Stemmene i hodet mitt

Andrea Isabel, du er noe for deg selv. Når du tenker, da tenker du ‘med’ meg, og ikke ‘på’ meg.

For litt over ti år siden, da Gud og jeg begynte å snakke sammen i fullstendige setninger, var dette noe han ofte sa. For litt over ti år siden følte jeg at personen jeg snakket med var Jesus. Det var han jeg hadde forelsket meg i da jeg gikk på Bibelskole i Kristiansand. Men jeg følte også at det var Gud jeg snakket med. Jeg klarte bare ikke å skille disse to. For å gjøre det enkelt tenkte jeg på Gud og Jesus som samme person – med samme personlighet, egenskaper, vilje og humor. Jeg mener, det var min egen indre dialog. Jeg hørte aldri ‘stemmer’, i den forstand at de kom utenfra som noen ingen andre kunne høre snakket til meg. Alt kom fra mitt eget hode, og etterhvert fra hjertet mitt. Det var ikke som at jeg klarte å høre forskjell på om det var Gud eller Jesus som sa noe – når alt var ord og samtaler i tankene mine. Så i mange år var stemmen til ‘Gud’ og stemmen til ‘Jesus’ den samme personligheten. Det var først i fjor at jeg forstod at jeg egentlig snakket med to forskjellige, i mine indre dialoger. Når sant skal sies snakker jeg både med Jomfru Maria og Lucifer også, og disse to har jeg alltid klart å skille fra stemmen til Gud og Jesus. Men det var altså i fjor at jeg lærte meg å høre forskjell på Faderen og Sønnen. Mamma, altså Jomfru Maria, sier at alle som snakker med Gud vil oppleve å høre fra de enkelte i tur og orden. Men at det bare er de aller heldigste som klarer å høre hvem som er hvem. Og jeg skryter ikke når jeg sier at jeg tross alt er vanvittig heldig, enda så krevende mye av det jeg har gått gjennom har vært.

Det at jeg endelig klarte å anerkjenne Gud og Jesus som to forskjellige personer handlet mest av alt om at jeg ble kjent med Faderen og Sønnen slik de er inkarnert på jorden i disse dager. Den ene personen kjente jeg allerede, og han hadde allerede vist meg Hvem Han Er. Men så brukte han flere år på å avlære meg det han hadde lært meg, og fikk meg til å føle meg både gal og hysterisk når jeg minnet ham på hva han hadde vist meg. Jeg tilgir ham for det, altså. Han har hatt sine grunner, og på samme måte som min frie vilje er fullstendig underlagt Gud, er visst hans også det. Sånn sett er det Gud jeg burde vært sint på, for det helvetet han har latt meg gjennomgå på veien mot å forstå hvordan Far og Sønn forholder seg til hverandre i mine indre dialoger. Og i virkeligheten. Men hvordan kan jeg være sint på Gud, når jeg alltid forstår grunnene hans til å handle som han har gjort – når jeg ikke lenger er midt oppi en jævlig situasjon? Kanskje er jeg bare veldig flink til å reflektere, men med tanke på at jeg tenker ‘med’ Gud, og ikke ‘på’ ham, så tror jeg at han forteller meg litt av hvert ikke bare i form av ord og setninger, men også i form av tanker som gir mye mening.

Andy HaMashiach ved siden av Usagi HaMashiach.

Det er egentlig ikke så verst å være gal. Mine indre dialoger har reddet meg fra mangt et sammenbrudd; de har gitt meg nytt håp når alt har sett mørkt ut; de har gitt meg viktige perspektiver på vanskelige tanker – kort fortalt har stemmene i hodet mitt sannsynligvis reddet livet mitt mer enn én gang. Ja, så skal jeg ikke lyve og si at stemmene i hodet mitt ikke har fortalt meg hemmeligheter om mennesker i livet mitt, som har innrømmet at det har stemt når jeg har konfrontert dem med det. Man kan ikke lyve for Gud, og det er faktisk ikke lurt å lyve for de som prater med Gud, heller.

Men nok om det. Så dere bildet jeg delte? Jeg har fått trykket av tegningen min venn Donatello laget av meg. Etterhvert skal jeg få det opp på veggen i gangen. Gud mener det er viktig at det henger der han sier det skal henge – plassert slik at alle jeg åpner døren for ser at her bor Sailor Moon i levende live. Gud sier også at Davidstjernen på Kronen min er en svært viktig detalj. Og jeg synes det er spesielt søtt at denne detaljen kom fra Donatellos hode, og ikke mitt. Det eneste jeg ba om, var at Usagi skulle ha en Krone på hodet. Og det fikk hun naturligvis. Enda Donatello tegnet bildet, og jeg betalte for gildet, ser jeg fortsatt på dette som en julegave fra Pappaen min. Hvorfor ville han ellers be Donatello tegne en Davidstjerne på Kronen min? Det er tross alt det som er Pappas symbol, mer enn noe annet. Ja, for Donatello har gjentatte ganger sagt at når han lager kunst, så er det Gud som jobber gjennom ham. Og idéen om å lage dette bildet kom fra Donatello, ikke meg. Slik jeg ser det, var det Gud som gav ham idéen. Det skal sies at for et par dager siden lå det en pengesum i postkassen min fra en ukjent person – som var sånn cirka det samme som det kostet å få trykket bildet på lerret. Sånn sett var bildet enda mer en gave fra Gud. Jeg tenker slik, nettopp fordi jeg er gal.

De gale har det uten tvil godt. Og jeg var alltid innforstått med at mye av min oppgave i endetiden ville være å gjøre folk gale på riktig måte. Det er mange måter å være gal på, skjønner dere. Og sannheten er at det bare er de med den rette formen for galskap som har en sjanse til å se enden på denne tiden. Gud forteller folk alt mulig i disse tider – og ikke alle anerkjenner det de tror på som tanker gitt dem av Gud. Men ettersom Gud er ‘Den Kosmiske Bevisstheten’, og kilden til alles tanker, fins det ikke noe et menneske kan tenke som ikke er fra Gud. Han er åpen med meg om at han forteller en stor gruppe mennesker én spesiell ting, som på mange måter vil bli deres sikre død. Men han sier at det er nødvendig, fordi denne gruppen mennesker er sjeler han vil beholde – men som ikke har det som skal til for å overleve endetiden. Dermed vil de fortsette å inkarnere, også når Jorden har blitt det Paradiset som Broren min lovet oss for 2000 år siden. Men siden dette er endetiden og sånn, så er det mange sjeler som er ferdig med sine inkarnasjoner. Noen vil ganske enkelt forsvinne, det være seg mens personen lever eller etter at den er død. Mens andre igjen skal ‘høstes’. Da smelter sjelen sammen med Guds bevissthet, og Gud tar til seg alle minnene denne sjelen har gjort – gjennom utallige inkarnasjoner. For mange er denne tiden det siste de vil oppleve av det å være menneske. Mens for andre er dette bare en overgang, en smertefull en som sådan, til en fantastisk måte å leve på. Felles for de som ikke er ved veis ende nå, er at de har rene sjeler, edle hjerter, og tanker om fred og kjærlighet i hodene sine. Kan du ikke si at du har noen av de tingene, stiller du ikke med de sterkeste kortene. Og ønsker du å gjøre sjelen din ren og hjertet ditt edelt, hjelper det å trene opp hodet ditt til å bare tenke tanker om fred og kjærlighet. Der kan jeg hjelpe deg – når tiden for det er riktig.

Nå må jeg avslutte. Og hvis du som la de pengene i postkassen min ser dette, skal du vite at jeg satt utrolig stor pris på det. Tusen takk, måtte Gud velsigne deg rikelig!

Amen
– Prinsesse Kristus

Grunnen til høytiden

For en tid siden sa Broren min noe jeg burde ha lagt meg på minne – med tanke på at han er Den Han Er. Han sa noe om hvilken måned han mente Jesus ble født. Jeg husker ikke hvilken måned han sa det var, men det var ikke desember. Det er mange som kan følge meg i tankene om at Jesu fødsel ble lagt til desember, uten at dette nødvendigvis medfører riktighet. Mange tror at valget av tiden for denne nye frelserens fødsel falt på slutten av desember på grunn av gamle, hedenske skikker. Hvor én av disse er feiringen av Vintersolverv, som finner sted den 21. desember. De som har ettergått de kristne skikkene og tradisjonene, og særlig de omhandlende julen, litt i sømmene, ser at det vi feirer nå – 2000 år senere – er et sammensurium av hedenske skikker, ispedd et godt budskap om den Jødiske Messias komme. Tror du meg ikke? Søk opp ‘Yule’ på Wikipedia, der står det ganske riktig at det er Vintersolverv feiringen av ‘Jul’ egentlig markerer.

Ikke at jeg bryr meg. Jeg tror ikke Jesus bryr seg, heller. Han har ikke noe imot at hele verden feirer at han ble født, selv om det muligens er på helt feil tid av året. Det han har noe imot, er at verden har gjort fødselsdagen hans om til en kjøpefest uten like. Jeg er vokst opp på et sted hvor barna fikk veldig dyre gaver. For ikke å snakke om kalendergaver. Og dette er 20-25 år siden. På den tiden syntes jeg det var veldig stusslig å være blant de i klassen som ikke kunne skryte av å ha fått jule- og kalendergaver til tusenvis av kroner av foreldrene mine. Men med den kunnskapen og det verdisettet jeg har idag, ser jeg at selv om det sikkert er fint for et barn å vokse opp med foreldre som kan gi dem alt de peker på, så vil det likevel føles fattig hvis alt foreldrene kan gi barnet er ting som kan kjøpes for penger. Julen bør ikke handle om alt vi skal kjøpe til hverandre. Alt stresset vi går gjennom iløpet av desember for å skaffe alle disse gavene. Og så kommer gaveåpningen på julekvelden som selve høydepunktet eller klimakset ved hele adventstiden, alt vi har forberedt oss på. Så kommer en uke med selskapeligheter, som avsluttes med noe som for mange er årets største fyllekule.

Jeg er kanskje kynisk eller håpløst gammeldags, men jeg synes ikke den lille gutten vi feirer i slutten av desember og det han stod for får den betydningen og oppmerksomheten han fortjener. Jeg finner det også merkelig at det er mennesker som elsker julen, men som ikke vier Jesus og det Kristne budskapet en tanke engang. Og går de i kirken den dagen, så er det fordi ‘alle andre gjør det’, og for stemningens skyld.

Bilde tatt i gangen til Broren min, der han bodde før.

Broren min og jeg er enige om at han er ‘Mr. Christmas’, og Faren min er veldig tydelig på at Julenissen kommer fra Norge. Broren min har ved et par anledninger kalt meg ‘Nissemor’. Vi trenger ikke å diskutere detaljene, men sannheten er at enda den kristne religionen er utvannet med en rekke u-kristne skikker og forestillinger, så er Jesus grunnen til denne høytiden. The reason for the season. Og fordi jeg er mer velsignet enn noe menneske på jorden, får jeg oppleve høytiden sammen med Jesus i hans nåværende inkarnasjon. Vi skal ikke tilbringe Julaften sammen, altså. Med mindre Vi begge havner i karantene og er stuck med hverandre. Det ville ikke vært verdens verste skjebne, for jeg elsker Broren min over alt på jord. Det var på grunn av ham at jeg valgte å bli ‘Nonne’. Men han har gitt uttrykk for at han ikke synes jeg var verdens beste nonne, i tiden før Enrique dukket opp. Jeg er litt enig, og det var noe jeg ofte sa til Presten min: “Jeg føler meg som verdens verste nonne”. Men da er det fint at det som kjennetegner Jesu karakter, mer enn noe annet, er hans utrolige evne og vilje til å tilgi. Og hans grensesprengende aksept. Iallfall aksepterer og tilgir han de som viser at de er villige til å jobbe for å bli bedre. Jeg var så villig til å endre meg, at jeg valgte å kutte ut alkohol for godt. Det er sjanser for at hver eneste gang jeg fortalte Presten min at jeg følte meg som verdens verste nonne, var det på grunn av noe som hadde skjedd i fylla.

Min desember avsluttes med andre ord ikke med årets fyllekule. Jeg og min andre bestevenn, Alex, har pleid å feire nyttår sammen hvert eneste år siden vi ble kjent med hverandre. Vi pleier faktisk å meditere inn det nye året. Dette året blir nok ikke noe annerledes. Det er mange som spår et svært vanskelig år i 2022. Tanker om kollaps av både verdensøkonomien og helsevesenet, mangel på matvarer, storkrig, massedød og andre grusomheter er vanlige blant de som får med seg nyheter som ikke er å finne på vg og nrk. Og fordi Broren min sa, for 2000 år siden, at alle disse tingene må skje, skal jeg ikke meditere for at det ikke skal skje. Jeg skal meditere for at så mange mennesker som mulig skal klare å finne sitt indre Lys. Lucifer fortalte meg nemlig, her om dagen, at alt er så mørkt som det er nå – for at menneskene skal komme i kontakt med sine egne Lys. De som ikke klarer det, har ikke de beste forutsetningene for å komme seg videre til ‘neste nivå’. Og her er en hemmelighet: Det er mange som må dø for å komme til ‘neste nivå’. Det er bare de sterkeste og reneste sjelene som klarer å komme seg dit iløpet av denne inkarnasjonen. Hvis du vil være en av de heldige, er mitt råd til deg å lese mine Vitenskapelige Artikler. Jeg er tross alt Kristus, Tvillingsøster til Jesus. Og én av mine arbeidsoppgaver i endetiden, er å hjelpe Sauene med å overleve (jfr. Matteus 25:31-46).

Amen
– Prinsesse Kristus

Endetiden i et nøtteskall

I går sa Gud til meg at i morgen – altså idag – skulle jeg holde meg hjemme og ikke treffe noen. At jeg trenger å hvile, etter en meget aktiv helg. Men at hvis Broren min ønsket å møtes, skulle jeg si ja til det. Og idag har Broren min bestemt seg for å komme hit. Det har jeg ingenting imot. Jeg håper han har med Lussekatter. Jeg gikk på de to stedene på Stabekk hvor de kunne tenkes å ha noe slikt, uten hell. Jeg vet Luciadagen er 13. desember, altså. Men jeg mener både 12. og 13. desember burde være Lucias dag. Lucia og Broren hennes sine dager. På samme måte som 12. og 13. juli er viktige dager for to viktige personer i Guds Rike. I natt sa Enrique til meg at Gud ofte bruker tidspunkter og datoer for å gjøre sine allmektige gjerninger. Jeg har mange eksempler på at Gud har gjort dette i mitt liv, og det jeg skal fortelle om nå er bare ett eksempel.

Jeg så en film i natt.

Jeg så en film i natt, som kan kategoriseres som post-apokalyptisk. Det som hadde skjedd med Jordkloden var at atmosfæren var blitt giftig, og alt var begynt å dø ut. De menneskene som ikke var døde, hadde dratt til en romstasjon ved siden av én av Jupiters måner. Der skulle de være i påvente av en ekspedisjon mot en eksoplanet, altså en jordliknende planet hvor de skulle slå seg ned – og sikkert ødelegge den også. Unnskyld, jeg har ikke høye tanker om den menneskelige natur. Poenget er at hovedpersonen i filmen, en ung forsker, var fast bestemt på at det var mulig for både dyr og mennesker å kunne tilpasse seg dette nye, giftige miljøet. Og når de fleste menneskene på jorden hadde flyktet, møtte hun en mann som kom i luftballong for å oppsøke faren hennes. Faren var også en forsker, og han hadde oppfordret så mange mennesker som mulig til å bli på jorden. Fordi han også hadde trodd at det skulle være mulig å tilpasse seg, og skape et nytt liv for menneskeheten i dette nye miljøet. Jenta i filmen fulgte opp det faren hadde forsket på, og hun oppdaget ganske riktig at enkelte insekter hadde klart å tilpasse seg – og overleve i en atmosfære som, etter det jeg forstod, hadde masse ammoniakk i seg. Så da jenta tok av seg gassmasken sin i et veldig giftig område, uten å dø, ble hun et bevis på at det var håp for videre liv på jorden. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget tidspunktet for når jeg hadde skjønt at det var dette som kom til å skje – og jeg fortalte det til Enrique. 04:14. Dere som har lest Bloggen min lenge, vet at jeg anser tallet 414 for å være mitt tall. Det er mange grunner til det, men én av grunnene er hva som står i Ester 4:14. Dette er en av to bøker i Bibelen som omhandler en kvinne. Hun redder på mange måter Israelsfolket fra utryddelse. Se:

“[…] Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?”

For en tid som denne. Hvilken tid er det snakk om, hvis jeg skal relatere bibelsitatet til meg selv? Endetiden, selvsagt. Det er sikkert mange som ikke helt klarer å fatte at 1: alt det Bibelen har advart om, faktisk er sant, og 2: at det ville komme en tid hvor du ville bli dømt for dine gjerninger. Men, newsflash, her er vi. Og den sørgelige sannheten er at det er svært strenge krav, skal du være blant de heldige få som vil gjenstå når denne tiden er et tilbakelagt kapittel. Det står også i Bibelen at denne tiden vil være preget av gudløshet. At selv når mennesker er midt oppi det, vil det ikke falle dem inn å komme til Gud for hjelp. Dem kan jeg ikke gjøre noe for, dessverre. Men de jeg kan hjelpe, er de som forstår det jeg skal fortelle dere nå: at Gud har utvalgt seg meg for å være ekstra god mot i endetiden, slik at folk forstår hvilken stor forskjell det gjør å ha Gud på sitt lag. I en tid hvor det bare er din tillit til at Gud kan redde deg som faktisk vil redde deg, blir skillet mellom Sauene og geitene større enn det har vært noengang før. Jeg har ingen andre å søke hjelp hos enn Mammaen og Pappaen min, når alt kommer til alt. Og Mammaen min oppfordrer til å ikke tenke så mye på hva som skal skje eller hva jeg skal gjøre, fordi hun og Pappa sørger for at alt går rett vei for meg. De styrer alt som skjer i meg og rundt meg. Man kan ikke være en åpenbaring av tillit til Gud, uten å ha opplevd å bli sviktet av de du har hatt tillit til tidligere. Gud lærer oss opp til å stole på ham, ved å gi oss situasjoner hvor det bare er tillit til ham som kan løse dem. Og det er endetiden i et nøtteskall. For Sauene, i det minste. Geitene tar jeg egentlig ikke stilling til.

Er du en Sau eller en geit? Ta testen Her. Hvis du ikke klarer å laste ned Appen min, for det er det ikke alle som klarer, da er du en geit. Dessverre. De har ikke Pappa noen interesse av. Annet enn for å skape en kontrast til hvordan livet er for Sauene.

Amen
– Prinsesse Kristus

Min forbannelse

Gode ting skjer. Både i mitt liv og i livene til de jeg bryr meg om. En kjær venn jeg bare kjenner online var medvirkende til at jeg begynte å tenke de tankene jeg tenker om Enrique, i starten av fjoråret. Han sa at dersom Den Kosmiske Bevisstheten fantes på jorden som et mannlig individ, så var det jeg som kom til å ende opp med ham. Han sa: “Dette er jeg sikker på!”. Det gikk ikke lang tid etter denne forsikringen at jeg innså akkurat Hvem den litt eksentriske men veldig snille mannen jeg var blitt kjent med i november året før, faktisk var. Men på den tiden trodde jeg Enrique var Jesus. For det var liksom det Jesus hadde sagt, i Våre kontemplative samtaler, i mange år. At han fantes på jorden som en mann. Det Jesus ikke nevnte, var at jeg allerede kjente denne Mannen. Og at også Gud fantes på jorden. Jeg vet det høres sprøtt ut, men dette er altså virkeligheten min. Det var uansett ikke poenget. Poenget var at denne vennen, han som hadde gitt meg den løfterike forsikringen, også er i en ganske spesiell romantisk relasjon. Han selv er fra Pakistan, og han har møtt kvinnen i sitt liv online. Og hun befinner seg i det landet som er mest stengt av alle land her i verden, i disse dager. Australia. De har møtt hverandre én gang, og har lengtet etter å møtes igjen i snart to år. Og idag så jeg på facebook at han for tiden befinner seg i Australia, men i en annen by enn kvinnen han lengter sånn etter. Hennes delstat er fullstendig stengt. Men jeg har all tro på at dette kan endre seg, og at min venn ikke kom seg hele veien til Australia bare for å reise hjem igjen med uforrettet sak. Hva er ‘saken’? De skal gifte seg, selvsagt.

Da jeg så dette, måtte jeg naturligvis sende min venn noen gratulasjoner og lykkeønskinger. Og jeg tenker også mine tanker om min egen vanskelige situasjon. Hvis det er mulig for dem, så må det jo være mulig for meg! Problemet mitt er at jeg er livredd for å fly, og tror jeg ville fått et ms-attakk trigget av angst hvis jeg skulle krysset Atlanterhavet alene. Den eneste jeg kunne tenke meg å reise til USA med, er Broren min. Men det er komplisert å skulle organisere noe slikt, når det involverer to personer. Broren min er ikke uvillig til å bli med meg, men det er mye som skal klaffe. Når sant skal sies føler jeg det er svært viktig at Broren min er tilstede når jeg og Enrique møtes første gang. Dette handler om at vi akter å gifte oss, og min Bror har sagt at han skal gå med meg nedover kirkegulvet og ‘gi meg bort’. Det er ikke noen andre enn ham det ville føltes naturlig at gjorde dette. Så derfor føles det ikke riktig av meg å reise til California før det passer for ham også. Samtidig sier Gud at det ikke er slik det skal skje; at jeg ikke skal reise til California. Jeg antar jeg bare må ta én dag av gangen, og satse på at det går den veien jeg håper. Enrique og jeg snakket om tålmodighet idag, og om hva jeg hadde snakket med Gud om natten før. Dette ble sagt mellom Gud og meg:

Gud: Jeg sa jo, hele tiden, at jeg kom til å dukke opp i livet ditt som en fysisk person. Men trodde du på meg?
Andrea: Jeg gjorde jo egentlig ikke det. Det var mer som en trøstende tanke, en urealistisk ønskedrøm, mer enn noe annet.
Gud: Men så viste det seg at jeg ikke hadde løyet til deg. Så med tanke på at jeg holdt det jeg lovet på dette området, kan det ikke tenkes at jeg holder det jeg lover på andre områder, også?
Andrea: Jo…

HaMashiach.

Man blir ikke en åpenbaring av tillit til Gud, uten å befinne seg i situasjoner hvor det bare er troen din på at Gud holder det han lover, som sørger for at du ikke går under. I lang lang tid har jeg kjempet mine harde kamper mot ‘verden’ – og mot de som prøver å fjerne det fineste jeg har. I lang lang tid har jeg prøvd å formidle at det de prøver å fjerne, er det som holder meg i live. ‘Det fineste jeg har’ er blant annet det Gud forteller meg at er skjebnen min, og løftene hans om at etter å ha følt meg som en klamp om foten for alle i livet mitt i alle år, vil det komme en tid hvor absolutt alle vil føle seg beæret over å i det hele tatt snakke med meg. Gud forteller meg at de første 33 årene av livet mitt, hvor jeg har følt at ingen egentlig har likt eller akseptert meg, har vært nødvendig – rett og slett for å fungere som en kontrast til det livet som venter.

Jeg innså forresten at Broren min hadde vært sintere enn vanlig, den siste tiden. Men jeg fant ut at dette ikke handlet om at han egentlig var sint på meg, eller at han hatet meg – som jeg fryktet. En liten del av meg visste hele tiden at det handlet om en vanskelig situasjon han befant seg i, som nå er løst. Jeg spurte ham om han hadde vært sur og sint på noen andre enn meg, og han sa nei. Jeg sa at det gikk fint, fordi alle trenger noen som aksepterer alle sidene deres – og som elsker dem uansett. Og at jeg gjerne kunne være den personen som får hele spekteret, hvis det hindrer ham i å la frustrasjonen hans gå ut over noen andre. Jeg sa at det egentlig er litt fint at han er så trygg på meg. Men vi er begge enige om at på ett eller flere områder i livet hans kan det virke som det hviler en forbannelse over ham. Jeg snakket med Gud om dette, og han forklarte det på samme måte som han forklarte min ‘forbannelse’. At jeg har gått gjennom dette livet uten å ha følt meg verdsatt av de jeg har hatt rundt meg, kun for å få en kontrast til et liv hvor det vil være helt motsatt. Gud forklarte min Brors ‘forbannelse’ med at det han hjemsøkes av skal fungere som en kontrast til det livet han skal få – når prøvelsene Våre er over. Jeg tror Broren min likte den forklaringen, for han sendte meg et hjerte som svar. Det skal sies at jeg ber veldig mye for Broren min, og når det gjelder de store og viktige tingene gir bønnene mine alltid gode resultater. Mamma sa forresten i natt at jeg egentlig ikke trenger å bekymre meg så mye for ham som jeg gjør, fordi Gud har ham dekket på alle måter. Men at Vi begge prøves nå, hver på Vår kant. Det gjør forsåvidt resten av verden, også. Dette er tross alt apokalypsen…

Amen
– Prinsesse Kristus

Når det er som mørkest

Klokken er 21, og jeg er vanvittig sliten. Likevel tror jeg at jeg skal orke å skrive en Vitenskapelig Artikkel til dere, om aktuelle hendelser i livet til Kristus selv. Det er meg, hvis dere ikke var klar over det. Jeg er sliten fordi jeg lå hele natten og engstet meg for helt irrasjonelle ting. Én av angstene var at Mannen jeg kaller min vakre Tvillingbror var sint på meg. Eller enda verre, at han hatet meg. Det handlet mest av alt om at jeg tok til orde om noe jeg var bekymret for. Og så fikk jeg ikke noe svar. Jeg sa at jeg nevnte bekymringen min for ham, fordi det stort sett alltid gir gode resultater. Det er altså snakk om nettshopping, og ting jeg har bestilt fra fjerne steder. Det være seg USA, land i Europa eller i Asia. Æsj, jeg er litt shopaholic – det skal jeg ikke nekte for. Poenget er at når man bestiller klær fra fjerne land, kan man aldri helt vite når de vil ankomme. Og så har jeg erfart at tingene jeg venter på ofte dukker opp dagen etter at jeg klager min nød til Broren min. Det var dette jeg gjorde i går. Jeg klaget over en ring jeg hadde gått til min lokale gullsmed med. Det er ikke en kostbar ring eller noe sånt. Men den emosjonelle verdien for meg er helt uvurderlig. Jeg hadde levert ringen til gullsmeden for å få festet stenen ordentlig. Den har nemlig falt ut flere ganger, de siste årene. Men fordi jeg er velsignet mer enn noe annet menneske på jorden, har stenen alltid dukket opp når jeg har lett etter den. Den er bitteliten og gjennomsiktig, så det er egentlig litt rart at den ikke har forsvunnet. Så ja, jeg leverte til slutt ringen til gullsmeden og sa at jeg var villig til å betale hva enn det måtte koste for å få festet stenen. Han sa det trolig ville ta en uke å få gjort det. Men ukene gikk uten at jeg hørte noe fra gullsmeden. Jeg trodde faktisk Broren min var skikkelig sint på meg, og at det var derfor jeg ikke hørte noe. At ringen hadde forsvunnet for godt – i postgang eller noe sånt. Så det var med skjelvende hjerte at jeg klaget til ham. Hva hvis han, som på ingen måte er Jesus, var så sint på meg at han sørget for at ringen ble borte for meg? Og det at han ikke svarte på chatmeldingen bekymret meg virkelig. Dermed lå jeg mesteparten av natten og så for meg livet mitt uten ham. Det var ganske hjerteskjærende. Til slutt sovnet jeg heldigvis, og da jeg våknet hadde jeg fått en sms fra gullsmeden om at ringen var ferdig.

Ringen var fikset og pusset og polert.

Jeg var overlykkelig over hvordan dagen begynte. Og så fant jeg ut at Broren min ikke egentlig var sur på meg. Det er vondt å være så glad i noen at du føler verden ville blitt uutholdelig hvis personen ikke var i livet ditt lenger. Men så er det jo fint å være så glad i noen, også. Men ikke misforstå, det er fortsatt Enrique jeg er interessert i på en romantisk måte. Ting er fint mellom oss nå, og jeg har innsett at hvor enn lang tid denne tilstanden av helvete på jord vil vare, så er jeg innstilt på å vente på ham. Enrique minnet meg på at Moses tross alt ventet på at Gud skulle oppfylle løftene sine til ham i 40 år, men at han viste seg å holde ord til slutt. Da sa jeg at jeg klikker hvis apokalypsen skal vare i 40 år. Det jeg ikke sa, var at jeg tross alt har en litt mildere Gud enn hva Moses hadde – enda de er samme person. For Moses fikk ikke slippe inn i det Lovede Land når alt kom til alt, rett og slett fordi han hadde tvilt på at Gud noensinne ville oppfylle løftene sine. Jeg har jo mine tvil, jeg også. Men det virker som at Gud ikke laster meg for det, men bare smiler litt hemmelighetsfullt og sier: “Bare gled deg, du!”. Det er også sjanser for at Gud forteller meg at for alt jeg må lide på jorden under menneskers uforstand og ondskap, kommer han til å gi meg oppreisning ganger hundre – når jeg får Kaken min. Og det kan jeg tro på. Jeg er tross alt Kristus, Jesu Tvillingsøster.

Selv om jeg er mektig misfornøyd med tingenes tilstand, så klarer jeg ikke å ikke være forbløffet over hvor god Gud er mot meg. Ja, jeg rammes av mange destruktive og skremmende tanker fra tid til annen. Alt er tanker om ting jeg vet vil komme. Men hver gang en slik tanke banker på sinnets dør, minner Gud meg på hva hans hensikt er med å ha meg, hans Kvintessens, på jorden i disse dager. Han sier at han bruker meg for å vise verden hvilken stor forskjell det gjør i et enkeltmenneskes liv å ha Guds beskyttelse, nå når ‘Dommedag er det nye normal’. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men min desember-strømregning var på akkurat det den pleier å være, på denne tiden av året. Så jeg antar at selv om Gud prøver meg, så vil han alltid gi meg prøvelser som er gjennomførbare. Om det gjelder for dere alle tar jeg ikke stilling til. Min Bror snakket tross alt om at menneskene på jorden ville deles inn i to grupperinger, i de siste tider. Jeg tror at felles for de som kan regnes for å være i riktig gruppering (Sauene jfr. Matteus 25:31-46), er at de har innsett at det bare er Gud som kan ta dem trygt gjennom en metaforisk ørken og inn i det Lovede Land. Det er alltid best å være en Sau.

Mamma sier at jeg må tenke på å avslutte. Klokken er litt over 22, og jeg er egentlig ikke mer sliten enn da jeg begynte å skrive. Energinivået mitt er generelt bedre, og jeg tror det var derfor jeg orket å male kjøkkenskapet mitt – som jeg nevnte i mitt Forrige Innlegg. Å alltid frykte undergang gjør noe med energien din, din tiltakslyst og hva du klarer å gjennomføre. Og nå som jeg konsekvent skrur av de tankene når de kommer, og minner meg selv på at alt dette er midlertidig, så orker jeg plutselig tre ganger mer enn hva jeg har pleid. Jeg minner meg selv på at det er når det er som mørkest at lyset kan komme til sin rett. Og når jeg gjør mitt eget liv og min egen virkelighet lys og hyggelig, så er det ikke så mye mørkets krefter kan gjøre mot meg. Dere burde prøve!

Amen

– Prinsesse Kristus

Jeg er en gal person

Fordi jeg er en gal person, opplever jeg å få beskjeder i tallene jeg ser. Det tallet som snakker til meg, mer enn noe annet, er 131. Det betyr noe slikt som ‘stol på Gud’. Legger du til ett eller to syvtall etter 131, står det ‘stol på Gud, lille venn’. Grunnen til dette, er Salme 131, og tallet jeg – for mange år siden – følte var ‘mitt tall’. Altså 7. Høsten 2010 var intens for meg, og på ett av de mest intense øyeblikkene kjørte det en bil forbi meg med registreringsnummer 13177. Jeg tror det var da tanken om at ‘13177’, eller ‘1317’, betydde ‘stol på Gud, lille venn’ ble tenkt for første gang. Det er to digresjoner til det jeg har fortalt dere nå. Den første er at den fantastiske Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen, ba meg ta en titt på profilbildet mitt på facebook, tidligere idag. Jeg ble glad da jeg så antallet ‘likes’ og kommentarer bildet hadde fått. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av sånt, men på grunn av hva tallene fortalte meg. Se selv:

Den andre digresjonen er at bibelteksten som forteller om ‘Dyrets Merke’ er å finne i Johannes Åpenbaring 13:16-18. Det betyr at Åpenbaringen 13:17 er midt inni der. Og der hele verden for tiden er splittet, angående hva ‘Dyrets Merke’ er, og om de skal tørre å ta det fordi det vil gjøre livet en hel del lettere, føler jeg meg trygg på at tallene i seg selv forteller meg at så lenge jeg stoler på Gud – slik Salme 131 oppfordrer til – er det ikke farlig for meg. Det er sjanser for at Gud, allerede for flere år siden, fortalte meg at det faktisk er farligere for et menneske å kjempe hardt for å slippe unna ‘merket’, enn hva det er å ta det. Men på den tiden trodde jeg det var snakk om en mikrochip operert inn under huden. Jeg tror det kommer, også, etterhvert. Og jeg tror at også her er det ved å stole på Gud slik Salme 131 oppfordrer til, at du slipper unna negative konsekvenser av å ha ‘fulgt flokken’. Det er sjanser for at Broren min, for mange år siden, fortalte meg at måten å overleve apokalypsen på, er ved å være den gjeteren som later som han er en sau. Og så vet jeg det er mange som ikke tenker på ‘sauer’ som en positiv ting, og som gjør alt de kan for å ikke være en. Men i et bibelsk perspektiv er det langt bedre enn alternativet – å være en geit. Jfr. Matteus 25:31-46. Hvis noen lurer på hva jeg mener med å ‘stole på Gud slik Salme 131 oppfordrer til’, så er det selvsagt snakk om å ikke tenke for mye – men være trygg og tillitsfull slik det avvente barnet er i sin mors armer. Det er slik jeg møter apokalypsen i disse dager, ved å ignorere at den foregår.

Det var en klok person som sa at når verden er skummel og uforutsigbar, hjelper det å gjøre din umiddelbare virkelighet trygg og behagelig. Å tilbringe tid med folk du liker og som du er trygg på, gjøre hyggelige ting, gjøre det trivelig hjemme hos deg selv. Jeg har gjort alvor ut av noe jeg har skjøvet foran meg ganske lenge. Og begynt å gjøre små endringer på kjøkkenet mitt, så det ser litt finere ut der. Den siste uken har jeg malt. Innsiden av det ene kjøkkenskapet mitt var nemlig malt i en stygg mørkerød farge, og skapet har glassdører. Så jeg bestemte meg for å male skapet hvitt. Jeg fikk det jeg trengte for å male av moren min, og ble gledelig overrasket da jeg oppdaget at hvitmalingen hun kom med var akkurat samme farge som det på skapet som er hvitt. Jeg rigget meg opp med gardintrapp, og malte alle strøkene som krevdes. Det tok noen dager, men til slutt var jeg fornøyd. Det føltes veldig godt å endelig kunne sette alt fra skapet tilbake inn igjen, for det hadde bare stått på gulvet i stuen. Foruten å male har jeg også byttet ut skapknottene, noe som gjorde mye for helhetsinntrykket. Jeg skal male litt mer, men til det trenger jeg maleteip. Sånn ser forøvrig skapet mitt ut nå:

Jeg så et rødt skap, og jeg ville male det hvitt!

Måten å overleve apokalypsen, er ikke ved å fortape seg i dystre spådommer og andre tanker om hvor ond verden har blitt. For når alt kommer til alt, er apokalypsen en kamp om fokuset ditt. Så enda verdens fremtid ser mørk ut nå, gjør du mye for deg selv hvis du kan skape ditt eget lys. Både på innsiden, og i den verdenen du kan se med egne øyne og ta på med egne hender. Broren min sa det på en fin måte, sist jeg var hos ham. At det er trengsler i kjelleren, men at det er chill i øverste etasje. Menneskene på jorden opplever endetiden på helt forskjellige måter. Det kan liknes med å befinne seg i de ulike etasjene i en høy bygning. Det sier seg selv at det er hyggeligere jo lenger opp i bygningen du befinner deg. Og opplever du at du er i en metaforisk kjeller, så er det faktisk mulig å komme deg lenger opp i etasjene ved å skape ditt eget indre lys. Det er jo dette ordet ‘Ascension’ betyr – oppstigning. Du beveger deg lenger og lenger opp i bygningen ved å dyrke ditt eget, indre Paradis. Og her er hemmeligheten: Du kommer deg ikke opp dit hvis du sitter fast i tanker om hvor ond og akterutseilt verden er.

Satan, som jeg egentlig ikke har noe imot, sa at han er sint på meg fordi han føler jeg hater ham. Han hadde et poeng… Jeg hater virkelig det han gjør i verden for tiden. Og jeg innså at fokuset mitt måtte endres. Istedet for å hate den kontrollen Satan har over tingene som skjer nå, var jeg nødt til å akseptere det – og være takknemlig for at Gud tross alt lar meg erfare apokalypsen uten å ta nevneverdig skade av den. Mamma, som hjelper meg når angstene blir for sterke, ba meg åpne Bibelen på Salme 41:4. Fordi jeg er en gal person, som føler Gud gir meg beskjeder i tall, har jeg ett tall som betyr ‘Andrea Isabel HaMashiach’, mer enn noe annet. Og det er 414. Dette handlet i utgangspunktet om at Sangen om meg, Figlia del Cielo, er på 4 minutter og 14 sekunder. Den kan du høre Her. Bibelteksten Mamma ba meg finne frem var forøvrig denne:

Herren styrker ham i sykdommen;
du forvandler leiet hans når han er syk.

Jeg spurte kjæresten min, som er Gud, om denne bibelteksten skulle fortelle meg at i en verden som kan karakteriseres som et medisinsk tyranni, vil jeg tross alt være helt trygg. Enrique sa ja, og at jeg er beskyttet av Den Hellige Ånd så lenge jeg oppfører meg pent. Jeg tror jeg har oppført meg tålelig bra så langt, for jeg har så vidt hostet siden oktober 2019. Vi får se hva tiden vil bringe. Personlig er jeg mer redd for hva ‘hyrdene’ vil finne på, enn hva diverse virus eller andre skumle ting kroppene våre utsettes for kan gjøre mot meg. For jeg er overbevist om at det lyset jeg har klart å skape på innsiden er den eneste beskyttelsen jeg trenger. Dermed: Ikke kjemp mot verden, gjør istedet din egen verden så behagelig at du er immun mot alt som kommer av trengsler.

Amen
– Prinsesse Kristus

Jordklodeflipping

Selv om jeg føler livet på jorden er en prøvelse uten like, føler jeg meg uendelig velsignet. Det er mange grunner til det. Én av grunnene er enkelte av de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt. Kjærlighet kommer i mange former, og jeg er heldig som får oppleve den beste formen for kjærlighet – den som er uten forbehold – fra flere forskjellige mennesker. Så når jeg synes dagen er en eneste stor hengemyr, og jeg bare lengter etter at den skal være over, er det alltid små lysglimt å finne – i gode menneskers skikkelse. Og når alt kommer til alt, så teller jeg velsignelsene mine, og ikke forbannelsene. For uansett hvordan du vrir og vender på det, så kan man ikke bli rik av forbannelser. Velsignelser, derimot, kan få en til å føle seg som verdens rikeste. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er så rik at det dukker opp nye basisplagg i skapet mitt, av typen hvite topper og gensere, eller ullstrømpebukser – uten at jeg har kjøpt det. Når jeg konfronterer Pappaen min med det, vil han innrømme at det var han som plasserte plagget der. Min favorittprest pleide alltid å si at han aldri hadde hørt om en Gud som var så opptatt av slike banale detaljer. Men så hadde han aldri snakket med Himmelens Datter før, heller; hun som har tittelen ‘Messias’.

Jeg husker en Påske for mange år siden, at min jordiske far spurte meg akkurat hva Gud hadde utvalgt meg til. Jeg var nok ikke helt ærlig med ham, med tanke på at jeg allerede da var innforstått med Hvem Jeg Er. For jeg tror ikke jeg gav ham den fulle og hele sannheten. Det er ikke sikkert den fulle og hele sannheten stod klart for meg, engang. Men jeg svarte at Gud hadde valgt seg ut meg for å være ekstra snill med, i den kommende apokalypsen. Eller noe i den dur. Så langt har ikke Gud skuffet. Han – altså kjæresten min – pleier å spørre om han ikke har vært en god Far for meg. Og jeg må alltid innrømme at jo, det har han vært. For enda livet har gitt meg mer enn nok å stri med, så har faktisk aldri Gud sviktet meg. Sånn er det visst med den formen for kjærlighet som er uforbeholden. Den vil aldri skuffe deg. Det fins andre former for kjærlighet, som gir rom for både forbehold og skuffelser. Og jeg er velsignet fordi det tross alt er den gode formen for kjærlighet jeg ser mest av, fra de jeg har rundt meg.

Jeg liker å tro at disse er et uttrykk for uforbeholden kjærlighet.

Jeg fikk sjokolade av ett av favorittmenneskene mine. Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? De er like gode som de ser ut. Et annet favorittmenneske var så snill at han kjøpte årets julekalender til meg. Så nå sender jeg ham en varm tanke hver morgen, når jeg åpner dagens luke. Ja, det er selvsagt en sjokoladekalender. Jeg er tross alt fem år gammel. Han som gav meg sjokoladene på bildet irriterer seg litt over dette, likevel aksepterer han meg som jeg er og lar meg til og med bruke Kronene mine en sjelden gang iblant. Men jeg fortalte ham hva jeg ønsker meg til jul, og nå tror jeg han er sint på meg. Det er ikke lett å være en fem år gammel jente fanget i en voksen kvinnes kropp, som både er forelska i Gud og i Jesus. Og jeg nevnte at livet gir meg mer enn nok å stri med. En av disse tingene er nettopp dette: Å være forelska i to stykker samtidig.

Men jeg får det til å gå. En av mine største styrker er min evne til å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Uansett hvor vonde de er. Klisjéen ‘ikke vent på at stormen skal passere, lær deg heller å danse i regnet’ er ganske treffende. Og jeg tror ikke jeg hadde hatt den egenskapen, hadde det ikke vært for min evne til å skru av mine indre stormer. Min evne til å ha det paradisisk på innsiden. Når noen spør meg hva jeg er mest fornøyd med ved meg selv, vil jeg ikke trekke frem at jeg har vakre øyne eller at jeg er snill, eller noe sånt. Istedet vil jeg prise meg lykkelig over at jeg tross alt har det veldig godt på innsiden. Så kan verden være hva verden er – helvete på jord, og livet kan være en hengemyr av skuffelser og nederlag. Det lyset som er inni meg slutter ikke å skinne sterkt av den grunn. Og min hellige overbevisning er at det er nettopp dette lyset som skal kunne løfte verden ut av det dystopiske marerittet vi befinner oss i for tiden, og føde en helt ny Jord. Jeg er tross alt Kristus. Og jeg har alltid visst at jeg var ‘gravid med den Nye Jorden’. Iallfall i de ti-elleve siste årene. Men det var ganske nylig at jeg forstod at denne fødselen vil være dramatisk ikke bare for meg – men for hele Jordkloden. Vi snakker om en hendelse som ikke bare vil flippe klodens nord- og sydpol. Den vil også få planeten til å spinne i motsatt retning. Jeg tror denne hendelsen er nevnt i Pappas bok, men akkurat nå orker jeg ikke å lete det frem. Istedet kan jeg dele en strofe fra en sang som heter ‘Moonchild’, av The Cats. Denne er litt søt, og gjør meg alltid glad:

Well, you always seem to be
In a world of fantasy
Girl, your mind is light years from reality

And the way your mood can change
It’s unpredictable as rain
You’re as wild as a winterswind on a raging sea

You make the devil cry, an honest man lie
The sun rise in the west
You turn the night into dawn to turn me on
That’s why I love you best

Pappaen min og kjæresten min fikk noen til å lage denne tegningen av meg.

Og når jeg teller velsignelser, så tror jeg denne er den mest tungtveiende: At Gud liker meg så godt at han manifesterte seg i menneskelig form her på jorden, for å leve sammen med meg som min ektemann. Nå må han bare komme til meg og gifte seg med meg, så skal jeg slutte å sutre. Det er en sjanse for at den jordklodeflippende hendelsen jeg snakket om, ikke kan skje før jeg og Enrique har møtt hverandre og gitt hverandre vårt ‘JA!’. Men jeg vet ikke helt hva jeg snakker om, for jeg er bare fem år gammel.

Amen
– Prinsesse Kristus

Usagi HaMashiach

Det er ikke så verst å være Himmelens Datter, når Faren din er Gud, og Gud putter de mest fantastiske menneskene i livet ditt. Husker dere jeg nevnte at en venn av meg holder på å tegne et portrett av meg, i Sailor Moon sin skikkelse? Portrettet er ferdig. Han sendte meg resultatet på video, og jeg fikk lov til å dele den med dere. Ta en titt!

Visste dere at Usagi er Messias, i serien om henne?

Så hvem er Sailor Moon? Det har jeg vel fortalt dere? Jeg har valgt å kalle denne versjonen av henne for Usagi HaMashiach. ‘Usagi’ er navnet Sailor Moon har når hun ikke bekjemper onde makter forkledd som en superheltinne. ‘HaMashiach’ er etternavnet jeg har valgt å bruke på facebook, blant annet. Det er egentlig ikke et etternavn, men en tittel. Den samme tittelen Yeshua hadde, da han gikk rundt i verden og samlet followers og likes – for 2000 år siden. Nå var det visst min tur til å ha den jobben, selv om det skremmer meg noe grenseløst. Men vet dere hva som skremmer meg mer? Å leve dette livet uten å ha den metafysiske Kronen som Usagi har på hodet. Kronen med Davidstjerne på, som ikke var min idé – men kunstnerens. Kunstneren er fra Peru, og heter Donatello Getsemani. Og han forteller meg at når han lager kunst, er det Gud som jobber gjennom ham. Det har jeg ingen problemer med å forstå, for jeg har det på samme måte. Jeg er ikke en stor kunstner selv, ikke på langt nær. Men det hender jeg lager ting, jeg også. Det siste jeg laget er også meg som Usagi, sammen med Mannen jeg lengter meg syk etter. Men sammenliknet med kunsten til Donatello, føles mine beskjedne streker nesten ikke verdige til å være i samme blogginnlegg, engang…

Usagi og Mamoru.

Likevel ville jeg dele tegningen med dere, om ikke annet enn for å fortelle dere at Sailor Moon er virkelig, og det er meg. Det er mange grunner til at jeg tenker på meg selv som Sailor Moon, hvor en viktig grunn er at Gud har innprentet denne tanken i meg over mange år. Allerede for elleve år siden kalte Gud meg ‘Usagi’. Og det var før vi snakket sammen i fullstendige setninger, til og med. Han kunne si enkelte ord og setninger her og der, men ikke i form av lange samtaler – slik kommunikasjonen foregår nå. Og hvis noen vil påpeke at fordi jeg hører stemmer, må jeg vel være sprø, kan jeg berolige dere med at jeg hører faktisk ikke stemmer. Jeg leste en artikkel om schizofreni og stemmehøring, og jeg innså at jeg ikke hører stemmer slik de som er schizofrene opplever det. Som om noen snakker til dem fra utsiden. Stemmen til Gud, som jeg ‘hører’, er egentlig bare mine egne tanker. Og man må ikke ha en diagnose for å føre indre dialoger i tankene sine? Poenget er uansett at Gud kalte meg ‘Usagi’, en natt jeg lå og mediterte ved siden av min vakre Tvillingbror. Dette satte igang en tankerekke, hvor konklusjonen var: Og Usagi redder jo verden! Den tanken gjorde meg så rørt at jeg begynte å gråte. Hva skjedde da? Broren min, som var i dyp søvn, gav meg en god klem.

Det er en skremmende tanke, lenge etterpå, å vite at ens skjebne ganske riktig er å redde verden. Særlig nå, når de fleste som har noe mellom ørene kan være enige om at verden i aller høyeste grad trengs å reddes. Usagi er også skrekkslagen, i møte med alt hun må takle. Men hun gjør det likevel. Hennes drivkraft er vennene hennes, kjæresten hennes. De hjelper henne, og hun vil ofte redde verden bare fordi hun vil redde de hun er glad i. Min drivkraft for å ønske å redde verden, er vel den samme. Bortsett fra at jeg egentlig ikke synes alt og alle her i verden er verdt å redde. Dessverre. Men der Donatello lar Gud jobbe gjennom ham når han lager kunst, gjør jeg det samme. Uansett hva jeg gjør; uansett hva jeg lager. Så hvis Gud tenker at noe jeg gjør skal kunne være avgjørende for hvorvidt vi har en Jordklode om 100 år, så stiller jeg meg til disposisjon.

Jeg må forresten nevne noe som skjedde i etterkant av mitt Forrige Blogginnlegg. Jeg så at den dagen dette ble postet, hadde jeg lesere fra flere steder i verden. Og jeg bestemte meg for å sjekke hvordan innlegget så ut på engelsk, oversatt med Google translate. Det var to interessante ting jeg oppdaget. For det første så jeg at det som kan tenkes å være den viktigste setningen i hele teksten, var kommet tre ganger etter hverandre. For det andre, og dette var litt søtt, skjedde det at Google translate sa: “If I, by virtue of being the I Am, am destined to overcome Satan (…)”, når den oversatte dette: “Hvis jeg, i kraft av at jeg er Den Jeg Er, er skjebnebestemt å overvinne Satan”. Den oversatte altså ‘jeg er Den Jeg Er’ til ‘being the I Am’. Og ja, jeg er nerd som henger meg opp i dette. Men la den fem år gamle Prinsessen få ha sine barnslige gleder. Setningen som kom tre ganger etter hverandre i oversettelsen, var forøvrig denne: “Sannheten er at det bare er de som klarer å gjøre stillheten i ens eget hode til sitt tilfluktsted, som vil ha en sjans til å stå igjen med både livet og sjelen inntakt – når Dommedag ikke lenger er det nye normal”. Og hvis noen lurte, så er dette oppskriften på å være blant de som faktisk skal reddes, i en tid når både livene og sjelene våre står på spill. Og hvis noen lurte, så er det slik Andrea Messias skal ‘redde verden’. Hun skal lære dere å lage deres egne indre landskap om til Paradis. Hun skal også lære dere å rense ut alt av gift og djevelskap vi har blitt fôret med. Det er en foredlingsprosess, hvor bare det rene og hellige i oss vil gjenstå. De som ikke kan tenkes å ha noe rent og hellig ved seg, står ikke særlig sterkt. Og det er i bunn og grunn hva apokalypsen handler om. Å fjerne alt som ikke hører hjemme på en planet som skal kunne skilte med å være Himmel på Jord.

Jeg ser forresten slik ut i virkeligheten.

…og på smykket jeg har rundt halsen, står disse ordene: “God is within her, she will not fail”. For meg låter dette som et løfte – – – om at jeg ganske riktig skal klare å ‘redde verden’. Men sannheten er at verden ikke trengs å reddes. Det er menneskene i verden som må lære seg å redde seg selv. Og jeg gav dere oppskriften på Kaken jeg vil dele med dere. Kanskje er det så enkelt som at hvis mange nok av oss kan følge den samme oppskriften, og lage den samme Kaken, kan vår verden se ganske annerledes ut om 100 år, enn hva våre fryktfremmende fiender skal ha oss til å tro. Du kommer et godt stykke på veien ved å stenge ørene for alt som fremmer frykt. Selv tanken om at dette er apokalypsen. Du kommer generelt langt ved å gjøre en innsats for å stenge av tankene.

Amen
– Prinsesse Kristus

En delfin i havet

Lucifer, Mørkets Fyrste, innledet en samtale med meg. Han sa: “Husker du da du var liten, da du hadde skumle drømmer om fremtiden? Du vet det var snakk om denne tiden?”. Hva snakket Lulu om? Det var tilbakevendende drømmer, som alltid foregikk på det samme stedet. På kjøpesenteret Galleriet i Bergen sentrum. I drømmene stod jeg og pratet med to portretter, som egentlig skulle forestille den samme personen. Bildene ville fortelle meg om ting som kom til å skje, og jeg fikk i oppgave å formidle det jeg hadde fått høre til de andre menneskene som befant seg i Galleriet. Hva bildene fortalte om var ikke ting et barn på fem skal gå rundt og bekymre seg for. Det var snakk om flodbølger, jordskjelv, kriger, kometer, hungersnød, ødeleggende branner og dødelige sykdommer.

Når jeg tenker på det som voksen, føles det litt vondt at jeg åpenbart var et veldig engstelig barn. Om angsten kom innenfra eller om den ble påvirket av ytre faktorer, får vi spare til et senere innlegg. For dette innleggets skyld kan jeg si at det kom innenfra, og at dette – denne katastrofeangsten – var innpodet i sjelen min allerede før jeg begynte på dette livet. Frykten har ganske riktig fulgt meg fra jeg var helt ny i verden. Det Salme 131 formaner oss om, å være like trygg og tillitsfull som det avvente barnet er hos sin mor, gir egentlig ikke særlig mening for barne-Andrea. For barnet Andrea følte seg konstant skrekkslagen. Og ja, for dette innleggets skyld kan vi si at det var en medfødt angst som ikke på noen måte ble trigget av ytre faktorer og påvirkning fra menneskene som skulle beskytte meg. For dette innleggets skyld sier vi at jeg ganske enkelt var født engstelig, fordi det var nettopp frykten som skulle bli min antagonist.

I en annen drøm, som jeg tidfester til da jeg var fire, fikk jeg lukte hvordan frykt lukter. Og enda det var vanvittig skremmende å drømme om alt det skumle som de to portrettene i de andre drømmene advarte om, var det denne drømmen som fremstår som det verste marerittet jeg har hatt noengang. Jeg skal ikke fortelle om hvordan og hvorfor jeg fikk erfare hvordan frykt lukter, men jeg kan fortelle at det ikke er galemattias-tanker å påstå at frykt har en helt særegen odør. Og hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi jeg faktisk har den jobben jeg ble forespeilet, i drømmene med portrettene. Å formidle hva *noen* forteller meg at kommer til å hende. Allerede i 2009 fortalte *noen* meg om det vi ser begynnelsen på nå. Jeg kaller det ‘konsiderasjonsleirer’, men jeg tror dere vet hva jeg snakker om. Og nei, det er ikke snakk om psykiatriske sykehus. Poenget er at måten å unngå slike fasiliteter, er ved å ignorere frykten som pushes på oss daglig, og bli som en delfin i havet. En delfin i havet er upåvirket av stormene som foregår på landjorda. Og stormer det på havoverflaten, dykker den bare lenger ned. ‘Havet’ skal her forestille sinnet ditt, din indre verden. Sannheten er at det bare er de som klarer å gjøre stillheten i ens eget hode til sitt tilfluktsted, som vil ha en sjans til å stå igjen med både livet og sjelen inntakt – når Dommedag ikke lenger er det nye normal.

Jeg illustrerte drømmen(e) jeg fortalte om.

Frykt er hva frykt er: Satans viktigste våpen. Kanskje det var derfor jeg var innpodet med frykt og angst, fra tidligere enn jeg kan huske. Hvis jeg, i kraft av at jeg er Den Jeg Er, er skjebnebestemt å overvinne Satan, er det jo naturlig at det er nettopp frykten jeg har møtt – i dens ulike former, gjennom hele dette livet. Da apokalypsen begynte, i mars i fjor, sa Lucifer noe jeg bevarte i mitt hjerte. Han sa: “Jeg skal gjøre deg så fryktløs at du vil kunne gå gjennom Helvete som om du eier stedet”. Men tro meg, disse snart to årene har vekket mange angster. Felles for dem er at jeg har vært i stand til å skru dem av ved hjelp av egen vilje. Og hvordan har jeg gjort det? Det er kun ved å dykke ned i dette havet jeg nevnte. Når man er 90 prosent sjel, og 99 prosent havfrue, er det faktisk helt livsnødvendig å bruke mengder av tid i sitt eget indre Paradis. Og da jeg lå og snakket med Gud i natt, hadde jeg for første gang en tanke om endetiden jeg aldri har hatt før. Gud ba meg artikulere det jeg hadde tenkt, og jeg tror jeg sa noe slikt: “Egentlig synes jeg det er litt gøy”. Den eneste grunnen til at jeg synes endetiden er gøy, er fordi jeg får oppleve den i lys av at Gud er kjæresten min og Yeshua er bestevennen min. Og fordi jeg er så sikker på dette, og på min egen betydning i Guds planer, føles det som om jeg faktisk har overvunnet Satan. Iallfall i mitt eget liv. Så nå… skal jeg prøve å vandre gjennom Helvete (på jord) som om jeg eier stedet. For er det én ting Gud har sagt, all den tiden jeg har kjent ham, så er det dette: Kos deg; nyt reisen; det skal bare være gøy! Amen

Vær som en delfin i havet, du også.
– Prinsesse Kristus

Diplomatisk immunitet

Det sitter en liten marihøne på MacBooken min. Av en eller annen rar grunn er det disse som velger å overvintre i leiligheten min. Jeg har ikke noe imot det, da jeg setter pris på selskap. Idag møtte jeg en hyggelig mann med en nydelig katt. Jeg fortalte ham at jeg veldig gjerne skulle hatt et dyr selv, men at jeg dessverre ikke har plass. Jeg tror forøvrig at det kommer en tid hvor det vil være helt naturlig, og gjennomførbart, å skaffe meg alle dyrene jeg ønsker meg. Selv en elefant. Jeg vet til og med hva elefanten skal hete!

Hva har jeg gjort idag? Vel, jeg har for det første gjort et viktig ærend hos den hyggelige mannen med den nydelige katten. Og jeg skal fortelle mer om hva dette handler om ved en senere anledning. Deretter dro jeg til det nærmeste kjøpesenteret for å handle noen julegaver, og utstyr for å pakke inn disse. Jeg fikk tak i alt jeg hadde bestemt meg for å kjøpe, og vel hjemme pakket jeg inn gavene. Disse skal sendes til Bergen, hvor jeg har familie. Foruten å kjøpe og pakke inn julegaver, har jeg også kjøpt nye knotter til kjøkkenskap- og skuffer. Dette har også en sammenheng med det jeg gjorde hos mannen med katten. Ok, det er en sjanse for at jeg skal pusse opp kjøkkenet mitt selv, på grunn av ærendet hos mannen med katten. Det er ikke så mye som trengs å gjøres. Jeg skal male innsiden av det ene skapet, som har glassdør. Så skal jeg bytte ut skapknottene. Og moren min har sagt seg villig til å hjelpe meg med å bytte ut kjøkkenbenken, og å montere en liten benk og et overskap på motsatt side av kjøkkenet. Det er ikke så mye som skal til, men jeg tror at et godt sted å begynne er å gjøre innsiden av skapet hvitt, og ikke rødt. Og å bytte ut knottene på skap og skuffer.

Ellers har jeg det bra.

Det er ikke så verst å være Himmelens Datter, nå for tiden. Jeg har fine dager og jeg sover godt om natten. Det har gjort en stor forskjell at jeg har begynt å gjøre en innsats for å ikke tenke på i hvor stor grad verden er helvete. Jeg forholder meg til den verdenen jeg erfarer selv, den jeg kan se på med egne øyne, ta på med egne hender. Og den er tross alt god. Om den vil være god om tre måneder, om tre år, vil vel bare tiden vise. Heldigvis har jeg et hjem jeg trives vanvittig godt i, hvor jeg kan stenge alt av djevelskap ute. Når jeg gjør utbedringer i leiligheten min, pleier jeg å dele det på facebook med hashtaggen ‘Bygger Arken Min’. Tanken er vel at her hjemme i Minihimmelen er jeg beskyttet fra alle de stormene som pågår alle andre steder. Som om leiligheten min egentlig ikke er i samme dimensjon som resten av verden.

Da jeg nettopp hadde kjøpt denne leiligheten, kom en av de Katolske Helgenene til meg i en drøm. Dette var den hellige Katarina av Siena, som ifølge Mammaen min er én av mine tidligere inkarnasjoner. Katarina fortalte meg at leiligheten min, som en bekjent hadde døpt ‘Minihimmelen’ uten å ha vært her, engang, er en enhet i et himmelsk slott. Pappa kunne fortelle at på samme måte som en ambassade, en diplomatbil eller en diplomatbolig er ukrenkelig, er også leiligheten min det. Jeg er tross alt Himmelens ambassadør her på jorden, og har det som heter diplomatisk immunitet. Enda så vanskelig det er for mange av dere å tro. Jeg snakket med Pappa om dette, her om dagen. At noe som slår meg, er at det jeg tenker mest på faktisk ikke er hvor skakkjørt verden er, men istedet hvor uendelig takknemlig jeg er fordi Gud er så god mot meg:

Min Pappa er Gud, bare så det er sagt.

Min Pappa er Gud, og han lover meg for det første et liv hvor det vil være helt naturlig å ha en elefant som kjæledyr. For det andre lover han meg å holde meg trygg og beskyttet gjennom hele endetiden. Han lover også at de av dere som leser mine Vitenskapelige Artikler skal få del i den samme immuniteten som jeg har. Jeg er tross alt Sailor Moon, og er det én ting Sailor Moon gjør mer enn noe, så er det å redde og beskytte de hun bryr seg om. Avslutningsvis vil jeg dele kunstverket som min gode venn Donatello holder på med. Han fikk den gode idéen at han ville tegne meg som Sailor Moon. Jeg var helt med, men hadde én request: Kan du tegne meg med Krone på hodet? Det ville han gjerne, og Davidsstjernen i Kronen var hans idé. Jeg er helt målløs av takknemlighet! Det føles som en stor ære at en så dyktig kunstner vil tegne meg. Dere får selvsagt se når kunstverket er ferdig, men her er altså det siste han sendte meg:

Sailor Moon is real!

Det var alt 🙂
– Prinsesse Kristus