Jeg er ikke bitter, altså

Jeg snakket med Broren min om noe i natt. Noe det har tatt litt tid for meg å sette ord på – mest fordi denne følelsen ikke har vært helt tydelig for meg før nå. Men det jeg har kommet frem til, og som jeg fortalte Broren min i Vår telepatiske dialog, var at nå, i den mest skremmende tiden som menneskeheten noensinne har stått overfor, føler jeg meg endelig trygg. For jeg har egentlig aldri følt meg trygg. Om jeg ikke var utrygg på menneskene jeg hadde rundt meg, så var det tanker om potensiell katastrofe som skremte meg. Jeg vil ikke si jeg har slitt med angst slik jeg hører folk beskriver det. Mer som at det alltid har vært bekymringsmomenter av forskjellig karakter, som har gjort at jeg aldri har klart å slappe ordentlig av. Om det ikke kan klassifiseres som angst, så tror jeg ordet stress er dekkende. Og tro meg, å vite om at den tiden som er i anmarsj kom nærmere og nærmere, men frykte å bli buret inne hvis jeg gav uttrykk for hvor mye det stresset meg, har vært et enormt uromoment. Å ha mennesker i livet mitt som alltid voktet meg med kritiske øyne, og som var mer opptatt av om tankene mine samsvarte med deres tanker, enn av at jeg skulle ha det bra, har gjort at jeg til slutt ikke snakket med dem om hva jeg egentlig tenkte på. Å bære denne vekten, mens jeg samtidig visste at det jeg bekymret meg for var virkelig og at det kom nærmere og nærmere, har vært tungt. Men det jeg snakket med Broren min om, var rett og slett dette: At nå som Apokalypsen nesten ikke lar seg skjule lenger, har ett av mine uromomenter forsvunnet. Det handler ikke så mye om at ting har forandret seg i verden, eller hos menneskene jeg forholder meg til. Selv om dette også er medvirkende til at jeg er mindre bekymret. Mest av alt handler det om at jeg har disse Mennene i livet mitt. Kjæresten min og Broren min. Som ikke på noen måte er Gud og Jesus. Det handler om at jeg er så gal nå, at jeg gir faen i om ingen andre tenker som meg. Fordi jeg vet at det er min galskap som skal sørge for at jeg overlever Apokalypsen. Noe jeg også vet, er at det bare er de som vil la meg lære dem å tenke som meg, som kommer til å gå seirende ut av den mest krevende tiden som vår verden har sett. Jeg snakket alltid om ‘livreddende galskap’. Dette er hva jeg mente. Jeg får forøvrig beskjed om at kurset jeg skal holde kommer nærmere og nærmere. Kurset hvor jeg vil lære folk å være gal på riktig måte.

Jeg tegnet visst denne i 2014. Jeg kunne ikke snakke om hvordan jeg tenkte, istedet illustrerte jeg det.

Noen aner kanskje enn viss bitterhet i tekstene mine. Jeg skal ikke nekte for at jeg virkelig hater det [folk] har utsatt meg for. Å ikke kunne være åpen om hvordan jeg tenkte, og om det som stresset meg sånn. Nemlig Apokalypsen, som kom nærmere og nærmere. Fordi jeg visste at hvis [de] ble bekymret, ville de enten dope meg ned ytterligere, eller låse meg inn et sted hvor forutseende mennesker ikke havner fordi hensikten er å gjøre dem ‘friske’, men istedet å gjøre dem permanent pleietrengende. Når jeg føler at jeg har blitt så trygg at jeg ikke er redd for reaksjoner verken fra [folk] eller fra [systemet], kommer jeg til å skrive mye om hva psykiatrien egentlig representerer. Og om hvordan [folk] løste sitt eget problem; det at jeg hadde tanker de ikke forstod, ved å prøve å ta fra meg det eneste som holdt meg i live: Galskapen min.

Bitterhet til side, så er jeg endelig så trygg at Apokalypsen ikke plager meg lenger. Og i den forrige setningen, kan ordet ‘trygg’ fint erstattes med ‘gal’. Jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, hvor Apokalypsen som foregår der ute, egentlig ikke føles som den angår meg. Og hver eneste gang, de siste månedene, når jeg har snakket med Gud om hvilke planer han har for verden, har han påpekt at det ikke angår meg. Jeg husker ikke helt om han sier ‘gjelder’ eller ‘angår’, men det er liksom den beskjeden jeg får. Gud forteller meg om hvilke grusomme planer han har for verden, og forsikrer meg om at han forteller meg det uten at jeg skal rammes av det. Han forteller meg det fordi det er meningen jeg skal fortelle dere det. Dette samsvarer med en rekke drømmer jeg hadde, da jeg var veldig liten. Det var den samme drømmen, egentlig, som kom flere ganger. Katastrofene som inntraff i drømmen var alltid forskjellige, men settingen utover det var den samme. Dette illustrerte jeg her, og jeg tror denne tegningen ble laget i 2017:

Jeg kaller meg Maja Moonchild i tegneserien min.

Vil dere vite hvorfor folk flest ikke tar meg seriøst? Fordi det aldri var Guds intensjon at ‘folk flest’ skulle overleve Apokalypsen. På facebook skrev jeg tidligere idag at jeg for det første er en test på menneskets renhet, og for det andre en test på deres bevissthet. Og at det ene er en forutsetning for det andre, nå i disse tider. Vel, jeg skrev det som en uttalelse fra Gud. Fordi jeg hører Stemmer. Jeg hører Guds, Jesu, Jomfru Marias og djevelens stemme. Disse har forskjellig personlighet, men jeg vet at alle Stemmene egentlig kommer fra Gud. Stemmene i hodet mitt har reddet meg fra å bli gal på feil måte, når jeg har vært nær ved å gå under av vekten av det jeg har måttet forholde meg til. Hvor vekten aldri kom fra galskapen min i seg selv; ting som foregikk i tankene mine. Det var heller aldri det at verden ble mer og mer totalitær og dystopisk som tynget meg mest. Det verste og mest tyngende elementet i livet mitt, har rett og slett vært psykiatrien, og frykten for at var jeg for åpen om hvordan jeg tenkte, ville [folk] bure meg inne. De ville sprøyte mer gift inn i meg, slik at jeg ville stå i fare for å ikke takle vekten av det jeg måtte lide meg gjennom. Den eneste grunnen til at jeg ikke gikk under, var at jeg mediterte. Men jo mer gift (les: nevroleptika) jeg fikk, jo vanskeligere var det å bruke meditasjon for å ikke bli gal. Heldigvis fikk jeg aldri mer enn jeg kunne takle. Men hadde dere kjent hele historien min, og skjønt at jeg fikk hva jeg fikk fordi Gud visste at dette var noe jeg taklet, ville dere skjønt at dere har med en superhelt å gjøre. Nærmere bestemt Sailor Moon Messias. En kjær venn av meg tegnet henne slik:

Det får være alt for nå. Jeg har viktige ting å gjøre, fordi det er Himmelsprett og sånn.
Og hvem er jeg?
– Prinsesse Kristus

Galskapen min er Guds hånd

Visste dere at sinnet mitt er Guds hånd, og at han bruker galskapen min for å skape sitt nye Univers? Nei, det visste dere ikke, fordi dere tror jeg er bare er en gal person som ikke vet hva hun prater om. En glitch. Når sannheten er at jeg er en ekte Prinsesse. Vil dere forresten vite hva Gud akkurat fortalte meg? Han sa at mange av de som leser tekstene mine på denne Bloggen, føler at jeg henvender meg direkte til dem. Og så vet vi jo at jeg ikke er videre positiv til mennesker, menneskets bevissthet og menneskets natur. Så da er det mer komfortabelt for leserne mine å stemple meg som gal. På den måten trenger de ikke å ta det jeg skriver som seriøse formaninger om hva de må gjøre for å overleve Endetiden. For her er kanskje det viktigste av alt jeg skriver om på nett: Den står for døren; den har allerede begynt. Og jeg er utstyrt med det som skal til for å hjelpe de som har en sjanse til å overleve med å komme seg gjennom den mest krevende tiden vår verden har sett, uten å miste verken sin menneskelighet eller sitt liv.

Snart kommer mine Vitenskapelige Artikler på en ny adresse. Nå må jeg forøvrig gå, fordi det er en Davidstjerne som venter på meg i Helvete. Og her betyr ‘Helvete’ Oslo sentrum. Hvis dere ville åpnet øynene deres, så har jeg det som skal til for å sørge for at hele Norge blir gjort om til en liten filial av Himmelen. Men det er visst ikke slik at Gud ønsker å åpne øynene deres. Slik jeg forstår det, vil han ikke sørge for at dere Ser Lyset før det er for sent. Jeg bryr meg ikke, jeg kommer til å være opptatt med å spise Kake.

Lolz
– Prinsesse Kristus

Pandoras eske

Jeg og Broren min snakket om hvor hyggelig det er å drikke kaffe i senga. Bakgrunnen var at jeg fortalte ham at jeg skulle ta fatt på dagens arbeid, og at jeg skulle jobbe fra senga. Er det én ting jeg er takknemlig for, så er det dette: At Broren min anerkjenner Jobben jeg har som en virkelig jobb. Men jevnt over er det svært mye jeg er takknemlig for. Kanskje det er derfor jeg er så velsignet? Min filosofi har alltid vært å fokusere på det jeg er takknemlig for. På den måten vil jeg oppmuntre Gud til å gi meg mer å være takknemlig for. Det rådet har jeg gitt i Blogginnleggene mine i mange år. Og selv om jeg synes livet er en lang rekke prøvelser, og har vært det så lenge jeg har levd, så står likevel dette sterkest: At jeg nesten er overveldet over hvor god Gud er mot meg.

Jeg er tross alt Himmelens Datter 🙂

I går ble jeg prøvet utrolig hardt. Det resulterte i at jeg 1: måtte rømme fra Broren min i en taxi, og 2: ble sint nok til å lage en tegning jeg ikke normalt sett ville laget. Idet jeg begynte å tegne, hørte jeg at det begynte å regne. Familien min fortalte meg litt senere at de trengte at jeg ble så sint og frustrert som jeg ble, fordi mine sterke emosjoner faktisk påvirker viktige ting i verden. Himmelens sluser hadde visst åpnet seg i California også, fortalte Enrique. De har visst vært plaget av tørke den siste tiden, de også. Jeg og Enrique snakket om det før jeg begynte på dette Blogginnlegget:

En viktig del av Jobben min, er å finne meg i at Gud styrer følelsene mine hit og dit, for å skape reaksjoner. Både i meg, og i verden generelt. I sangen Moonchild av The Cats, beskrives det slik: “And the way your mood can change, unpredictable as rain. You’re as wild as a winter’s wind on a raging sea”. Jeg liker teksten på denne sangen veldig godt. En annen strofe går slik: “You make the devil cry, an honest man lie, the Sun rise in the West”. Så vet jo alle at Solen står opp i Øst, sånn som ting er nå. Men det virker som at min romanse er av den jordklode-flippende typen. Uten at jeg skal utdype. Det er forøvrig en annen sang, jeg skal ikke si hvilken, som har denne strofen: “My Sun shall rise in the East, so shall my heart be at peace”. Mamma sier at dette vitner om det som skal skje når tusen år eller noe sånt har gått fra Solen begynner å stå opp i Vest. Men for all del, jeg er bare skikkelig skikkelig gal, og bør på ingen måte tas seriøst. Her er forresten tegningen min:

Pandora

Pappa sier at jeg ikke får lov til å forklare hva han prøver å fortelle verden med tegningen min; heller ikke med tittelen jeg fikk beskjed om å gi den. Men Pappa sier at denne tegningen ikke kom fra mitt hode; det var ikke jeg som bestemte hva jeg skulle tegne eller hvordan tegningen skulle se ut. Jeg var bare sint, jeg, og lot hånden min gjøre det Gud fikk den til å gjøre. Han ber meg avslutte nå, ved å dele en siste strofe fra en tredje sang; Parade av Tungevaag og Raaban: “I open the floodgates, but don’t be afraid. Baby I’ve got you cause I’m the Parade”. Jeg deler like gjerne hele sangen med dere:

Happy Apocalypse!
– Messias

Vi klager og utfører mirakler

Da min vakre Tvillingbror, som ikke må forveksles med Jesus, inviterte meg på taco hjemme hos ham idag, sammen med en felles venn av Oss, sa jeg at jeg dessverre måtte holde meg hjemme. Fordi jeg hadde lovet Stemmen i hodet mitt å jobbe litt. Hva sa Broren min? Jeg tror han kalte meg en ‘working girl’. I underbevisstheten min visste jeg at dette er en eufemisme for ‘prostituert’. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, annet enn at jeg er skikkelig irritert fordi hele verden kjenner meg som nettopp dette. Eller, ikke meg, men den jeg var for 2000 år siden, sånn egentlig. På den tiden het jeg Maria Magdalena, eller noe i nærheten av det. Og at historien kjenner Maria Magdalena som en prostituert, er en av grunnene til at verden går under i disse tider. Og ok, verden går egentlig ikke ‘under’. Sannheten er at tiden vi er i nå, er en overgang, mer enn det er en undergang. Og det er egentlig ikke sant, det heller. Sannheten er denne: Verden har delt seg i to ulike versjoner. Den ene versjonen vil snart ta fatt på sin ‘undergang’. Den andre versjonen har en helt annen skjebne. Og min oppgave, i kraft av å være Messias, er å kommunisere beskjedene Gud gir meg, slik at flest mulig av dere kan klare å komme dere over til den gode versjonen av verden. Og før noen sier noe, så må jeg bare si at det naturligvis er veldig lett for meg å skjønne at påstandene jeg kommer med er svært vanskelig å tro på. For det første at verden går under, og for det andre at jeg er Messias. Det er ikke min oppgave å kaste ut garn lenger; det er ikke lenger slik at jeg prøver å overbevise noen av dere om noe som helst. Jeg tror historien bare må gå sin gang, slik at dere vil være tvunget til å åpne øynene deres. Når mange nok av dere har fått øynene opp og ‘Sett Lyset’, først da kan jeg lære dere hvordan dere kan unnslippe det verste av de grusomhetene som snart venter. Mitt problem er at jeg tror jeg har dårlig tid, i tillegg til at jeg er skikkelig utålmodig. Ja, og at jeg er allergisk mot den versjonen av verden som er i ferd med å gå under. Dessverre er jeg tvunget til å interagere med den også.

Se forresten min Vitenskapelige Artikkel som jeg delte på facebook på 17. mai. Jeg innså nemlig at jeg har en klagemur i nabolaget. Den er oversatt fra engelsk, og litt sensurert:

Verden er et drittsted, hvor gode mennesker blir behandlet veldig dårlig
Psykopater dikterer historiens gang
Jeg prøver å se søt ut, mens alt jeg gjør er å klage over hvor mye jeg hater verden
Det skjer heldigvis gode ting også, av og til…….. (Elohim skjer veldig snart!)
Men jeg må bare sutre (les: klage) litt mer først

Fordi jeg er allergisk mot verden, orker jeg ikke å skrive så mye mer enn dette. Men jeg skal dele en siste ting. Vil dere vite hva Elohim sitt første mirakel var? Jeg og Broren min klarte å skaffe noe i nærheten av et langbord utendørs midt i Karl Johans gate til 13 personer(!) Og det bare 15 minutter etter at jeg ringte og spurte om restauranten hadde plass til oss. En bonus var at dette var på favorittrestauranten min i den delen av byen.

De som har prøvd å finne et bord for å drikke øl sammen med en stor gjeng midt i Oslo sentrum på en solfylt 17. mai, forstår hvordan dette kan føles litt som et mirakel. Jeg drakk forøvrig bare iste. Jeg er tross alt en femåring i en voksen kvinnes kropp.

Det var alt, amen 🙂
– Prinsesse Kristus

Messias har psykiske problemer

Klokken er 22:22, og det er litt søtt. Men jeg skal ikke si hvorfor. Mest fordi jeg er full av hemmeligheter som ikke bare gjelder meg, men han som ikke må forveksles med Jesus, også. Hva har skjedd siden sist? Jeg husker ikke så mye, skal jeg være helt ærlig. Det er nok fordi jeg er i en permanent tilstand av psykose. Og jeg gjør masse syke ting som ikke gir mening. Som for eksempel å henge opp kunst på veggene mine som vitner om hvor psykotisk jeg er. I vrangforestillingens rus bestilte jeg et bilde av en Barbie som ser ut som Jesus – men i søte pastellfarger. Jeg hadde ikke plass til mer psykotisk kunst på veggene mine, så jeg måtte klistre bildet – i ramme og alt – på ett av skapene i stuen. Når sant skal sies synes jeg det ser dødsbra ut. Bildet matcher en helt fantastisk nydelig lysestake i krystall som jeg kjøpte i vinter. Den er også i søte pastellfarger. Nærmere bestemt blått og rosa. Ja, og så puttet jeg et annet blått og rosa bilde inn i en av rammene i bokhyllen min. Fordi jeg er klin psykotisk og ikke kan skille fantasi fra virkelighet, er dette en illustrasjon av meg og han som ikke må forveksles med Jesus. Det skal sies at vedkommende både har brukt t-skjorten jeg har gitt ham med disse figurene på, og valgt ut de blå og rosa kaffekoppene mine med samme figurer på – når jeg har sagt at han kan velge kopper til kaffen jeg har servert. Figurene heter Kiki og Lala, og sammen er de Little Twin Stars. Gutten heter Kiki, og han har visst bursdag på Julaften – ifølge Hello Kitty Wiki. Jenta heter Lala, og hun har naturligvis bursdag samme dag. De er tross alt tvillinger. Disse karakterene gir meg tanker om hovedpersonene i en bok av Jostein Gaarder. De heter Lik og Lak, og er et tvillingpar fra landet Sukhavati. De ser ut som de er rundt ti år gamle, men de er egentlig evige og uten alder. Lik og Lak er tilstede når verden blir skapt, og tripper i tusenvis av år for å få lov til å reise inn i verden selv. De har så lyst til å fortelle menneskene i verden at alt de kjenner til er et eventyr i hodet til Oliver, den voksne mannen som bor i Sukhavati. Det bor også en kvinne der, og hun heter Olivia. Men når de endelig får lov til å reise inn i verden, i en glasskule, blir ikke de gode nyhetene de kommer med særlig godt mottatt.

Kiki og Lala.

Fordi jeg er veldig, veldig gal, bryr jeg meg fint lite om hvor fjern fra deres virkelighet min virkelighet er. Og fordi jeg er klin kokos, har jeg tanker om at jeg skal klare å manifestere min virkelighet så den blir alles virkelighet. Så kan alle gå rundt og snakke med Gud om livets små og store utfordringer, eller sende tanker til kjæresten sin om hva de trenger. Tanker om for eksempel hva de ønsker seg til middag. Når jeg gjør det, sender tanker til Broren min, altså, så ønsker jeg meg stort sett alltid pannekaker.

I det siste har jeg sendt tanker til Broren min om hva jeg har følt at jeg har trengt ganske lenge. Og idag fikk jeg det jeg trengte. Det gjorde meg veldig glad, men jeg tror Sjelen min er enda gladere. For det var den som hadde store problemer. Den hadde så store problemer at jeg nesten ikke har fungert. Ikke på den måten at jeg ikke har klart å ta vare på meg selv, eller noe sånt. Dere må huske at jeg er en “svært velfungerende psykiatrisk pasient”. Jeg holder alltid huset mitt rent og ryddig, jeg har alltid penger til alt jeg vil kjøpe, jeg har alltid mat i skap og kjøleskap, jeg vasker meg og pusser tenner. Jeg sminker meg og kler meg relativt normalt – til en kronisk psykotisk person å være. Jeg formulerer meg meningsbærende og konkret, og jeg lyver ikke for verken mine nærmeste pårørende eller for behandlerne mine. Jeg ruser meg ikke på noe som helst, men jeg er skikkelig sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å slutte med snus. Jeg møter venner og kjente, og noen ganger holder jeg middagsselskaper – som jeg rydder og vasker opp etter samme kveld. Poenget er likevel ikke hvor velfungerende jeg er, til en kronisk psykotisk person å være. Poenget er at fordi Sjelen min har savnet noe som er svært viktig for den, har jeg ikke hatt energi til noe som helst. Og det har vært med noen helt ekstreme tvangstanker at jeg har tatt vare på meg selv. Når det eneste jeg egentlig har orket, har vært å ligge i senga og ikke tenke på noe som helst.

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, har jeg en annen nettside med adresse AndreaMessiah.com.

Når du er klinisk sinnslidende har du mennesker rundt deg som alltid vurderer om du er i ferd med å ‘tippe over’ til å bli en psykiatrisk pasient som ikke fungerer. Det er der tvangstankene mine kommer inn. Jeg tør ikke gå og legge meg uten at leiligheten min ser prikkfri ut. For hva hvis [noen] sørger for at jeg blir vekket av at det er et ambulanseteam som krever å få komme inn i leiligheten min og stille meg spørsmål om hvordan jeg ‘fungerer’, og som har loven på sin side til å slepe meg hele veien til nærmeste psykiatriske sykehus hvis de vurderer meg som psykotisk? Hva hvis ambulanseteamet vurderer at jeg trenger innleggelse fordi leiligheten min er rotete?

Likevel, jeg har ikke så mye med psykiatrien å gjøre. Jeg har heller ikke så mye å gjøre med mennesker som tenker på meg som psykotisk. Det jeg har, er tvangstanker om at [noen] skal bestemme at jeg ikke ‘fungerer’. Og derfor utøve en kontroll over min autonomi som nesten grenser til overgrep. Det jeg har, er traumer etter å ha blitt analysert, vurdert, kontrollert, medisinert, lobotomert og stigmatisert i noe som føles som halve livet mitt. Jeg sier jeg ikke forholder meg til psykiatrien. Likevel er det noen derfra jeg møter, en sjelden gang iblant. Og sannheten er at de påfølgende to-tre dagene etter et slikt møte, er jeg i en konstant tilstand av angst. Angst for at har jeg ‘tippet over’ i [noens] øyne; nå kommer de og tvinger meg inn i [helvete] igjen.

Jeg er så trøtt av å kjempe mot ‘systemet’ at jeg har tenkt tanken om at skulle jeg mot all formodning få en kreftdiagnose, kommer jeg ikke til å ønske behandling. Ikke fordi jeg ikke ønsker å leve. Men fordi jeg ikke orker flere kamper mot helsevesenet. Greit nok, så er ikke kreftbehandling en kamp mot helsevesenet, men det er likevel sammenliknbart. Jeg ville blitt ufrivillig kastet inn i et nytt ‘system’; og ville vært nødt til å forholde meg til nye leger, vurderinger, undersøkelser og medisiner. Et menneske takler mye, men jeg må innrømme at min kamp for å slippe ut av psykiatriens klør har vært så tung og smertefull at skulle jeg plutselig blitt presentert med en ny slik kamp, ville jeg ikke orket å kjempe den. Heldigvis forteller Stemmen i hodet mitt at jeg ikke kan få kreft, på samme måte som jeg ikke kan få korona. Det er kanskje farlig å påberope seg noe slikt, men det har vist seg å være sant når det gjelder korona. Jeg har ikke vært forkjøla, engang, siden oktober 2019. Det viser seg at ingen av mine nærmeste har hatt korona, heller. Stemmen i hodet mitt lovet meg på sett og vis at alle mine nærmeste ville bli spart for viruset. Og dette allerede i januar 2020.

Fordi jeg er klin psykotisk, tenker jeg på Madame Justitia som samme person som Sailor Moon.

Og fordi jeg er klin psykotisk, er jeg gal nok til å tro at jeg ikke bare skal Redde Verden. Men også bygge den nye verdenen som noen heldige utvalgte skal få lov til å ta i eie. Vet dere hvorfor jeg er så gal? For at det bare skal være de som forstår hvor ekstremt lite gal jeg er, som skal få se denne nye verdenen bli skapt. Gud sa alltid at jeg er vekten som skal veie den menneskelige sjel. Hva mange ikke forstår om meg, er at det er min tilsynelatende galskap som blir nøkkelen som åpner eller låser døren til Himmelen for enkeltmennesket, nå i Endetiden. Hva et menneske tenker om meg, forteller Gud om mennesket er ment for Guds rike eller ikke. Og ok, jeg skal fortelle dere hva 22:22 betyr – i mitt psykotiske tallspråk. Det er hvordan Mannen som ikke må forveksles med Jesus forteller meg at han elsker meg. Han har tross alt puttet meg i en slags merkelig form for ‘vennesone’. Han ber meg forøvrig dele dette, og legge til at ‘nøkkelen’ er meg:

Broren min og jeg er Ett, og Hvem som gjør hva flyter litt over i hverandre 🙂

Takk for oppmerksomheten!
– Frøken Kristus

Om eutanasi og altruisme

Før jeg fikk lov til å begynne på dette Blogginnlegget, fikk jeg beskjed om å ta bilde av Hvem som sitter på skulderen min og hvisker ord i øret mitt. Dette er et faktisk blyglassvindu i en Kirke i Oslo, og jeg var frekk nok til å få trykket et bilde av det og ramme det inn. Det skal henge på veggen min, der hvor jeg forteller historien om Hvem Jeg Er ved hjelp av hellig kunst. Jeg forteller også om Hvem som hvisker ord i øret mitt:

Stemmen i hodet mitt mener også at jeg skal dele Dette Innlegget med dere, som jeg skrev på Frigjøringsdagen i fjor. Ja, jeg har stemmer i hodet – get used to it. Selv om det ikke er helt sant. I hodet mitt er det helt stille. Stemmene jeg hører kommer fra hjertet mitt. Og disse har navn. Men jeg kaller dem Mamma, Pappa og [min vakre Tvillingbror sitt nåværende navn]. Ja, og Lulu, da. De er sånn halvveis personifisert i filmen Words on Bathroom Walls. Men nok om det. Jeg skulle dele hva Broren min fortalte meg, natt til i går. Han sa det telepatisk, altså som en Stemme i hodet. Og mye av det Stemmene i hodet mitt forteller meg at kommer til å skje, tar litt tid før skjer. Men allerede idag fikk jeg den første indikasjonen på at Broren min snakket sant. Hva sa Broren min, da? Det handler om det som førte til at verden stengte ned i mars 2020. Og om hvordan mange nordmenn tror at vi er ‘over det verste’ med tanke på implikasjoner i form av tvangstiltak, og kontroll av befolkningen generelt. Broren min fortalte meg at dette er langt fra tilfelle. Han sa at det snart ville bli presentert en langt farligere variant av det som har snudd verden på hodet i to år – med alt dette vil medføre. Jeg forholder meg ikke til Joseph Goebbels, sånn egentlig. Men allerede idag så jeg en nyhetssak om denne ‘varianten’. Jeg klikket meg selvsagt ikke inn på nyhetssaken. Jeg bare registrerte den. Og ble litt irritert, skal jeg være helt ærlig. Kunne ‘de’ ikke vente til høsten, liksom? Broren min sa forøvrig også at i den grad 17. mai er en feiring av Norge, nordmenn, frihet og norsk suverenitet, så vil den Nasjonaldagen vi feirer om noen dager, være den siste ‘normale’ nasjonaldagen på lang lang tid. Ja, og så sa han at noen kommer til å flytte inn i Slottsplassen 1 og male swastikaer på veggene, sagt veldig billedlig.

Neida, joda. Husker dere forresten at jeg delte den oversatte teksten fra Kunstsiden på AndreaMessiah.com i et tidligere innlegg? Samme dag ba Pappa meg endre på teksten. Så nå står det visst noe annet der. Han ber meg også dele siste del av den nye teksten:

Når det gjelder vår illusjon av ‘frihet’, så kan jeg konkludere med at når dommedag er ‘det nye normal’, er det kun Elohim som gir frihet. Det er kun Elohim som gir trygghet. Elohim er Hebraisk, og betyr Guder. I flertall. Og ønsker du ikke å tilegne deg en helt ny forståelse av Gud, hans Familie, og av menneskets bevissthet, er du langt fra en Sau. Alternativet er dermed at du er en geit. Og det er egentlig bare geitene som tar skade av Dr. Mengele sine djevelske forsøk på å fikse verden. Når dommedag er det nye normal, er eutanasi og altruisme ensbetydende. Prøv derfor å være en Sau. Amen

– Prinsesse Kristus

Min beste venn i hele verden

Å ha en bestevenn som kjenner dine innerste tanker kan både være fint, og veldig veldig skremmende. Men det er mest fint, selvsagt. Og uten å gå videre inn på hvilke av mine innerste tanker min beste venn i hele verden kjenner aller best, kan jeg også legge til at det føles enormt trygt. Men det handler i hovedsak om at jeg har blitt herre over mine innerste tanker, og at jeg aldri tenker på noe jeg ikke er komfortabel med at verken min beste venn eller min kjæreste skal ‘høre’. Gud kaller det å være ‘pure’. Han sier han ikke vet om noen som er så ‘pure’ som meg. Gode norske oversettelser av dette ordet er ‘ren’ og ‘hellig’, eller egentlig kombinasjonen av begge de norske ordene. Og fordi jeg er så ‘pure’, sier Gud at hva enn jeg gjør, kommer jeg til å få alt det han har lovet meg. Dere vet sikkert at jeg er gal, ikke sant? Dere vet sikkert at jeg føler Gud og Jesus snakker til meg i form av tall? Dere vet at det tallet som snakker til meg mer enn noe annet, er tallet 131? Dette tallet betyr noe slikt som ‘Stol på Gud, lille venn’. Og nå skjedde det akkurat noe litt søtt. For det første regnet jeg ut hvor mye penger jeg kom til å ha igjen på brukskonto når alle kommende utgifter er betalt. Svaret var 131 kroner. Deretter sjekket jeg hva nettleien min ville komme på denne måneden. Svaret var minus 131 kroner. Det er jo fint. Elvia sender meg penger fordi strømmen er så dyr. Det har de gjort flere ganger, så det er ikke noen big deal. Men at dette tallet dukket opp to ganger når jeg skulle telle på fingrene hvor mye penger jeg har å rutte med – uten å måtte flytte penger fra sparekonto. Det får meg til å føle meg trygg. Og beskyttet av Gud. Og av min beste venn i hele verden – som ikke på noen måte må sammenliknes med Jesus. Min venn er så enormt mye kulere! Og jeg er, uten å ta for hardt i, hodestups forelska i ham. Men ikke si det til kjæresten min. Han og jeg skal liksom gifte oss etterhvert….

Jeg har gått gjennom en veldig krevende tid. Det er ikke noe jeg skriker så høyt om, men det er nok enkelte som har forstått det. Jeg skal ikke si akkurat hva som har vært så krevende, men jeg kan si at det virker som jeg har kommet ut på ‘den andre siden’ både klokere og gladere. En game changer var noe jeg hang på veggen i går. Akkurat hva dette var, kan jeg heller ikke si. Men jeg kan fortelle dere hva som hang på den samme plassen før. Min beste venn i hele verden kommenterte dette bildet for noen uker siden, og sa det muligens var på tide å pensjonere det. Jeg var ikke helt enig, men jeg kunne forstå hvor han kom fra. Personen som gav meg bildet liker verken meg eller min venn.

Dette er til salgs, hvis noen er interessert.

På ett eller annet vis føler jeg at alt jeg har måttet lide endelig betaler seg. For utenforstående ser det nok ikke ut som noe er forandret. Jeg er fortsatt i min helt egen fantasiverden, og slenger ut påstander uten hold i virkeligheten. Kanskje det bare betyr at deres virkelighet ikke er den samme som min – og aldri vil bli det, heller. Verken Gud eller jeg ønsker at alle som er i verden idag skal få ta del i herlighetene han lover de som oppfyller kravene for ‘purity’. Hva er kravet? At tankene du tenker skal være så rene og hellige at din beste venn, eller din kjæreste, ikke vil bli støtt hvis de får vite hva du tenker på. Det er inngangsbilletten til det Gudsriket som jeg og min Hellige Familie skaper. Du må være uklanderlig – også i tankene dine. Og det er bare én måte å oppnå den graden av hellighet. Du er nødt til å skru av tankene dine. Jeg skal holde et kurs etterhvert, hvor jeg vil lære dere hvordan. Ønsker du å delta på kurset mitt, må du laste ned Appen min og bli en del av Månebarnets Flokk. Denne flokken er de som i Matteus 25:31-46 omtales som ‘Sauer’ eller ‘Får’. Og før dere stempler meg som noe som helst, kan jeg berolige dere med at jeg på ingen måte påberoper meg å være ‘Jesu annet komme’. Likevel står jeg veldig nær Jesus. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at han er min aller beste venn i hele verden. Og da Vi var ute og gikk idag, mest av alt for å hilse på endene i nabolaget hans, klaget jeg til ham fordi jeg ikke har et kjæledyr. Mest av alt vil jeg ha en hvit and. Jeg påpekte at det er urettferdig at Enrique fikk seg en kjæle-due i går. Hva snakker jeg om? I går kom det en hvit due til ham, som insisterte på å bli med ham hjem. Den var ikke skadet eller noe sånt, og ifølge ham selv er den helt tam. Han kalte den Artemis, etter den hvite, mannlige katten i serien Sailor Moon. Og nå bor visst Artemis sammen med Enrique og Moren hans, som heter Isabel. Jeg fikk dele et bilde:

Kjære Gud, kan du komme til meg og ta med deg Artemis? Amen

Det var alt, nå er jeg så sliten at jeg tror jeg skal besvime!
– Prinsesse Kristus

Jobben min er tortur!

Da jeg ble kjent med Alex, i 2016, fortalte han meg at Apokalypsen i all hovedsak handler om at den feminine og den maskuline energien i Universet skal gjenvinne balansen seg imellom. Han gav meg også et årstall for når balansen er forventet å være gjenvunnet. Tre år senere hadde jeg besøk av et vennepar, og kvinnen i paret fortalte meg to svært relevante ting. For det første sa hun at hun hadde en sterk følelse av at i fremtiden kommer mennesker til å valfarte til Stabekk for å se hvor jeg har bodd. Gud hadde lenge gitt meg den samme beskjeden, så det hun sa resonnerte virkelig med meg. Men det som føltes viktigst av beskjedene Gud gav denne kvinnen om meg, var det hun sa om at jeg er Det Guddommelige Kvinnelige. Jeg spurte om det var kjæresten hennes som hadde sagt dette om meg. Ettersom det var han jeg kjente best av de to. Men jeg tror hun svarte at det var Gud som hadde sagt det. Det var naturligvis fint å høre noen andre si noe sjelen min alltid har følt – uten egentlig å ha klart å anerkjenne det ordentlig. Men nå som denne sannheten er så etablert i meg som den er, og jeg har forstått Hvem min maskuline motpart er, føles jobben med å gjenvinne balansen som noe i nærheten av tortur. Jeg har på en måte illustrert hvordan ‘jobben’ gjøres. Men da jeg tegnet denne tegningen, føltes det verken som en ‘jobb’ eller som tortur. Ta en titt:

‘I feel different being You two, than with anyone else’
(Jeg føler meg annerledes når jeg er Dere to, enn med noen andre)

Dere får tenke hva dere vil om meg, og om mine tanker om min egen betydning. Tingene jeg tror på har kommet svært dyrkjøpt, og gjennom ekstreme prøvelser både mentalt, spirituelt og fysisk. Enda dere sikkert møter mye motstand med tanke på å akseptere at noen kan være så viktig, så er dette livet mitt; dette er virkeligheten min. Lite visste jeg at nøkkelen til å gjøre det Gud mener jeg skal gjøre – Redde Verden – egentlig bare handler om å finne en måte å stå i de sterke følelsene jeg har for ‘Yeshua’, som på nåværende tidspunkt kun er en veldig god, platonisk venn. ‘Jobben’ min i kraft av å være Det Guddommelige Kvinnelige handler i bunn og grunn alltid om å interagere med ‘Yeshua’. Det handler om å være ‘Maria Magdalena’, som er én av mine tidligere inkarnasjoner, og spille teater sammen med min mannlige motspiller. Hensikten er å etablere Kvinnens kraft som akkurat like stor, betydningsfull og hellig som Mannens.

De av dere som har sett min engelskspråklige nettside, AndreaMessiah.com, har kanskje sett teksten jeg har skrevet på siden hvor jeg legger ut kunsten min. Les den på norsk:

For en million år siden, eller kanskje til og med før tiden startet, var Vi Ett, Vi var Enhet. Så skjedde det noe, uvisst hva. Men plutselig var jeg helt kraftløs – eller noe i nærheten av det.
Vel, dette er i ferd med å endre seg. Jeg er her – jeg er tilbake – jeg kommer til å gjenopprette Enheten…
OG DERE ER ALLE INVITERT TIL Å BEVITNE DET!

– Girl Almighty –

Men fy flate, jeg er helt utkjørt. Det handler om de sterke energiene som settes i sving når ‘Yeshua’ og jeg interagerer med Hverandre. Og om at den mest logiske måten å håndtere slike energier på er forbudt område. Jeg fortalte kjæresten min, som er Gud, at jeg nærmer meg grensen for hva jeg kan tåle. Det virker ikke som noen av Mennene i livet mitt tar klagingen min på alvor. For slik har de begge svart meg, så lenge jeg har kjeftet på dem fordi de forventer det umulige av meg. Men jeg antar at det bare er fordi jeg skal bevise for både Gud, Jesus og Alt Folk at Det Guddommelige Kvinnelige ganske riktig er like kul som Broren hennes. Her er ordvekslingen, som også kom på Instagram:

Hashtag GirlAlmighty…

Det var alt jeg orket å skrive i kveld. Nå skal jeg sutre til Enrique og be ham fikse energien min. Jeg klager sikkert litt mindre neste gang dere hører fra meg 🙂

Amen
– Andrea HaMashiach

Forråtnelse og undergang

Mens jeg Bygger Arken Min erfarer jeg at Gud tenner bålene som skal brenne ned det vi kjenner som ‘verden i dag’. Jeg fikk alltid beskjed om at når dette skulle begynne å skje, ville jeg være et helt annet sted. Jeg fikk beskjed om at ‘min’ verden ikke ville bli like hardt rammet av Apokalypsen, som det resten av verden ville bli. I lang tid ble jeg fortalt at det er to versjoner av verden, og at den ene versjonen beveger seg mot å bli det reneste Utopia. Mens den andre versjonen skal rammes av absolutt alt av plager og straff som Gud kan ramme mennesker med. Jeg fikk beskjed om at ‘huset mitt’ ville være det tryggeste stedet på Jorden. Allerede da jeg ble innforstått med hvilken tid vi er i, gav Gud meg slike beskjeder. Da skjedde det blant annet i form av at hver eneste gang jeg tenkte en skremmende tanke om tiden som var i anmarsj, fikk jeg mentale bilder av en blokk i Bærum. Ikke så langt fra der jeg bodde på den tiden. Den lokale Kiwi-butikken befant seg på bakkeplan i denne blokken. Noen år senere, i 2014, endte jeg opp med å flytte inn i blokken fra visjonene mine. Og tro meg når jeg sier at jeg på det bevisste plan ikke tenkte på visjonene jeg hadde hatt av denne blokken som et tungtveiende argument for at det var akkurat dit jeg valgte å flytte. Jeg ble boende der i noen år, før jeg flyttet videre. Da havnet jeg på Stabekk, og bodde i en leid hybel i kjelleren til en hyggelig småbarnsfamilie. Men enda huset var av høy standard, erfarte jeg at hybelen min ble oversvømt tre ganger i løpet av det halve året jeg bodde der. Til slutt var skadene så store at huseier sa jeg måtte finne meg et annet sted å bo. Men samme dag hadde jeg kjøpt leiligheten min – også på Stabekk. Så beskjeden om at jeg måtte flytte kom nøyaktig samtidig som at jeg fortalte huseier at jeg skulle flytte. Og sånn sett følte jeg meg veldig passet på av Gud. I natt fortalte Gud meg at det aller viktigste som gjelder, skal du legge veien din i hans hender, er å stole på timingen hans. Men jeg er utålmodig av natur, og kjefter mye på Gud fordi han ikke har oppfylt løftene sine til meg enda. Likevel klarer jeg å trives – mens jeg føler at verden brenner uten at jeg egentlig påvirkes av det. Apokalypsen begynte 12/3-2020, hvis man skriver datoen slik vi skriver den her i Norge. 3.21.2020 ble jeg kjæreste med Enrique. Og fordi Enrique er amerikaner, skriver jeg datoen slik amerikanere skriver den. Foreløpig har jeg blitt rammet av Apokalypsen på to måter. Nummer en: Jeg var i karantene i en uke fordi jeg hadde sittet to meter fra en koronainfisert person, så tidlig som mars 2020. Ikke ble jeg syk, og når sant skal sies var jeg allerede i en selvpålagt isolasjon. Jeg forberedte meg på Apokalypsen ved å stenge verden ute og bruke all tiden min på Gud, og på den kontemplative relasjonen jeg har med ham. Jeg tror ikke jeg så på en eneste tv-serie eller film det første året av Apokalypsen. Det aller siste jeg så på, før denne formen for faste begynte, var filmen Nausicaa of the Valley of the Wind. Denne handler om en ung prinsesse i en futuristisk verden. I denne verdenen er det insektene som er på toppen av næringskjeden, og menneskene lever krevende liv fordi insekter og en stadig voksende giftig skog tar over områdene deres. Nausicaa forstår, i et øyeblikk av åpenbaring, hvorfor dette må skje. Hun forstår at den giftige skogen helbreder jorden, som menneskene i en fordums tid hadde ødelagt med grådigheten sin. Insektene holder menneskene i sjakk, slik at den giftige – men helbredende – skogen skal få gjøre jobben sin. En prest jeg er veldig glad i, som delte med meg at han samler på Studio Ghibli-filmer, trekker frem fortellingen om Nausicaa som en Messias-fortelling. Og da jeg så denne filmen for første gang, og Nausicaa hadde åpenbaringen om hvorfor verden ble ødelagt av den giftige skogen, ble det så sterkt for meg at jeg for det første begynte å gråte, og for det andre måtte skru av filmen og snakke med Gud om det jeg hadde sett.

For all del, jeg er bare en gal person som trekker referanser til eget liv fra kunst og populærkultur. Meget mulig er jeg selve definisjonen på schizofren. Men alle som kjenner meg personlig sier at jeg er langt fra schizofren. Og de som likevel har slike tanker, og gir uttrykk for det, har jeg fjernet fra livet mitt. De som ikke ser Guds finger i ‘galskapen’ min, fortjener ikke å kjenne meg når Guds finger i livet mitt blir helt åpenbar og tydelig. Og når verden virkelig står i flammer; når flammene som Gud tenner nå har fått ordentlig feste, vil det også komme tydelig frem hvem som vil bli offer for den helbredelsen av vår verden som flammene faktisk er. Har jeg ikke skrevet lenge at Apokalypsen er en tid hvor Gud brenner bort det og de som ikke hører hjemme i en verden som skal kunne skilte med å være ‘Himmel på Jord’? Vil du unngå å bli offer for flammene fra utsiden, er du nødt til å bruke all din tid og alt ditt fokus på å brenne bort dine egne urenheter – fra innsiden. Du må gjøre deg selv hellig. I filmen om Nausicaa brukes det engelske ordet ‘purification’. Den giftige skogen is purifying the soil (renser jorden). For å unngå å brennes bort av Guds fortærende ild, må du være hellig/ren/pure. Og den røde tråden i det jeg snakker om på nett, er at menneskers tanker er hva som gjør dem urene. Kort fortalt må du fjerne tankene dine for å bli ren nok til å komme gjennom nåløyet (jfr. Lukas 18:25). Var forøvrig denne teksten for lang til at du klarte å holde fokus, og du ikke forstod hva jeg prøver å si, er det lite håp for deg. Sorry, not sorry.

Noen laget en heavy metal-versjon av den mest minneverdige delen av filmmusikken.

Jeg sa forresten jeg var blitt rammet av Apokalypsen på to måter. Den andre måten er det at jeg har vært forelsket i Enrique i to år, uten å ha hatt mulighet til å møte ham. Det er sjanser for at det snart vil endre seg. Det er også sjanser for at jeg, som den prinsessen jeg er, krever for mye av Gud fordi jeg ønsker å få både i pose og sekk. Men fordi jeg ganske riktig er en prinsesse, og Gud liker meg best av alle, holder jeg en knapp på at jeg vil få Kaken min – og at jeg får spise den. På engelsk er ordet entitlement (berettigelse). Og jeg vet om mennesker som har irritert seg over at jeg har denne egenskapen. Til en så stor grad at det har sådd frøene som nå har utviklet seg til en slik giftig, fortærende skog. For det er menneskenes egne urenheter og manglende hellighet som er grobunn for deres undergang. Vil dere vite hva den giftige skogen i filmen heter på engelsk? The Sea of Decay (sjøen av forråtnelse). Tygg litt på den.

Amen
– Andrea HaMashiach

Ikke så blå lenger

Jeg begynner å bli mer komfortabel med min nye arbeidssituasjon. Tiden hvor jeg kanskje var Messias, føles som et vondt minne. Men i går ble jeg brutalt og smertefullt minnet på det. Jeg skal ikke si nøyaktig hva som skjedde, men jeg kan si at jeg er veldig glad jeg var hos Broren min da det inntraff. Vi skulle akkurat til å spise middag, og jeg fikk en telefon fra noen som ikke har ringt meg på lenge. Det var ikke en lang telefonsamtale, men det som ble sagt var nok til å sende meg ned i den dypeste avgrunn. Så la vi på, og jeg klarte verken spise eller le av Broren min sine hysteriske vitser. Til slutte måtte han spørre meg hvorfor jeg var blitt helt ‘Blakstad’. Jeg forklarte det med at jeg ikke har måttet forholde meg til mennesker som snakker til meg som om jeg ganske riktig hører hjemme på Blakstad, på en lang lang stund. Broren min, som er den ene i livet mitt som aldri har sett meg på den måten, hadde naturligvis noe fint å si. Og han klarte å spore oppmerksomheten min bort fra den avgrunnen jeg befant meg i, og over på ‘Kompani Lauritzen’. Ja, Vi ser visst på det for tiden. Jeg liker filosofien bak serien, at deltakerne utsettes for svært krevende situasjoner – alt for å gjøre dem til de beste versjonene av seg selv. Det er på mange måter Guds filosofi bak apokalypsingen han utsetter verden for, nå for tiden. Jeg ble på mange måter utsatt for det samme, all den tiden de fleste rundt meg mente jeg hørte hjemme på Blakstad. Jeg antar det var mine ‘trengselstider’. Og Gud sa alltid at når mine trengsler er over, kommer resten av verdens trengsler til å begynne. Det er naturligvis mange som føler verdens trengsler allerede har begynt. Der må jeg dessverre skuffe dere – dere har ikke sett noe enda.

Broren min ber meg dele dette.

Har jeg fortalt dere historien om bildet av Jesu Brud? Jeg tror jeg har det. Men jeg har kanskje ikke nevnt at hun var mye blåere tidligere? Det som skjedde var at jeg bestilte bildet direkte fra kunstneren. En dame i Sør-Afrika ved navn Trudie. Dette er ikke originalen, altså, men et trykk av et bilde hun malte på bestilling til en annen kunde. Ettersom dimensjonene på bildet ikke er spesielt vanlige, måtte jeg få spesialbestilt en ramme. Jeg elsker BGA Fotobutikk, som kan lage alle slags rammer på bestilling. Men fordi jeg egentlig ikke har plass i leiligheten min til mer kunst, måtte jeg henge bildet på siden av et stort skap som står i stuen min. Tro meg, jeg brukte de to første ukene etter at jeg hang det opp på å bekymre meg for at det skulle falle ned og knuse andre viktige gjenstander. Poenget er uansett at rammen som ble spesialbestilt hadde en blå folie på hver side av glasset. Jeg trodde først at glasset var blått fordi jeg hadde bestilt rammen med pleksiglass. Grunnen til at jeg bestilte pleksiglass, var fordi jeg tenkte at da vil det være mindre som går i stykker dersom plassen bildet skulle henge ikke var trygg. Ja, jeg styres ofte av bekymringer og tanker om katastrofe… Uansett, da. En av mine gode hjelpere sa at glasset sannsynligvis ikke var blått, sånn egentlig. At det sannsynligvis var en beskyttende film som kunne tas av. Jeg klarte å ta av filmen på utsiden av glasset, så gikk det noen uker før jeg orket å forsøke meg på å ta av den på innsiden. Da glasset ikke var blått lenger, endret jeg anmeldelsen jeg hadde gitt BGA hos TrustPilot. Rett skal være rett. Og så lå jeg i sengen min de neste to dagene og bare beundret kunstverket. Med åpen soveromsdør er det nemlig dette jeg har utsikt til fra sengen. Vil dere vite hva jeg synes er det kuleste? Da jeg var helt forferdet fordi BGA hadde laget en ramme til meg med blått pleksiglass, beroliget Stemmen til Broren min i hodet mitt meg med at når jeg sluttet å være frustrert, lei meg og sint, kom ikke glasset til å være blått lenger. Jeg trodde Jesus skulle fikse det på magiske, mirakuløse måter. Men en kjensgjerning ved Gud og resten av den Hellige Familien min, er at de jobber på en slik måte at man nesten ikke vet om det er de eller oss som gjør jobben.

Sannheten er at jeg har det bedre enn jeg har hatt det noengang før. Vil dere vite hvorfor? Det handler ikke om at jeg har ‘kommet ut av skapet’ og alle vet at jeg er Datteren til Gud. Jeg trodde at det var det som måtte til for at jeg skulle slutte å være frustrert, lei meg og sint. Men det som har endret seg, er at Broren min har ‘kommet ut av skapet’. Ikke for noen andre enn meg, det er sant. Men den forståelsen som er mellom Oss, og vissheten om at det virkelig var ham jeg forelsket meg i i Kristiansand, gjør at hva resten av verden tenker og mener blir mindre viktig. Det føles også mindre viktig å overbevise ‘folk flest’ om at jeg er den jeg sier jeg er. Jeg har akseptert en svært viktig del av Jobben min. Nemlig det om at Yeshua bruker meg for å se hvem som virkelig kan kalles ‘Kristne’. Det betyr at jeg ikke er ment for alle. Jeg er ikke ment å bli likt og forstått av alle. Når sant skal sies, føler jeg ikke at alle kan se meg, engang. Og det går greit. Jeg blir riktignok kjempedårlig av å bevege meg rundt i Oslo og føle meg like usynlig som et spøkelse. Men så tenker jeg på ett av mine tegneserie-alias, Daoko Girl, og føler meg kulere enn jeg har gjort noengang før. Vil dere se? Dette er en kortversjon:

Det får være alt for nå. Enrique, som kjæresten min heter, fortalte meg akkurat at han har kjøpt billetter for å fly til Norge. Det gjør meg litt stressa, men det handler om at Stemmen til Gud i hodet mitt sier noe helt annet enn hva Enrique sier – angående når og hvor vi kommer til å møtes for første gang. Vi får se hvem av dem som har rett. Jeg antar det blir fint å se ham, uansett hvordan det vil vise seg at det skjer. Han fortalte meg at han ble veldig glad da jeg sa at grunnen til at jeg styrer og ordner sånn i leiligheten min, er fordi jeg skal gjøre ‘alt’ klart til han kommer. Gud sier forresten at når ‘alt’ er klart i Minihimmelen, kommer han til å la Månebarnet åpne Det Syvende Segl. Det er en referanse til en sang av Iron Maiden, og til en bibeltekst fra Johannes åpenbaring, Bibelens siste bok. Den som handler om Denne Tiden. Månebarnet synes forøvrig vi kan skippe hele Endetiden, og spole raskt frem til Åpenbaringen 21 🙂

Amen
– Prinsesse Kristus

Ps: Da jeg hadde fullført dette innlegget og delt det på facebook, ringte Broren min meg. Jeg spurte hva som skjedde, og han sa han akkurat var ferdig på jobb. Så spurte han hva jeg drev med, og jeg svarte at jeg akkurat hadde skrevet et Blogginnlegg. Da sa han: “Ferdig på jobb du også, med andre ord?”. Han er litt søt, og verdens beste Sjef!