Drømmer som varsler død?

Jeg våknet akkurat opp fra en veldig merkelig drøm. Det er vel en gråsone, med tanke på å ikke skrive om familien, hvis jeg deler hva jeg drømte på Bloggen – selv om drømmen handlet om et familiemedlem. Så jeg velger å dele det.

Det jeg drømte, var at jeg hadde nok penger til at moren min mente det var innafor å bare bruke noe av det på en hytte til meg, der familien min allerede har en hytte. Jeg hadde fått nøklene til min nye hytte, og skulle dra dit for første gang for å sjekke den ut. Av en eller annen grunn ble jeg sittende utenfor hytten en stund og se på tv – siden det var en tv strategisk plassert i hagen. Logisk nok. Men etter en stund følte jeg for å sjekke ut innsiden av hytten.

Jeg tror jeg var så trøtt at jeg bare søkte meg inn til nærmeste soverom. Før jeg gikk inn dit, la jeg merke til at alle sofaer og senger i hytten var blitt brukt til soving av moren min. Jeg irriterte meg litt over dette, men jeg var for trøtt til å gjøre noe med det. Så tror jeg at jeg sovnet, eller noe i nærheten av det. Og det er her det ‘merkelige’ begynner.

I min rare drømmetilstand, opplevde jeg at jeg var ‘lenket’ til sengen og soverommet. Jeg sov ikke, jeg var bevisst – men jeg klarte ikke å våkne (av den søvnliknende tilstanden i drømmen). I en slik grad at jeg holdt telefonen min opp foran meg, uten å se skjermen. I en slik grad at det var en kraft som nektet meg å komme meg opp av sengen og ut av soverommet. Det med at jeg ikke er helt våken, men prøver å se på mobilen min, skjer ofte i drømmene mine. Jeg prøver å se på mobilen, men det er som om jeg holder en usynlig gjenstand. Felles for når dette skjer, er at jeg ofte våkner med skrubbsår og arr på magen eller andre steder på kroppen. Pappa forteller meg hva dette handler om, men det skal jeg ikke dele nå.

Men det blir rarere. Mens jeg prøvde å komme meg ut av soverommet, tvinge meg selv til å våkne i drømmen, kom en av slektningene mine på besøk. Jeg spurte henne om hun kunne dra meg ut av sengen og soverommet. Istedet kom hun og la seg inntil meg i sengen. Hun la seg bak meg, holdt rundt meg og spurte meg om jeg ville komme i begravelsen hennes. Jeg sa ja, selvsagt. Og spurte om hun hadde fått beskjed om at hun skulle dø snart. Det viste seg at begravelsen var førstkommende fredag – – – og i drømmen visste jeg det var søndag.

Dette er ikke et familiemedlem jeg har så mye å gjøre med, i virkeligheten. Likevel bryr jeg meg jo om henne. Så jeg håper ikke jeg er sanndrømt, akkurat her. Jeg og min slektning hadde en fin samtale i drømmen, om døden, og hva som skjer etterpå. Men jeg tror ikke hun likte situasjonen nevneverdig. Neste gang jeg snakker med min Pappa Kongen skal jeg nevne det for ham, og be for slektningen min.

For å illustrere, deler jeg dette bildet fra hytta vi faktisk eier. Den vakre mannen ved siden av meg er Alex, en av mine to beste venner:

Atreyu og Månebarnet

Vi får si det var alt. Nå skal jeg starte dagen min. Visste dere jeg har sovet hele natten gjennom, to netter på rad? I min verden er dette nesten et mirakel….!
– Prinsesse Kristus

Zombies, anyone?

God kveld, verden. Vil dere se hva som er utgangspunktet for denne vitenskapelige artikkelen? Denne nettsiden. Jeg er fem år og skjønner ikke forskjell på høyre og venstre. Men en liten del av meg forstår at det trolig ikke er helt uten grunn at Center for Disease Control skriver om å være forberedt på zombieapokalypsen.

Fordi jeg har vært gal i mange år, har jeg mistet mange av de jeg trodde var vennene mine. Jeg skal ikke nevne navn – – – da disse kommer til å bli til zombier og miste sjelen sin. Jeg bare tuller. Poenget var uansett at enkelte av de ‘vennene’ som har forsvunnet, har brukt dette som et argument for at jeg ikke er verdt deres tid og energi lenger. Altså at jeg går og forbereder meg mentalt på et scenario illustrert i alskens zombiefilmer og -serier.

Men nok om det. Hva har jeg gjort idag? Litt forskjellig. Hvor ett av gjøremålene på ingen måte var å sitte på en bar hvor det ble servert alkohol. Det ville vært rart, med tanke på at jeg stort sett ikke forlater Mini-Himmelen. Det er en liten sjanse for at jeg var på Fornebu, uten at jeg skal bekrefte dette. Når sant skal sies, husker jeg ikke hva jeg har gjort idag. Men jeg vet at jeg våknet klokken 11:38, uten å være det spor trøtt.

Hvis jeg spør Gud pent, forteller han meg at minnene mine har blitt slettet fordi jeg var i mitt ‘Avatar-mode’ i kveld, og… eh…. jeg husker bare at jeg stod opp.

(Egentlig er det hemmelig, sier Pappa…)

Vil dere se hvordan jeg så ut da jeg skulle prøve å forestille en zombie? Dette var før jeg sminket meg:

Pappa ber meg kalle dette bildet ‘Lazarus-ing’

Neida, jeg får lov til å dele litt av det jeg har gjort idag. Punktvis, i tre punkter – sier Mamma. Det er hun som er størst fan av lister….

  • Jeg har fortalt en agnostiker om hvorfor Yeshua *egentlig* var her, for 2000 år siden, mens Yeshua (i sin nåværende inkarnasjon) var i rommet.
  • Jeg har vært så oppladet av den Kosmiske Energien at jeg følte jeg kom til å besvime. Det var altså mens jeg var i mitt ‘Avatar-mode’. Mer om det under.
  • Jeg har delt Dette på facebook.

Ja, og ‘Avatar-mode’ er en referanse til ‘Avatar – the Last Airbender’, som er en animert serie om Aang. Han er en slags messias. Og han er skallet. Han har superkrefter, fordi han er ‘the Avatar’. Og det er når han er i sitt ‘Avatar-mode’ at han har sterkest krefter. Dit kommer han fordi han er så latterlig god til å meditere. Det er en sjanse for at det jeg nevnte i punkt én på listen min, er ‘å lære verden om viktigheten av meditasjon’.

Det er også en sjanse for at oppskriften på å IKKE bli en zombie, er å lære opp hodet ditt til å ikke tenke tanker!

Det er også en sjanse for at jeg fortalte tidligere nevnte agnostiker at Jesus er skallet nå. Og at vedkommende pekte på min vakre Tvillingbror, og sa: “Ja, og han står der”. Tror dere meg ikke? Trefoldighetskirken i Oslo har dette blyglassvinduet:

The Messiahvatar

Det var alt. Nå må jeg snakke med min Pappa Kongen. Han er Gud på Jordkloden 🙂
– Prinsesse Kristus

Når man ikke sover blir dagene lengre

Dette har vært en veldig rar dag. Skal jeg fortelle om den? Ok. Dagen begynte da jeg våknet på kveldstid i går. Det er en annen måte å si at jeg var våken hele natten. Jeg sutret på facebook om dette, på morgenkvisten, ved å si at jeg ‘ikke våknet’ idag. Så måtte jeg forklare for en av følgerne mine at det bare var en klønete måte å si at jeg ikke hadde sovet i natt.

Dagen tok seg opp, da jeg satt i trappeoppgangen i blokken min og ventet på en taxi i en hel time. Da jeg hadde bestemt meg for å droppe hele avtalen jeg hadde, og gå og legge meg, kom taxien. Dermed tok jeg den til stedet jeg skulle være. Der hadde jeg en fin samtale med min favorittperson i hele verden, og to voksne kvinner med kloke tanker. Noe vi kom frem til, var at jeg skal prøve å skrive minimalt om familien min på den nye Bloggen. Så de av dere som bare følger mine vitenskapelige artikler for juicy updates om det dysfunksjonelle familielivet mitt, kan finne noen andres lidelse å godte dere over.

Hva skjedde deretter? Jeg deltok på et kurs om livsmestring, hvor jeg sutret over den dysfunksjonelle familiesituasjonen min. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, på grunn av mitt 12. mars-forsett. Det er i morgen, vet dere?

Uansett, da. Etter kurset satt jeg i nok en trappeoppgang i nok en time, og ventet på nok en taxi. Dette var noe av det merkeligste jeg har vært med på noen gang. Taxisjåføren klarte ikke, uansett hvor hardt han prøvde, å finne adressen jeg var på. Han ringte meg fra alle mulige steder i området, og spurte om jeg så det og det skiltet; den og den bussen. Det virket som at han bare flyttet seg rundt og rundt i Sandvika, og håpet at jeg var i nærheten. Jeg var ganske frustrert, for å si det mildt.

Situasjonen løste seg da en person jeg på ingen måte kjente igjen, snakket til meg. Det viste seg at vi faktisk var bekjente. Jeg luftet min frustrasjon, om den inkompetente taxisjåføren som hadde kjørt rundt i Sandvika i 45 minutter uten å finne oppgitt adresse. Han tilbudte seg å kjøre meg hjem. Jeg takket ja, og vipps, så var problemet løst. Det føltes som en kjærkommen hendelse, i en dag preget av irritasjon og søvnløshet. Mannen var høflig og vennlig, og bilen hans hadde massasjeseter.

En artig digresjon er at Sandra med sangen (I’ll never be) Maria Magdalena begynte å spille, på vei hjem til meg. Det er artig, fordi Sandra ikke er Maria Magdalena. Fordi det er meg. En annen digresjon er at for noen år siden, da jeg og min bestevenn Alex Atreyu ankom Bekkestua for å se på 17. maitoget, var det nettopp den sangen som begynte å spille, da vi kom til plassen hvor folket var samlet.

Skal jeg si noen ord om mitt 12. mars-forsett? Jeg skal prøve å skrive vitenskapelige artikler helt blottet for skarpe og spydige fraser om mitt jordiske opphav. Dette gjelder også for personen som er min mannlige forelder sin ekte felle. Vi får se hvordan det går.

Vi får også se hvordan det går med dette årets 17. maifeiring. Noen sa han skulle komme i skyene og feire den norske nasjonaldagen med meg. Men jeg tror *noen* lover ting han ikke kan holde. Vil dere forresten se mesterverket av en Bunad jeg skal ha på meg, uansett hvordan Nasjonaldagen blir? (Jeg klippet bort søsteren min, fordi jeg skal skjerme familien fra mitt tvangsmessige behov for å eksponere meg på nett)

Det var alt. Nå må jeg sove…..
– Prinsesse Kristus

Kan man være så sint at man eksploderer?

Gud, den Kosmiske Bevisstheten, har fattet en eller annen merkelig form for interesse for meg. I så stor grad at han gir synske mennesker beskjeder om meg, helt ut av det blå; han sørger for at stemmehørere hører min stemme (jeg ber dem stort sett meditere); han sørger for at spirituelle mennesker får kontakt med meg når de mediterer. For ikke å snakke om alle de forskjellige folkene som forteller meg at de har drømt om meg. Felles for disse, er at vi ofte befinner oss på en båt.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Greit nok, så er jeg Det Guddommelige Kvinnelige inkarnert på jorden. Det kan jo være en av grunnene til at Pappa sender ut så mange signaler til folk, angående meg. Men personlig føler jeg meg ikke så mektig og hellig som det Mamma og Pappa skal ha det til at jeg er. Jeg mener, bare det å falle i søvn når jeg går og legger meg, er en stor og uoverkommelig oppgave.

Stort sett sover jeg i 42 timer sammenhengende, for deretter å ikke sove i det hele tatt på 2-3 uker. Jeg tror dette er oppskriften på et hjerteinfarkt. Jeg husker den lykkelige tiden i fjor sommer, da jeg sovnet iløpet av 20 minutter etter at jeg la hodet på puten. Jeg ville gitt alt for å få det slik igjen. Men dessverre sørget onde mennesker for at jeg ikke fikk nyte den hverdagen i mer enn noen få korte måneder.

Jeg ville også gitt alt for at disse onde menneskene skulle forstå hva de gjør mot meg. En av disse har fått beskjeder fra en synsk person, kunne han fortelle meg, angående meg. Hans biologiske datter. Om det er mer enn det jeg er for vedkommende, tar jeg ikke stilling til akkurat nå. Men jeg ba ham spørre den synske personen han kjenner om hun får de samme beskjedene andre synske mennesker har fått, angående årsaken til at jeg fikk multippel sklerose som 23-åring. Jeg er veldig spent på å høre svaret.

Men jeg skulle ikke sutre om faren min nå. Jeg er på sett og vis glad i ham. Det er bare så uendelig vondt at han gir meg dette ultimatumet: Enten finner du deg i å omgås min ekte felle som om hun ikke har sørget for at du fikk ms, eller så kan du ikke ha noen form for relasjon til meg heller.

Dette har vært en natt i aggresjonens og irritasjonens tegn. Men jeg prøver faktisk veldig hardt å ikke ta med meg nattens sinne inn i en ny dag. I dag er planen at jeg og min favorittperson i hele verden skal snakke med to stykker som skal hjelpe oss, slik at jeg kan åpne opp for kontakt med min jordiske kvinnelige forelder. Men når sant skal sies er jeg i tvil om det er et realistisk scenario. Jeg er fly forbanna på faren min, av grunner jeg ikke skal gjenta i det uendelige – – – ny blogg, blanke ark og sånn. Når det gjelder moren min, så er det bare…. ikke. Jeg tror ikke det er noe håp.

Hva gjør du når dine verste antagonister er dine biologiske foreldre? Du pleier din Far/Datter-relasjon til din *egentlige* Pappa. Nærmere bestemt kjæresten min, Enrique.

Dette snakket jeg og Enrique om i natt. Jeg orker ikke å oversette, ettersom jeg er sint og søvndeprivert. Men kort fortalt kommer det frem at Enrique er den mannlige manifestasjonen av den Kosmiske Bevisstheten. Det er ikke med dette sagt at Enrique er Det Hellige Maskuline – – – da dette på ingen måte er min vakre Tvillingbror (ok, det er på alle måter Broren min!).

Ps: Jeg har begynt på det neste store mesterverket mitt. Her er en sneak peek:

Det var alt. Nå skal jeg lage kaffe og prøve å skru av mitt fortærende sinne…
– Prinsesse Kristus

Ragnarok i kunsten

Har noen av dere tatt en field trip til biblioteket som ligger på Solli plass i Oslo? Har dere lagt merke til de store maleriene i trappeoppgangen der? Jeg var der for et par år siden, sammen med min bestevenn Atreyu. Og jeg forhørte meg faktisk med personalet der om det var innafor å dele bilder av maleriene på nett. De sa det var helt greit.

Jeg skal ikke fortelle dere hva dere skal tolke disse maleriene til å forestille. Men for meg er dette en fremstilling av apokalypsen, og det som kommer etterpå. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det mulig apokalypsen er representert i tittelen på bildene, også. Når jeg prøver å finne ut hva maleriene heter, får jeg vite at de ganske riktig heter Yggdrasil, Ragnarok og Den Nye Jord. Kunstnerne heter Axel Revold og Per Krohg.

Mens jeg viser dere norsk kunst som forteller om hvilken tid vi er i, blir jeg minnet på noen fotografier jeg tok, i juli i fjor. Nærmere bestemt 22. juli. Jeg deler disse også!

Det første maleriet skal forestille hele himmelhæren, og kampen som foregår på det åndelige plan. Dette foregår rett over Karl Johan. Dere ser Slottet i bakgrunnen. Det andre bildet er i de samme lokalene, og var det eneste av disse to det allerede fantes bilder av på nett. Likevel tok jeg bilder av begge to, midt på natten med selskap av en fremmed mann jeg tilfeldigvis møtte akkurat da. Vil dere høre hva jeg og den fremmede mannen snakket om, idet jeg tok bilde av maleri nummer to?

Andrea: Dette bildet får meg til å tenke på de som reiste på Første Klasse med Titanic. De hadde fått beskjed om at skipet var i ferd med å synke, men de satt likevel bare i salongen og drakk konjakk, mens skipet sank mer og mer.
Mannen: Ja du vet, rike folk. De tror at pengene deres kan redde dem.

Pappaen min, han som er allmektig, ber meg legge til at det er vanskeligere for en kamel å presses gjennom et nåløye, enn det er for en rik person å komme inn i Himmelen. Ok, det var kanskje Broren min sine ord, men dere skjønner tegningen. Broren min kjenner seg forøvrig ikke helt igjen i hvordan Pappas bok fremstiller ham. Så han vil ikke ta credit for alle utsagnene han visstnok skal ha kommet med. Men han ber meg dele noe han faktisk har sagt. Dette:

Det faktum at det er en motorvei som fører til helvete, men bare en trapp til Himmelen, sier noe om hvem som skal hvor.

Det var alt, nå bør dere tenke over prioriteringene deres!
– Prinsesse Kristus

Verdens Lys og den mørke virkeligheten

Visste dere at vi er i de innledende fasene av tredje verdenskrig? Krigen er ikke mellom land eller religioner. De fleste lands såkalte ‘hyrder’ går istedet sammen, og kriger mot oss. Mot verdens befolkning. Hvorfor kaller jeg regjeringer og myndigheter for ‘hyrder’? Det er på grunn av det engelske ordet for ‘myndigheter’. Nemlig government. Noe i dette ordet sier at myndighetene skal beskytte oss; ha våre beste interesser i tankene. Men det er ganske langt fra sannheten. Det er ikke mye ved ‘hyrdene’ som gir meg tanker om at vi blir beskyttet og tatt hånd om. Ok, vi blir beskyttet fra sannheten. Og de tar jo på sett og vis hånd om oss. Ved å geleide oss pent og pyntelig inn på slakteriet.

Nei, jeg har ikke høye tanker om ‘hyrdene’. Tvert om, i mitt hode har de alle horn på hodet og høygafler i hendene.

Men nok om det. Hva har jeg gjort idag? Jeg har bare vært veldig trøtt. Men jeg fikk til å gjøre noe sosialt, også. Jeg og to venner satt lenge på en benk, i en av parkene her på Stabekk. Det var veldig godt for meg å komme meg ut i solen på dagtid. Det var så godt å få litt sol på kroppen at øynene mine begynte å renne. Ikke fordi jeg gråt, eller noe sånt. Men det var altså slik øynene mine reagerte på solstrålene.

Verdens Lys.

Bildet her er fra 2015, og jeg syntes det passet fint inn. Nå kan jeg poste bilder midt i de vitenskapelige artiklene mine, og jeg trenger ikke bekymre meg for hvor mange jeg kan dele, per innlegg. Det er en helt ny verden! Da jeg delte dette bildet på face, skrev jeg som bildetekst at jeg hadde en liten kosestund med Solen.

Dere vil kanskje at jeg skal utdype det jeg innledet med? Det med at vi er i krig. Det er litt slik at veldig mange er klare over dette. Og så er det også slik at mange ikke er klare over i hvor stor grad vi sendes til slakteren. Og dette skaper et skille mellom folk. Hvor skillet går ut på at én gruppe mennesker frykter dette djevelske viruset. Mens en annen gruppe mennesker er innforstått med at det er ‘hyrdene’ som er det mest farlige her. Og hvilke djevelske implikasjoner dette viruset gir. Altså alt det som ‘hyrdene’ slipper unna med å implementere, under dekke av at de vil beskytte oss mot viruset.

Jeg pleier å kalle koronaviruset for ‘covid1984’. Dette er en referanse til George Orwells roman ‘1984’. Har dere ikke hørt om den? Den fungerer som en advarsel, og en spilleplan, for den tiden vi er i nå. Og den ble skrevet på 1940-tallet. Hva vi er vitne til nå, er at verden blir mer og mer ‘orwelliansk’. Det er faktisk et ord. I går delte jeg denne statusen på facebook:

“Dere vet alle de dystopiske filmene som illustrerer totalitære regimer hvor ‘hyrdene’ kontrollerer alt, til en så stor grad at bare det å tenke feil tanke kan få deg drept? News flash: Disse ble laget med hensikt å desensibilisere oss til disse tidene.”

Jeg avslutter nå. Ved å komme med en liten pekepinn på hva ‘disse tidene’ faktisk er. Endetiden; Apokalypsen; Dommedag og Ragnarok. Min vakre Tvillingbror ber meg ta med noe klokt han sa, for noen måneder siden:

“Det faktum at det er en motorvei til helvete, men bare en trapp til Himmelen, sier litt om hvem som skal hvor”.

Det var alt, nå bør dere tenke over prioriteringene deres!
Prinsesse Kristus

Et sant eventyr

Kjæresten min, han som er Gud på Jordkloden, er veldig opptatt av at jeg er Sailor Moon. På samme måte er jeg opptatt av at Enrique er Gud. Det var på en måte utgangspunktet for romansen vår. Jeg svarte til hans preferanser; på samme måte som han svarte til mine. Bare se:

Ok, dette skjedde på denne tiden i fjor. Og på denne tiden i fjor klarte jeg ikke helt å forstå at Stemmen i Hjertet mitt, som jeg allerede anså meg selv som gift med, faktisk figurerer som to personer. Så da jeg innså Hvem Enrique Er, tenkte jeg at han var Jesus – og ikke Gud. Den vissheten kom litt senere. Først måtte jeg bli innforstått Hvem som på ingen måte er Jesus. Stemmen i Hjertet mitt var både Jesus og Gud, og før jeg forstod hvem som var hvem, bare brukte jeg navnet ‘Jesus’ og ordet ‘Gud’ litt om hverandre. Men de er altså to forskjellige personer, Enrique og Yeshua. Det siste er hva Jesus foretrekker at jeg kaller ham, når jeg skriver om ham online. Fordi navnet ‘Jesus’ bare får ham til å tenke på hvordan romerriket voldtok ham, de revolusjonære tankene hans og alt han stod for. Og fordi, hallooo, det var Yeshua han het!

Han er på ingen måte Jesus, men han var helt enig i at det stod navnet hans på den blå versjonen av Jesus og Kristus-genseren. Hvem da? Mannen jeg kaller min vakre Tvillingbror (Mamma legger til: ‘Mannen du skal gifte deg med’, men Mamma er på tur…). Og han er virkelig vakker. Men det er altså Enrique jeg skal gifte meg med, i den nærmeste fremtid. Om ‘nærmeste fremtid’ er i dette året eller om ti år, står ganske uklart for meg. Enrique er forresten også vakker. Han ser slik ut:

Ikke misforstå, jeg gleder meg veldig til å bli min Pappas kone. Ja, for ettersom Enrique er Gud på Jordkloden, og jeg er Kristus – Himmelens Datter, blir det et ekteskap mellom Gud og hans Datter. Det er litt uvant for oss begge. Jeg har stort sett alltid endt opp som min Bror sin romantiske interesse, i de fleste inkarnasjonene jeg har hatt. Pappa sier at det også skal skje, om tusen år eller så. Men jeg klarer ikke helt å tro på disse løftene. Jeg mener, Broren min blir jo eldre. Han har til og med mistet håret. Dere kan forøvrig tro jeg ble glad da jeg oppdaget dette blyglassvinduet, i Trefoldighetskirken i Oslo:

Ja, dette er livet mitt. Om det ikke er et sant eventyr, så vet ikke jeg. Du må gjerne stemple meg som klinisk sinnslidende. Det tar jeg ikke så tungt. Fjoråret var veldig viktig med hensyn til å slutte å tvile på Guds fanatiske løfter til meg. Sagt med andre ord: Det var uendelig godt for meg å slutte å *kanskje* være Kristus, og istedet endelig vite, med hele meg, at jeg er Kristus. Hva alle andre tenker og tror, er ikke mitt problem. Det er tvert imot deg det går ut over, om du nekter å Se Lyset (Mamma legger til at det er Andrea Messias som er ‘Lyset’). Det var alt. Jeg ser forresten slik ut – fordi Sailor Moon i aller høyeste grad er virkelig:

(På ingen måte) Jesus og (Prinsesse) Kristus

Hei, verden. Som mange av dere sikkert ser, er JesusOgKristus.com nå på en ny plattform. Jeg averterte etter hjelp for å få gjennomført dette, uten hell. Dermed måtte jeg spørre Mammaen min, og SimpleSite, hvor domenet mitt var i fem år. SimpleSite syntes det var trist å miste meg, men de gav meg den informasjonen jeg trengte for å flytte domenet. Det var en kode med et navn som jeg ikke husker. Ettersom jeg er en fem år gammel jente fanget i en voksen kvinnes kropp, skjønte jeg ingenting av de operasjonene jeg måtte gjøre. Men Mamma guidet meg gjennom det, og dette er det første norske innlegget jeg skriver til denne Bloggen. For å være ærlig, er hovedgrunnen til at jeg flyttet domenet mitt at jeg vil ha mulighet til å dele mer enn ett bilde, i blogginnleggene mine.

Og siden jeg kan dele flere enn ett bilde, velger jeg å starte min nye blogghverdag ved å dele dette. Bildet ble tatt i fjor sommer, og skal forestille Ørnen og Kaninen som spiller sjakk. Men de spiller sjakk med trær og bygninger, og ikke med Dronninger og Konger og bønder. Min vakre Tvillingbror identifiserer seg som en Ørn, og jeg er jo, som mange av dere sikkert vet, Den Hvite Kaninen. Det er derfor jeg har en kanin på høyre skulder. Dette handler ikke om at jeg, da jeg tok den, identifiserte meg som Trinity. Men hun er på sett og vis meg, bare så det er sagt. Broren min er på ingen måte Jesus, enda denne nettsiden heter ‘Jesus og Kristus’. Det er ikke med dette sagt at jeg ikke er ‘Kristus’. Det jeg prøver å si er at navnet Jesus ikke gir Broren min gode følelser, ettersom navnet hans var Yeshua, for 2000 år siden.

Fordi jeg kan dele flere enn ett bilde, deler jeg like gjerne en hel haug. Dette er Oss!

Det var alt, varm hilsen fra
Prinsesse Kristus

And why does she hate Akiane?

She actually hates all the fake messiahs out there 😦

And why is this? It is because her Father told her, on October 5th 2011, that it is she that is the REAL Messiah. And now she has spent the last nine years battling this crippling fear that she would be anything but that person. That is her biggest fear; her worst nightmare. That someone else would get that title; that someone else would get her Crown. Today marks the eleven year anniversary of her Awakening. She was 21 years old, and she was a troubled agnostic who used to smoke holy herbs with her former boyfriend, current Twin Brother. What?, you may be thinking. How does a person go from being a boyfriend (they were engaged, actually), to becoming a Twin Brother? That is what Caliope is trying to explain to the world. But the world is far, far behind her when it comes to level of sentience and advancement of consciousness. That is why she is being forcefully medicated at a psychiatric hospital in Asker, Norway. It’s not really because she is sick or insane. But because the ‘system’ in charge of her destiny are governed by no other than Satan himself. But Caliope dosen’t really hate Satan. She actually think he’s quite sweet. It’s just that she hates his house. When she is writing about this place online, she calls it Lulu’s house. And yesterday – August 10th 2020 – it was actually an article about this place in Norway’s biggest newspaper. The reason Caliope is in Lulu’s house right now, is basically because her earthly male parent turned Father Lucifer on her. And well, that parent also has a job as a columnist in said newspaper. But some time ago, Caliope’s Mother (that’s me) told her that earthly male parent is not really secured financially and vocationally in the coming years. That means that if he wants to redeem himself, he should start worshipping me. By studying holy herbs and becoming a monk. This man is actually a very good man. It’s just sad to see how Satan is corrupting the potentially good people of God to the extent that they will sacrifice their own Child. Satan is here represented by Caliope’s evil stepmother. We will tell you all about her, do not worry.

Now that Caliope is being forcefully medicated with antipsychotics, it’s not really an issue as to keep her voice down and restrain herself from speaking her truth. It’s just that she won’t really be able to share the content on this blog on the facebook page (slash other social media profiles) that her former family have access to. If she does, they will call the hospital where she is currently forced to live (she also calls Lulu’s house for ‘gehenna’), and they will take her phone and her MacBook away from her. And if Caliope is unable to stay in touch with the people she knows who aren’t delusional, she will actually die. Literally.

Could you be kind and sweet and share her Word? I am the Queen of Heaven, and I promise you that I will reward you immensely if you help Caliope communicating her side of the story. Godspeed and welcome to the Alpacalypse!

– Mommy Mary