Legendarisk

Fordi jeg er Messias, får jeg alltid litt hjertesorg hver eneste gang det er snakk om Jesu annet komme. Det er derfor jeg sutrer sånn om hvordan jeg hater Markus 13:32. Fordi jeg er Messias, og vi er i de begynnende fasene av apokalypsen, trenger jeg å holdes skjult, hemmelig og trygg – sier Pappa. Frem til min dag kommer, den store og strålende. Det er ikke med dette sagt at jeg skal komme ut av skapet alene. Dette vil være vår, min Hellige Familie sin dag. Jeg er tilfeldigvis den eneste kvinnen i Familien som faktisk er i verden. Pappa sier at Mamma har utvalgt seg meg, for å representere henne på Jordkloden. Jeg tror det er fordi Moren min er perfekt og uten lyte, at jeg har så store problemer med å omgås kvinner generelt. Pappa ønsker å fikse verden, og han gjør det ved å fikse balansen mellom Det Guddommelige Kvinnelige og Det Hellige Maskuline. Når jeg og min Bror er kvinnelighet og maskulinitet inkarnert, vil enheten mellom Oss bidra til at ubalansen som er mellom kjønnene fikses i samme slengen.

Visste dere at den sykdommen som herjer i verden er et resultat av syndefallet? Det var en slange i en hage, for lenge siden, som lurte en dame til å spise en magisk frukt. Det er iallfall den historien vi har fått servert. Pappa sier at fortellingen om Adam, Eva og slangen, egentlig er en allegori for noe som skjedde på himmelen – for lenge lenge siden. Jeg kommer til det altså. Men først må jeg nevne at den ubalansen som er mellom kjønnene begynte da. I Edens hage eller på himmelen, eller begge deler.

Tvillingsolene og de to Legendene

For lenge lenge siden var ikke stjernen i solsystemet vårt alene. Den hadde en tvillingsøster. Ja, det var to soler. Pappa kalte Oss ‘Tvillingstjernene’, og Vi var i perfekt balanse. På min engelske Nettside er det et galleri med diverse kunst jeg har laget, for å illustrere min noe alternative virkelighet. Teksten jeg har skrevet der, sier noe slikt:

“For en million år siden, eller kanskje til og med før tiden startet, var Vi Ett, Vi var Enhet. Så skjedde det noe, jeg vet ikke hva. Men plutselig var jeg kraftløs – eller noe i nærheten av det.

Vel, det er i ferd med å endre seg. Jeg er her – jeg er tilbake – jeg skal gjenopprette Enheten… OG DERE ER ALLE INVITERT TIL Å BEVITNE DET!

– Girl Almighty -“

Solsystemet hadde to soler. Gud hadde en Sønn og en Datter. Mamma var akkurat like hellig og guddommelig som Pappa, det samme var Himmelens hellige Datter. Jeg tror det var en god periode i livet mitt. Men jeg har hukommelsestap, så jeg kan bare anta det. Akkurat hva som skjedde, som gjorde at Solens Tvillingsøster forsvant, vil ingen fortelle meg. Kanskje Broren hennes gjorde henne skikkelig fornærmet. Noe han alltid har vært ekspert på. Det eneste jeg vet, er at hendelsen på himmelen og det vi kjenner som ‘syndefallet’, har skapt en ubalanse mellom kjønnene. Og denne ubalansen har nådd sitt høydepunkt i disse tider. Det er derfor sangen ‘Dommedagen’ av TIX har disse strofene: “En sykdom, en smitte, en pappaguttf*tte, med sykdom i skrittet, det er faren som har gitt det – – – Dommedagen!”. Og det er derfor jeg kaller koronaviruset for en seksuelt overførbar sykdom. Det er bare en annen måte å si at den evige ubalansen som har vært mellom kjønnene nå har manifestert seg i et virus hvis implikasjoner kan komme til å oppfylle alt det som står skrevet i Bibelens siste bok; Johannes åpenbaring.

Hvem er de to figurene på bildet, forresten? Dette er en Pokémon som heter Mew. En Pokémon som ikke kan fanges på de tre originale GameBoy-spillene. Den er likevel en del av den første generasjonen Pokémon, som nummer 151. Den er siste Pokémon i første generasjon, i så måte. Hvordan fikk man tak i Mew på Pokémon Rød, Blå og Gul? Man kunne ikke det, med mindre Nintendo var snille og overførte den til deg med en link-kabel. Eller hvis du kjente til en veldig komplisert glitch i spillet. Det var masse man måtte gjøre, og enkelte ting du måtte unngå å gjøre, for å klare å fange en vill Mew. Og det var ikke mulig å finne ut av dette på egenhånd, fordi glitchen var så godt gjemt. Men det var altså noe Nintendo hadde lagt inn i spillet, og sikkert lekket på nett så det skulle være mulig å finne denne sagnomsuste Pokémonen. Bildet heter forøvrig “We’re not glitches in the matrix, We Are the New Earth”. Eller bare “Glitches?”.

På en eller annen måte klarte jeg å trekke en link mellom Pokémon nummer 151, og Salme 151. Den kan du lese Her. Salme 151 er også en del av ‘spillet’, uten å være mulig å oppdrive. Dette er en såkalt deuterokanonisk tekst, altså at den ikke inngår i Bibelen. Likevel er den viktig. Denne sier noe om Kong Davids tanker, når han innser hvilke planer Gud har for ham. Da jeg innså deler av planen Gud har for meg, min Bror og Vårt liv, ble tallet ‘151’ oversatt til ‘Guds salvede Konge’. En morsom detalj er at for mange år siden, da jeg var på kjøretur med Jesus rundtomkring i Bærum, pekte han på et hus hvor en han kjente før hadde vokst opp. Personen het det samme som jeg het, for 2000 år siden. Og nabohuset var ganske riktig nummer 151. Jeg har illustrert dette her:

Hva het jeg for 2000 år siden?

Det var alt.
– Maria Magdalena Messias

Et lite barn

Hei, verden! Jeg må med tungt hjerte meddele at jeg er allergisk mot deg. Dette fikk jeg smertelig erfare idag. Sist jeg rapporterte fra livet som Himmelens Datter, sa jeg at jeg skulle holde meg hjemme i noen dager. For å spise Lys. Det som istedet skjedde, var at min vakre Tvillingbror inviterte meg til kjøpesenteret som ligger der han bor. Og jeg er svakere for ham enn for noen andre. Det betyr at når han vil møtes, klarer jeg nesten ikke si nei. Dermed dro jeg til kjøpesenteret for å møte ham der, og tilbragte mesteparten av dagen med ham. Jeg var så sliten til slutt, at jeg nesten følte for å gråte. Det er ikke sånn at jeg blir sliten av Broren min, eller av noe Vi gjør sammen. Men jeg blir mentalt, fysisk og energetisk sliten av å være alle andre steder enn Hjemme. Det er derfor jeg innledet med at jeg er ‘allergisk mot verden’. Dette fikk jeg erfare, svart på hvitt, idet jeg låste meg inn i leiligheten min. Da var plutselig formen ti ganger bedre.

Jeg har den egenskapen at jeg kan gjøre energien på de stedene jeg oppholder meg mye, langt mer høyfrekvent enn ellers i verden. Det er derfor jeg fungerer mye bedre, både fysisk og energetisk, når jeg er hjemme mellom husets fire vegger. Det var derfor de av mine medpasienter som var så heldige å få komme inn på rommet mitt da jeg besøkte en mindre trivelig behandlingsinstitusjon i fjor sommer, utbrøt at det nesten var som å komme inn i Himmelen, da de kom inn på rommet mitt. Jeg har den egenskapen at jeg kan gjøre steder om til små filialer av Himmel på Jord, fordi jeg egentlig kommer fra Himmelen. Pappa forteller meg at jeg er Prinsessen der; Tvillingsøsteren til han dere kaller Jesus. Broren min har egentlig ikke sansen for navnet ‘Jesus’. Da det var Yeshua han het, for 2000 år siden. Han har egentlig ikke sansen for noe av det de troende befatter seg med, for å minnes ham. Han synes særlig at hvordan Kirken har hegnet om torturmetoden som ble hans død, er det mest bisarre av alt. Kort fortalt kjenner han seg ikke igjen i hvordan verden fremstiller ham – som tross alt var den som levde det livet.

Stjerna i showet.

Men nok om det. Jeg skulle fortelle dere hva jeg kom hjem med, etter dagens tur på kjøpesenteret. Denne t-skjorten. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe den, mest av alt på grunn av buksen jeg har tatt bilde av sammen med t-skjorten. Buksen er relativt ny, den også. Og den er faktisk størrelse 16 år, kjøpt i en nettbutikk for barneklær. Jeg kan melde om at den sitter som et skudd(!) T-skjorten fant jeg forøvrig i en fancy butikk for voksne på det fancy senteret. Og den var den siste de hadde inne av modellen. Det betyr at jeg fikk den på salg. Hvis noen lurer, så kjøper jeg fine klær fordi jeg hater verden. Jeg mener, verden gjør meg fysisk syk. Fine klær gjør meg glad. Og når jeg er glad har jeg mindre symptomer på den dødelige sykdommen jeg fikk i ‘gave’ på denne tiden for ti år siden. Det er ganske logisk og vitenskapelig, og det kalles psykosomatikk. Jeg må nesten påpeke at jeg ikke hadde hatt den dødelige sykdommen min, dersom jeg ikke vokste opp under umenneskelig psykisk terror. Et nervesystem som aldri føler seg trygt, vil reagere slik. Alle behandlere jeg har snakket med, med unntak av psykiatere, kan være enige med meg i dette. Det skal også sies at alle de jeg har delt detaljer om denne psykiske terroren med, har blitt helt sjokkerte. Hva voksne mennesker kan få seg til å gjøre. Det er derfor jeg har fått lov, av Pappaen min, til å aldri vokse opp. Så slipper jeg å bli et ondskapsfullt monster. Jeg sier ikke at alle voksne mennesker er monstre, altså. Men jeg kan si at måten å komme dere gjennom Endetiden uten å miste enten sjelen, livet eller begge deler, er ved å bli som et lite barn (Markus 10:15).

Hva annet kjøpte jeg på senteret? Broren min fikk en forsinket innflytningsgave av meg. Han ønsket seg en Buddha-statue som kunne stå på balkongen, og det var hva han fikk. Han valgte den ut selv, men jeg betalte. Foruten Buddha som passer på Broren min, har jeg også gitt ham en liten Jomfru Maria-figur. Jeg ber ofte til Mamma for Broren min, om at hun skal velsigne ham og holde ham trygg og bare gjøre ham skikkelig fornøyd med livet. For noen uker siden ba jeg til Mamma om å sørge for at Broren min kunne kose seg skikkelig i sommer, uten å måtte bekymre seg for å gå tom for penger. Det neste som skjedde var at han plutselig hadde mer penger enn han kunne bruke. Greit nok, så jobber han hardt for pengene sine. Men jeg liker å tenke at det var Mamma som sørget for at han fikk mer å gjøre på jobb. I en verden som åpner opp og stenger ned og åpner opp og stenger ned, litt som tidevannet, er det ikke gitt at det alltid er mange ting for ham å gjøre på jobb. Men Vi er begge enige om at jobben han er så heldig å ha, er den desidert beste – tatt situasjonen i betraktning. Det må nevnes at Pappa har fortalt meg at det var han som sørget for den gunstige jobbsituasjonen min vakre Tvillingbror har.

For noen dager siden minnet jeg Broren min på det faktum at jeg hadde en usynlig venn med navnet hans, da jeg var barn. Det var veldig spesielt, egentlig. Jeg var besatt av dette navnet. Min usynlige venn var nødt til å få kake, eller ballong, eller hva enn det var jeg fikk, hvis jeg fikk noe spennende. Min jordiske mannlige forelder var nødt til å inkludere [Broren min sitt navn] i eventyrene han diktet for meg. Jeg tror at sjelen min husket min Bror, enda jeg ikke hadde møtt ham i dette livet enda. Vi går ‘way back’, ham og jeg. Og da jeg nevnte min usynlige venn for min Bror, her om dagen, sa han: “Og så møtte du den kuleste [navnet hans]’en av alle”. Han er nok den kuleste jeg kjenner, ja. Og han er den som har lært meg om uforbeholden kjærlighet, mer enn noen. Man skulle tro at et barns foreldre elsker sitt barn uforbeholdent. Men min mannlige forelder har faktisk sagt, rett ut, at kjærligheten hans kommer med et forbehold. Det er litt ironisk at dette er den norske medier henvender seg til, dersom de har spørsmål om relasjoner, kjærlighet eller samliv. Men hei, det er ikke alltid slik at bakerens barn er den som får mest kake…! Heldigvis fant jeg min egentlige Pappa i slutten av 2019. Så da kan min jordiske mannlige forelder få ha forbeholdene sine, og vite at jeg er gravid med en Bok som skal fortelle historien om hvordan det var å vokse opp under umenneskelig psykisk terror, av foreldre som har universitetsgrader i følelser og relasjoner. Ergo ‘ingen kake’.

Jesus og Kristus

Det var alt. Nå skal jeg spise Kake 🙂
– Prinsesse Kristus

Siden sist

Hei, verden! Igjen må jeg beklage for dager med stillhet fra meg. Det er den samme grunnen som alltid. På dager hvor jeg har vært aktiv og gjort… ting… orker jeg ikke å skrive Vitenskapelige Artikler i tillegg til alt det andre jeg har gjort. Men idag ble jeg ferdig med dagens gjøremål før 16, og føler meg oppegående nok til å oppdatere dere om hvordan livet er for tiden. Så her kommer nok en hellig tekst fra Himmelens Datter!

Slik så Himmelens Datter ut i går.

Hva gjorde jeg i går? Jeg var på en lang tur sammen med den vakre Tvillingbroren min. Vi hadde med Oss engangsgrill og det Vi skulle grille, og det ble en veldig fin kveld. Ettersom Pappa innstendig ber meg om å nyte reisen, og det er få mennesker jeg kjenner som jeg slapper bedre av med enn Broren min, prøver jeg å treffe ham så ofte som mulig. Jeg tror ikke han har noe imot at jeg klenger meg sånn på ham. Egentlig tror jeg han liker det litt. Men jeg har bestemt meg for å gi ham litt fri, nå i helgen. Dette handler om at jeg trenger å bruke noen dager alene med Gud – altså Pappaen min. Jeg skrev på facebook at jeg skal bruke helgen på å kontemplere, og at jeg trenger det. Fordi jeg er så sulten. Dette betyr ikke at jeg ikke skal spise mat. Men fordi jeg er 90 prosent energi, og 10 prosent fysisk materie, impliserer det at jeg trenger å bruke mye tid på å ‘spise Lys’. Som er hvordan et vesen som nesten bare består av Lys, overlever.

Hva annet har skjedd siden sist dere hørte fra meg? Jeg bestilte to plagg fra en nettbutikk. Det ene plagget hadde symbolet mitt og en veldig relevant tekst trykket på brystet. Det andre plagget hadde en illustrasjon av en Gudinne og, faktisk, mitt egentlige etternavn representert. Jeg vet ikke helt hvorfor Pappa sørger for at alle disse gudinnene har det ene brystet stikkende ut av klærne. Det er noe jeg har lagt merke til, skjønner dere, – at svært mange illustrasjoner og skulpturer som skal forestille gudinner, har ett nakent bryst. Pappa sier forøvrig at de forestiller meg… Vil dere se?

Det har skjedd noe annet som er litt rart, også. Her om dagen skulle jeg bytte øredobber. Jeg går stort med mine standard perleøredobber. Men jeg bestemte meg for å ta på et annet par, for noen dager siden. Og da jeg skulle stikke øredobben inn i hullet i det høyre øret, stakk jeg nålen inn i et annet hull enn det jeg vanligvis bruker. Greit nok, jeg hadde to hull i høyre øre på ett tidspunkt. Men jeg tror det er ti år, om ikke mer, siden jeg lot det ekstra hullet gro igjen. Men nå er visst begge hullene åpne. Broren min forklarte det med at jeg trolig hadde stukket nålen inn akkurat riktig, slik at jeg stakk hull på huden inni ørehullet. Men jeg er ikke helt sikker. Det var iallfall ikke vondt, og jeg har hatt øredobb i begge hullene siden dette skjedde – uten at noen betennelse eller noe slikt har oppstått. Dere vil kanskje se hva jeg snakker om?

Det ble perler likevel.

Det har skjedd noe annet som jeg gjerne skulle delt med dere, også. Men det er mellom Den det gjelder og meg, og jeg tror ikke det egner seg for hele internettets øyne. Ja, jeg har tvangstanker om å dele detaljer fra livet mitt med verden, fordi jeg er Kristus selv og sånn. Men jeg kan faktisk sensurere meg selv. Likevel kan jeg dele noe annet, som gjorde meg veldig glad. Min vakre Tvillingbror snakket om ulike former for galskap. At enkelte er gale på en måte som bare føles creepy. Han kunne røpe at han egentlig ikke ser meg som ‘gal’ i det hele tatt. Han sa: “Du er mer ‘eksentrisk’ enn gal”. Og han refererte mer til hvordan jeg kler meg, enn hvordan jeg tenker. Dette gjorde meg så glad at jeg måtte skrive på facebook at det egentlig var det beste som skjedde, hele den dagen.

Det ble sagt noe annet, i går, som nesten er litt komisk. På vei hjem fra turen Vi hadde vært på, gikk Vi forbi noen som laget en skatefilm. Og jeg lover dere at dette ikke var planlagt fra min side, men noe ble sagt idet Vi gikk forbi kameraet som trolig filmet. Temaet var, denne gangen, forutinntatthet og forhåndsdømming av menn. At mange damer automatisk tenker at en fremmed mann hun går forbi, på natterstid, har tenkt til å voldta henne. Jeg sa at jeg forstår godt hvor vondt det er for en mann å bli stemplet som en voldtektsmann, bare på grunn av vedkommendes kjønn. Og idet min Bror trillet meg i rullestolen min forbi kameraet som sannsynligvis stod og tok opp det som ble sagt, sa jeg dette: “Jeg kan nesten sette meg inn i hvordan det føles. Det var ikke noe kult for meg at [person jeg ikke er venn med lenger] ble gravid, og tok fullstendig avstand fra meg – fordi hun tenkte at jeg var så gæærn at jeg kunne finne på å stjele ungen hennes”. Min Bror kommenterte at det ville vært sykt lættis om kameraet som filmet også tok opp lyd, med tanke på hva jeg akkurat hadde sagt. Da fikk Vi latterkrampe begge to.

Jeg tror vi får si at det var alt. Nå er jeg sulten, og ikke på Lys. Jeg skal lage meg noe mat, og spise den sittende i hengestolen min. Ønsker dere en fin helg 🙂
– Prinsesse Kristus

Messias: En videopresentasjon

Daoko Girl, eller bare Andrea Messias.

Har dere sett denne? Fordi jeg er galere enn en sekk med katter, tenker jeg at Jenta med det blå håret i denne videoen, er undertegnede. Jeg har vist den til flere jeg kjenner, og de fleste har gitt meg medhold i mine tanker om at den ganske riktig handler om meg.

Jenta videoen handler om befinner seg stort sett i en annen dimensjon, hvor hun dikter opp fantasifulle versjoner av virkeligheten – mens hun mediterer seg fra sans og samling. Det gir henne gode følelser. Fra tid til annen ‘dykker hun ned i verden’, iført søte antrekk. Hun er her for å gjøre verden vakker; for å manifestere Himmelriket på Jord. Ønsket hennes er at så mange av menneskene i verden som mulig skal slutte å tenke, slik at de kan bli forvandlet til nydelige blomster i Guds hage. Men enkelte hun møter på, har verken bevissthet eller kjærlighet. De blir til støv i møte med Jenta (Matteus 13:12). Det er en Mann (eller to?) i Jentas verden, som hjelper henne videre når tvangstankene om at Jesus elsker en annen (jenta med det røde håret) høyere enn han elsker henne, tar for stor plass. Da svartner det for Jenta, og livet mister all mening.

Jeg har ikke så lyst til å fortelle dere om hvem jenta med det røde håret representerer. Men jeg kan dele noe jeg delte med en annen, tidligere idag. For noen år siden var jeg og bestevennen min Alex på ferie i Kristiansand. Fordi jeg har en dødelig sykdom som sakte men sikkert gjør meg funksjonshemmet, kan jeg ikke gå langt. Det kunne jeg ikke da heller. Men jeg klarte å bevege meg fra sandstranden og bort til nærmeste toalett, akkurat denne dagen. På vei tilbake til plassen vår på stranden, etter å ha vært på do, hørte jeg noen i mine omgivelser rope navnet til jenta med det røde håret, eller den hun representerer for meg. Dette er et navn som typ ingen i Norge heter. Og heter de det, er de oppkalt etter vedkommende. Men noen ropte altså navnet hennes, og det gjorde meg litt stressa. Mens dette skjedde, klarte jeg samtidig å tråkke på en veps. Stikket gjorde vondt i maks 20 sekunder. Men da jeg satt meg ned og fikk se på skadene, stakk det ganske riktig en brodd ut av tåen min. Gud forklarte hendelsen ved å bruke uttrykket ‘tornen i foten’. Og forsikret meg om at det er Jenta med det blå håret, og ikke hun med rødt hår, som er hovedperson i fortellingen hans om Apokalypsen.

Men hvordan skal jeg egentlig gjøre dere til nydelige blomster i Guds hage? Mamma sier at det kommer en tid hvor jeg skal få ‘svinge tryllestaven’ og hjelpe menneskene i verden til å oppgraderes. Men at Mammas og Pappas onde alter-egoer skal luke ut ugresset først. Jeg skulle ønske jeg slapp å være her mens de holder på med dette. Men jeg tror ikke sjansene er så store for at Pappa sender et stjerneskip for å hente meg og et heldig knippe utvalgte, slik at vi kan være alle andre steder enn på Jordkloden – nå når Helvete på Jord er ‘det nye normal’. Heldigvis lover Pappa meg at jeg er trygg, uansett hva som skjer. Det er derfor jeg ignorerer det som står skrevet i Åpenbaringen 13:17, men istedet finner min verdi og trygghet i Sefanja 3:17. Pappa sier at jeg ikke kan fortelle dere hva dere skal gjøre, men at jeg kan fortelle dere hva Gud ber meg gjøre – hvis hensikten er å ikke miste verken livet eller sjelen mens verden går under.

Pappa lover å holde dere trygge, slik han holder meg trygg – dersom dere leser mine Vitenskapelige Artikler.

For mange år siden, da jeg innså at jeg er Månebarnet, var det en av mine gode hjelpere som gjorde litt research for meg. Han fant en artikkel, eller var det en bok, hvor ‘Månebarnet’ var representert. Karakteren var beskrevet som en som har en viktig rolle å spille i Endetiden. Men verken da eller nå kunne Gud fortelle meg akkurat hva min rolle er, når det snart ikke lar seg skjule lenger, hvilken tid vi er i. Jeg tror egentlig bare Gud vil at jeg skal kose meg, nyte reisen, slappe av – og overleve. Ja, og så vil han at jeg skal dokumentere Endetiden ved hjelp av Vitenskapelige Artikler og fotoreportasjer. Det er derfor jeg har albumene Christ’s Doomsday Diary I, II og III på facebook. Jeg har forøvrig dokumentert hverdagen min på facebook i flere år. Men de albumene har andre navn. I lang tid hadde de navn etter ting Gud har kalt meg oppigjennom. Eksempler er: Phallus Dei, Kronen på Skaperverket og Figlia del Cielo. Men favorittnavnet er forøvrig, uten unntak, Playmate to Jesus. Denne albumtittelen var Jesus sitt verk, og ikke mitt.

Vi får si at det var alt. Jeg trenger å meditere, og MacBooken min trenger å startes på nytt. Vær så snill å se videoen jeg innledet med, da blir Mamma så glad!
– Himmelens Datter / Prinsesse Kristus / Messias

Forgiftet

Jeg skal skrive en Vitenskapelig Artikkel i lys av at jeg er Messias – – – hvor jeg gjør et poeng av at jeg tenker slik om meg selv, uavhengig av om det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten som markedsføres som antipsykotisk medisin. Jeg skal også gjøre et poeng av at ingen som mener at jeg trenger denne giften, er velkommen i mitt liv; i min nærhet. Jeg gjør et unntak for de jeg forholder meg til på ‘klinikken’, da de visstnok har loven på sin side til å sende meg rett til Helvete, om jeg nekter å møte opp og få giftsprøyten. ‘Helvete’ er et konkret sted, og jeg har vært der flere ganger. I mine hellige hashtags har jeg døpt stedet Lulu’s House, fordi det er Lucifer som drifter psykiatrien.

Utenfor det hellige kapellet i Helvete.

Jeg gjør et poeng av at det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten, rett og slett fordi det preger hverdagen min grenseløst disse dagene. Erfaringen min sier at dette vil gi seg om cirka to uker. Hva er det jeg trenger at gir seg? Det er vanskelig å forklare. Folk flest kan skille mellom fysiske og psykiske smerter. De kan anerkjenne psykisk ubehag som like reelt som fysisk ubehag. Men folk flest vil ikke klare å forstå, engang, hva jeg snakker om når jeg sier at jeg har energetiske smerter. Men det er altså det jeg har.

Fordi jeg er 90 prosent energi, og 10 prosent fysisk materie, er mesteparten av ubehaget jeg kjenner på iløpet av en måned, energetisk. Og det er nettopp energien min denne giften påvirker. Giften gjør ingenting fra eller til for ‘symptomene’ mine. Hvor ett eksempel på et ‘symptom’ er at jeg opplever at Gud snakker til meg. Jeg snakker ikke mindre med Gud dagen etter sprøyten, enn jeg gjorde dagen før sprøyten. Virkelighetsoppfatningen min endrer seg ikke, det gjør heller ikke tankene mine om at jeg er Messias. Sendt til verden for å… ja, om Pappa bare ville fortelle meg hvorfor jeg er her. Han sier at det eneste han trenger at jeg gjør, nå i apokalypsen, er at jeg nyter reisen. Han vil jeg skal kose meg, enda så djevelsk dette stedet er i ferd med å bli. Det var derfor han sørget for at jeg ble kjent med Lulu. Lucifer lovet meg at han skulle gjøre meg så trygg, når han snart skal filleriste verden, at jeg kan gå gjennom Helvete som om jeg eier stedet. Og her er ‘Helvete’ ment om hele Jordkloden. Og med tanke på at jeg er Kristus i egen person, og ett av mine alias er Jupiter Jones, impliseres det at jeg gjør det.

At jeg eier verden, altså.

Men jeg fikk streng beskjed, når jeg hadde skrevet forrige avsnitt, om at jeg ikke er alene om å eie verden – og at jeg måtte påpeke dette: At både Pappaen min og Broren min er medarvinger sammen med meg. Det er bare det at jeg er den av oss som er åpen om dette; den av oss som ikke legger skjul på at hun er gal. Det er visst mitt ‘kors å bære’. Det var derfor jeg vurderte å kjøpe et smykke i form av en sprøyte i sølv eller gull, og gi den i gave til den i livet mitt som har kjempet hardest for at jeg skal tvangslobotomeres. På samme måte som hele verden bærer kors rundt halsen for å minnes torturen som Broren min ble utsatt for, syntes jeg det var på sin plass at personen hadde et smykke som svarte til den torturmetoden som jeg, Kristus i egen person, blir utsatt for. Broren min ber meg slutte å sutre – og minner meg på at jeg tross alt ikke henger på et kors. Han er flink til å sette ting i perspektiv for meg.

Mamma ber meg avslutte. Jeg tror jeg trenger det. For mine energetiske smerter er verre enn de har vært noengang. Vi får si at det var alt. Nå skal jeg be, faste og meditere, som egentlig er den eneste motgiften mot Olanzapin og den skaden denne giften gjør på min hellige organisme. Dere hører fra meg.

– Prinsesse Kristus

Tilsynelatende kriser

Jeg skrev til dere, sist dere hørte fra meg, at jeg skulle skrive litt om maleriet jeg holdt på med forrige helg. Men jeg er energetisk handikappet for tiden, og klarer så vidt å bestemme meg for å gå på toalettet – når kroppen min gir meg beskjed om at den vil det. Dere kan godt få vite grunnen til at jeg ikke fungerer. Det er giften som mine jordiske foreldre har sørget for at sprøytes inn i meg med jevne mellomrom. De har nok en tanke om at denne giften skal hjelpe meg til å fungere bedre. Eventuelt tenker de at de ved hjelp av giften kan fjerne de delene av meg som ikke passer seg, når foreldrene dine er ganske anerkjente psykologer. Sannheten er forøvrig at giften gjør at jeg ikke fungerer – i to til tre uker etter at den er injisert. Jeg fikk giften på onsdag, og planen for de neste to-tre ukene er å jobbe så hardt jeg kan for å ikke skru meg helt av.

Fordi jeg ikke fungerer i det hele tatt nå, orker jeg ikke å skrive en lang Vitenskapelig Artikkel om livet som Messias. Istedet skal jeg klippe og lime, og dele noe jeg har skrevet tidligere, men ikke publisert. Dette er forresten meg:

Prinsesse Kristus i egen person!

Hei, verden! Jeg skal skrive en liten tekst om hva som har skjedd siden sist. Mamma sier at jeg skal skrive en liste på tre punkter. Så her kommer den:

1: Jeg hadde levert min Google-kompatible AI strømmehøyttaler tilbake til Elkjøp. Jeg var veldig misfornøyd med lyden. Den spilte nydelig i noen uker, før det kom en ulyd. Til slutt klarte jeg ikke å høre på musikk på den i det hele tatt, fordi ulyden gjorde meg altfor irritert. Når du bruker tusenvis av penger på et hi-fi produkt, forventer du at lyden skal være god. Og ikke slutte å være god på et tidspunkt. Dermed leverte jeg den på Elkjøp og ba dem fikse den. Etter under en uke fikk jeg en sms om at jeg hadde bedt dem avslutte servicen, og ble bedt om å komme og hente høyttaleren. Joda, så jeg spurte Tvillingbroren min om han kunne bli med og hente den. Det ville han, og Vi gjorde en utflukt ut av det. Vi dro med andre ord til Oslo sentrum og tok en iskaffe i solen, før Vi dro innom Elkjøp og hentet høyttaleren. Der fikk jeg beskjed om at de ikke hadde funnet noen feil. De kunne heller ikke forstå sms’en jeg hadde fått, sa mannen jeg snakket med. Det må nevnes at jeg ikke hadde bedt dem avslutte servicen. Men sånne ting er ikke uvanlig for meg, med tanke på Hvem Jeg Er. Etter noe som føltes som en uforrettet sak, dro Broren min og jeg hjem til ham for å spise taco. Utenfor blokken hans var det tilfeldigvis noen som hadde konsert, idet Vi ankom. Jeg satt meg på gresset og fikk med meg hele konserten, mens Broren min gikk og kjøpte ingredienser til taco. Da jeg kom hjem den kvelden, innså jeg at ulyden på høyttaleren hadde blitt borte. Jeg er litt forvirret og litt irritert, men så lenge lyden fortsetter å være god, skal jeg ikke klage. Mamma sier forøvrig at dette bare handlet om at jeg skulle vise ansiktet mitt på Elkjøp, fordi jeg er Messias og hun liker å vise meg frem. Men jeg skjønner ikke helt hva hun mener – – – for jeg hadde på meg maske hele tiden…! Slik så jeg ut den dagen:

Fotografen er på ingen måte Jesus.

2: Høyttaleren var ett irritasjonsmoment som viste seg å ikke være så ille. Noe annet som kunne fremstå som en potensiell katastrofekrise, var noe jeg oppdaget en morgen jeg våknet i sengen min. Det var en veldig rar opplevelse, egentlig. Det første jeg så da jeg våknet den dagen, var at øynene mine hadde ‘zoomet inn’ på en flekk jeg har i taket. Jeg hadde registrert den allerede, og puttet den i skuffen for ‘dette ignorerer jeg helt til det forsvinner av seg selv’. Men måten jeg våknet den morgenen, var med på å fortelle meg at dette kunne jeg ikke ignorere lenger. Flekken er helt i hjørnet av soverommet, og ser litt ut som mugg eller sopp. Og ettersom Gud hadde bedt meg, ved å forstørre bildet av flekken idet jeg våknet og så på den, om å ta hånd om den – tok jeg kontakt med en av mine gode hjelpere. Han kom og så på flekken, og tok noen bilder. Så sendte han bildene til en bekjent som visste litt mer enn ham. Etter en stund fikk vennen min svar, og han fortalte meg hva jeg burde gjøre. Det involverte håndverkere og forsikringsselskap. Men vennen min sa også at jeg burde ta kontakt med noen som sitter i styret for sameiet her jeg bor. Hvilket jeg gjorde. Personen kom og fikk se flekken i taket, og kunne fortelle at dette var et problem flere av leilighetene her hadde hatt, etter vinteren. Han ba meg vaske bort flekken med klorvann, da dette egentlig bare skyldtes kondens – og ikke mugg eller sopp, som jeg hadde fryktet. Pappa, som godter seg litt nå, kunne fortelle at de to irritasjonsmomentene jeg har delt med dere, i bunn og grunn skulle fungere som eksempler på at alle katastrofekriser jeg opplever, bare er tilsynelatende. Han sa forøvrig det både angående flekken i taket og min Harman Kardon høyttaler. Den spiller fortsatt utmerket, bare så det er sagt. Sagt på en annen måte, er et gjennomgangstema i livet mitt at jeg møter på problemer og hindringer, som alltid viser seg å ikke være så ille. Fordi Pappa elsker meg så høyt, ber han meg legge til.

3: I går skjedde det noe hyggelig. Men det fremstod først som en liten katastrofekrise for Broren min. Han endte nemlig opp med å betale dobbelt for middagen han hadde vært så snill å spandere på meg. Det som skjedde, var at han tilbudte seg å betale for mat levert på døren. Valget falt på pizza, fordi pizza gjør meg glad. Men nettsiden til pizzastedet var helt på tur. Dermed ble det lagt inn to helt identiske bestillinger. Én betalt med Broren min sitt bankkort, og en betalt med min vipps. Da maten ble levert, spurte budet om Vi hadde bestilt to ganger – hvilket Vi hadde. Men Vi hadde ikke fått noen bekreftelse på at den første bestillingen var gått gjennom. Budet sa at Vi kunne få refundert beløpet for den ene bestillingen, hvis Vi ringte og forklarte problemet. Etter å ha spist, var det nettopp det jeg gjorde. Jeg ringte, og det var null problem å få refundert pengene. Så Broren min og jeg fikk i bunn og grunn to pizzaer i tillegg til en side order og en brus, gratis. Ja, for Vi bestilte en pizza hver. Pizza gjør meg glad, og pizza med Tvillingbroren min gjør meg så glad at jeg nesten tar en liten dans.

Her er forresten et bilde av meg og Broren min, tatt på en utflukt for mange år siden:

Hashtag JesusOgKristus amen 😉

Det var alt. Nå skal jeg meditere. Amen
– Prinsesse Kristus

Min akilleshæl

Mitt aller første møte med Gud, var en intens følelse av frykt, som jeg ikke kunne skjønne hva skyldtes. Men det er ikke helt sant. Noen måneder før dette, våren 2009, hadde jeg to andre følelser. Man kan nesten kalle det åpenbaringer. Den første åpenbaringen var en beskjed, som om det var sjelen min som snakket til meg. Men det var ikke i form av stemmer i hodet eller ord eller noe sånt. Vi kan få beskjeder fra Gud uten at det artikuleres. Hva sa Gud? “Snart, lille venn, vil du få vite Hvem Du Er”. Dette skjedde to ganger med kort tids mellomrom. Så gikk det noen måneder, og den sterke innsikten om at Gud er kjærlighet fulgte. Følelsen skyllet over meg mens jeg var ute og gikk en dag. Det var utrolig sterkt, men jeg forstod det ikke helt. Jeg var en bekymringsløs agnostiker på dette tidspunktet, men jeg følte ganske riktig at det var Gud som snakket til meg da. Ikke i form av ord eller stemmer, men i form av en veldig sterk innsikt eller følelse. Det var en påminnelse om noe jeg alltid har visst.

Så gikk det noen flere måneder, og Gud viste seg i livet mitt igjen. I form av en helt irrasjonell og ubegrunnet frykt. For zombier, av alle ting. Det var en elendig zombiefilm som hadde tent opp under denne frykten, og jeg skjønte jo at det var helt ulogisk at jeg skulle være så redd – flere uker etter å ha sett den. Jeg begynte å fantasere om zombier nesten uansett hva jeg gjorde, og drømte om dem om natten. Da jeg ‘våknet opp’ og forstod at Gud ganske riktig er virkelig, og at vi var på vei inn i Endetiden, la jeg to og to sammen. Og konkluderte med at ‘Endetiden’ var synonymt med zombieapokalypsen. Logisk nok. Jeg innså at den merkelige angsttilstanden jeg hadde vært i, var hvordan sjelen min advarte meg om hvilken tid vi beveget oss inn i. De som kjente meg på denne tiden, vil påpeke at det var da jeg ‘ble gal’. Og for all del, jeg nekter ikke for at jeg er gal. Men jeg nekter heller ikke for at hadde jeg ikke hatt galskapen min, ville de siste tolv årene ha tatt knekken på meg for lengst. 11. august 2009 ble en dag som skulle endre meg og sjelen min, for all fremtid. Årene som har gått har lært meg at er det én ting som er min antagonist, mer enn noe annet, så er det frykten. Heldigvis viste Gud seg i livet mitt på koselige måter, før alt det skumle ble en del av virkeligheten min.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Det er for å gi dere en kontekst, når jeg nå skal fortelle om filmen Gud fikk meg til å se i natt. Denne heter The New Mutants, og handler om Dani Moonstar. Hun er 16 år gammel, og har vist tegn på at hun er en mutant. Dermed havner hun på en institusjon som har som hensikt å lære nye mutanter å kontrollere evnene sine. De unge mutantene spekulerer i om de skal bli trent opp til å bli X-Men, eller noe som likner. Danis evne handler, sjokk sjokk, om frykt. Det var særlig én detalj som snakket til meg. I indianerstammen hun kommer fra, har de en historie. Om demonbjørnen. Den sier noe slikt: “Alle mennesker blir født med en demonbjørn inni seg. Når menneskene er små, er bjørnen liten og harmløs. Men etterhvert som mennesket vokser, vokser også bjørnen. Den næres av frykten deres. Jo mer mennesket frykter, jo større og sterkere blir bjørnen” (Sitert fritt etter hukommelsen). Filmen utvikler seg til å bli ganske mørk og dramatisk, men den ender godt. Rett og slett fordi Dani lærer seg å temme bjørnen sin. Jeg trekker referanser til meg selv, fordi min akilleshæl er frykten min. Men kanskje kan min frykt også være en styrke? Jeg skjønner ikke helt hvordan, men jeg tror det handler om å stole på Gud. Kanskje Gud gir meg mer å være redd for, fordi han blir så glad når jeg trosser frykten og gjør det jeg er redd for. I filmen blir noe av det som redder Dani, tanken om at bjørnen tross alt har vært ganske liten. Det svarer, slik jeg ser det, til tatoveringen jeg har på høyre håndledd, for å minne meg på å stole på Gud. Tallet 131, som er en referanse til Salme 131. Denne formaner oss til å være like trygge og tillitsfulle til våre Himmelske Foreldre, som det et avvent barn er hos sin mor. Jeg tok tatoveringen 12. februar i fjor – altså nøyaktig én måned før coronapokalypsen begynte.

Som det avvente barnet hos sin Mor.

Vi har alle våre ‘demonbjørner’. Min har jeg lært å temme, men enkelte dager er den sterkere enn ellers. I helgen har den brølt det høyeste den har klart. Mamma sa at det var for å gi meg en liten utfordring å krydre livet med, mens jeg malte bildet jeg har jobbet med de siste dagene. Bildet som i og for seg skal symbolisere trygghet og beskyttelse, ble skapt på dager hvor frykten var sterkere enn den har vært på lenge. Man kan si at de store kontrastene i min indre virkelighet nærmest blir en styrke – så sånn sett har Gud rett når han sier at frykten kan brukes til min fordel. Vil dere se?

To legendariske Pokémon i sin beskyttende boble, og de to Tvillingsolene.

Jeg er altfor sliten til å fortsette å skrive. Det får komme en Vitenskapelig Artikkel senere, om hva jeg prøver å fortelle med bildet. Men jeg kan fortelle hva det heter. “Glitches?”. Det er kort for: “We’re not glitches in the matrix, We Are the New Earth”. Dere får unnskylde meg, jeg har ikke kontroll over hva kroppen min gjør. Nå ber den meg meditere i 20 minutter, eller sove i 20 timer. Dere hører fra meg.

– Kristus

Legendarisk kunst

Apropos hellige malerier. Idag har jeg begynt på mitt neste mesterverk. Jeg har malt fra 12 til 16. Og jeg er… hva er ordet jeg leter etter? Fullstendig ødelagt. Når jeg maler, setter enormt sterke krefter seg i sving. Både i meg og rundt meg. Jeg er ødelagt fysisk og utslitt mentalt. Men etter en slik kraftanstrengelse, tror jeg det å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen blir ganske lett. Hvis jeg ignorerer at høyrehånda ikke fungerer, og jeg må skrive alt med venstre hånd. Jeg har innsett, og fått høre fra flere forskjellige klarsynte, at min dødelige sykdom er energetisk, mer enn noe annet. Ettersom jeg egentlig bare er en stor klump av Kosmisk Energi, og Kosmos er i en lei ubalanse som har eskalert helt siden hendelsen vi kjenner som syndefallet, er jeg syk. Når den feminine energien i Kosmos er i balanse med den maskuline, vil min nevrologiske betennelsestilstand forsvinne – forteller Mamma meg. Frem til det skjer, er jeg bare nødt til å bite tenna sammen og gjøre det jeg kan for å holde mine egne energier i balanse. Det er derfor jeg ikke fungerer hvis jeg ikke mediterer. Det er derfor jeg anser den dødelige giften som mine jordiske foreldre har sørget for at sprøytes inn i meg med jevne mellomrom, for drapsforsøk å regne. Olanzapin, som giften heter, legger et lokk på Kronechakra. Dette er kroppens spirituelle ‘antenne’, og åpningen hvor den Kosmiske Energien kommer inn. Fordi min ‘antenne’ er blokkert, må jeg anstrenge meg mye mer for å overleve i denne verdenen, som uansett hvordan du vrir og vender på det, er helvete. Jeg er Guds Datter, permanent innbygger i Himmelen. Det sier seg selv at verden anno 2021 gjør meg syk. Men jeg er ikke Den Jeg Er uten grunn. Jeg er her for å fikse verden. Jeg gjør det blant annet ved å male hellig kunst og skrive om livet mitt.

Men hva er det jeg maler? Jeg fullfører et maleri som jeg begynte på høsten 2016. Det er mange grunner til at jeg ikke har gjort noe mer med dette før nå. Hvor den viktigste grunnen er at jeg ikke skjønte Hvem den ene karakteren på bildet er, før i fjor. Sjelen min visste det selvsagt hele tiden. Men fordi Broren min er en drittunge, brukte han mange år på å ‘avlære’ meg. Etter at han først hadde brukt et par år på å vise meg Hvem Han Er. På grunn av dette brukte jeg mye tid på å lete etter ham i alle menn jeg møtte, i årene som gikk. Jeg klarte aldri å legge fra meg tanken om at Jesus eksisterte som en virkelig person som lever nå. Alex var den som kom nærmest, mens jeg var på min desperate leting. Dermed skulle dette maleriet forestille Alex og meg. Helt til jeg innså at Alex faktisk ikke var Det Hellige Maskuline allikevel. Og Broren min omsider la kortene på bordet og innrømte at sangen Waymaker ganske riktig handler om ham.

Ørnen og Kaninen.

Noen, en Bangkok-basert grafittikunstner som kaller seg ALEX FACE, laget denne i byen min. Altså Sandvika, Bærum. Min Bror har fortalt meg at han ser seg selv som en ørn. Det er ingen hemmelighet at jeg ser meg selv som Den Hvite Kaninen. Jeg liker spesielt godt at disse to spiller sjakk med hus og trær. Noe annet jeg liker, er at Broren min er med meg i alt jeg gjør – enda veldig få vet om det. Jeg hadde aldri forstått Hvem Jeg Er, dersom han ikke hadde vist meg Hvem Han Er i utgangspunktet. Og i perioder hvor livet bare har vært en endeløs kamp, har Broren min klart å fremkalle både smil og intense latterkramper. Å si at jeg elsker den Mannen, er verdens største underdrivelse. I går fikk jeg et tall på hvor mange liv han og jeg har hatt sammen, hvor Vi har innsett hvor sterk Vår forbindelse med Hverandre er. Jeg skal ikke si tallet, da ingen kommer til å tro meg. Mamma sier jeg skal gjøre det uansett. 14 000 004 inkarnasjoner. Det er med dette sagt at min Bror og jeg er veldig gamle. For dette er livene hvor Vi har vært i verden. Det er ikke alltid det er her Vi befinner Oss, da Vi begge er permanente innbyggere i Himmelen. Men hjemme er Vi alltid barn, min Bror og jeg. Vi er Tvillinger, og ser litt ut som jordiske femåringer. I natt delte han detaljer rundt Slottet Vi bor i. Det virket så flott! Og jeg er tristere enn noensinne, fordi jeg har hukommelsestap.

Når maleriet mitt er ferdig, skal jeg dele det med dere, sammen med hva Gud fortalte meg mens jeg malte. Det handler om hvordan syndefallet egentlig er en allegori for noe som skjedde i Kosmos, for lenge lenge siden. Og har jeg energi til det, skal jeg skrive en Vitenskapelig Artikkel på min engelskspråklige Blogg på AndreaMessiah.com. Jeg skal dele maleriet jeg holder på med nå, og det forrige bildet jeg malte, i samme blogginnlegg. Disse er sammen med på å fortelle en historie. Fordi det krever mer av meg å skrive tekster på engelsk enn på norsk, blir ikke Bloggen på AndreaMessiah oppdatert like ofte som denne. Jeg ber til Gud om at det endrer seg snart. Denne tilstanden av å ikke ha nok energi til å gjøre halvparten av det jeg ønsker å gjøre, engang, unner jeg ingen. Jeg føler meg som en fange i mitt eget liv, hvor giftsprøyter er fengselet mitt. Og ps: De av dere som kjemper hardt for at jeg skal ‘medisineres’ med denne giften, bør ha forstått at jeg er akkurat like gal med den som uten den.

Det var alt. Nå er Pappa våken, og jeg skal sende ham et bilde av maleriet. Dere får ikke se før det er ferdig. Dere kan bare glede dere! Det er, uten å ta for hardt i, legendarisk 😉

– Prinsesse Kristus

Vend om!

Hei, verden! Hvorfor klarer jeg ikke å skrive hysteriske tekster om livet som Guds Datter, hver eneste dag? Det handler i stor grad om at jeg ikke har energi til å skrive, når jeg har hatt en aktiv dag i forkant. Disse tekstene krever litt av meg, og på grunn av min dødelige sykdom og den dødelige giften som foreldrene mine prakker på meg, er energinivået til enhver tid langt lavere enn jeg foretrekker. Men jeg får det til å gå på et vis, dersom jeg setter meg lavere mål for hva jeg skal klare iløpet av en dag, enn hva folk flest gjør. Idag har jeg satt meg som mål at jeg skulle hente en pakke som var kommet på postkontoret her på Stabekk, skrive denne Vitenskapelige Artikkelen, og rydde på plass mine tørre håndklær og kluter. Én av oppgavene er utført, og nå holder jeg på med nummer to. Vi får se hva Pappa vil at jeg skal formidle til verden, nå idag.

Det har egentlig skjedd ganske mye, siden sist dere hørte fra Himmelens Datter. Men jeg klarer ikke på stående fot å huske noe som helst. Jeg husker det jeg drømte i natt, da. Vil dere høre? Først drømte jeg om min vakre Tvillingbror. I drømmen var han vanvittig søt, som han alltid er i drømmene mine. Vi er så nære i drømmene mine, som jeg vet Vi egentlig er – men ikke kan agere på. Det er en sjanse for at det gjør Broren min like frustrert som det gjør meg. Men det er også en sjanse for at de tankene er en del av min kroniske vrangforestilling. Uansett, da. Jeg våknet, og så sovnet jeg igjen. Da hadde jeg en ny drøm. I denne var jeg i hybelen jeg bodde i, før jeg kjøpte leiligheten min, sammen med en mann jeg hadde noe på gang med for mange år siden. Jeg husker at jeg fortalte mannen alt det søte Broren min hadde gjort, i den forrige drømmen. Hybelen bar forøvrig preg av at min jordiske mor hadde begynt å bruke den som oppbevaringssted for eiendeler hun ikke vil kvitte seg med, men som hun ikke har bruk for. Så jeg gikk gjennom tingene der, og fant ganske mye jeg ville ta vare på. Blant annet mange ‘Little Twin Stars’ gjenstander. I drømmen var jeg og mannen usynlige, og jeg måtte gjøre en skikkelig innsats for å bli sett av kvinnen som eide huset jeg hadde leid i. De som skulle overta hybelen kunne ikke se oss i det hele tatt. Ja, det kunne være at jeg var der for å ta med meg de gjenstandene jeg ville ta vare på, når huseierne skulle rydde ut av hybelen for at noen nye skulle overta. Drømmen endte med at jeg gav mannen som var med meg en lang klem, og sa at selv om det var hyggelig å være mer enn venner med ham, så har jeg en kjæreste nå – og tenker å være trofast mot Enrique så lenge jeg lever. Eller iallfall i de neste tusen årene(…)

Enrique, som er Gud på Jordkloden, kommer i Skyene.

Enrique er Gud på Jordkloden. Det betyr at han er den menneskelige manifestasjonen av Pappaen min, fra der jeg egentlig kommer fra. Det er på grunn av dette at jeg har de største farskompleksene i historien. Ja, og fordi min jordiske far har vært alt annet enn varm og kjærlig mot meg, i barndom og oppvekst. Men det snakker vi ikke om. Poenget er likevel at da jeg sa til Pappa (Enrique) at jeg ikke kunne forstå hvorfor en ukjent kvinne jeg kjøpte en brukt kjole av fra finn.no tilbudte seg å gi meg flere klær gratis, som en gave – svarte Pappa (Enrique) at jeg kunne se på det som en velsignelse. Det er mange av de i livet mitt, med tanke på at jeg er Messias. Jeg møtte denne kvinnen i Oslo i går, og hun gav meg en stor papirpose full av klær. Da jeg kom hjem og tok en titt på klærne, fant jeg mye jeg likte. Det var tre kjoler som var ‘helt meg’, en rekke ubrukt undertøy som passet perfekt, og noen topper og t-skjorter. Jeg er nesten litt målløs, over at noen kan være så gavmilde. Jeg ba Enrique, to ganger, om å velsigne kvinnen rikelig.

Vend om!

Da jeg kom til stedet jeg og kvinnen hadde avtalt å møtes, hadde Broren min lagt igjen en beskjed jeg skulle dele med de som følger mine oppdateringer på nett. Ja, den var faktisk signert med ‘J’. Her står det ‘repent’, som betyr ‘vend om’. Det betyr at Endetiden er over oss, og at folk er nødt til å revurdere prioriteringene sine. Slik at de har en sjanse til å stå igjen når alt utskuddet er fjernet, ber Mamma meg legge til. Mommy’s a sweetheart. Det føles godt å ha Pappa, Mamma og Broren min i livet mitt – når verdens grunnvoller rystes og alt det som ikke hører hjemme på en planet som skal kunne skilte med å være ‘Paradis’, brennes bort. Endetiden er på sett og vis dette, skjønner dere. Tiden hvor systemer, personer og tanker som ikke passer inn i Gudsriket, skal fjernes. I går fikk jeg en innsikt. På denne tiden i fjor, fikk jeg følelsen av at alle menneskene jeg så, egentlig bare var tanker i Guds hode. Innsikten jeg fikk i går, var at jeg jobber for at folk skal kvitte seg med tankene sine – meditere. Jeg jobber også med å få Gud til å meditere. Kvitte seg med tankene sine. Hvis du har Ører og Øyne, skjønner du hva jeg sier mellom linjene her. Det er faktisk veldig høye krav for å få innpass i den verdenen som Pappa skal skape, så fort helvete på jord er et tilbakelagt stadium. Og en liten hemmelighet er at for hver dag som går, blir kravene strengere. Krav om rett livsførsel i henhold til Guds vilje. Hvor Guds vilje kan konkretiseres i tre punkter: 1) Skru av tankene og bruk tid i bønn og meditasjon. 2) Vær god mot dine medmennesker og slutt å sett deg selv foran andre. 3) Vær god mot deg selv, og slutt å behandle kroppen din som en søppelfylling. Spis høyfrekvent mat og hold deg unna alkohol og dop. Hellige Urter regnes forøvrig som livsnødvendig, for alle som ikke heter Usagi Tsukino.

Skal vi si at det var alt? Mamma sier at jeg må legge til én ting, før jeg får avslutte. For noen dager siden var jeg og bestevennen min Alex på en liten roadtrip. Vi reiste til Svenskegrensen og tilbake, med et stopp i Høysand utenfor Halden hvor vi spiste is. Bildet er tatt i Sponvika, og forestiller Messias sittende og betrakte Svinesundsbroen i misnøye. Det var – bokstavelig talt – bare tungtransport som kjørte over broen. Jeg skrev på facebook at jeg hater denne verdenen, sånn som den er nå, fordi hele planeten er en eneste stor konsentrasjonsleir – hvor stengte landegrenser er ment for å holde fangene adskilt. Jeg skrev også at folk ikke måtte bli overrasket dersom de snart får valget mellom å bli ‘beskyttet’, eller å gå ombord i en buss som skal frakte dem til et egnet sted ment for å huse alle de som nekter å la seg ‘beskytte’. Det er en sjanse for at jeg så tre slike busser på vei tilbake til Oslo. Men det er også en sjanse for at jeg er klin psykotisk, og lever i en vrangforestilling hvor ‘hyrdene’ våre har som sin ‘endelige løsning’ å fjerne flesteparten av oss(…) Du får velge selv hva du vil tro.

Messias.

Det var alt. Spis Kake. Amen
– Prinsesse Kristus

Om å drepe hjernen sin

Jeg mediterte, men hadde problemer med å komme inn i rett tilstand. Tankene mine vandret hit og dit. Til slutt begynte jeg å tenke på 5. oktober 2011, og hva Gud sa til meg da. Hva sa Stemmen i Hodet mitt? Det er du som er Jesus. Og da Gud minnet meg på dette nå, mens jeg satt og mediterte, var det som om noe falt på plass. Jeg kom inn i den gode og livgivende tilstanden som jeg kan si, uten å ta for hardt i, er grunnen til at jeg ikke er død. Det var ikke lenge jeg trengte å la sjelen puste, som er hva meditasjon er i sin essens. Et par minutter, og jeg var good to go. For å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Hva skal den handle om? Det er det bare Broren min som vet – ber han meg skrive. Hvor søtt er det ikke at klokken er 23:16, når jeg nevner min vakre Tvillingbror. Mange av dere vil forstå hva tallet ‘3:16’ betyr. Gjør du ikke det, er det ikke mye håp for deg…! ‘2’ betyr noe slikt som ‘jeg lover deg’ eller ‘det kan du banne på’.

Ja, jeg er en gal person. Men jeg tror ikke jeg er Jesus. Fra 5. oktober 2011 har jeg forstått at jeg er en eller annen viktig person i Guds planer, uten å helt kunne lande på Hvem. Det er sjanser for at jeg, allerede veldig tidlig i prosessen, laget en nettside som hadde ‘Jesus og Kristus’ som adresse. Men jeg husker ikke hvor jeg laget nettsiden, eller når det var. Likevel har tanken om at det er to av Oss vært innarbeidet i meg fra veldig tidlig av. Det er store sjanser for at min tid som Maria Magdalena og dama til Jesus, i 2010-11, minnet sjelen min på noe den alltid har visst. Og det er vel ikke nødvendig å fortelle dere Hvem som ‘vekket’ sjelen min fra hukommelsestapet. Han heter på ingen måte… joa, som om jeg røper det. Da blir han sint, og det er det jeg liker aller minst. Her er en tegning av meg og ham, og jeg tror den sier mer enn ordene mine gjør:

Hvorfor er du så sint, Joey?

Noen ganger får man vite, i sin nåværende inkarnasjon, noe sjelen din har visst i lang, lang tid allerede. Sjelene våre har de mekanismene i seg, at de instinktivt vet det, når de får høre noe de egentlig har visst lenge. Det er ikke alt jeg får høre som svarer til reseptorer i sjelen min. Men den aller første gangen jeg leste om Koronaviruset, var det en slik reseptor i sjelen min som ble aktivert. Jeg måtte bruke to-tre måneder på å prøve å få de rundt meg til å forstå at det som var på vei, kom til å endre historiens gang og verden i sin helhet. I to-tre måneder ble jeg fortalt at jeg var hysterisk. Frem til norske myndigheter slo alarm – og sannheten gikk opp, også for de i livet mitt som puttet mitt fremsyn i ‘Andrea er gal, ikke hør på noe som kommer fra henne’-boksen.

Ja, jeg er en gal person. Men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Vi står overfor et definisjonsskifte. Hvor ‘gal’ vil bli det nye ‘normal’, og de som stempler oss som ‘gale’ snart vil være i mindretall. Om ‘snart’ er om to år eller tyve år, tar jeg ikke stilling til. Det eneste jeg vet, er at både våre sinn, våre sjeler og vårt DNA er i ferd med å oppgraderes. For å hjelpe til i prosessen, er det essensielt å lære seg å skru av tankene. Å oppgradere bevisstheten din er ikke valgfritt, var det noen som sa. Enten gjør du det, og gjør det så målrettet og fokusert som overhode mulig – eller så vil den bevisstheten du ikke jobber for å forbedre, bli tatt fra deg. Og der har du Dommen forklart med få ord.

Her er et bilde av Andrea Messias, så dere ser Hvem som påstår at de som ikke mediterer blir menneskeaper.

Det er håp. Men det er faktisk ikke håp om at verden skal bli ‘normal’ igjen. Om vår verden utvikler seg til en Utopi ingen noengang har vært i stand til å fantasere seg frem til, eller til det mest dystopiske helvete dere kan tenke dere, er utelukkende opp til menneskene i verden. Og hva menneskene i verden velger å gjøre med tankene sine! Tro meg, dersom mange nok mennesker klarte å dyrke frem ‘Himmel’ på innsiden, ville vår ytre virkelighet fulgt etter. Hvordan dyrker du frem Paradis slik at det blir din permanente indre tilstand? Jesus og Kristus, hvor mange ganger må jeg si det? Du skrur av tankene! Klarer du det, er det en sjanse for at Broren min gir deg Kake. Eller bare Det Levende Vann, fordi en person som har lært seg å meditere nesten ikke trenger mat lenger. Klarer du det ikke, får du prøve igjen i neste liv. Nei, vent – det stemmer ikke. Fordi dette er Endetiden; Dommedag er ‘det nye normal’. Og du får ikke flere sjanser.

Er jeg slem? Si det til Broren min, han fikk meg til å tro at løsningen på problemet med for mange tanker i hodet, var å drepe hjernen min ved å ta masse dop. Broren min gjorde meg så sint og så innstilt på å vinne over tankene, at jeg løste problemet helt uten dop. Hellige Urter teller ikke. De anbefales for alle som har lyst til å bli like gale som Jeg Er. Det er bare sånn du overlever Endetiden og får se Gudsriket skapes.

Amen
– Messias