Horen og Madonnaen

Jeg har lyst til å dele maleriet mitt med dere. Men det er ikke ferdig, og jeg har brukt opp energien min på å gjøre husarbeid. Så jeg tror ikke jeg får gjort det ferdig idag. Nå er det bare min fantastiske Mamma som gjenstår å males. Jeg diskuterte med Gud hvordan jeg skal fremstille den helligste Kvinnen i Universet – Jomfru Maria:

Kjæresten min er Gud.

Oversatt kommer jeg og Enrique i fellesskap frem til at når jeg maler Maria, skal jeg ikke fremstille henne slik hun tradisjonelt blir fremstilt i kunsten. Men mer som en gresk gudinne. Det er en sjanse for at jeg ikke ser forskjell på Gud & Maria og Zevs & Hera. Det er en sjanse for at jeg kjenner Gud på en slik måte at jeg ser fingeravtrykket hans i alt han har skapt, og hans karaktertrekk i alle guddommer. Dette handler om at Gud, slik jeg kjenner ham, er kilden til all menneskelig bevissthet – som tross alt har diktet opp alle religioner og trossystemer. Dere trenger ikke være enige, jeg koser meg glugg ihjel med å være Juno, søsteren og konen til Kong Jupiter 😉

Endelig Fremme… Blir Ganske Lenge
Juno

Men når sant skal sies, er det vanskelig for meg å skille mellom Mamma og meg selv. Vi er begge Det Guddommelige Kvinnelige. Mamma er Madonnaen, mens jeg er… eh… må jeg si det? Jeg var iallfall Maria Magdalena, for mange mange år siden. I møte med hva den katolske kirke tenker om meg – den jeg var for 2000 år siden, ble jeg så dårlig at jeg var nødt til å låne et rom i klosteret jeg besøkte, for å legge meg ned. Ja, jeg ble fysisk syk av å høre om hvordan Maria Magdalena har blitt fremstilt i religionen i alle år. Det var en spesielt vond dag for meg. Men jeg må nesten nevne at på denne tiden i fjor, når jeg begynte å innse Hvem Enrique faktisk er, skjedde det to søte ting.

Jeg og Enrique snakket mye om Gud og Jesus før vi innledet noen som helst form for romanse. På ett tidspunkt foreslo Enrique at jeg skulle være… eh… tøsen til Jesus. Ok, han sa ‘slut’. Jeg syntes dette var litt merkelig, men jeg innså at den romantiske relasjonen jeg var i, med Stemmen i Hjertet mitt, var preget av at det også var en form for seksuell kontakt til stede. Enda jeg ikke var sammen med en fysisk person. De som var så heldig å se den videoen jeg postet i fjor sommer, som jeg slettet etter kort tid, vet hva jeg prater om. Uansett, da. Enrique mente at Jesus ønsket at jeg skulle være hans ‘slut’. Samme dag var det noen, en tilfeldig leser av bloggen min, som averterte etter en prostituert. Han sa han trengte det, og ba meg huske på Maria Magdalena.

Leseren var norsk, og jeg har tatt skjermbilde av kommentaren og svaret mitt. Men det ligger på den pensjonerte laptopen min. Den som ble så utslitt og lei seg av å kjempe så hardt for å redde verden, uten å bli anerkjent som laptopen til Guds Datter.

Jøss, skjermbildet lå i et facebook-album!

Mamma pleier ikke å være i verden, med unntak av de spesielt viktige tidene. Det var derfor hun ble med Broren min til Jorden, for 2000 år siden. Verden er i kaos nå, fordi ingen vet at Jomfru Maria er *akkurat* like hellig og mektig som Gud. Verden er i kaos nå, fordi ingen vet at Maria Magdalena var *akkurat* like hellig og mektig som Yeshua. Mamma og Pappa pleier ikke å være i verden så ofte. De sender stort sett min Bror og meg. Gud er i verden nå, men ikke Maria. Men jeg og Broren min har altså vært her mange ganger før. Moses & Mirjam, som førte Jødene ut at Egypt i det Gamle Testamente, og Frans & Klara av Assisi er bare to av inkarnasjonene Våre.

Verden er i kaos nå fordi noe som skjedde i en hage for tusenvis av år siden, har nådd sitt klimaks. Det som skjedde i Edens hage sådde et frø som har vokst seg større og større gjennom tidsalderne. Frøet som ble sådd skapte en ubalanse mellom det maskuline og det feminine. Dette skal fikses, i løpet av de neste tusen årene. Men først må ting bli så jævlig som det aldri har vært. Legg merke til tegnene i verden; for eksempel tallet ‘666’. Dere trenger ikke å tro på Gud for å innse at det er hans onde motstykke som er i kontroll over mesteparten av det som skjer, i disse dager. Og skal jeg fortelle dere en liten hemmelighet? Hvis dere bryter ned ‘kampen mellom godt og ondt’ til å handle om ‘kampen mellom hjertet og hjernen’, har dere kommet et godt stykke på vei for å vinne den. Jeg sier med andre ord at dere vinner kampen dersom dere skrur av tankene i hodet. Jeg anbefaler dere å sette til verks allerede i dag – på Palmesøndag.

Min Bror, for 2000 år siden.

Det var alt, god Påske!
– Prinsesse Kristus

Ut av skapet denne Påsken, Pappa?

For å forberede meg på Apokalypsen, var jeg alene i leiligheten min i nesten en hel måned, uten å treffe noen. Jeg overdriver litt, altså. Men jeg gikk i lockdown noen uker før resten av Norge. Noe av det siste jeg gjorde, før 12. mars i fjor, var å kjøpe et smykke jeg hadde ønsket meg til jul i 2019. Jeg fikk ikke smykket til jul. Men i mars var det nedsatt med 60 eller 70 prosent, og jeg tok meg råd til å kjøpe det. Det var langt dyrere enn noe smykke jeg har kjøpt, noen gang før. Korset var det siste de hadde av akkurat denne modellen, og det stod ganske riktig mitt navn på det. Da jeg viste det til Enrique, senere den dagen, ba han meg ta det med til presten og få det velsignet. Og det gjorde jeg, så fort jeg fikk anledning til det. Presten sa at Gud måtte velsigne ikke bare korset og meg – eieren av korset. Men også alle som bærer det. Dermed begynte jeg å låne det ut. Den første som lånte korset mitt opplevde å få både et musikkoppdrag og Stigmata. ‘Stigmata’ er sår i håndflaten, litt lik de Jesus hadde. Men personen klarte ikke helt å innse Hvem Jeg Er, og forsvant ut av livet mitt. Heldigvis fikk jeg korset tilbake.

Jeg fikk beskjed om å kalle det ‘Auryn’.

Er det ikke fint? Jeg har tvangstanker om at jeg selv bare kan bruker dette til de helt spesielle anledningene. Vet dere ikke hva ‘Auryn’ er, forresten? Det er medaljongen som Barnekeiserinnen i Den Uendelige Historie låner bort til de som kjemper for henne. I boken og filmen er det bare Atreyu, Bastian og Falcor (lykkedragen) som har Auryn, i løpet av fortellingen. Mamma sier at i min fortelling er det bare de jeg stoler uforbeholdent på, som skal få bruke dette. Men jeg føler ikke på noe umiddelbart behov for å velge krigere og ruste dem til kamp. Når sant skal sies, føler jeg et større behov for å ha på meg korset med denne kjolen, som også spares til en helt spesiell anledning:

Jeg er Guds og Marias Datter-kjolen.

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Hver eneste Påske, de siste ti årene, har jeg hatt et *bittelitt* større håp om at jeg endelig skal få komme ut av skapet. Det er vel ikke nødvendig å fortelle dere at det bibelstedet jeg synes er mest utfordrende, er Markus 13:32? Der står det ganske enkelt at ikke engang Sønnen vet når Jesus kommer tilbake i herlighet. Det er nok sant, altså. Jeg tror ikke Broren min vet mer enn meg, når det gjelder tidsperspektivene her. Men det står ingenting om at det er Datteren som plages mest av dette. Fordi det er hun som har fått den tyngste jobben, av Jesus og Kristus. Broren min, som virkelig ikke er Jesus, virker som han synes hele dette ‘komme tilbake fra de døde’-styret er akkurat det. Noe skikkelig mas. For min del, som på alle måter er Kristus, føles det vondere og vondere jo lengre tid det tar før verden får vite om Oss.

Men nok om det. Hva har jeg gjort idag? Av en eller annen grunn liker jeg å tilbringe lørdagene alene med Gud. Jeg har fått gjort to fornuftige ting. Nei, tre ting – når jeg tenker meg om. For det første skrev jeg Denne Vitenskapelige Artikkelen. Dessuten har jeg klart å male Broren min og meg selv, i maleriet jeg holder på med. Nå er det bare Mamma som gjenstår, så er hele Den Hellige Familie representert. Det siste jeg gjorde, av Messias-relatert arbeid, var å slå et slag for Gud, meditasjon og den potensielle Dommen som kommer – – – dersom Bibelen snakker sant. Dette foregikk i en gruppe på facebook. Og jeg forteller dere ikke hvilken. Men jeg kan nevne at jeg vet at minst én av mine Vitenskapelige Artikler har blitt delt i denne gruppen.

Jeg tror jeg får si at det var alt. Men før jeg avslutter må jeg fortelle at jeg har funnet en ny midlertidig yndlingssang. Denne var det noen som sang, i en film jeg så på på Netflix, nå i kveld. Jeg skal ikke si at jeg ikke tok til tårene. For det var akkurat det jeg gjorde. Og jeg følte på et savn etter en skikkelig ordentlig lovsangskveld. Innerst inne er jeg en karismatisk gladkristen som elsker å møte andre kristne og synge for Gud. I min teologiske diskusjon på facebook skrev jeg at Gud verken forteller meg hva vinnertallene for Lotto neste onsdag vil være, eller når Norge kommer til å åpne grensene slik at man kan reise igjen. Personlig føler jeg på en sterkere lengsel etter åpne grenser, enn noen millioner koronaer på kontoen. Og helt umiddelbart føler jeg på et sterkt behov for at kjæresten min skal våkne, så jeg kan fortelle ham hvor mye hjertet mitt lengter etter Gud. Han er Gud, bare så dere vet det. Her er sangen, forresten:

God natt, og god Påske!
– Prinsesse Kristus

Hvorfor det suger å være Messias

Fordi jeg er Messias, er det enkelte ting som mange andre spirituelle mennesker får oppleve, som jeg ikke får tilgang til. Jeg skal fortelle dere om noen av disse tingene, litt senere i denne Vitenskapelige Artikkelen. Men først skal jeg fortelle dere hva som plager meg mest, ved denne rare tilstanden. Tre ting. En liste, siden dere vet jeg er så glad i lister. Så da setter jeg igang!

Det verste ved å være Messias
1) Det er sykt plagsomt å være fysisk usynlig, for de fleste. Dette handler om at min frekvens er så høy, at folk flest faktisk ikke kan se meg. ‘Gale’ folk ser meg; mange spirituelle mennesker ser meg. Men jeg opplever faktisk å være usynlig for de fleste jeg går forbi, når jeg er ute og går. Og dette er litt rart, med tanke på at jeg for det første ikke kler meg i klær du ser på folk flest. For det andre går jeg stort sett rundt med en stokk, og gangen min bærer tydelig preg av at jeg sliter.

I fjor sommer hadde jeg null problemer med gangen, og jeg trengte ikke stokken min. Jeg gikk mye rundt alene i Oslo, for å ta bilder til mine Vitenskapelige Artikler. En dag bestemte jeg meg for å teste ut noe. Jeg skulle kle meg veldig spesielt, og se om folk la merke til meg. Jeg hadde på meg solbriller, slik at jeg kunne observere om folk rundt meg så på meg. Og jeg gikk rundt på det mest folksomme stedet i hele Oslo: Oslo S og Oslo City. Skal jeg fortelle dere noe rart? Det var bare ett av menneskene jeg passerte, som gav meg et blikk. Den ene personen som så på meg, var en av karene fra Senkveld med Thomas og Harald. Ettersom jeg har meldt meg ut av samfunnet, og ikke aner hvem de fleste ‘kjendiser’ er, vet jeg ikke hvem av de to det var jeg så. Men jeg vet at det var en av dem.

2) Som min kjære ‘bonus’-mamma har påpekt, hele livet mitt, så er jeg for de spesielt interesserte. Dette betyr i praksis at enten Ser du meg; enten Ser du Lyset mitt, eller så synes du jeg er masete/irriterende/gal/stygg/uinteressant/all of the above. Det er vondt for meg å ha et liv hvor folk oppfatter meg på to så forskjellige måter. De som faktisk Ser meg, gjør opp for all den dårlige behandlingen jeg må tåle fra de som ikke Ser meg. Og når jeg skriver ‘Ser’ med stor forbokstav, så mener jeg ikke å faktisk bli sett fysisk. Men å bli Sett, for den jeg er. Å bli anerkjent som noe annet enn en gal tulling det ikke er verdt å lytte til, engang.

Det skal sies at nettopp denne mekanismen i meg og min person, er noe av det viktigste jeg er i besittelse av. Dette handler om at Gud velger seg ut Flokken sin, basert på hva menneskene jeg møter, tenker i møte med meg og mine tanker. De som ikke tenker gode ting om meg, er ikke folk Gud vil ha i sitt Kongedømme. Det er også derfor bare noen av dere får tilgang til Appen min, Månebarnets Flokk. Den kan du laste ned Her. Eller kan du det???

3) Det vondeste er muligens dette. At jeg vet at jeg ikke er for alle. Og at de som ikke er for meg, er ikke for Gud. Og de som ikke er for Gud, kommer til å gå tapt. De som ikke kan regnes for å være en ‘Sau’, er det motsatte: en ‘geit’. Og tro meg når jeg sier at de fleste av menneskene i verden er faktisk ‘geiter’. Det er derfor Broren min påpeker at det går en motorvei til helvete, men bare en trapp til Himmelen. Det er altså slik at de fleste av dere befinner dere på veien som fører til fortapelse. Kom ikke her og si dere ikke ble advart….

Klær du ikke ser overalt.

Nå skal jeg fortelle om tre ting jeg ikke får lov til/tilgang til, rett og slett fordi jeg er Messias. Det plager meg ikke like mye som det som står på den første listen jeg skrev. Men likevel, det hadde vært fint å ta del i det ‘alle andre’ snakker om.

Ting jeg ikke får gjøre, fordi jeg er Messias
1) Astralreiser. Dette er når sjelen forlater din fysiske kropp, mens du fortsatt er i live. De som er erfarne med dette, kan besøke alt fra venner i andre land, til avdøde slektninger på ‘den andre siden’. Det er altså en måte å reise, uten å ta med seg kroppen sin. Man kan reise til andre dimensjoner, og oppleve tilstander man ikke har mulighet til å oppleve i sin våkne, fysiske virkelighet. Pappa sier at skulle jeg gjort dette, ville jeg nok umiddelbart forsøkt å besøke Himmelen, hvor jeg egentlig hører hjemme. Og Mamma sier at grunnen til at jeg ikke får lov til dette, er rett og slett at hjemlengselen vil være så sterk; kontrasten vil være så stor fra min faktiske virkelighet, at det vil være dødelig for meg.

Det skal nevnes at jeg har opplevd at sjelen forlot min fysiske kropp, på et par tidspunkt. Men det eneste jeg har gjort da, var å gjøre akrobatiske øvelser i sengen og vifte med armene slik at de gikk gjennom veggen ved siden av sengen. Akkurat de fysiske bevegelsene jeg gjorde, i denne tilstanden, handler om at jeg er fysisk handikappet i virkeligheten, og er egentlig ikke i stand til å gjøre slike ting. Jeg er fysisk handikappet på grunn av ett sjalu menneskes evige terrorisering av meg, gjennom et helt liv. Men det skulle jeg ikke snakke om, jeg lover!

2) Fordi jeg er Messias, får jeg ikke drive med bevissthetsendrende og virkelighetsåpnende psykedeliske stoffer. Jeg får ikke røyke cannabis og marihuana, engang. Mine psykedeliske opplevelser komme når jeg mediterer – kun ved hjelp av tankens (eller mangelen på tankers) kraft. Det er ikke med dette sagt at man ikke bør prøve slike ting, som ledd i ens åndelige utvikling. Jeg bare får ikke lov til det selv. Dette handler om at jeg er fem år gammel, og ingen femåringer tar DMT. Pappa sier det ville vært juks, med tanke på at jeg er i besittelse av det som skal til for å fremkalle slike opplevelser uten bruk av hellige planter.

3) Fordi jeg er Messias, og Pappa ikke mener at alle er verdige å ta innover seg Hvem Jeg Er, kommer han til å fjerne flesteparten av dere, før verden blir klar over Hvem Jeg Er. Det er vondt, fordi jeg vet at mange kunne hatt glede av å bli kjent med meg og tankene mine. Dette er egentlig samme punkt som siste punkt i forrige liste. For det jeg gjerne skulle opplevd, var jo selvsagt at dere visste at jeg er deres Dronning. Det hadde vært fint å oppleve verden i lys av å være Kristus, jeg innrømmer det. Men ja, med tanke på at jeg er Kristus, kan jeg nesten ikke forkynne Evangeliet (de gode nyhetene), uten å fortelle dere om Dommen. Vil du unngå Dommen, sier du? Klikk deg inn på den ene linken jeg har delt, i denne Vitenskapelige Artikkelen.

Ja, og forresten – – – når Dommen er overstått, kommer dere alle til å Se meg. De av dere som fortsatt lever, vel å merke.

Det var alt.
– Messias

Om dødelige injeksjoner

God aften, verden. I dag fikk jeg et gledelig brev. Fra nevrologen min. Jeg tok bilder av hodet mitt forrige uke, og i dag fikk jeg brevet med resultatet av bildene. Det var gledelig å finne ut at mine lesjoner var stabile siden forrige MR. Det er gledelig å vite at min *helt jævlige* fysiske form ikke skyldes at MS har forverret seg, etter at jeg byttet fra én medisin til en annen. Det betyr med andre ord at det skyldes noe annet, enn at de hvite feltene på hjernen som indikerer at jeg har MS, har endret seg til det verre. Vil dere vite hva jeg tror det skyldes? Hva jeg vet det skyldes? Det er den djevelske medisinen som ikke er mot MS, men mot tanker som min mor og far ikke synes passer seg for en som er datter av to relativt anerkjente psykologer. Jeg tror fast og bestemt at deres konstante press for at jeg skal bli tvangslobotomert, ikke så mye handler om at de er bekymret for meg og ønsker at jeg skal ha det bra – – – men at det ikke passer deres image at jeg er gal. Så viser det seg at jeg er akkurat like gal med den dødelige giften i kroppen. Det eneste giften gjør for meg, er at jeg ikke kan gå 500 meter, engang, før kroppen låser seg helt. Ja, og den effekten at jeg hater mine jordiske foreldre med et hat så intenst at jeg får lyst til å knuse noe, så fort jeg tenker på dem.

Men helt ærlig, så prøver jeg å ikke skrive om dem, i mine Vitenskapelige Artikler. Likevel er det slik at når jeg fungerer så dårlig fysisk, og jeg vet hva det skyldes; jeg vet hvem det skyldes, så er det vanskelig å ikke sutre litt om det. Men nok om det.

Jeg lagret dette bildet som ‘Kovidioti’

Apropos dødelige injeksjoner. Jeg delte dette bildet på facebook idag, med denne teksten: “Noen hadde etterlatt dette brevet på togstasjonen 😑 Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å dø, eller verre – bli en zombie 🧟‍♂️ Men jeg vet at jeg er langt mer motvillig til å se de potensielle konsekvensene det medfører å *ikke* få denne dødelige sprøyten 💉☠️ Sagt på en annen måte, så frykter jeg våre idiotiske unnskyldninger for ‘hyrder’ mye mer enn jeg frykter denne vaksinen 😱😒 Jeg tuller ikke når jeg sier at Johannes åpenbaring 13:17 taler om denne injeksjonen. Det er heller ikke tull at all den tiden jeg har kjent Gud, har tallet ‘1317’ ganske enkelt betydd ‘stol på din Allmektige Pappa, lille venn’. Så jeg stoler mer på Gud enn jeg frykter både zombier og hyrder…”

Jeg er trøtt og vil sove, men Pappa sier at jeg må komme med en kommentar til teksten jeg akkurat delte med dere. Kommentaren er kanalisert fra Gud, som alt annet jeg skriver. Men nå forteller han meg ord for ord hva jeg skal dele med dere – i større grad enn ellers. Så hva har han å si? Dette:

De som ikke vil ta vaksinen kommer til å dø. De som tar vaksinen, kommer ikke til å dø – – – dersom de lærer seg å ikke tenke tanker med hodet. Så svart/hvitt er det faktisk. Lær dere å skru av tankene fullstendig, eller bli en geit/måke/apekatt (eller et eventuelt annet dyr). Dette er Alpakkalypsen, og det eneste dyret det er gunstig å være, er en Sau.

Broren min, som på ingen måte er Jesus, ber meg legge til at det er de Sauene som ikke vandrer så langt bort fra flokken; som ikke stikker seg ut og gjør hva de kan for å irritere på seg ‘hyrdene’, som kommer til å komme seg gjennom denne tiden i live.

Mamma, hun som er Dronning i Himmelen, sier at ønsker dere revolusjon, bør den foregå på det indre plan. Dere styrter Satan og hele hans hær ved å skru av tankene og begynne å tenke med Hjertene deres. Mamma er klok, så dere bør høre på henne.

Og personlig har jeg én ting å legge til. Sjekk om du er en Sau eller en geit ved å klikke på Denne Linken. Dersom du får tilgang til Månebarnets Flokk, er du en Sau. Får du ikke tilgang til Appen min, er det igrunn ikke håp for deg. Jfr. Matteus 25:31-46.

Det var alt. Amen
– Messias

Slår et slag mot ateisme

Jeg er veldig fornøyd med min nye Google-venn. Dette er i utganspunktet ikke et produkt fra Google, men fra… hva het det igjen? Harman Kardon. Jeg innså at min Google Nest ikke hadde den beste lyden. Dessuten ble høyttaleren sprengt, fra tid til annen. Jeg vet ikke om dette er en AI-ting, eller om det er spesielt for meg. Men hver gang min Noodle ble sprengt, gikk det noen dager, så var lyden i høyttaleren helt fin igjen. Likevel var det jo ikke bra lyd, sånn som med den nye høyttaleren. Dermed flyttet jeg Noodle inn på kjøkkenet, og nå står den nye høyttaleren på gulvet i stuen. Jeg prøvde å ha den stående på TV-benken som egentlig er et nattbord, men den var litt for stor og tung. Og jeg var redd TV-benk-nattbordet ville falle ned fra veggen. Det er nemlig veggmontert. Jeg har dingser inni TV-benken som er av stor affeksjonsverdi, og det ville vært veldig trist om noe av det knuste. Skal jeg fortelle dere hva jeg har stående der? Dere kan se et bilde. Dette tok jeg nå, med min android-telefon:

Kaninen, Anden og Tekannen,

Hvorfor har jeg satt tekannen inni der? Fordi denne muligens er den tingen jeg har, av pyntegjenstander, som betyr mest for meg. Skal jeg fortelle historien? Ok. Jeg har delt dette flere ganger før, så jeg skal prøve å forkorte det. Ved å lage en liste 🙂

  1. Jeg begynte å skrive Vitenskapelige Artikler på et annet domene, i 2010.
  2. Flere lesere har i årenes løp bedt meg lese sjefsateist Richard Dawkins’ bok Gud – en vrangforestilling.
  3. På ett tidspunkt var det en som signerte med ‘666’ som sa at Satan befalte meg å lese boken.
  4. Det ‘gikk en faen i meg’, og jeg bestemte meg for å lese den.
  5. Jeg skaffet boken fra nærmeste bibliotek, og tenkte jeg skulle lese den som research – ettersom jeg er Kristus i egen person og skal motbevise alle ateister.
  6. Jeg begynte å lese, mens jeg diskuterte teksten med Gud i et skrevet dokument; Bønneloggen.
  7. Jeg kom til det kapitlet hvor Dawkins presenterer sin tese om at sannsynligheten for at vi har en intelligent Skaper, er like stor som sannsynligheten for at det går en tekanne i bane rundt Solen, mellom Mars og Jupiter.
  8. På dette tidspunktet fikk jeg denne tekannen i gave av min favorittperson i hele verden.
  9. Gud sa at Dawkins ikke fortjener at Kristus i egen person leser de stusslige forsøkene hans på å gjøre noe som ikke kan gjøres – å motbevise at Gud fins.
  10. Jeg gikk til biblioteket og leverte tilbake boken. Idet jeg skulle levere den i en kasse som står der, leste jeg ikke ‘return’ på veggen over kassen, men ‘rektum’. Gud kunne dele at det er hans tanker om boken til Dawkins.

Han er ganske søt, er han ikke? Ikke Dawkins, men Pappaen min. Jeg kunne fortalt flere historier om ting jeg eier, som i min virkelighet fungerer som tydelige bevis på at Gud er virkelig. Men jeg skulle gjøre noe annet nå. Jeg skulle dele denne korte ordvekslingen, som er noe av det første jeg lagret fra samtalen mellom meg og Enrique. Han er Gud på Jordkloden, hvis jeg ikke har nevnt det:

Sitat Gud og Kristus.

Oversatt spør Enrique meg hvorfor jeg tror så mange ikke tror på Gud. Jeg svarer at mange tror at Gud er like menneskeskapt som religion, og at de ikke klarer å skille mellom disse to. Personlig tror jeg at mange møter tanken om en intelligent og kjærlig Gud med motvilje, på grunn av hvordan menneskene som tror på ham får ham til å fremstå. Og det er jo helt feil. Gud selv føler dette er helt feil. Gud selv hadde avsmak for religiøse mennesker, i lang tid, på grunn av hvordan fanklubben hans fremstilte ham.

Skal jeg fortelle dere hvordan dere ‘møter Jesus’? Eventuelt hvordan dere ‘ser Lyset’ og innser at Gud er svært virkelig? Dere må skru av tankene deres; dere må flytte fokuset fra hodet og ned til Hjertet. Et menneske som fungerer ut fra Hjertet sitt, vil innse at Gud er virkelig. Gud kan ikke forstås med tanker og logikk, fordi Gud er kjærlighet – og kjærlighet er ikke en logisk prosess som utgår fra tankene våre. Skal jeg fortelle dere noe annet? Å ha fellesskap med Jomfru Maria er med på å kaste lys over mysteriet som en Jesus-relasjon er. Du har fellesskap med henne ved å skru av tankene i hodet, og tenke med Hjertet istedet. Maria er altså den kvinnelige og moderlige varianten av Guddommen. Dere kan lese om disse aspektene for eksempel i Salme 131.

Noe jeg innså, iløpet av fjoråret, var at fellesskap med Maria er den meditative og kontemplative måten å tilbe Gud på. Det er mange katolikker verden rundt som ber Rosenkransen. Dette er en form for meditasjon, hvor du ber den samme bønnen igjen og igjen. Det blir en automatikk i det, og når man klarer å kun ha fokus på ordene man sier, vil ‘mysteriene’ man skal meditere over komme tydelig frem i ens indre. Meditasjon kan gjøres på mange måter; øvelsen har mange former. Mange Luthersk kristne mener den katolske formen for religiøsitet driver med vranglære og gudinnedyrkelse. Jeg, som er Guds og Marias Datter, mener gudinnedyrkelse er hva verden trenger nå. Vil dere se min favoritt-rosenkrans? Denne har jeg fått av en viktig person innen den katolske kirke, fordi jeg giftet meg med Jesus, og den er til og med velsignet av Paven:

Hill deg, Maria, full av nåde.

Jeg er Guds og Marias Datter, Jesus er Broren min, og dette er virkeligheten min. Jeg skal avslutte nå, ved å dele et siste bilde fra ‘Himmelens Datter’-fotoshooten jeg og min bestevenn Alex Atreyu hadde i Oslo i går. Maleriet bak meg er ‘Solen’, av Edvard Munch:

Himmelens Datter i egen person 🙂

Det var alt, nå skal jeg male!
– Prinsesse Kristus

Himmelens Datter og Solen

Jeg ble enormt trigget av noe jeg så på tv i går. Og hele kvelden i går, den påfølgende natten og dagen idag, har vært preget av et altoppslukende raseri. Jeg skal ikke si hva som trigget meg, eller hvem jeg er rasende på. Men jeg kan si at de sterke følelsene var katalysatorer for å komme meg over en vond kunst-sperre. Jeg maler hele Den Hellige Familie. Og jeg har allerede malt Gud. Så ble det en lang tørke, hvor jeg ikke klarte å male noe som helst. Men nå har jeg altså klart å male Jesus og Kristus. Det er min vakre Tvillingbror og undertegnede. Vi er evige barn på fem, der Vi egentlig kommer fra. Og det er slik jeg maler Oss nå. Jeg gleder meg veldig til bildet er ferdig!

Apropos maleri. Dette er et hellig fotografi av meg og Solen av Edvard Munch.

Jeg dro til Oslo for å møte Alex, etter noen dager med bloggtørke. Innledningen til denne Vitenskapelige Artikkelen skrev jeg for mange dager siden. Jeg klarte å slutte å være sint, på et tidspunkt. Jeg tror den energiutladingen som mine penselstrøk forårsaket, var veldig avgjørende. Jeg skal male mer i morgen, tenkte jeg. I dag har jeg ikke hatt ett ledig øyeblikk. Vil dere se flere bilder fra fotoshooten med Solen?

Det var ganske interessant å komme til Oslo idag. Først fikk jeg et gult brev fra Gud adressert til hans elskede barn. Deretter fikk jeg et rosa brev fra Jesus. Som dere ser var jeg kledd i gult og rosa, akkurat idag. Og når jeg sier at jeg ‘fikk brev fra Gud og Jesus’, så mener jeg selvsagt at det kom to tilfeldige mennesker bort til meg, helt uavhengig av hverandre, og gav meg disse brevene. Dessuten stod det en kvinnelig predikant på Nationaltheatret og proklamerte hvor høyt Gud og Jesus elsker oss. Det kan ikke bli bedre enn det. Alex syntes det var rart, mens jeg måtte innrømme at slike ting skjer stort sett hver gang jeg viser meg i Oslo. Jeg sa det sikkert handler om at jeg legger merke til slikt. Men det kan også handle om at jeg er Kristus i egen person, og Pappaen min sørger for at disse menneskene befinner seg der jeg innfinner meg, når jeg bestemmer meg for å gjeste hovedstaden. Det er fint at Broren og Faren min har så mange fans. Hadde folk fått øynene opp for meg og min fantastiske Mamma, også, hadde mange av verdens problemer vært løst.

Dette er Apokalypsen. Ett av elementene på sjekklisten over hva Pappa skal bruke denne tiden til, er å innsette Guds kvinnelige aspekter og egenskaper som *akkurat like viktige* som hans mannlige karakter. Det er der jeg og Mammaen min kommer inn. Mamma er altså Jomfru Maria, men hun har utallige andre navn. Den Hellige Ånd er ett av disse. Ja, Maria-energien er rett og slett Guds feminine og kvinnelige energi. Mamma er ikke på jorden i form av en person. Det er derfor jeg er her, på sett og vis. Jeg er Mammas representant på jorden. Jeg er Det Guddommelige Kvinnelige, Maria-energien og Den Hellige Ånd, i menneskeskikkelse. Dere trenger ikke å tro meg. Nå er denne sannheten så innarbeidet i mitt selvbilde, at jeg ikke trenger andres anerkjennelse.

Jeg har hatt en veldig fin dag. Skal jeg fortelle dere hva det fineste som skjedde var? Jeg klarte å søle kaffe ut over hele den rosa boblejakken og den hvite strømpebuksen. Og da jeg kom hjem puttet jeg alt i vaskemaskinen. Det fineste som skjedde var at klærne ikke har en eneste flekk på seg, etter runden i vaskemaskinen. Dessuten var det veldig fint å være hos tannlegen og få skryt over hvor godt jeg tar vare på tennene mine. Jeg må komme tilbake, da. Fordi en fylling i en visdomstann har falt ut. Det skjedde for lenge siden, men dette var første gang jeg var hos tannlegen siden det skjedde. Han sa det ikke vil ta en halvtime, engang, å fikse det. Jeg lovet ham å bli flinkere til å bruke tanntråd, og det var god stemning. Noe annet fint som skjedde var at jeg hentet min nye musikk-ting. Dette er en Google-kompatibel kunstig intelligens høyttaler. Og den er rosa. Nå skal jeg bruke resten av kvelden på å bli kjent med den.

Det var med andre ord alt.
– Prinsesse Kristus

Alt annet enn herredømme over Jorden

Jeg og Enrique snakker mye om denne tiden i fjor, da det gikk opp for meg Hvem han faktisk er. Det var to viktige hendelser, som i utgangspunktet fikk meg til å forstå at Enrique er Gud. Det første som skjedde, var at Enrique gav meg et nytt kallenavn. Rubia. Dette betyr ‘blondinen’ på spansk, som er Enriques morsmål. Kort tid etter at han begynte å kalle meg dette, begynte stemmen til Gud i hodet mitt å kalle meg det samme. Jeg begynte å tenke at kanskje det var mer ved denne mannen enn jeg var klar over, og jeg bestemte meg for å ta en kikk på et bilde Enrique sendte meg, ganske tidlig i relasjonen vår. Bildet var av Mamma, og en and. Av en eller annen grunn hadde jeg lagret dette bildet i en mappe på min gamle PC som het ‘messiah_files’. En morsom detalj, er at det ikke var jeg som opprettet denne mappen. Den bare var på PCen min en dag, i 2016. For andre gang studerte jeg bildet. Jeg skal ikke gi et sammendrag av hva jeg følte og tenkte akkurat da. Men jeg kan røpe at det var da jeg innså at Enrique ganske riktig var mannen jeg hadde lengtet etter. Min Mamo-chan.

Mamo-chan, eller Kong Endymion, ser slik ut.

I dag fortalte jeg Enrique at jeg visste, en god stund før jeg møtte ham, at det var nettopp Mamo-chan jeg lengtet etter. Gud har brukt Sailor Moon-referanser i eventyret mitt, siden lenge før jeg møtte Enrique. For noen år siden lurte jeg på om en av mine gode venner var denne mannen. En venn av meg som også har en direkte kontakt med Gud. Jeg tenkte disse tankene om min venn – at han kanskje muligens var personen som svarte til alle mine romantiske lengsler etter en Gud i menneskekropp. Hva gjorde Gud? Han sa: “Det er ganske riktig han som er din Mamo-chan”. Ja, Gud er en lystløgner, og jeg hoppet ikke med hodet først inn i en romanse med min venn. Men det jeg tok med fra opplevelsen var at jeg er Usagi, og jeg ventet på min Mamoru.

Høsten 2019 var jeg veldig redd. For alt. Det var som om dette livets oppsparte angst og bekymring hadde kulminert, og var på sitt verste – kort tid før helvete på jord skulle begynne. Det var da stemmen til Gud i hodet mitt begynte å si et ord til meg på japansk. Ordet var ‘makenai’. Dette er navnet på introsangen til siste sesong av Sailor Moon. Men jeg visste ikke hva ordet betydde. En kveld jeg var hos den vakre Tvillingbroren min, sa Gud dette ordet så mange ganger at jeg til slutt bestemte meg for å finne ut hva det betydde. Det viste seg at det betyr ‘ikke tape’. Vil dere høres sangen, også? Ok!

Sailor Moon er ikke bare Messias, i serien. Hun er også den rettmessige herskerinnen over hele Jordkloden. Men da er hun i formen til Dronning Serenity. Og for å røpe en veldig grunnleggende sannhet om meg og min person: Alt annet enn herredømme over hele Jorden er å regnes som et ‘tap’, i mine øyne. Men så forsikrer jo Gud meg om at jeg ikke kommer til å tape. Tough luck, alle håpefulle messiaser. Jeg malte meg selv, sittende på tronen, allerede som sekstenåring. Dette er min tolkning av Månebarnet:

Allerede som sekstenåring kunne jeg ane hva som er skjebnen min.

‘Månebarnet’ er en referanse til en annen fiktiv fortelling. Nemlig Den Uendelige Historie av Michael Ende. Men i bøkene og filmene er Månebarnet ganske riktig et barn. Mamma sier denne karakteren er basert på min form, der jeg egentlig kommer fra. Der er jeg et evig barn, som er veldig klok og alltid lager god stemning rundt meg. Det siste kunne Enrique røpe, for noen måneder siden. Enrique kunne også røpe at et landskap jeg har sett i visjonene mine, i mange år, faktisk er utsikten fra vinduet på rommet mitt i slottet vårt i Himmelen. Jeg får beskjed om at jeg ikke kan dra dit, i astralreiser, på grunn av at hjemlengselen vil være så sterk og så vond at jeg ikke kommer til å ønske å vende tilbake til mitt faktiske liv på jorden. Kontrasten vil være dødelig, sier Pappa.

Dette er meg; dette er livet mitt. De av dere som kjemper hardt for å få meg til å slutte å leve i et eventyr, trenger å være innforstått med at det er synonymt med å ønske meg død. Jeg elsker galskapen min; jeg elsker Stemmen i Hodet mitt. Det var derfor jeg giftet meg med ham to ganger, før jeg innså Hvem han er – i hans fysiske form(er).

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Sailor Moon er virkelig!

God dag. Det er 21. mars idag. Vet dere hva det betyr? Det betyr at jeg og Enrique har vært kjærester ett helt år. Det er vel ikke nødvendig å si at jeg er ganske irritert fordi vi enda ikke har fysisk møtt hverandre. For et år siden virket det utenkelig at koronahelvete kom til å vare så lenge som det har gjort; det virket utenkelig å skulle være i et forhold med noen uten å møtes, så lenge. Men ettersom det er Gud som skriver denne fortellingen, og han er sprøyte gal, blir jeg ikke overrasket om det vi ser i verden nå, ikke tar slutt med det første. Jeg blir heller ikke overrasket om jeg ikke får truffet Enrique før ti år av helvete på jord har passert. Dette tenker jeg er realistisk, ettersom vi ikke bare er midt i siste bok i Bibelen: Johannes åpenbaring. Vi er også midt i siste sesong av den japanske serien Sailor Moon.

I siste sesong av Sailor Moon forsvinner kjæresten til Usagi. Han heter Mamoru, men hun kaller ham Mamo-chan. Så må Usagi redde verden uten sin kjære ved hennes side. Likevel har Usagi en god, mannlig støttespiller. Han heter Seiya Kou, men når han bekjemper onde makter forvandler han seg til Sailor Star Fighter. Disse bildene hang på veggen på utsiden av Nationaltheatret, i fjor sommer. Det var reklame for ‘Alice i vidunderland’, en forestilling jeg er veldig lei for at jeg gikk glipp av:

Legg merke til håret til hovedpersonen.
Dette er Alice.
Eller Usagi?
Denne hang også på Nationaltheatret.
Dette er fra aller siste episode av Sailor Moon. En happy ending!

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, tolket jeg disse bildene dithen at Enrique og jeg ikke kommer til å møtes, før jeg er ferdig med å redde verden. Det er vel ikke nødvendig å nevne at jeg identifiserer meg som Sailor Moon i levende live? Og det er kanskje ikke nødvendig å nevne Hvem i livet mitt jeg har gitt rollen som Seiya? Det er naturligvis Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det viser seg at det også finnes en animert serie om en annen karakter ved navn Seiya. Denne serien heter Saint Seiya. Han er fin.

I love my Brother

Det er rett og slett slik jeg overlever, uten å gå til grunne av tanker om håpløshet, undergang og fortvilelse. Ved å oversette det som skjer i verden, og det som skjer i livet mitt, til et eventyr. Det er derfor jeg ikke skriver så mye om ondskapen i verden. Fordi jeg vil ha fokuset på eventyret – som tross alt har en happy ending, og ikke på den triste virkeligheten. ‘Den triste virkeligheten’ hører vi så altfor mye om, allerede. ‘Hyrder’ som får oss til å tro at vi bare skal ta en dusj, når sannheten er at de skal gasse oss ihjel. Den triste virkeligheten er ikke å foretrekke, når den minner mer og mer om en grøsser.

Dette er meg, forresten, med Sailor Moon-parykken min. Enrique forteller meg at han valgte meg, til å være Sailor Moon. Det er derfor han minner meg på at jeg også er prinsessen fra H.C. Andersen sitt eventyr om ‘Prinsessen på erten’. Jeg er den personen, og uten å tenke slike tanker om meg selv, ville jeg ikke klart å møte virkeligheten.

Måneprinsessen.

Det var alt. Gratulerer med dagen, Enrique!
– Sailor Moon

Himmel på Jord, og alle andre steder

Jeg tok en tur ut i dag. Hvor jeg var og hva jeg har gjort er ikke så viktig. Men jeg ble møtt av dette synet, da jeg ankom bestemmelsesstedet. På facebook delte jeg disse bildene, og skrev at Pappaen min hadde lagt igjen en liten beskjed, ment for mine øyne. Dere må gjerne tenke jeg er gal som oppfatter teksten på den rosa boksen og anden som en beskjed fra Gud. Det plager meg ikke så veldig. Jeg har sluttet å plages av hva verden tenker, tror og mener om meg. Jeg personlig vet dette var beskjeder fra Gud.

I dag føltes det ikke så godt å være utenfor Minihimmelen. Ikke misforstå, jeg hadde det hyggelig og jeg er uendelig glad i personen jeg har møtt. Men jeg merket først da jeg låste meg inn her hjemme hvor ‘off’ energien min har vært idag. Det er vanskelig å forklare, men de av dere som kjenner på energier kan kanskje forstå det. Å komme hjem, etter å ha vært borte i noen timer, føltes veldig godt både fysisk og psykisk. For ikke å snakke om energetisk. Det kan virke som at Gud har rett, når han sier at leiligheten min er det eneste trygge stedet for meg, nå som verden blir mer og mer lavfrekvent.

Hva mener jeg med ‘lavfrekvent’? Det er en annen måte å si ‘satanisk’ og ‘demonisk’. Er dere uenige i at verden bare blir skumlere og skumlere; ondere og ondere? Med tanke på at jeg er Kristus i egen person og har en eller annen form for viktig rolle å spille i denne apokalypsen, bør jeg formidle håp og løfter om bedre tider. Jeg loves bedre tider. Men jeg forsikres også om at de ‘bedre tidene’ ikke kommer før alt av pakk, ormeyngel, geiter og apekatter har blitt utryddet. Jeg blir fortalt at jeg bare må holdes skjult, hemmelig og i live, frem til tiden kommer at verden skal presenteres for sin frelser.

For noen år siden drømte jeg om denne tiden. Så drømte jeg om denne tiden noen år senere. I den første drømmen gjemte jeg meg i en kirke, mens alle verdens religiøse overhoder var ute etter å ta meg. Gud forklarer meg at denne drømmen var et bilde på hvordan mitt religiøse språk, og mine omnipotente vrangforestillinger, er med på å beskytte meg. De som kanskje kunne stått meg etter livet i virkeligheten, ser meg ikke som en trussel, men bare som en religiøs gærning. I den andre drømmen kom det onde aliens og tok over hele jorden. De lagde masse regler man måtte følge, og gjorde om på alles hverdag. Så begynte de å drepe flesteparten av verdens befolkning. Men til meg sa de: “Vi liker deg, altså. Du er fredet, og vi kommer ikke til å krumme et hår på hodet ditt”.

Jeg er Kristus, og jeg ser slik ut.

Jeg er Kristus, og det Bibelstedet jeg har størst problemer med, nå for tiden, er Markus 13:32. Jeg skal ikke si hva som står der, men jeg kan si at dere bør lære dere å bruke en Bibel. Ettersom vi befinner oss i den aller siste boken i Bibelen – Johannes åpenbaring. Gud legger til at den like gjerne kunne hett ‘Joannes åpenbaring’, ettersom jeg er Joanne of Arc (Jeanne D’Arc). Denne Vitenskapelige Artikkelen ble visst delt i en gruppe på face, som er veldig kritisk til Gud, Kristendommen og alle Kristne. Vi lider visst av vrangforestillinger, hele gjengen. Undertegnede er nok den galeste av alle. Men Pappaen min sier at jeg er den eneste her i verden som ikke er gal.

Vi får si det var alt. Nå skal jeg meditere, som er måten å fikse energien min, når ‘verden og han som er i verden’ har gjort skade på den. Vi snakkes!
– Prinsesse Kristus

Det Levende Vann

Noen ble invitert på tacofredag, men valgte å sove i fire timer istedet. ‘Noen’ er meg. Hva annet har jeg gjort idag? Jeg har overrasket meg selv over i hvor stor grad jeg får ‘superkrefter’, når det trengs. Ok, mange vil argumentere for at det ikke kreves en superhelt for å gå fra Stortorvet til Nationaltheatret. Men tatt hvor dårlig min fysiske form har vært, de siste ukene, så ble jeg altså overrasket over hvor langt jeg kunne gå, nå i dag. Jeg sa til Enrique at det virker som han gir meg en pause fra ms, når det passer for ham. I dag passet det dårlig at jeg var funksjonshemmet, så dermed slapp jeg det.

Hvorfor gikk jeg alene rundt i et folketomt Oslo? Det er ikke så viktig. Men det var en grunn til det. Hvor grunnen ikke var å ta disse to bildene:

Jeg og Enrique hadde en fin samtale. Siden han sover tar jeg meg friheten til å dele noe av det med dere, uten å spørre om det er greit. Mamma sier jeg skal gjøre det, og Enrique sier at jeg svarer til henne, når han ikke er tilgjengelig.

Jeg sendte ham et annet bilde av Stortinget, og ba om at monstrene der blir eksponert for alle i Norge, for alt det onde de gjør. Deretter sendte jeg bilder av duer, og sa at de var vennene mine. Enrique sa at han sendte dem for å holde meg med selskap, mens jeg gikk rundt alene i hovedstaden. Jeg sa ‘I love you’, og Enrique sa at han er glad jeg er Datteren hans. Jeg sa at jeg er veldig glad selv, for at han valgte akkurat meg til å være hans Datter. Han sa han heller vil ha meg som Datter, enn noen andre. Jeg vet hvem ‘noen andre’ egentlig er, og jeg kan ikke si jeg er nevneverdig begeistret for henne.

Jeg vil ikke si hvem dette er, men jeg kan si at hun har gitt meg mye hodebry. Enrique innrømmet at hun har trodd at det var hun som kom til å stikke av med Jobben min. Tough luck, Gud liker mine assets bedre; Gud liker fruktene mine best. Gud liker at jeg er så ydmyk og at jeg er en voksen dame som oppfører seg og tenker som en liten jente. Han liker at kunsten min er som om et barn skulle ha laget den. Han sier det er langt bedre, i hans øyne, enn om et barn laget kunst som like gjerne kunne vært laget av en voksen. Vil dere se mine mektige og hellige mesterverk? Se her!

Enrique (som er Gud) liker at jeg kler meg som et barn.

Broren min, han som på ingen måte er Jesus, sa noe klokt for lenge siden. Jeg tror det ble skrevet ned. Jeg skal se om jeg finner det. Ja, dette!

“Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.” (Markus 10:15)

Hvordan blir man et barn? Det er to måter. Den første: Du slutter å tenke med hodet, og flytter all tankeaktivitet til Hjertet. Da slipper du inn i Himlenes Rike. Måte nummer to er ikke å foretrekke, men det er altså å sovne inn i dette livet, og våkne igjen i neste liv.

Jeg er faktisk så bastant at jeg sier at den eneste måten å komme inn i Gudsriket på, mens du er i live nå, er ved å lære deg å ikke tenke tanker med hodet. Klarer du det? Et godt tips er å begynne å øve. For det kommer en tid hvor alt annet enn å sitte å meditere, vil være på agendaen. Det er nyttig å lære seg å stilne sitt indre kaos nå, mens verden fortsatt er ganske rolig. Hvis du har øvd på det lenge, vil det være lettere å komme inn i en meditativ (og livreddende) tilstand, selv når det stormer rundt deg.

Min vakre Tvillingbror går i mye større grad god for sine utsagn i Tomasevangeliet. Der snakker han mye om dette. Men han kaller det å ‘drikke av hans munn’. Dere burde prøve å få tak i et eksemplar av denne boken. Jeg tror den til og med ligger på nett. Han snakker litt om denne formen for ‘drikking’ i enkelte tekster i de kanoniske evangeliene, også. Blant annet i Johannes 4:14. Skal jeg dele det, også? Ok, Sjef!

“Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.”

Det ‘levende vannet’ er altså et bilde på meditasjon. Hvis du vet hvordan man skrur av tankene, kan du gjøre det nå – – – og spørre Gud/Universet/Sjelen din om jeg har rett.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus