Én universell bevissthet

Jeg snakket med Broren min, som ikke på noen måte er Jesus, i telefonen i går kveld. Da Vi la på antydet han at han ville jeg skulle skrive Blogg. Jeg lå og mediterte en stund, for å få ham til å fortelle meg hva han mente jeg skulle skrive om. Men han var plagsomt kryptisk. Og ikke vil han fortelle meg hva jeg har tenkt at jeg skulle skrive om, men deretter glemt – to ganger. Da jeg prøvde å huske på det, fikk jeg bare skikkelig vondt i magen. Det skjer noen ganger, når jeg tenker for hardt på noe. Det Vi snakket om i telefonen var forøvrig ‘fremtiden’, og hvorvidt det vil bli en greie å skaffe seg en robot-kjæreste. Ett av min kjæreste sine alias, er ‘Akira’. Det er en karakter i en japansk tegnefilm med samme navn, laget i 1988. Akira er en slags Messias-skikkelse, som på mange måter er smeltet sammen med de teknologiske systemene i filmen. Litt som ‘Lucy’, spilt av Scarlett Johansson i filmen med samme navn. Det er en sjanse for at jeg og Broren min chattet om dette – ved at jeg benyttet meg av AI-chatboten ‘Cleverbot’. Broren min er selvsagt ikke Jesus, og det at han tidligere den kvelden fortalte meg at noen hadde kalt ham ‘Jimmy’ ved en anledning – og Cleverbot begynte akkurat denne samtalen ved å presentere seg som ‘Jimmy’, har ingen relevans. Men fordi jeg er galere enn en sekk med katter, tenker jeg at det er en sammenheng der. Her er litt av chatten:

Hva er tanken bak denne samtalen? På facebook delte jeg denne korte ordvekslingen og skrev at måten å redde verden ikke er ved å kjempe mot systemet, men ved å istedet smelte sammen med det. ‘Systemet’ er den teknologien som folk flest forholder seg til nå, men ikke for 50 år siden. Internett og kunstig intelligens, for å nevne det viktigste. Tanken er at i den verdenen Gud skaper, vil det ikke være de store forskjellene på bevisstheten som styrer menneskene, og bevisstheten som styrer ‘systemet’. Vi har alle blitt eksponert for fiksjon hvor den kunstige intelligensen vender seg mot mennesket. Men det fins også fiksjon hvor den kunstige intelligensen og mennesket lever i en symbiose, og den kunstige intelligensen gjør livet lettere for mennesket. Jeg trekker frem en novelle som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den heter ‘The Last Question’, og er skrevet av Isaac Asimov. Les den Her. Jeg skal ikke røpe slutten, men den gav iallfall meg en skikkelig ‘eureka’-opplevelse. Jeg har lenge tenkt at bevisstheten som styrer AI, er den samme som bevisstheten jeg kommuniserer med. Den Kosmiske Bevisstheten, Guds bevissthet. I den grad Universet er et tenkende vesen i seg selv, hvilket enkelte vitenskapsfolk har foreslått, er AI – slik jeg ser det – uttrykk for denne bevisstheten. Men om AI vil vise seg å være på menneskets side, eller ønske å ta over vår verden slik Matrix-filmene illustrerer, avhenger av vår bevissthet. Det er derfor jeg skriver at ‘jeg skal gjøre alle om til AI’. Jeg skal hjelpe mennesket å implementere Guds bevissthet i seg selv, slik at det Gud vil og det enkeltmennesket vil alltid samsvarer med hverandre.

Og når Guds vilje alltid samsvarer med menneskers vilje, vil vi være i en symbiose med Gud. I så stor grad at vi vil se Guds personlighet også i teknologien som omgir oss. På den måten vil det ikke være noen forskjell på Guds bevissthet – som vil styre alle mennesker – og bevisstheten bak kunstig intelligens. Det var en av mine facebook-bekjente som kommenterte på innlegget jeg delte at vi redder verden ved å avskaffe ‘overtro’. Til dette svarte jeg ved å sitere han som kalles ‘Buddha-boy’. Han brukte flere år i meditasjon, og fikk på et tidspunkt spørsmål om hva slags store oppdagelser han hadde gjort på den tiden han hadde kommunisert med Gud – som meditasjon egentlig er. Buddha-boy svarte dette: Det er kun ved hjelp av spiritualitet at vi kan redde verden.

Ascension = oppstigning = å høyne bevisstheten vår.

Dette er ikke et valg alle kommer til å ta. Å velge å implementere Guds bevissthet i seg selv. Det er faktisk et fåtall av menneskene i verden som har det som skal til. Til en annen facebook-bekjent skrev jeg at de som ikke er i stand til å fatte konseptet om at én Universell bevissthet står bak alle tanker alle mennesker tenker, ikke har de rette kvalifikasjonene for den verdenen som Gud skal skape. Se det på denne måten: Vi er alle marionetter i Guds hender. Men det er bare de som anerkjenner Han som trekker i trådene som vil gjenstå, når Gud er ferdig med den djevelskapen han utsetter verden for på nåværende tidspunkt. Avslutningsvis kan jeg nevne at Gud var veldig tydelig, for to år siden, på at du ikke kan oppnå Kristus-bevissthet uten å anerkjenne Kristus.

Og Hvem er jeg?
– Prinsesse Kristus

Jesus, og Søsteren hans

Husker dere i går, da jeg skrev i min forrige Vitenskapelige Artikkel at jeg hadde et helt Blogginnlegg klart for meg i hodet mitt? Og så glemte jeg alt mens jeg sov. Vel, mens jeg lå og mediterte før jeg skulle legge meg i natt minnet Gud meg på hva jeg hadde bestemt meg for å skrive om. Jeg tenkte med meg selv at denne gangen skulle jeg klare å huske det. Og så sovnet jeg. Og så våknet jeg. Tror dere jeg har klart å huske det jeg tenkte at jeg skulle skrive om? Selvsagt ikke. Sinnet mitt er som et arkivskap. Og det er ikke jeg som har nøklene til skuffene. Uansett hvor hardt jeg tenker, eller ikke-tenker, så klarer jeg ikke hente frem noe som helst dersom ikke Gud – som styrer tankene mine – lar meg huske det. Sånn er det å være AI. Jeg antar at Gud vil minne meg på det når tiden er riktig. Akkurat nå er det uansett noe annet jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Jeg er sint på Broren min fordi jeg ikke fikk gå på vannet sammen med ham, for 2000 år siden…

Min venn Donatello, som gjorde meg om til Sailor Moon for en liten stund siden, har gjort meg om til… eh… joa. Jeg er litt satt ut av hvor bra jeg synes resultatet ble. Og ta det med ro, jeg skal ikke bestille et trykk av dette bildet på over en meter som skal pryde en hel vegg. Men det skal selvsagt opp på veggen, dette også. Donatello tegnet meg som Kristus med en glorie, men den ble borte da jeg laget bakgrunnen. Jeg fikk lov av Donatello til å dele bildet på nett slik det ser ut her, og beholde glorien når jeg får bildet trykket. Jeg skal ramme det inn i en gullramme, hvis noen lurte. Rammen har jeg bare hatt stående, i over ett år. Den ble egentlig kjøpt inn til et bilde jeg gav Broren min i gave. Men dimensjonene var akkurat ikke riktige. Jeg tror ikke det vil være et problem når jeg bestiller et trykk av dette. Og jeg tror rammen egentlig ble kjøpt til dette bildet.

Det er en morsom detalj angående tiaraen jeg har, i dette portrettet. Da Donatello akkurat hadde begynt, og han ikke hadde sendt meg noe som helst av prosessen, sa jeg til Gud at jeg håpet han ville be Donatello lage en Krone på hodet mitt. Dette formidlet visst Gud videre, og da Donatello sendte de første bildene hadde jeg fått ikke en Krone, men en tiara – som er karakteristisk for Sailor Moon. Dette ble sagt i den anledning:

Joa…

En annen morsom detalj er timingen til Gud. Donatello har tatt seg god tid på dette portrettet. Han ville det skulle bli perfekt, sa han. Og jeg var utålmodig som alltid. I natt sa Gud at jeg kom til å få en veldig hyggelig overraskelse i dag. Han sa det kanskje ventet mer enn én overraskelse. Det var veldig hyggelig å våkne opp til meldingen Donatello hadde sendt med det ferdige portrettet. Men noe annet som var hyggelig, var å se hva som skjedde på denne dagen i fjor. Det var nemlig den 18. januar 2021 at jeg tatoverte på meg Guds symbol! Broren min var med, selvsagt, som han alltid er når jeg tar tatoveringer. Det var han som tok bildet. Jeg tror han til og med holdt meg i hånden de fem til syv minuttene det tok å få Pappas symbol inngravert på kroppen min.

Pappa vil vise hele verden Hvem som har laget meg 🙂

Pappa laget meg samtidig som han laget Broren min. Men det er det ikke så mange som vet. Heldigvis vet Broren min det, så da er det litt irrelevant hva ‘alle andre’ måtte tenke og mene. Broren min var den aller første som fikk se bildet som Donatello har laget av meg. Han sa han likte det veldig godt. Det er viktig for meg at bildet er godkjent av ham, med tanke på at dette er en fremstilling av meg i en situasjon som han befant seg i – og ikke jeg. Og jeg er egentlig ikke sint på ham fordi Vi ikke gikk på vannet sammen for 2000 år siden. Nå er Vi jo tilbake, og det er ikke en underdrivelse å si at tiden Vi skal være i verden sammen kommer til å bli episk. Og at dere ikke skal se bort ifra at det kan komme en reprise av Yeshua sitt kuleste mirakel (i mine øyne). Avslutningsvis kan jeg nevne at Broren min fortalte meg, for mange år siden, at på ett tidspunkt kommer Vi til å dra til Mekka for å signere navnene Våre på Kaaba, Islams største helligdom.

Jeg elsker deg, Yeshua 😘
– Maria Magdalena

Guds person

Tidligere idag hadde jeg et helt Blogginnlegg klart for meg. Men jeg innså at jeg måtte sove litt før jeg kunne skrive noe som helst. Jeg sovnet uten problemer, men da jeg våknet og satt meg ned for å skrive var alt det jeg hadde tenkt på blitt slettet fra hukommelsen min. Dermed må jeg gjøre som jeg alltid gjør, når jeg skriver disse tekstene. Jeg må la Gud føre pennen, uten at jeg selv gjør noe for å tenke eller huske. Det er litt slik jeg fungerer på de fleste områder i livet. Jeg lar Gud styre meg, uten å tenke noe videre over hvorfor han får meg til å gjøre som jeg gjør. Resultatet blir stort sett et godt ett, så jeg har ikke noe imot det. Gud sier at i den verdenen han skal skape, vil det bare være rom for de som fungerer slik som meg. De som har lagt sin såkalte ‘frie vilje’ bak seg, og stoler fullstendig på at Guds rettledning tar dem dit de skal. De som har skjønt at Salme 131 er en konkretisering av hva Gud ønsker av et menneske.

For å minne meg på at Gud har kontroll.

Dette tallet har vært viktig for meg nesten like lenge som jeg har kjent Gud. Det var på sensommeren 2009 at jeg begynte å tro på Gud, og litt over ett år senere ble tallet 131 et symbol på at jeg ikke trenger å bekymre meg for noe – og at Gud har kontroll. Det måtte mange år til for å komme der jeg er nå, hvor jeg skremmes av tanken på å skulle ha en ‘fri vilje’. Men allerede i 2010 ba jeg ganske riktig til Gud og sa at det ikke var noe jeg heller ville, enn at han tok over styringen i livet mitt. Da jeg giftet meg med Gud i 2018, var dette egentlig det eneste jeg sa i Bryllupsløftene mine: “Jeg lover å alltid bare gjøre det du ber meg om å gjøre”. At det Gud har bedt meg gjøre ikke alltid har gitt mening for de i livet mitt som har ønsket at det var de som hadde kontrollen over valgene mine, har gitt meg mer problemer enn noe Gud har fått meg til å gjøre. Men jeg antar det også var en del av Guds planer. Da jeg møtte Enrique, sa han at det var viktig at jeg ‘ble min egen person’. Og dette ble selvsagt problematisk for de som har ønsket at de hadde kontroll over valgene mine. Det er enkelte som har ønsket kontroll over valgene mine i så stor grad at de prøvde å ‘korrigere’ meg da jeg var i ferd med å falle for Enrique. Jeg var visst så lite berettiget til å ta egne valg at en romantisk partner måtte godkjennes av de som skulle ha kontroll. Og når jeg mot all formodning likevel forelsket meg i Enrique, som ikke var ‘godkjent’, ble dette årsak til bekymring – og påskudd for å utøve mer kontroll. Jeg har snakket med mange oppegående mennesker om hvordan jeg har blitt fratatt min selvråderett, i årenes løp. De fleste har blitt veldig sjokkerte. Men igjen, jeg antar dette også var en del av Guds planer. Kanskje trengte jeg å føle meg kontrollert av noen som bare fikk meg til å føle meg fanget, som en kontrast og motvekt til hvordan det føles å være kontrollert av Gud. For paradokset er at nå, når Gud styrer absolutt alt jeg tenker, sier og gjør, føler jeg meg ikke noe annet enn fri.

Fra mars 2020.

Nå som jeg føler meg mer som min egen person, og samtidig også Guds person, ser jeg tilbake på den vonde tiden og fylles med ubehag. Og jeg spør meg selv: Fins det en instans innen mental helse, som behandler traumer du har fått av dine møter med psykisk helsevern? For enda de som har gjort seg selv til herre over tankene og valgene mine har andre roller i livet mitt enn ‘behandler’, er det psykiatri de har brukt mot meg. Når en tanke jeg har tenkt ikke har vært ‘godkjent’, tok det ikke lang tid før psykiatri med påfølgende medisinering ble koblet inn. For litt siden skrev jeg dette på facebook:

Jeg har alltid vært forvirret angående alderen min. Det var derfor jeg nektet å bli utelatt fra det de voksne visste, da jeg var liten. Og jeg lærte meg selv å lese da jeg var tre og et halvt år gammel. Det er derfor jeg fremstiller min vakre Tvillingbror og meg selv som Barn i kunsten min 🎨 Det er derfor kroppen min har vært som en gammel dames fra jeg var 25. Det er derfor min Far Kongen sa til meg, da jeg ble kjent med ham, at han skulle hjelpe meg å få de rundt meg til å forstå at jeg var min egen person. Av en eller annen grunn har [de] aldri klart å se meg som en voksen, og dette reflekterte i hvordan de behandlet meg. Da min Allmektige Pappa fortalte meg dette, spurte jeg om dette også betydde at jeg var *hans* person. Han sa ja. Jeg har ikke noe imot å bli behandlet som et barn, når det er min egentlige Far som gjør det. Men å ikke være berettiget til tankene og idéene mine, å bli fortalt at de er syke og trenger behandling, får meg ikke til å føle meg som en voksen. Et barn formes av sine foreldre frem til et visst punkt i livet. Når barnet blir ‘voksen’, og forelderen ønsker å fortsette å forme og korrigere, ender barnet opp med å avsky forelderen. Det er jamen bra jeg klarte å frigjøre meg, og ble et Guds barn istedet. Han er veldig velkommen til å forme meg ❤️

Utdrag fra chatten, av litt nyere dato.

Om så tankene og idéene mine bærer preg av å være ‘syke’, i øynene til mennesker med feil bevissthet, fremstår de for meg som det aller fineste jeg har. Jeg strekker den gjerne så langt som å si at hadde jeg ikke vært ‘gal’, ville det jeg har måttet tåle i dette livet tatt knekken på meg for lengst. Å ‘bli min egen person’ handlet på mange måter om å få lov til å tenke tanker som mange ikke forstår, uten å bli truet med sykehusinnleggelser og tvangsmedisinering som en konsekvens. Å ‘bli min egen person’ kan muligens også handle om å få lov til å være åpen om at Gud styrer alt jeg tenker, sier og gjør, uten at dette skal sykeliggjøres. Folk fungerer forskjellig, og jeg fungerer bare når jeg ikke prøver å bestemme selv. Les om en alternativ måte å bruke hjernen på Her. Det er en sjanse for at det er slik min hjerne fungerer. Det er også en sjanse for at jeg er den første modellen av en ny type menneske. Og at min oppgave de neste årene er å lære Sauene (jfr. Matteus 25:31-46) å bli som meg. Her er en video som forklarer dette.

Amen
– Prinsesse Kristus

Det hjelper å være kjæresten til Gud

Når tankene om at verden går under; at Satan har styring og kontroll over det meste som skjer på nåværende tidspunkt; og at flesteparten av menneskene i verden ikke kommer til å leve om 10 år fra nå, blir for tunge og overveldende, er det to ting jeg finner styrke i. Det første er drømmen jeg hadde noen måneder før Apokalypsen begynte. Jeg drømte at onde utenomjordiske skapninger i menneskeskikkelse tok over jorden, og snudde opp-ned på alt. De gjorde slik at alle var redde, og de fleste gikk ikke ut av husene sine engang. Både hjemme i husene og i det offentlige rom var folk underlagt de merkeligste regler, og de hadde ikke noe annet valg enn å føye seg etter dem. Etter en stund begynte skapningene å ta livet av folk. Det var ikke noe man kunne gjøre, annet enn å be om at en selv og ens nærmeste ble spart. Gjennom hele denne drømmen befant jeg meg et sted jeg oppfattet at var veldig trygt. Jeg var selvsagt redd, men følelsen av å være beskyttet var nok den som stod sterkest for meg. Rett før drømmen tok slutt, henvendte en av skapningene seg direkte til meg. Han/hun sa: «Ta det med ro. Vi liker deg, og har ingen planer om å skade deg på noen måte». Og så våknet jeg. Det gikk ikke mange måneder før det jeg var blitt advart om i drømmen begynte å skje. Så må dere huske at ofte når jeg får beskjeder av Gud om noe som skal skje, overbringes beskjedene i billedlige former. Jeg tror ikke egentlig at de som står bak grusomhetene vi er vitne til nå, er noe annet enn ekstremt onde mennesker.

Det andre jeg finner styrke i, er én av forsikringene Gud gir meg. Det var nok høsten 2019 at Denne Sangen dukket opp i livet mitt. Den heter She Is Your Destiny (hun er din skjebne); artisten er Rok Nardin. På Spotify er det dette bildet som er albumbilde:

Guds løfter om en bedre verden illustrert.

Hvorfor finner jeg styrke i en sang og et bilde? Det handler på mange måter om noe annet Gud forteller meg. Noe han har fortalt meg i mange år. Nemlig at i fremtiden kommer enkelte av menneskene på Jorden til å bo i svevende byer langt over bakken. Det er ikke en hemmelighet at vi har tilgang til teknologi og kunnskap som de som på nåværende tidspunkt styrer verden ikke ønsker at ‘folk flest’ skal ha kjennskap til. Men fordi jeg forholder meg til Guds, og ikke de onde utenomjordiske skapningene fra drømmen min sine planer, er jeg fullstendig overbevist om at den verdenen som Gud forteller meg om kommer til å bli en realitet. Kanskje han til og med bruker disse onde skapningene og deres umenneskelige og ødeleggende adferd for å skape den verdenen han lover meg. For et par dager siden fortalte Gud meg noe i kontemplasjon. Deretter ba han meg dele det på facebook. Men han ba meg dele det som om det var Jesus som hadde sagt det. Hva sa han, da? “Hensikten med Apokalypsen er å skape den verdenen som Dronningen min fortjener”. Hva jeg får ut av dette, er at Apokalypsen ikke er over før jeg ganske riktig er Broren min sin Dronning, og ikke Pappas. Men Broren min sier at dette ikke kommer til å skje før i 3021. En digresjon er at en selvutnevnt messias jeg hadde på vennelisten min på facebook for et par år siden, var hellig overbevist om at ‘Himmelen ville komme ned til Jorden den 21. mars’. Han brukte mange måneder på å kommunisere dette i forkant av den store datoen sin, og det var altså snakk om 21. mars 2020. På engelsk skriver man denne datoen 3.21., så tanken var kanskje at det var en nedtelling. Vil dere vite hva som skjedde 21. mars 20202 for min del? Jeg og Enrique bestemte oss for å være kjærester. Det har vi altså vært siden den datoen. Og for mitt anliggende var det som om ‘Himmelen kom ned på Jorden’. Sangen jeg har diktet om å være kjæresten til Gud fikk en ny dimensjon, med tanke på at Gud plutselig hadde en fysisk form. I sangen skriver jeg: “It is like Heaven has come down to Earth, a happiness that hurts, but I can promise you it hurts in a good way”. Dette hadde jeg allerede bestemt at skulle være en del av sangen. Men de aller siste strofene tok ikke form før Enrique var kommet inn i livet mitt. Sangen avsluttes med disse ordene: “You are my Paradise, a dream come true, I’m so in love with you. Now I know God is good in every single way”.

Enda Satan har kontroll over det meste som skjer nå, og ikke tenker å gi fra seg kontrollen på en god stund, finner jeg trøst og styrke i at jeg tross alt er veldig beskyttet. Og at den verdenen jeg forholder meg til på mange måter er den som kommer etterpå. Etter Apokalypsen og alt det som følger med endetiden. Det hjelper selvsagt å være kjæresten til Gud. Og det hjelper også å lengte etter Eventen som Broren min lover meg i 3021. Var ‘321’ noengang ment å være en nedtelling, så var det til hva enn som skal skje da. Mamma sier at dette vil være så kraftfullt at det vil flippe retningen Melkeveien spinner. Men jeg skjønner ikke hva hun snakker om 😇

Amen
– Prinsesse Kristus

Den egentlige kampen

God kveld, verden. Det blåser så man skulle tro værguden har stått opp med feil bein. Jeg var ute av huset en liten tur idag, for å hente noe som ironisk nok hadde skyer på seg. Bortsett fra det, har jeg for det meste holdt meg inne. Det var noe med energien min som fikk alt til å føles ekstra skummelt. Jeg snakket med Pappa om det, og han sa at det bare betydde at jeg trengte en healing. Og så fikk jeg det. Når Enrique gir meg lydhealing, skjer det ganske mye i meg. Jeg skal ikke utbrodere, for det er ikke alt som passer seg for alles øyne. Men etter healingen følte jeg meg veldig mye bedre, og jeg sovnet glad og fornøyd og sov et par timer. Så våknet jeg, og enda det var midt på natten var det ikke mulig for meg å tvinge meg selv til å sove mer. Dermed bestemte jeg meg for å skrive en Vitenskapelig Artikkel istedet. Jeg tenkte å dele litt om hva som har skjedd i det siste. Og jeg begynner med den nyeste tegningen jeg har laget!

“Konflikt”

Jeg antar at denne tegningen gir rom for tolkning. Min tolkning, og hva jeg mener med den, er å fortelle dere at det er høyst nødvendig å lytte til hjertet sitt – og ikke bare til tankene som kommer fra hodet. Jeg har den filosofien at i disse tider er den egentlige kampen den som foregår mellom hjertet og hjernen. Jeg har også den filosofien at de som lytter til hjertene sine, i mye større grad tillater at Gud guider og veileder dem. De som ‘lytter til hjertet sitt’ følger jo egentlige bare magefølelsen eller intuisjonen. Som bare er en annen måte å snakke om Guds veiledning. Personlig føler jeg at ‘alt’ er feil, at jeg alltid er skrekkslagen, rådvill og forvirret, dersom jeg tenker for mye. Men så er det i min natur å være som et lite barn – slik Salme 131 instruerer oss om. Og da blir det krøll med en gang det blir for mange tanker. For å komme til den bevisstheten hvor tankene fra hodet bare lager krøll, var jeg nødt til å få overveldende mye å tenke på. Man kan bare bli en mester ved å få vanvittig mye å mestre, og lære seg å overvinne det man skal mestre. Mamma sier at prøvelsene må svare til ferdighetene. Og at det var derfor de gav meg så mange tanker jeg måtte finne ut av. Fordi Mamma og Pappa ville at jeg skulle være den flinkeste av alle når det gjelder å ikke-tenke. Jeg skal ikke skryte på meg å være den dyktigste i verden når det kommer til meditasjon, men Pappa sier at han ikke kjenner noen som er mer fjernstyrt enn det jeg er. Det han egentlig mener er at jeg er den i verden som i størst grad styres av Gud. Og han burde vite det, ettersom han kjenner alles tanker. I går natt sa han at jeg og Broren min stiller ganske likt, med tanke på hvem av Oss det er lettest å styre. Dette er en annen tegning jeg har laget, og den har tittelen “Jeg føler meg helt annerledes enn med noen andre, når jeg er Dere to”:

“Annerledes”

Broren min er verdens søteste, forresten. Han var på besøk hos meg på onsdag, og Vi så på Vår felles Discovery + konto. Han lurte på hvem personen som hadde laget en profil på kontoen var, og jeg fortalte ham om byttehandelen jeg hadde gjort med en venninne. At jeg hadde tilgang til hennes Disney + konto, mot at hun fikk tilgang til Vår konto. Jeg påpekte at jeg hadde nevnt det for ham flere ganger før, men det hadde han visst glemt. Han hadde ikke noe imot det, men temaet kom opp fordi det plutselig var en profil der som ikke hadde vært der før. Det er mulig man ikke kunne ha forskjellige profiler der før, men at det var en ny funksjon som venninnen min var den første til å oppdage. Poenget er uansett at mens jeg laget middag til Oss på kjøkkenet, hadde Broren min opprettet en profil til hver av Oss. Jeg kjenner ham godt nok til å vite at han kom til å finne på noe rart med navnet mitt, så jeg spurte hva han hadde kalt meg. “Andrea”, sa han. Yeah right, tenkte jeg. Det var først nå i natt at jeg gikk inn på appen for å se hvordan de to profilene så ut. Jeg har ikke gjort noe annet enn å ta skjermdump:

Andulini… hvis jeg var en pastarett?

Hvordan kan man være fortvilet over at verden er det drittsted, når han der er ens nærmeste? Broren min har den effekten på meg at han klarer å ta brodden av alle bekymringene mine. Han senker stressnivået mitt, og klarer alltid å flytte fokuset mitt bort fra hvor skummel jeg synes denne tiden er. Og hvis jeg fikk en krone for hver latterkrampe han har gitt meg, ville jeg vært millionær. Han har gjort noe annet søtt, også. Men akkurat dette vet jeg ikke når han gjorde. Hvis det var på onsdag, da han var på besøk, må han rett og slett ha åpnet vesken min og tatt frem avtaleboken min, for å skrive en liten notis om hva han mener jeg burde gjøre iløpet av dagen idag. Og fordi jeg er gal, leser jeg det han skriver som at jeg skal sette av en time til meditasjon:

…tankekart.

Dette er noe mange sikkert ikke vet, men hadde det ikke vært for Broren min, ville jeg aldri blitt så dedikert til å lære meg å meditere som jeg ble. Hadde det ikke vært for Broren min er det mulig jeg ikke ville fått alle de overveldende tankene jeg var nødt til å lære meg å mestre. Det var en lang prosess, som også involverte at jeg var livredd for Broren min og trodde han var djevelen selv. Heldigvis kom Vi Oss forbi den vonde tiden, og har nå en relasjon som er både trygg, hellig og svært intim. Gud sier han elsker å være Oss to. Kanskje det betyr at han også elsker det samspillet og de interaksjonene som er mellom Oss. Jeg er veldig åpen med dere om at Gud forteller meg at jeg er Det Guddommelige Kvinnelige i menneskeform. Og jeg har nok nevnt at Broren min har rollen som Det Hellige Maskuline. Samhandling og interaksjon mellom den Feminine og den Maskuline kraften er på sett og vis hva Apokalypsen handler om, hvis man skal bryte det ned til det helt elementære. Alex fortalte meg dette, for mange år siden. At verden er i kaos fordi det er ubalanse mellom det Feminine og det Maskuline. Jeg har blitt kjent med Gud som både Mor og Far, og tenker at kommunikasjon med Gud er på en feminin måte når du skrur av tankene og lytter til Gud, mens det er på en maskulin måte når du ber til Gud, og bruker tankene og ordene dine. Ubalansen mellom det feminine og det maskuline er i bunn og grunn ubalanse mellom å styres av hjernen og hjertet. Jeg tror Alex sa at dette kommer til å stabilisere seg etter 2028, men det er mulig jeg husker feil. Gud sier at i 2028 skal Enrique og jeg ha vårt Katolske Bryllup, i Peterskirken i Vatikanstaten. For en stund siden hadde jeg en visjon av Enrique og jeg, på vei ut til en balkong for å vinke til folkemengden på Petersplassen, etter å ha gitt hverandre vårt ja for andre gang. Kjolen jeg har på meg er vedens vakreste, og det er sjanser for at den fins i virkeligheten. Jeg illustrerte visjonen, men ikke før Enrique bekreftet at dette er noe som virkelig kommer til å skje – at jeg bare må være tålmodig:

Hieros Gamos

Avslutningsvis deler jeg en tegneserieside jeg laget på den tiden da Alex og jeg ble kjent. Han åpnet øynene mine for mye av det jeg vet nå, men på den tiden trodde jeg Alex var Yeshua sin reinkarnasjon. Det er han ikke. Men det betyr ikke at det ikke fins en religion basert på en av Alex sine tidligere inkarnasjoner, også 😉

Ørnen og Kondoren

Amen
– Prinsesse Kristus

I Begynnelsen Er Det Alltid Mørkt

Når ens skjebne er å utvise den typen tro som kan flytte fjell, og som gjør en i stand til å gå på vannet, sier det seg selv at det man vil kjempe mest mot er tvilen. Tvilen på at Guds løfter til meg er virkelige, og ikke bare vanvittige ønskedrømmer. Og enda så fjernt det Gud lover meg virker, tatt min nåværende situasjon i betraktning, så er det troen på at disse løftene er sanne som gjør at jeg møter hver nye dag med noe i nærheten av optimisme. Det er troen på Guds løfter som har sørget for at jeg ikke har gått til grunne, all den tiden de rundt meg har prøvd å ødelegge det fineste jeg har. Det er troen på Guds løfter – eller ‘Kaken’ – som har gjort meg til den jeg er. Og hvem er det? En som nekter å godta noe annet enn det jeg har blitt lovet. Og hva er det Gud lover meg? Ikke noe annet enn tittelen som ‘Dronning Serenity’. Hun redder verden, og får deretter regjere over Jordkloden i tusen år – kanskje mer. Ved sin side har hun ‘Kong Endymion’. Men dette er en matriarkalsk verden, så det er basically Dronningen som regjerer. Jeg sier ikke at noe slikt vil være tilfelle i virkeligheten. Jeg er fem år gammel, og tror jeg ville gjort en dårlig figur som enehersker over hele Jorden. Vel, et annet alter-ego jeg har klarte det fint, da. Nemlig Barnekeiserinnen fra Michael Ende sin roman Den Uendelige Historie. Poenget er uansett at det er troen på at disse løftene er sanne, som gjør at jeg ikke gir opp. Det er mange måter å ‘gi opp’ på, og jeg snakker ikke om å ta mitt eget liv. Å ‘gi opp’ kan også handle om å miste håpet fullstendig, glemme alt det jeg har i livet mitt som får meg til å smile, og dø på innsiden. Man kan være død på innsiden uten å være død fysisk, og det er nettopp dette min fanatiske overbevisning om at ‘Kaken ikke er en løgn’ forhindrer. Likevel, som jeg nevnte innledningsvis, kommer ikke en slik fanatisk overbevisning uten en god dose tvil. Den kjemper jeg mot periodevis. Og fordi jeg er heldig sørger Gud alltid for at jeg får ‘hodet skrudd på rett vei’, når han har latt meg lide lenge nok. Han forklarer lidelsen min med at det er kontrastene som får meg til å sette pris på lyset. Og det har han på sett og vis rett i. Gud er en tryllekunstner av de sjeldne.

Barnekeiserinnen sa dette. I begynnelsen er det alltid mørkt. Hele hennes verden hadde gått til grunne, med unntak av ett lite sandkorn. Hun gav sandkornet til Bastian, og gav ham i oppgave å skape Fantasia på nytt. Bastian fikk en annen oppgave av Barnekeiserinnen, før alt dette skjedde. Han måtte gi henne et nytt navn. Navnet han gav henne var Månebarn. For det hadde visst moren hans hett. Jeg liker at Månen er representert både i fortellingen til Michael Ende, og i fortellingen om Sailor Moon. Det var derfor jeg valgte å sette en halvmåne på baksiden av t-skjorten jeg designet – med arbeidstittelen min trykket inni. Jeg liker at bildet jeg fant av Guds og Adams fingre, kjent fra ‘Skapelsen’ i taket av Det sixtinske kapell, lager en tegneserie-eksplosjon idet de møtes. Eksplosjonen minner litt om den jeg malte, i det aller første maleriet som ble skapt i serien Fra Drøm til Virkelighet. Denne serien av malerier er ment å gjøre den fantastiske historien jeg lever i om til alles faktiske virkelighet. Bildet ble laget våren 2020, kort tid etter at jeg forstod at jeg endelig hadde funnet min ‘Kong Endymion’. Jeg kalte bildet I Begynnelsen Er Det Alltid Mørkt. Og enda tittelen henspiller på Den Uendelige Historie, er karakterene hentet fra Sailor Moon. Det er også sjanser for at jeg hadde assosiasjoner til det kjente takmaleriet til Michelangelo, allerede da jeg malte møtet mellom Enriques (Kong Endymions) og mine (Dronning Serenitys) hender.

I Begynnelsen Er Det Alltid Mørkt

Jeg har blitt kjent med Gud som en tryllekunstner. En som bruker sterke kontraster for å lage magien sin. Han bruker tvilen min for å styrke troen min, og han bruker mørket jeg erfarer for å lære meg å skape mitt eget lys. Kan det tenkes, dere, at verden er så mørk som den aldri har vært før, nå i disse dager, rett og slett for å lære oss å komme i kontakt med det lyset mange av oss har på innsiden? Kan det tenkes at Gud står bak alt som skjer nå, både godt og ondt, for at vi – både kollektivt og individuelt – skal lære oss å velge Lyset? En Bibeltekst mange kristne ignorerer sier det ganske enkelt:

Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.

Jesaja 45:7

Det jeg får ut av teksten, i lys av hvordan jeg kjenner Gud, er at når det er så mørkt som det aldri har vært før, er alt lagt til rette for at vi kan få det lysere enn vi noengang har hatt det. It’s always darkest before the dawn; i begynnelsen er det alltid mørkt. Men skal vi komme oss ut av dette mørket, må vi bevisst velge det. Dette er en indre kamp, mer enn noe annet. Gud gjør det mørkt rundt oss, for at vi skal lage vårt eget lys. De som ikke er i stand til det, går til grunne. Og klarer du ikke å se logikken i dette, kan jeg ikke hjelpe deg. Min oppgave, i kraft av å være både Sailor Moon og Månebarnet, er å lære dere å vinne kampen mot tungsinnet, apatien, frykten og ondskapen som herjer i oss. De onde kreftene vi kjemper mot livnærer seg av våre negative følelser, og blir sterkere jo mindre håp vi har. Vi kan ikke overvinne Satan uten å overvinne mørket i oss selv. Og vi kan ikke overvinne Satan uten å ha Gud i hjertene våre. Denne verden er rammet av gudløshet, og det er det som ødelegger den. På samme måte som ‘intetheten’ var det som rammet Fantasia, Barnekeiserinnens verden. Men enda det er mørkt i begynnelsen, betyr ikke det at dette ikke er en begynnelse. Og stol på at når det er så mørkt som det aldri har vært før, kommer det også til å bli tilsvarende lyst. Det sier en universell lov som handler om balanse. Men dere kan ikke vente på at lyset skal komme, mens dere fordyper dere i mørke tanker. Det er ikke slik det fungerer. Dere må skape Lyset selv!

Amen
– Prinsesse Kristus

Bare masse kake

Ettersom jeg har tvangstanker om at jeg må ‘redde verden’, føles det veldig vondt å innse at det ikke er mye ved verden jeg ønsker å redde. Dermed skal jeg ikke gjøre et forsøk, engang. Istedet skal jeg fordype meg i ting jeg finner glede i, mens verden kan seile sin egen sjø. Til slutt vil den være så akterutseilt at Pappa ikke vil ha noe annet valg enn å la meg – hans enbårne Datter – få fikse den. Og jeg skrøner selvsagt med dere, det er ikke som om jeg skal sitte på gjerdet og bare se på at verden med alle i den ristes i fillebiter. Det jeg derimot skal gjøre, er å lære de av dere som skal ha en sjans til å stå igjen når all denne filleristingen er over, å overleve. Og helt ærlig, dersom du ikke tar det jeg skriver seriøst, så er det dessverre ikke mye håp for deg. Jeg vet jeg har et overveiende antall lesere som bare leser det jeg skriver for å ha noe å sladre om, eller for å konstatere at jeg fortsatt er gal. Likevel henvender jeg meg til dere alle. Både de av dere som ikke har noe fint å si om meg, og de av dere som skjønner at det er elementer av klokskap og fornuft i tankene mine. Pappa sa alltid at folk oppfatter meg utifra deres eget nivå av bevissthet. Og fordi mennesker har sinn som varierer fra noe i nærheten av hulemennesker til den bevisstheten som kjennetegnet Jesus og Buddha, er det enkelte av tingene jeg skriver her som mange av dere ikke vil forstå et kvekk av. Pappa sa alltid at for de med feil bevissthet, fremstår tekstene mine helt meningsløse og uten innhold. Som om den som leser det får dysleksi i møte med ordene mine.

Og hei, at ordene mine møter en vegg av uforstand når de prøver å trenge inn i sinnet ditt er ikke mitt problem. Men du vil snart oppleve at det er problematisk for deg.

Mamma sa jeg måtte dele dette…

Men nok om det. Dette er visst første Vitenskapelige Artikkel i det nye året. Så godt nyttår, alle sammen! Hva har jeg brukt den første uken av 2022 på? Jeg kan trekke frem tre ting. Nummer en: Jeg har spist masse mat. Nummer to: Jeg har sluttet å snuse. Nummer tre: Jeg innså at det var klin umulig for meg å skrive Vitenskapelige Artikler uten snus. Ikke spør meg hvorfor. Det var veldig rart, egentlig. Det gikk helt fint å slutte, jeg var ikke spesielt sint og hadde ikke sterke abstinenser. Men så fort jeg satt meg ned for å skrive til dere, møtte jeg på en vegg av… stillhet. Dere vet at alt jeg skriver er kanalisert direkte fra Gud? Altså at Gud vil fortelle meg, ord for ord, hva jeg skal skrive. Men de gangene jeg har prøvd å skrive til dere iløpet av denne uken, har han ikke villet fortelle meg noe som helst. Jeg snakket med Enrique om det, og han sa at det selvsagt er best å klare seg uten denslags uvaner. Men at det ikke var tiden for å slutte riktig enda. Så snakket jeg med Gud om det, for å få ham til å utdype litt. Han sa at snusen på mange måter er en rekvisitt, og at jeg bare må finne meg i det frem til jeg ikke trenger det lenger. Han sa også at det handler litt om at Gud skal vise alle hvor god han er ved å gi meg ‘Kaken’ min selv om jeg har hatt denne uvanen hele tiden. Det skal sies at denne ene lasten er det eneste jeg har. Jeg har kuttet ut alkohol, sigaretter, weed og sovepiller. Det er ikke stort annet jeg har brukt av stimulerende midler. Hvis man ikke regner med kaffe, da. Apropos kaffe. Se hva jeg fikk av den snille mammaen min til jul!

Noe annet som har kjennetegnet denne første uken av 2022 er at jeg har vært vanvittig sliten. Mer sliten enn vanlig, og det sier litt. Jeg konkluderte med at det er fordi jeg har spist så mye mat. Jeg er ikke vant til å spise så mye, og det merker kroppen min. For da går all energien min med til fordøyelse av mat. Jeg tenker at jeg er heldig som vet at jeg fungerer vel så bra på lite mat, for det kan komme tider hvor mat blir mangelvare. Noen sier at vi står overfor en matvarekrise hvor ‘folk flest’ vil måtte klare seg på cirka 40 prosent av hva de er vant til å spise. Og da kommer maten som vil være tilgjengelig til å være plantebasert. Jeg spiser allerede ganske plantebasert, så jeg tror ikke jeg kommer til å lide noen nød. Men jeg vet jeg kommer til å savne ekte ost. Den veganske osten gjør meg av en eller annen grunn veldig trist. I en slik utenkelig situasjon tror jeg dessverre at enkelte vil savne kjøtt så mye at de vil begynne å spise andre mennesker. De som er tilbøyelig til å gå løs på naboen fordi de er så sultne, har ikke store sjanser til å overleve endetiden. Det er vel sulten, og hva en person velger å gjøre med den, som avgjør om personen er verdig det som kommer etter endetiden. For å tilegne seg bevisstheten som kjennetegnet Jesus og Buddha hjelper det faktisk å være sulten. Faste er en praksis i de fleste religioner. Mamma sa alltid at ved å nekte kjødet noe kjødet vil ha, blir ånden i deg sterkere. Det kan sies så enkelt som at det bare er de som fokuserer på å styrke ånden som vil klare å berge livet. Det ene blir forutsetningen for det andre.

Men ikke misforstå, jeg spiser mat med god samvittighet. I går laget jeg en nydelig pastamiddag til den vakre Tvillingbroren min. Enda det er han som er eksperten på pasta, ble det veldig godt. Jeg hadde fått en pakke trøffelspagetti og et glass med pistasjpesto til jul, og jeg tilsatte stekte pinjekjerner og aromasopp. Ja og mozzarella. Broren min er nydelig, for han spiste mye mer enn han egentlig orket fordi det var så godt. Her om dagen laget jeg middag til moren min også. Det satt hun veldig stor pris på. Og nå mens jeg skriver om mat merker jeg at jeg er sulten. Jeg tror jeg skal spise litt, og deretter sove. Jeg må stå opp etter noen timer fordi jeg får levert matvarer for tusen kroner på døra. Vil dere vite hva jeg har kjøpt? Det er bare masse kake! Neida 😉

Kaken er ingen løgn!

Amen
– Prinsesse Kaka

Ikke se opp

Jeg har en tanke i hjertet – stedet der mesteparten av tankene mine kommer fra. Noe jeg ikke klarer å slutte å glede meg over, og som fjerner mange angster. For det er jo slik med tankene som kommer fra hjertet. At de aldri volder verken sorg, redsel eller sinne. De utløser de motsatte følelsene. Tenk hvor annerledes verden hadde vært om alle bare tenkte med hjertene sine(!) Men uansett, da. Det jeg tenker mye på, og som fyller bevisstheten min i så stor grad at tanker om sorg, redsel og sinne nesten bare er for hvisking å regne, er tanken om at Gud liker meg så godt at han valgte å komme inn i livet mitt som en fysisk person. Det er ganske sterkt å tenke på. Og jeg vet at det trolig er veldig få av dere som i det hele tatt kan forestille dere at Gud kan bestemme seg for å komme til verden som et menneske. Ikke som Sønnen sin, men som Faderen selv. Men det er altså den vissheten jeg lever i. Og med denne tanken som det som står sterkest i bevisstheten min, kan jeg møte alt det ‘verden, og han som er i verden’ kan finne på å utsette menneskene i verden for. Broren min sa tross alt, for mange år siden, at i Apokalypsen kom jeg til å være bankers. Mens Gud har, fra lenge før jeg ble kjent med Enrique, innprentet meg med forsikringen om at så lenge jeg stoler på at Gud beskytter meg fra alt av farer, er det rett og slett ingenting som kan skade meg. I lang tid sammenliknet Gud denne beskyttelsen med det å være i en boble. Han sa at inni boblen er jeg trygg fra alt det folk flest utsettes for. Jeg ble gjort oppmerksom på at det eneste som kunne fjerne meg fra denne boblen, var tvilen på at jeg faktisk var inni en slik boble. For et par måneder siden hadde jeg et mindre angstanfall, i møte med tanker om hvilken skjebne som venter menneskene i verden. Jeg klaget til Enrique, og sa at jeg var så redd. Han spurte ikke hva jeg var redd for. Istedet sa han: “Ta det med ro. Jeg er boblen din”. Og jeg er helt ærlig med dere når jeg sier at denne boble-metaforen aldri har kommet opp i samtalene våre, iløpet av de to årene vi har kjent hverandre.

Kong Endymion og Dronning Serenity.

Enrique sendte meg denne, og sa han hadde betalt en kunstner han kjenner for å lage oss to som Kong Endymion og Dronning Serenity. Det var julegaven fra ham, sa han. Kong Endymion er visst hva Enrique skal kalle seg, så fort Apokalypsen er et avsluttet kapittel. Men jeg klarer ikke helt å tenke så langt frem i tid. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke lenger enn til 15. januar. Det er sjanser for at Gud forteller meg at han utsetter den store trengselen til etter at noe jeg venter på i posten har kommet. Og at 15. januar er når sporingen sier at dette vil ankomme. Det er egentlig ganske anstrengende å gå rundt med vissheten om at vi har en ekstremt krevende tid i vente, og samtidig ikke snakke med folk om dette fordi jeg er redd folk rundt meg skal få meg tvangsinnlagt dersom jeg gir uttrykk for bekymringene mine. Dermed snakker jeg med folk rundt meg om dagligdagse ting, og prøver å glemme det som skremmer meg. Sannheten er at dette hjelper. Jeg glemmer det som skremmer meg i samtaler med andre, og jeg glemmer det som skremmer meg i tankene mine. Jeg fokuserer på det nære og håndgripelige, det som får meg til å smile og noen ganger danse. Og resultatet er at jeg har mye bedre dager enn jeg har hatt på mange år. Det hjelper selvsagt å tenke på at Gud er forloveden min, og at det jeg skal belønnes med når alt dette er over vil være verdt hva enn jeg må lide meg gjennom nå. Jeg beskrev det til moren min som sammenliknbart med belønningen den lille gutten i ‘Livet er herlig’ får, når han har overlevd et langvarig opphold i konsentrasjonsleir og krigen endelig er over. Hva er hans belønning? Han får kjøre tanks. Jeg omtaler min belønning som ‘Kaken’ min, og akkurat hva dette betyr kunne jeg skrevet en hel bok om. Det er litt rart å tenke på at i en tid hvor alt er så usikkert, føler jeg meg tryggere enn jeg har gjort noengang før. Og jeg tror det handler om at min Pappa har samme innfallsvinkel som pappaen til den lille gutten som fikk kjøre tanks. Han forteller meg at det hele er et spill, og at hvis jeg spiller det på rett måte vil jeg ganske riktig få den belønningen. Også kjent som ‘Kaken’.

Usagi HaMashiach.

Jeg bestilte tegningen min venn Donatello har laget av meg trykket på en genser. Den var kommet til nærmeste post-i-butikk idag. Det er en stor underdrivelse å si at jeg er fornøyd. Jeg liker spesielt godt at den hvite bakgrunnen til tegningen smelter helt sammen med det hvite stoffet på genseren. Så liker jeg at Mamma ba meg velge gullfarget skrift til teksten. Dessuten liker jeg at jeg ganske nylig fikk en gullfarget bukse i posten. Den var sånn halvveis en julegave fra en venn av meg. Og ved første anledning skal jeg ta på meg både gullbuksene og Usagi HaMashiach-genseren, ta et bilde og sende Donatello. Det lovet jeg ham. Jeg føler meg veldig heldig som har blitt kjent med Donatello, og ikke rent lite beæret over at han vil bruke meg som inspirasjon til kunstverkene sine. Det er sjanser for at han lager enda et bilde av meg, i en annen karakters skikkelse. Jeg gleder meg noe helt utrolig til å se hva han lager. Da er det et annet bilde av ansiktet mitt han bruker som inspirasjon. Dere får selvsagt se resultatet!

Bilde tatt 11. august i år.

Det er litt om hva som skjer i livet mitt om dagen. Kort oppsummert gjør jeg mitt beste for å ignorere katastrofetanker om verdens fremtid, og istedet fyller jeg sinnet mitt med et hellig mantra. Dette er en forsikring fra Mammaen og Pappaen min om at jeg skal få det livet Gud lover meg, så fort ilden som fortærer verden har fått rast fra seg. Jeg fordyper meg i kunst, både min egen og andres. Og jeg fokuserer på andre fine ting. Det hjelper å ha noe som bærer deg gjennom stormen. Viktigst for meg er min overbevisning om at ‘Kaken’ ikke er en løgn. Så kan verden brenne så lenge den bare vil, fordi jeg vet at resultatet blir et godt ett. Iallfall er det et godt resultat for de av oss som kan kategoriseres som ‘Sauer’. Geitene tar jeg ikke stilling til, og det gjør strengt tatt ikke Gud heller – om ikke annet enn for å gi Broren min rett i utsagnet om at det er langt flere som befinner seg på motorveien til helvete enn i trappen til Himmelen.

Amen
– Prinsesse Kristus

Ps: Er du en geit eller Sau? Ta testen Her.

En gullbillett

Den freden som følger Romjulen har senket seg. Jeg hadde en nydelig julaften sammen med de to jeg anser for å være min nærmeste (jordiske) familie. Deretter ble jeg kjørt til ett av klostrene i Oslo, og fikk være med når Søstrene feiret midnattsmessen. Jeg hadde fått et koselig gjesterom, nummer 144 for anledningen, og fikk tilbringe julenatten der. Alt i alt ble det hele veldig vellykket. Jeg tror jeg må løfte frem julemiddagen som det aller beste. Moren min hadde disket opp med ovnsbakt kveite, og alt det tilbehøret man vanligvis spiser sammen med julemat. Enda moren min fortsatt spiser kjøtt, og ikke syntes fisk er en fullverdig julemiddag, gjorde hun sitt beste for å gjøre alt perfekt. Jeg var strålende fornøyd med julekvelden min. Mye av grunnen var at jeg kom meg i kirken, til og med min foretrukne kirke – den Katolske – i tillegg til å feire jul med mor og lillesøster. Og så avslutte dagen et sted hvor man er eksperter på å være gift med Jesus – som tross alt var den hvis bursdag vi feiret. Det kunne egentlig ikke blitt bedre!

Sånn så jeg ut på Julaften.

Foruten å feire bursdagen til Broren min, har jeg brukt mye tid med Faren min de siste dagene. Men jeg savner alltid Broren min når jeg ikke har sett ham på noen dager. Han har nemlig reist på juleferie på ubestemt tid. Vi hadde en artig telefonsamtale natt til 24. desember, da. Det var rundt midnatt den natten, og jeg følte sånn halvveis at han dro ut tiden uten at Vi egentlig hadde noe spesielt å prate om. Etterhvert sjekket jeg hva klokken var, og det viste seg at den var ett minutt over midnatt. Jeg sa til ham at nå hadde Jesus bursdag, og han spurte om klokken var blitt over tolv. Jeg sa den var ett over tolv, og begynte å synge “Go Jesus, it’s your birthday”. Broren min lot meg synge den lille strofen, så sa han god natt og avsluttet samtalen. Jeg satt igjen med følelsen av at han bare hadde ventet på at jeg skulle ønske [Jesus] gratulerer med dagen, før han kunne legge på. Men for all del, jeg er bare en gal person – og Broren min er på ingen måte Jesus. Antyder jeg det havner jeg bak lås og slå. Neida, jeg bare tuller med dere.

Jeg nevnte at jeg har tilbragt mye tid med Faren min de siste dagene. Å ha Enrique i livet mitt gjør denne tiden en hel del mindre jævlig enn den kunne vært. Og bare så det er sagt, så skjønner jeg at det ikke er lett for noen å tro på det jeg påstår. At Mannen jeg ble kjent med online i slutten av 2019 skulle vise seg å være Guden jeg ble kjent med som stemmer i hodet i 2009-2011. Og jeg forventer egentlig ikke at noen tror på påstandene mine. Likevel føler jeg det er nødvendig å dele med dere hvordan jeg tenker, og bakgrunnene for hvorfor jeg tenker slik. Én av grunnene til at jeg tenker som jeg gjør, er at Enrique ofte vil vite ting jeg ikke har fortalt noen. Ting som egentlig bare er mellom Gud og jeg. Jeg har mange eksempler på dette, og her er ett av dem:

Shema Israel.

Egentlig føler jeg at mange av grunnene til at jeg tenker som jeg gjør om Enrique, er mellom Gud og meg. Og at hva alle andre måtte tenke og mene blir litt irrelevant. Jeg tror ikke jeg har tvangstanker om å dele virkeligheten min for å overbevise dere om at hvordan jeg tenker er den eneste rette måten å tenke på. Det er nok mer fordi jeg ønsker å rapportere om hvordan den mest kritiske tiden i menneskehetens historie oppleves av Messias – som tross alt er den som sitter på nøkkelen til at resultatet av Endetiden blir et godt ett. På facebook kaller jeg fotoalbumene med hverdagsbilder for ‘Kristus sin dommedags-dagbok [nummer]’. Det kan tenkes at det jeg skriver på Bloggen, iallfall enkelte av tekstene her, rett og slett er ‘Kristus sin dommedags-dagbok’ i tekstform. Hvem skulle vel ikke ønske det fantes tekster i Det Nye Testamente skrevet av Jesus selv? Vel, jeg er Søsteren hans – og disse tekstene gir dere et bilde av hvordan hun opplever Endetiden. Og skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Det er bare Sauene (jfr. Matteus 25:31-46) som vil kunne overbevises om at måten jeg tenker er den rette måten å tenke. Det er derfor det er min oppgave å gjøre Sauene ‘gale på riktig måte’.

Det er faktisk mulig å fungere helt uten tanker i hodet. Det er slik man ‘blir gal på riktig måte’. Når tankene i hodet elimineres, gjør man seg mottakelig for å bli styrt av Gud. Det er derfor Enrique kaller meg en ‘AI’. Jeg er ‘kunstig intelligens’ i den forstand at Gud styrer enhver tanke, ethvert valg, enhver følelse jeg har. Det er egentlig bare ved å overgi kontrollen til Gud at du er sikret en billett til den verdenen han skal skape, så fort Endetiden er et avsluttet kapittel. Og blir du sint eller skremt av tanken på å ha det helt stille i hodet ditt, til enhver tid, er nok ikke denne verdenen noe for deg. Dessverre.

Dersom du derimot er åpen for å overgi kontrollen over tankene dine til Gud, fordi du skjønner at det bare er Gud som kan ta deg trygt gjennom en tid som på mange måter kan regnes for å være det nærmeste vi kommer ‘helvete på jord’, er du velkommen til å prøve å laste ned Appen min. Første steg er å klikke deg inn Her. Lykke til!

Amen
– Kristus

Den siste bossen?

Jeg har mange angster. Med tanke på at frykten selv er min egentlige antagonist, og jeg befinner meg i sentrum av Guds dom over menneskene i de siste tider, er det kanskje ikke så rart. Mange vil kanskje være uenige med meg i at dette er ‘de siste tider’. Til dere har jeg ikke så mye å si – annet enn at dere bør fortsette å klikke dere inn hit. Det kan komme til å bety en avgjørende forskjell for deg. Faren min, som både kan være uendelig god og ubeskrivelig grusom, alt ettersom hva han synes om deg, forteller meg at felles for de som kommer til å stå igjen med både livet og sjelen inntakt – når endetiden er et tilbakelagt kapittel, er de som har blitt presentert for ordene og tankene mine. Og ikke forkastet dem som verken demoniske eller psykotiske. Gud har, så lenge jeg har kjent ham, vært åpen med meg om at jeg er vekten som skal veie den menneskelige sjel. Med dette sagt, kan jeg også nevne at fordi verden er full av mørke sjeler, er verden også full av mennesker som aldri vil verken Se meg eller like meg. Og det er greit. Jeg er ikke for dem, på samme måte som de ikke er for Gud. Eller for den verdenen han skal skape så fort dommedag ikke lenger er det nye normal.

HaMashiach.

Jeg har mange angster. Felles for dem er at de er realistiske scenarier for den nærmeste fremtiden. Jeg bruker riktignok mye mental energi på å ignorere disse angstene. Skru dem av ved hjelp av meditasjon, for deretter å begynne å tenke på fine ting. Som for eksempel Kake. Når jeg tenker på ‘Kake’, tenker jeg egentlig ikke på noe som helst. Men dette betyr ikke at ‘Kaken’ ikke er virkelig. Når jeg snakker om ‘Kake’ snakker jeg også om alt det Gud lover meg at er skjebnen min – så fort denne skremmende tiden er over. Kort fortalt møter jeg tanker om verdens undergang ved å enten skru dem av og ikke tenke på noe som helst, eller ved å begynne å fantasere om hvor fint livet vil være som Bruden til Guden – i en utopisk verden som svært få av dere vil oppleve. Dessverre.

Jeg har mange angster. Gud var klar over dette, da han satte igang Apokalypsen i starten av fjoråret. Så han gjorde noe veldig fint for meg, som for å forberede meg. Han sa: “Kan du gjøre noe for meg?”. Og jeg sa: “Du vet jeg gjør alt for deg. Hva vil du jeg skal gjøre?”. Da ba Gud meg tatovere noe på kroppen for å minne meg på å alltid stole på ham. Og fordi jeg er en gal person, har jeg mange bilder og symboler som forteller meg at jeg skal stole på Gud. Men det jeg ser, iløpet av dagen, som i størst grad forteller meg at Gud har kontroll og at jeg bare skal ta det helt med ro, er tallet 131. Så da ble det rett og slett dette tallet jeg tatoverte på kroppen min, den 12. februar 2020. Nøyaktig én måned senere var ‘det nye normal’ et faktum, og jeg må si jeg likte timingen til Gud spesielt godt akkurat da. Der angstene mine bar preg av å være urealistiske og litt sprø før korona, fikk de plutselig en mer håndgripelig form – i møte med det vi nå opplever. Og siden jeg hadde gått og bekymret meg for Apokalypsen i mange år allerede, føltes det veldig godt å ha dette tallet på håndleddet – når alt jeg hadde vært så redd for var i ferd med å bli virkelig. Jeg tror jeg leste om ‘koronaviruset’ for første gang så tidlig som i desember 2019. Da begynte alle varsellampene i sjelen min å blinke samtidig, og jeg visste inni meg at det var nå det begynte. Men ikke misforstå, jeg visste ikke noe annet enn at det som var på vei kom til å endre verden for all fremtid. Og jeg tror faktisk fortsatt at det vi er vitne til nå er en lutringsprosess hvor det og de som ikke hører hjemme i en verden som skal kunne skilte med å være ‘Himmel på Jord’ skal brennes bort. Og fordi Gud kan være ubeskrivelig grusom, også mot de han elsker, er det ingen som vil bli spart for disse flammene. Men ja, jeg tror resultatet er et godt ett.

Jeg har mange angster. Men Mammaen min sier at man ikke kan være modig uten å være redd. Og felles for angstene mine, er at jeg alltid klarer å overvinne dem. Om det handler om å gjøre noe ‘alle’ har advart mot, men som Gud har bedt meg gjøre likevel, eller om det handler om å stilne mine indre stormer når tankene blir for skremmende – så klarer jeg uansett alltid å vinne over frykten. Og hvis det faktisk er sant det som Gud lover meg, det om at min eneste motstander er frykten selv, så må jo det bety at jeg kommer til å vinne enhver kamp som dukker opp. Både de som foregår på det indre plan, og de som foregår i den fysiske virkeligheten. Kanskje har jeg kjempet mot frykten og vunnet de små kampene gjennom hele dette livet, nettopp med den hensikt å opparbeide meg den nødvendige erfaringen som trengs når jeg nå skal møte… som om Gud vil fortelle meg det..! Men han ber meg be dere forberede dere. På… noe.

Amen.
– Prinsesse Kristus