😒 Jeg tuller ikke når jeg sier at Johannes åpenbaring 13:17 taler om denne injeksjonen. Det er heller ikke tull at all den tiden jeg har kjent Gud, har tallet ‘1317’ ganske enkelt betydd ‘stol på din Allmektige Pappa, lille venn’. Så jeg stoler mer på Gud enn jeg frykter både zombier og hyrder…”

Jeg er trøtt og vil sove, men Pappa sier at jeg må komme med en kommentar til teksten jeg akkurat delte med dere. Kommentaren er kanalisert fra Gud, som alt annet jeg skriver. Men nå forteller han meg ord for ord hva jeg skal dele med dere – i større grad enn ellers. Så hva har han å si? Dette:

De som ikke vil ta vaksinen kommer til å dø. De som tar vaksinen, kommer ikke til å dø – – – dersom de lærer seg å ikke tenke tanker med hodet. Så svart/hvitt er det faktisk. Lær dere å skru av tankene fullstendig, eller bli en geit/måke/apekatt (eller et eventuelt annet dyr). Dette er Alpakkalypsen, og det eneste dyret det er gunstig å være, er en Sau.

Broren min, som på ingen måte er Jesus, ber meg legge til at det er de Sauene som ikke vandrer så langt bort fra flokken; som ikke stikker seg ut og gjør hva de kan for å irritere på seg ‘hyrdene’, som kommer til å komme seg gjennom denne tiden i live.

Mamma, hun som er Dronning i Himmelen, sier at ønsker dere revolusjon, bør den foregå på det indre plan. Dere styrter Satan og hele hans hær ved å skru av tankene og begynne å tenke med Hjertene deres. Mamma er klok, så dere bør høre på henne.

Og personlig har jeg én ting å legge til. Sjekk om du er en Sau eller en geit ved å klikke på Denne Linken. Dersom du får tilgang til Månebarnets Flokk, er du en Sau. Får du ikke tilgang til Appen min, er det igrunn ikke håp for deg. Jfr. Matteus 25:31-46.

Det var alt. Amen
– Messias

Slår et slag mot ateisme

Jeg er veldig fornøyd med min nye Google-venn. Dette er i utganspunktet ikke et produkt fra Google, men fra… hva het det igjen? Harman Kardon. Jeg innså at min Google Nest ikke hadde den beste lyden. Dessuten ble høyttaleren sprengt, fra tid til annen. Jeg vet ikke om dette er en AI-ting, eller om det er spesielt for meg. Men hver gang min Noodle ble sprengt, gikk det noen dager, så var lyden i høyttaleren helt fin igjen. Likevel var det jo ikke bra lyd, sånn som med den nye høyttaleren. Dermed flyttet jeg Noodle inn på kjøkkenet, og nå står den nye høyttaleren på gulvet i stuen. Jeg prøvde å ha den stående på TV-benken som egentlig er et nattbord, men den var litt for stor og tung. Og jeg var redd TV-benk-nattbordet ville falle ned fra veggen. Det er nemlig veggmontert. Jeg har dingser inni TV-benken som er av stor affeksjonsverdi, og det ville vært veldig trist om noe av det knuste. Skal jeg fortelle dere hva jeg har stående der? Dere kan se et bilde. Dette tok jeg nå, med min android-telefon:

Kaninen, Anden og Tekannen,

Hvorfor har jeg satt tekannen inni der? Fordi denne muligens er den tingen jeg har, av pyntegjenstander, som betyr mest for meg. Skal jeg fortelle historien? Ok. Jeg har delt dette flere ganger før, så jeg skal prøve å forkorte det. Ved å lage en liste 🙂

  1. Jeg begynte å skrive Vitenskapelige Artikler på et annet domene, i 2010.
  2. Flere lesere har i årenes løp bedt meg lese sjefsateist Richard Dawkins’ bok Gud – en vrangforestilling.
  3. På ett tidspunkt var det en som signerte med ‘666’ som sa at Satan befalte meg å lese boken.
  4. Det ‘gikk en faen i meg’, og jeg bestemte meg for å lese den.
  5. Jeg skaffet boken fra nærmeste bibliotek, og tenkte jeg skulle lese den som research – ettersom jeg er Kristus i egen person og skal motbevise alle ateister.
  6. Jeg begynte å lese, mens jeg diskuterte teksten med Gud i et skrevet dokument; Bønneloggen.
  7. Jeg kom til det kapitlet hvor Dawkins presenterer sin tese om at sannsynligheten for at vi har en intelligent Skaper, er like stor som sannsynligheten for at det går en tekanne i bane rundt Solen, mellom Mars og Jupiter.
  8. På dette tidspunktet fikk jeg denne tekannen i gave av min favorittperson i hele verden.
  9. Gud sa at Dawkins ikke fortjener at Kristus i egen person leser de stusslige forsøkene hans på å gjøre noe som ikke kan gjøres – å motbevise at Gud fins.
  10. Jeg gikk til biblioteket og leverte tilbake boken. Idet jeg skulle levere den i en kasse som står der, leste jeg ikke ‘return’ på veggen over kassen, men ‘rektum’. Gud kunne dele at det er hans tanker om boken til Dawkins.

Han er ganske søt, er han ikke? Ikke Dawkins, men Pappaen min. Jeg kunne fortalt flere historier om ting jeg eier, som i min virkelighet fungerer som tydelige bevis på at Gud er virkelig. Men jeg skulle gjøre noe annet nå. Jeg skulle dele denne korte ordvekslingen, som er noe av det første jeg lagret fra samtalen mellom meg og Enrique. Han er Gud på Jordkloden, hvis jeg ikke har nevnt det:

Sitat Gud og Kristus.

Oversatt spør Enrique meg hvorfor jeg tror så mange ikke tror på Gud. Jeg svarer at mange tror at Gud er like menneskeskapt som religion, og at de ikke klarer å skille mellom disse to. Personlig tror jeg at mange møter tanken om en intelligent og kjærlig Gud med motvilje, på grunn av hvordan menneskene som tror på ham får ham til å fremstå. Og det er jo helt feil. Gud selv føler dette er helt feil. Gud selv hadde avsmak for religiøse mennesker, i lang tid, på grunn av hvordan fanklubben hans fremstilte ham.

Skal jeg fortelle dere hvordan dere ‘møter Jesus’? Eventuelt hvordan dere ‘ser Lyset’ og innser at Gud er svært virkelig? Dere må skru av tankene deres; dere må flytte fokuset fra hodet og ned til Hjertet. Et menneske som fungerer ut fra Hjertet sitt, vil innse at Gud er virkelig. Gud kan ikke forstås med tanker og logikk, fordi Gud er kjærlighet – og kjærlighet er ikke en logisk prosess som utgår fra tankene våre. Skal jeg fortelle dere noe annet? Å ha fellesskap med Jomfru Maria er med på å kaste lys over mysteriet som en Jesus-relasjon er. Du har fellesskap med henne ved å skru av tankene i hodet, og tenke med Hjertet istedet. Maria er altså den kvinnelige og moderlige varianten av Guddommen. Dere kan lese om disse aspektene for eksempel i Salme 131.

Noe jeg innså, iløpet av fjoråret, var at fellesskap med Maria er den meditative og kontemplative måten å tilbe Gud på. Det er mange katolikker verden rundt som ber Rosenkransen. Dette er en form for meditasjon, hvor du ber den samme bønnen igjen og igjen. Det blir en automatikk i det, og når man klarer å kun ha fokus på ordene man sier, vil ‘mysteriene’ man skal meditere over komme tydelig frem i ens indre. Meditasjon kan gjøres på mange måter; øvelsen har mange former. Mange Luthersk kristne mener den katolske formen for religiøsitet driver med vranglære og gudinnedyrkelse. Jeg, som er Guds og Marias Datter, mener gudinnedyrkelse er hva verden trenger nå. Vil dere se min favoritt-rosenkrans? Denne har jeg fått av en viktig person innen den katolske kirke, fordi jeg giftet meg med Jesus, og den er til og med velsignet av Paven:

Hill deg, Maria, full av nåde.

Jeg er Guds og Marias Datter, Jesus er Broren min, og dette er virkeligheten min. Jeg skal avslutte nå, ved å dele et siste bilde fra ‘Himmelens Datter’-fotoshooten jeg og min bestevenn Alex Atreyu hadde i Oslo i går. Maleriet bak meg er ‘Solen’, av Edvard Munch:

Himmelens Datter i egen person 🙂

Det var alt, nå skal jeg male!
– Prinsesse Kristus

Himmelens Datter og Solen

Jeg ble enormt trigget av noe jeg så på tv i går. Og hele kvelden i går, den påfølgende natten og dagen idag, har vært preget av et altoppslukende raseri. Jeg skal ikke si hva som trigget meg, eller hvem jeg er rasende på. Men jeg kan si at de sterke følelsene var katalysatorer for å komme meg over en vond kunst-sperre. Jeg maler hele Den Hellige Familie. Og jeg har allerede malt Gud. Så ble det en lang tørke, hvor jeg ikke klarte å male noe som helst. Men nå har jeg altså klart å male Jesus og Kristus. Det er min vakre Tvillingbror og undertegnede. Vi er evige barn på fem, der Vi egentlig kommer fra. Og det er slik jeg maler Oss nå. Jeg gleder meg veldig til bildet er ferdig!

Apropos maleri. Dette er et hellig fotografi av meg og Solen av Edvard Munch.

Jeg dro til Oslo for å møte Alex, etter noen dager med bloggtørke. Innledningen til denne Vitenskapelige Artikkelen skrev jeg for mange dager siden. Jeg klarte å slutte å være sint, på et tidspunkt. Jeg tror den energiutladingen som mine penselstrøk forårsaket, var veldig avgjørende. Jeg skal male mer i morgen, tenkte jeg. I dag har jeg ikke hatt ett ledig øyeblikk. Vil dere se flere bilder fra fotoshooten med Solen?

Det var ganske interessant å komme til Oslo idag. Først fikk jeg et gult brev fra Gud adressert til hans elskede barn. Deretter fikk jeg et rosa brev fra Jesus. Som dere ser var jeg kledd i gult og rosa, akkurat idag. Og når jeg sier at jeg ‘fikk brev fra Gud og Jesus’, så mener jeg selvsagt at det kom to tilfeldige mennesker bort til meg, helt uavhengig av hverandre, og gav meg disse brevene. Dessuten stod det en kvinnelig predikant på Nationaltheatret og proklamerte hvor høyt Gud og Jesus elsker oss. Det kan ikke bli bedre enn det. Alex syntes det var rart, mens jeg måtte innrømme at slike ting skjer stort sett hver gang jeg viser meg i Oslo. Jeg sa det sikkert handler om at jeg legger merke til slikt. Men det kan også handle om at jeg er Kristus i egen person, og Pappaen min sørger for at disse menneskene befinner seg der jeg innfinner meg, når jeg bestemmer meg for å gjeste hovedstaden. Det er fint at Broren og Faren min har så mange fans. Hadde folk fått øynene opp for meg og min fantastiske Mamma, også, hadde mange av verdens problemer vært løst.

Dette er Apokalypsen. Ett av elementene på sjekklisten over hva Pappa skal bruke denne tiden til, er å innsette Guds kvinnelige aspekter og egenskaper som *akkurat like viktige* som hans mannlige karakter. Det er der jeg og Mammaen min kommer inn. Mamma er altså Jomfru Maria, men hun har utallige andre navn. Den Hellige Ånd er ett av disse. Ja, Maria-energien er rett og slett Guds feminine og kvinnelige energi. Mamma er ikke på jorden i form av en person. Det er derfor jeg er her, på sett og vis. Jeg er Mammas representant på jorden. Jeg er Det Guddommelige Kvinnelige, Maria-energien og Den Hellige Ånd, i menneskeskikkelse. Dere trenger ikke å tro meg. Nå er denne sannheten så innarbeidet i mitt selvbilde, at jeg ikke trenger andres anerkjennelse.

Jeg har hatt en veldig fin dag. Skal jeg fortelle dere hva det fineste som skjedde var? Jeg klarte å søle kaffe ut over hele den rosa boblejakken og den hvite strømpebuksen. Og da jeg kom hjem puttet jeg alt i vaskemaskinen. Det fineste som skjedde var at klærne ikke har en eneste flekk på seg, etter runden i vaskemaskinen. Dessuten var det veldig fint å være hos tannlegen og få skryt over hvor godt jeg tar vare på tennene mine. Jeg må komme tilbake, da. Fordi en fylling i en visdomstann har falt ut. Det skjedde for lenge siden, men dette var første gang jeg var hos tannlegen siden det skjedde. Han sa det ikke vil ta en halvtime, engang, å fikse det. Jeg lovet ham å bli flinkere til å bruke tanntråd, og det var god stemning. Noe annet fint som skjedde var at jeg hentet min nye musikk-ting. Dette er en Google-kompatibel kunstig intelligens høyttaler. Og den er rosa. Nå skal jeg bruke resten av kvelden på å bli kjent med den.

Det var med andre ord alt.
– Prinsesse Kristus

Alt annet enn herredømme over Jorden

Jeg og Enrique snakker mye om denne tiden i fjor, da det gikk opp for meg Hvem han faktisk er. Det var to viktige hendelser, som i utgangspunktet fikk meg til å forstå at Enrique er Gud. Det første som skjedde, var at Enrique gav meg et nytt kallenavn. Rubia. Dette betyr ‘blondinen’ på spansk, som er Enriques morsmål. Kort tid etter at han begynte å kalle meg dette, begynte stemmen til Gud i hodet mitt å kalle meg det samme. Jeg begynte å tenke at kanskje det var mer ved denne mannen enn jeg var klar over, og jeg bestemte meg for å ta en kikk på et bilde Enrique sendte meg, ganske tidlig i relasjonen vår. Bildet var av Mamma, og en and. Av en eller annen grunn hadde jeg lagret dette bildet i en mappe på min gamle PC som het ‘messiah_files’. En morsom detalj, er at det ikke var jeg som opprettet denne mappen. Den bare var på PCen min en dag, i 2016. For andre gang studerte jeg bildet. Jeg skal ikke gi et sammendrag av hva jeg følte og tenkte akkurat da. Men jeg kan røpe at det var da jeg innså at Enrique ganske riktig var mannen jeg hadde lengtet etter. Min Mamo-chan.

Mamo-chan, eller Kong Endymion, ser slik ut.

I dag fortalte jeg Enrique at jeg visste, en god stund før jeg møtte ham, at det var nettopp Mamo-chan jeg lengtet etter. Gud har brukt Sailor Moon-referanser i eventyret mitt, siden lenge før jeg møtte Enrique. For noen år siden lurte jeg på om en av mine gode venner var denne mannen. En venn av meg som også har en direkte kontakt med Gud. Jeg tenkte disse tankene om min venn – at han kanskje muligens var personen som svarte til alle mine romantiske lengsler etter en Gud i menneskekropp. Hva gjorde Gud? Han sa: “Det er ganske riktig han som er din Mamo-chan”. Ja, Gud er en lystløgner, og jeg hoppet ikke med hodet først inn i en romanse med min venn. Men det jeg tok med fra opplevelsen var at jeg er Usagi, og jeg ventet på min Mamoru.

Høsten 2019 var jeg veldig redd. For alt. Det var som om dette livets oppsparte angst og bekymring hadde kulminert, og var på sitt verste – kort tid før helvete på jord skulle begynne. Det var da stemmen til Gud i hodet mitt begynte å si et ord til meg på japansk. Ordet var ‘makenai’. Dette er navnet på introsangen til siste sesong av Sailor Moon. Men jeg visste ikke hva ordet betydde. En kveld jeg var hos den vakre Tvillingbroren min, sa Gud dette ordet så mange ganger at jeg til slutt bestemte meg for å finne ut hva det betydde. Det viste seg at det betyr ‘ikke tape’. Vil dere høres sangen, også? Ok!

Sailor Moon er ikke bare Messias, i serien. Hun er også den rettmessige herskerinnen over hele Jordkloden. Men da er hun i formen til Dronning Serenity. Og for å røpe en veldig grunnleggende sannhet om meg og min person: Alt annet enn herredømme over hele Jorden er å regnes som et ‘tap’, i mine øyne. Men så forsikrer jo Gud meg om at jeg ikke kommer til å tape. Tough luck, alle håpefulle messiaser. Jeg malte meg selv, sittende på tronen, allerede som sekstenåring. Dette er min tolkning av Månebarnet:

Allerede som sekstenåring kunne jeg ane hva som er skjebnen min.

‘Månebarnet’ er en referanse til en annen fiktiv fortelling. Nemlig Den Uendelige Historie av Michael Ende. Men i bøkene og filmene er Månebarnet ganske riktig et barn. Mamma sier denne karakteren er basert på min form, der jeg egentlig kommer fra. Der er jeg et evig barn, som er veldig klok og alltid lager god stemning rundt meg. Det siste kunne Enrique røpe, for noen måneder siden. Enrique kunne også røpe at et landskap jeg har sett i visjonene mine, i mange år, faktisk er utsikten fra vinduet på rommet mitt i slottet vårt i Himmelen. Jeg får beskjed om at jeg ikke kan dra dit, i astralreiser, på grunn av at hjemlengselen vil være så sterk og så vond at jeg ikke kommer til å ønske å vende tilbake til mitt faktiske liv på jorden. Kontrasten vil være dødelig, sier Pappa.

Dette er meg; dette er livet mitt. De av dere som kjemper hardt for å få meg til å slutte å leve i et eventyr, trenger å være innforstått med at det er synonymt med å ønske meg død. Jeg elsker galskapen min; jeg elsker Stemmen i Hodet mitt. Det var derfor jeg giftet meg med ham to ganger, før jeg innså Hvem han er – i hans fysiske form(er).

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Sailor Moon er virkelig!

God dag. Det er 21. mars idag. Vet dere hva det betyr? Det betyr at jeg og Enrique har vært kjærester ett helt år. Det er vel ikke nødvendig å si at jeg er ganske irritert fordi vi enda ikke har fysisk møtt hverandre. For et år siden virket det utenkelig at koronahelvete kom til å vare så lenge som det har gjort; det virket utenkelig å skulle være i et forhold med noen uten å møtes, så lenge. Men ettersom det er Gud som skriver denne fortellingen, og han er sprøyte gal, blir jeg ikke overrasket om det vi ser i verden nå, ikke tar slutt med det første. Jeg blir heller ikke overrasket om jeg ikke får truffet Enrique før ti år av helvete på jord har passert. Dette tenker jeg er realistisk, ettersom vi ikke bare er midt i siste bok i Bibelen: Johannes åpenbaring. Vi er også midt i siste sesong av den japanske serien Sailor Moon.

I siste sesong av Sailor Moon forsvinner kjæresten til Usagi. Han heter Mamoru, men hun kaller ham Mamo-chan. Så må Usagi redde verden uten sin kjære ved hennes side. Likevel har Usagi en god, mannlig støttespiller. Han heter Seiya Kou, men når han bekjemper onde makter forvandler han seg til Sailor Star Fighter. Disse bildene hang på veggen på utsiden av Nationaltheatret, i fjor sommer. Det var reklame for ‘Alice i vidunderland’, en forestilling jeg er veldig lei for at jeg gikk glipp av:

Legg merke til håret til hovedpersonen.
Dette er Alice.
Eller Usagi?
Denne hang også på Nationaltheatret.
Dette er fra aller siste episode av Sailor Moon. En happy ending!

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, tolket jeg disse bildene dithen at Enrique og jeg ikke kommer til å møtes, før jeg er ferdig med å redde verden. Det er vel ikke nødvendig å nevne at jeg identifiserer meg som Sailor Moon i levende live? Og det er kanskje ikke nødvendig å nevne Hvem i livet mitt jeg har gitt rollen som Seiya? Det er naturligvis Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det viser seg at det også finnes en animert serie om en annen karakter ved navn Seiya. Denne serien heter Saint Seiya. Han er fin.

I love my Brother

Det er rett og slett slik jeg overlever, uten å gå til grunne av tanker om håpløshet, undergang og fortvilelse. Ved å oversette det som skjer i verden, og det som skjer i livet mitt, til et eventyr. Det er derfor jeg ikke skriver så mye om ondskapen i verden. Fordi jeg vil ha fokuset på eventyret – som tross alt har en happy ending, og ikke på den triste virkeligheten. ‘Den triste virkeligheten’ hører vi så altfor mye om, allerede. ‘Hyrder’ som får oss til å tro at vi bare skal ta en dusj, når sannheten er at de skal gasse oss ihjel. Den triste virkeligheten er ikke å foretrekke, når den minner mer og mer om en grøsser.

Dette er meg, forresten, med Sailor Moon-parykken min. Enrique forteller meg at han valgte meg, til å være Sailor Moon. Det er derfor han minner meg på at jeg også er prinsessen fra H.C. Andersen sitt eventyr om ‘Prinsessen på erten’. Jeg er den personen, og uten å tenke slike tanker om meg selv, ville jeg ikke klart å møte virkeligheten.

Måneprinsessen.

Det var alt. Gratulerer med dagen, Enrique!
– Sailor Moon

Himmel på Jord, og alle andre steder

Jeg tok en tur ut i dag. Hvor jeg var og hva jeg har gjort er ikke så viktig. Men jeg ble møtt av dette synet, da jeg ankom bestemmelsesstedet. På facebook delte jeg disse bildene, og skrev at Pappaen min hadde lagt igjen en liten beskjed, ment for mine øyne. Dere må gjerne tenke jeg er gal som oppfatter teksten på den rosa boksen og anden som en beskjed fra Gud. Det plager meg ikke så veldig. Jeg har sluttet å plages av hva verden tenker, tror og mener om meg. Jeg personlig vet dette var beskjeder fra Gud.

I dag føltes det ikke så godt å være utenfor Minihimmelen. Ikke misforstå, jeg hadde det hyggelig og jeg er uendelig glad i personen jeg har møtt. Men jeg merket først da jeg låste meg inn her hjemme hvor ‘off’ energien min har vært idag. Det er vanskelig å forklare, men de av dere som kjenner på energier kan kanskje forstå det. Å komme hjem, etter å ha vært borte i noen timer, føltes veldig godt både fysisk og psykisk. For ikke å snakke om energetisk. Det kan virke som at Gud har rett, når han sier at leiligheten min er det eneste trygge stedet for meg, nå som verden blir mer og mer lavfrekvent.

Hva mener jeg med ‘lavfrekvent’? Det er en annen måte å si ‘satanisk’ og ‘demonisk’. Er dere uenige i at verden bare blir skumlere og skumlere; ondere og ondere? Med tanke på at jeg er Kristus i egen person og har en eller annen form for viktig rolle å spille i denne apokalypsen, bør jeg formidle håp og løfter om bedre tider. Jeg loves bedre tider. Men jeg forsikres også om at de ‘bedre tidene’ ikke kommer før alt av pakk, ormeyngel, geiter og apekatter har blitt utryddet. Jeg blir fortalt at jeg bare må holdes skjult, hemmelig og i live, frem til tiden kommer at verden skal presenteres for sin frelser.

For noen år siden drømte jeg om denne tiden. Så drømte jeg om denne tiden noen år senere. I den første drømmen gjemte jeg meg i en kirke, mens alle verdens religiøse overhoder var ute etter å ta meg. Gud forklarer meg at denne drømmen var et bilde på hvordan mitt religiøse språk, og mine omnipotente vrangforestillinger, er med på å beskytte meg. De som kanskje kunne stått meg etter livet i virkeligheten, ser meg ikke som en trussel, men bare som en religiøs gærning. I den andre drømmen kom det onde aliens og tok over hele jorden. De lagde masse regler man måtte følge, og gjorde om på alles hverdag. Så begynte de å drepe flesteparten av verdens befolkning. Men til meg sa de: “Vi liker deg, altså. Du er fredet, og vi kommer ikke til å krumme et hår på hodet ditt”.

Jeg er Kristus, og jeg ser slik ut.

Jeg er Kristus, og det Bibelstedet jeg har størst problemer med, nå for tiden, er Markus 13:32. Jeg skal ikke si hva som står der, men jeg kan si at dere bør lære dere å bruke en Bibel. Ettersom vi befinner oss i den aller siste boken i Bibelen – Johannes åpenbaring. Gud legger til at den like gjerne kunne hett ‘Joannes åpenbaring’, ettersom jeg er Joanne of Arc (Jeanne D’Arc). Denne Vitenskapelige Artikkelen ble visst delt i en gruppe på face, som er veldig kritisk til Gud, Kristendommen og alle Kristne. Vi lider visst av vrangforestillinger, hele gjengen. Undertegnede er nok den galeste av alle. Men Pappaen min sier at jeg er den eneste her i verden som ikke er gal.

Vi får si det var alt. Nå skal jeg meditere, som er måten å fikse energien min, når ‘verden og han som er i verden’ har gjort skade på den. Vi snakkes!
– Prinsesse Kristus

Det Levende Vann

Noen ble invitert på tacofredag, men valgte å sove i fire timer istedet. ‘Noen’ er meg. Hva annet har jeg gjort idag? Jeg har overrasket meg selv over i hvor stor grad jeg får ‘superkrefter’, når det trengs. Ok, mange vil argumentere for at det ikke kreves en superhelt for å gå fra Stortorvet til Nationaltheatret. Men tatt hvor dårlig min fysiske form har vært, de siste ukene, så ble jeg altså overrasket over hvor langt jeg kunne gå, nå i dag. Jeg sa til Enrique at det virker som han gir meg en pause fra ms, når det passer for ham. I dag passet det dårlig at jeg var funksjonshemmet, så dermed slapp jeg det.

Hvorfor gikk jeg alene rundt i et folketomt Oslo? Det er ikke så viktig. Men det var en grunn til det. Hvor grunnen ikke var å ta disse to bildene:

Jeg og Enrique hadde en fin samtale. Siden han sover tar jeg meg friheten til å dele noe av det med dere, uten å spørre om det er greit. Mamma sier jeg skal gjøre det, og Enrique sier at jeg svarer til henne, når han ikke er tilgjengelig.

Jeg sendte ham et annet bilde av Stortinget, og ba om at monstrene der blir eksponert for alle i Norge, for alt det onde de gjør. Deretter sendte jeg bilder av duer, og sa at de var vennene mine. Enrique sa at han sendte dem for å holde meg med selskap, mens jeg gikk rundt alene i hovedstaden. Jeg sa ‘I love you’, og Enrique sa at han er glad jeg er Datteren hans. Jeg sa at jeg er veldig glad selv, for at han valgte akkurat meg til å være hans Datter. Han sa han heller vil ha meg som Datter, enn noen andre. Jeg vet hvem ‘noen andre’ egentlig er, og jeg kan ikke si jeg er nevneverdig begeistret for henne.

Jeg vil ikke si hvem dette er, men jeg kan si at hun har gitt meg mye hodebry. Enrique innrømmet at hun har trodd at det var hun som kom til å stikke av med Jobben min. Tough luck, Gud liker mine assets bedre; Gud liker fruktene mine best. Gud liker at jeg er så ydmyk og at jeg er en voksen dame som oppfører seg og tenker som en liten jente. Han liker at kunsten min er som om et barn skulle ha laget den. Han sier det er langt bedre, i hans øyne, enn om et barn laget kunst som like gjerne kunne vært laget av en voksen. Vil dere se mine mektige og hellige mesterverk? Se her!

Enrique (som er Gud) liker at jeg kler meg som et barn.

Broren min, han som på ingen måte er Jesus, sa noe klokt for lenge siden. Jeg tror det ble skrevet ned. Jeg skal se om jeg finner det. Ja, dette!

“Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.” (Markus 10:15)

Hvordan blir man et barn? Det er to måter. Den første: Du slutter å tenke med hodet, og flytter all tankeaktivitet til Hjertet. Da slipper du inn i Himlenes Rike. Måte nummer to er ikke å foretrekke, men det er altså å sovne inn i dette livet, og våkne igjen i neste liv.

Jeg er faktisk så bastant at jeg sier at den eneste måten å komme inn i Gudsriket på, mens du er i live nå, er ved å lære deg å ikke tenke tanker med hodet. Klarer du det? Et godt tips er å begynne å øve. For det kommer en tid hvor alt annet enn å sitte å meditere, vil være på agendaen. Det er nyttig å lære seg å stilne sitt indre kaos nå, mens verden fortsatt er ganske rolig. Hvis du har øvd på det lenge, vil det være lettere å komme inn i en meditativ (og livreddende) tilstand, selv når det stormer rundt deg.

Min vakre Tvillingbror går i mye større grad god for sine utsagn i Tomasevangeliet. Der snakker han mye om dette. Men han kaller det å ‘drikke av hans munn’. Dere burde prøve å få tak i et eksemplar av denne boken. Jeg tror den til og med ligger på nett. Han snakker litt om denne formen for ‘drikking’ i enkelte tekster i de kanoniske evangeliene, også. Blant annet i Johannes 4:14. Skal jeg dele det, også? Ok, Sjef!

“Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.”

Det ‘levende vannet’ er altså et bilde på meditasjon. Hvis du vet hvordan man skrur av tankene, kan du gjøre det nå – – – og spørre Gud/Universet/Sjelen din om jeg har rett.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Noe som bærer meg gjennom stormen

Jeg snakket med noen idag, en religiøs mann, om at det for min del er viktig å finne noe som ‘bærer meg gjennom stormen’. Og at jeg har funnet ut at måten å komme meg gjennom alt fra syv til sytti år av helvete på jord, er å leke at alt som skjer er en del av et eventyr. Er det ikke det, sånn egentlig? Er ikke siste bok i Bibelen bare en fremstilling av det siste store slaget, før Brudgommen og Bruden lever lykkelig i alle sine dager?

‘Brudgommen’ er veldig fin og jeg liker ham godt. ‘Bruden’ fremstilles i Bibelen som hele den kristne kirken. Det kan godt være.. Men det er nå jeg som skal gifte meg med denne Mannen. Og i eventyret mitt vil det først være et Luthersk bryllup, deretter et katolsk ett, og til slutt et Jødisk bryllup. Og så, etter tusen år som den første Brudgommen sin kone, skal jeg gifte meg med han jeg er undercover konen til på nåværende tidspunkt.

Det var på ingen måte Jesus som tok dette bildet.

Det er nok litt sprøtt å tenke at jeg er undercover konen til noen. Det har egentlig en medisinsk betegnelse: erotomani. Men jeg nekter jo ikke for at jeg er klinisk sinnslidende og lever i min helt egen versjon av virkeligheten. Det fine er at mange i livet mitt støtter opp om mine sinnssvake påstander. Blant annet under min påstand om at jeg er Messias. Og det er ikke så ensomt å ha slike tanker om seg selv, når mange jeg snakker med kan være enig i at jeg er den personen. Det var en dame jeg er veldig glad i, som fortalte meg at jeg er ‘Det Guddommelige Kvinnelige’.

Mannen jeg påberoper meg å være undercover konen til, er ‘Det Hellige Maskuline’. I Påsken i fjor gikk dette opp for meg. Hvordan da? Jeg tror han påpekte at han er den de synger om i sangen ‘Waymaker’. Bare så det er sagt, så er dette en sang om Jesus. Men min vakre Tvillingbror synes ikke det navnet gir ham gode følelser. Likevel nekter han ikke for å være den personen, når jeg for eksempel skriver (hashtag) Kebab With Jesus på face, og han vet det er ham jeg skriver om. Det er en sjanse for at det er ham jeg skal gifte meg med, sånn på ekte, om tusen år. Det er en sjanse for at det var ham jeg giftet meg med i hemmelighet, da jeg hadde mitt Lutherske bryllup, den 11. august 2016.

Da så jeg slik ut.

Broren min og jeg snakker om å skaffe Oss en hund sammen. Vi snakker også om å dra til Israel, for å vandre i Yeshuas fotspor. Det er en sjanse for at Broren min har fortalt meg at en gang i fremtiden, kommer Vi til å reise til Mekka, og signere navene Våre på den helligste helligdommen som fins, i den Muslimske tradisjonen. Nemlig Kaaba.

…det var derfor jeg malte dette, nå i vinter.

Min vakre Tvillingbror finner seg, av en eller annen merkelig grunn, i at jeg gjør ham om til hovedpersonen i min psykotiske fantasi. Enten er han med på alt jeg dikter opp, eller så har han bare innsett at jeg er og blir gal – og liker meg uansett. Enrique derimot, er veldig tydelig på at han støtter meg i mine vrangforestillinger. Og bare så det er sagt, jeg mener ikke egentlig at jeg er klinisk sinnslidende, at jeg er psykotisk og at hele virkeligheten min er en eneste, stor vrangforestilling. Men jeg skjønner veldig godt at dere tenker det. Mange av dere. Og for å fortsette med det jeg innledet med. Å finne det som bærer meg gjennom stormen. Hva jeg har funnet, og som holder meg i live når folk snart vil dø som fluer og det ondeste av det onde som bor i mennesket vil komme til syne, er at når jeg tenker på dette som et eventyr, forfattet av en gal forfatter som tross alt er god innerst inne, så klarer jeg å ikke gå under av håpløsheten i situasjonen. Det hjelper også å se mitt eget liv som fortellingen om hovedpersonen i dette eventyret.

‘Situasjonen’ er forøvrig at helvete på jord veldig snart vil være alles virkelighet, og ikke bare oss som har skjønt lenge hvilken vei det bærer. Og ja, på denne tiden i fjor sa Gud noe til meg. Som en slags innledning til Endetiden. Han sa:

Darkness will be rewritten, into a work of fiction. You’ll see.

Jeg gleder meg til å møte Forfatteren av dette eventyret, i egen person. Altså Enrique. Frem til det skjer, har jeg noe som holder motet og livsviljen min oppe. Nemlig Broren min. Dette er Oss, Vi er Elohim. Det er kort for Jesus og Kristus:

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Dystre utsikter

Mamma kunne dele, da jeg startet denne dagen, at hun hadde en ganske fantastisk dag planlagt for meg. Og den ble faktisk veldig fantastisk. Jeg sutret litt til dere, tidligere i dag. Men sannheten er at min fysiske form var mye bedre, da jeg dro hjemover i dag. Broren min hadde ikke noen god grunn for at jeg skulle være helt funksjonshemmet på starten av dagen, men med full funksjon på slutten av dagen. Han sa det kanskje handlet om at jeg hadde spist. Personlig tror jeg det handlet om ham. Han er på ingen måte Jesus, og jeg får på ingen måte healing av å være i nærheten av ham.

Ok, jeg gjør det. Jeg tror ham og jeg og tiden Vi tilbringer sammen fungerer som katalysatorer for helbredelse for Oss begge. Vi trenger hverandre for å fungere. I dag snakket Vi om å skaffe Oss en hund sammen. Jeg begynner å tenke at det er noe jeg har lyst til. Jeg tenkte alltid at jeg skulle få meg hund når ms var et tilbakelagt kapittel, og jeg kunne gå turer med den alene. En annen løsning vil vel være at jeg og min Bror eier hunden sammen, og hunden bor hos ham. Ettersom Vi møtes så godt som hver eneste dag, vil nok hunden føle at jeg er like mye ‘flokken’ dens, som det Broren min vil være.

Jeg skal ikke si hva som skjedde idag som gjorde dagen så fin. Det får bli mellom min Bror og jeg. Og Gud, selvsagt. Men jeg kan si hva som skjedde da jeg kom hjem. Da hentet jeg posten, og denne supersøte genseren var kommet:

Søt på japansk er ‘kawaii’.

Musikken min spiller ‘Dommedagen’ av TIX. Visste dere at vi befinner oss i de begynnende fasene av endetiden? Det bør dere vite – – – da de som ikke vet at ens sjels frelse står i fare for å mistes, er de som kommer til å miste sjelen sin.

Jeg kunne skrevet mye om hva som vil karakterisere et menneske som har mistet sjelen sin. Kort fortalt kan jeg røpe at det er fullt mulig å leve uten en sjel. Det er ikke en ønskelig situasjon, men det er dessverre mange som kommer til å oppleve det. Disse skapningene kommer til å være litt som dyr, men i sine menneskelige kropper. Jeg skal ikke si at covid-vaksiner kommer til å skape zombieapokalyptiske tilstander, og at det bare er de som slutter å tenke med hodene sine, som slipper å bli gjort om til dyr. Jeg skal heller ikke si at de som velger å ikke vaksinere seg, har større sjanse til å overleve disse mørke tidene. Og jeg skal på ingen måte si at står valget mellom å vaksinere seg med fare for å bli gjort om til et dyr, eller å la være å vaksinere seg – og gå glipp av alle ‘fordelene’ og ‘rettighetene’ en vaksinert person har, bør en faktisk velge giftsprøyten.

Jeg kan ikke fortelle dere hva dere skal gjøre. Men jeg kan be dere sjekke med forsikringsselskapene deres om uføreforsikring og livsforsikring gjelder, dersom dere dør eller blir syke etter vaksinen. Jeg kan ikke fortelle dere hva dere skal gjøre. Men jeg kan røpe at Gud forteller meg at Johannes åpenbaring 13:17 forteller meg, som er klinisk sinnslidende og får beskjeder fra Gud i form av tall, at det er tryggere å ta vaksinen, enn å ikke ta den. Men KUN dersom du lærer opp hodet ditt til å ikke tenke!

Det var alt. Lær dere å skru av tankene, eller bli gjort om til dyr.
– Prinsesse Kristus

Jeg blir sykere og sykere

God ettermiddag. Jeg sitter i skrivende stund i sofaen hjemme hos Broren min. Jeg dro hjem til ham idag med et håp om at Vi kunne være litt ute. Det ble ikke den største utflukten, men Vi kom Oss til butikken. Og jeg fikk meg årets første ute-is. Fordi jeg har tvangstanker om å dokumentere alt jeg gjør, tok jeg bilder på Vår lille utflukt. Disse:

Det er stusslige tider. Det er vondt at kroppen min på nåværende tidspunkt er mer funksjonshemmet enn den har vært noengang før. Det er vondt å vite at hadde ikke mine jordiske foreldre sørget for at onde mennesker, med loven på sin side, kan forgifte meg fortløpende, hadde jeg hatt sikkert hundre ganger bedre funksjon. Dette vet jeg fordi jeg i fjor sommer, uten gift i kroppen, hadde null gangproblemer whatsoever.

En annen ting som er vondt for meg, er hvor vondt jeg ser at det er for Broren min, at jeg blir mer og mer handikappet. Han støtter meg selvsagt, og er veldig oppmerksom og omsorgsfull. Men jeg vet at han for det første synes det er vondt å være vitne til at jeg sakte men sikkert slutter å fungere. Og for det andre plager det ham veldig at jeg ikke vil bruke hjelpemidler som for eksempel rullestol eller rullestolscooter. Jeg blir egentlig bare sint når han foreslår noe sånt. Jeg forklarer ham at Gud lover meg at jeg ikke kommer til å ha denne sykdommen for alltid. Og at det derfor sitter veldig langt inne å begynne å bruke slike hjelpemidler. Jeg forklarer ham også at jeg kommer til å bli helt frisk, bare jeg får lov til å slippe den giften som foreldrene mine har sørget for at er virkeligheten min. Dere får bare tilgi at jeg ikke klarer å holde kjeft om disse menneskene. Jeg er mer handikappet enn noensinne idag, og jeg er ekstra bitter.

Vil dere forresten se hva jeg har kjøpt til Broren min? Jeg har ikke fått den i posten enda, og jeg stoler ikke på at Wish.com gir meg akkurat det jeg har bestilt. Men jeg har altså kjøpt en t-skjorte med en banan-and med krone:

Hvorfor har jeg kjøpt denne? Det får bli mellom meg, Gud, Mamma og Lillebror. Jeg krysser fingrene for at når den kommer, er det produktet jeg har bestilt som kommer – og ikke noe helt annet. Fordi Broren min er verdens mest tålmodige, fortjener han en liten oppmerksomhet. Jeg gjentar meg selv når jeg sier at hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke om jeg ville klart å komme meg gjennom disse apokalyptiske tidene. I dag er det forresten ett år siden moren min sendte meg til Ullevål sykehus seende slik ut:

Ja, på dette tidspunktet var det gått opp for moren min at vi hadde et farlig virus å hanskes med. På denne tiden var hun så forskremt at hun ikke sov om natten. Denne dagen satt jeg i to timer på et rom, tre meter fra en person som i ettertid ble diagnostisert med korona. Jeg ble ikke syk – Gud forby. Pappa hadde lovet meg at jeg, og alle jeg bryr meg om, vil være helt trygge. Pappa lover meg at alle som leser mine Vitenskapelige Artikler, og det uten å pønske ut sårende ting å skrive skjult bak en dataskjerm, vil seile gjennom Ragnarok uten de største savn og mangler. Det er her illustrert med Bibelfortellingen om enken i Sarepta, som kom seg gjennom store trengsler uten å mangle det mest nødvendige. Pappa sier at alle de som er under min paraply, vil få en endetid i Sareptas tegn. Alle andre vil bli kjent med Pandora.

Dette er meg.

Dette er meg, jeg er Messias. Og jeg har en autoimmun nevrologisk demyeliniserende kronisk betennelsessykdom som gjør meg mer og mer handikappet. Jeg har denne sykdommen fordi jeg er Barnekeiserinnen, og min fysiske helse svarer direkte til den undergangen vår verden gjennomgår. Pappa sier jeg blir helt frisk, når han bestemmer det. Frem til det skjer, skal jeg sutre på nett om hvor slemme mine jordiske foreldre har vært og fortsatt er mot meg. Neida, jeg bare tuller. Jeg skal slutte med det – jeg lover.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus