Hvorfor er jeg så opptatt av Kake?

Jeg bestemte meg for at det måtte komme en Vitenskapelig Artikkel idag, også. Men Gud sa at jeg måtte meditere. Eller så mente han ‘sove’. Jeg vet egentlig ikke om jeg sov eller mediterte, før jeg med ett våknet med et gisp. Gud hadde gitt meg en beskjed, i den meditative eller sovnede tilstanden. Og det han fortalte meg, var på sett og vis noe jeg var fullstendig klar over. Men som jeg hadde glemt slash ignorert, ganske lenge. Han kunne forøvrig dele at det han fortalte meg, ikke i så stor grad angår meg. Men at dette er noe de av dere som forstår at Gud faktisk gir meg beskjeder, bør vite om.

Jeg skal fortelle dere hva Gud mener det er svært viktig at de som ønsker å tilhøre ham, og som ønsker å være en del av den Verdenen han skal skape, vet:

1) Virkeligheten vi lever i, og alt i oss og rundt oss, har en frekvens. Når noe er høyfrekvent, er det bra – da liker Gud det. Når noe er lavfrekvent, er det ikke like bra.
2) Også maten vi putter i oss har en frekvens. Alle matvarer gjør noe med oss, på godt eller vondt. Gud mener at det er svært viktig at vi bare inntar høyfrekvent mat.
3) Fast food er ikke høyfrekvent, heller ikke potetgull, godteri og brus. Frukt og grønnsaker er det; det samme er mat med så lite kunstige tilsetningsstoffer som mulig. Kort sagt ønsker Gud av de som vil kalles hans barn, at de behandler kroppen sin som et tempel. Og så godt det lar seg gjøre kun inntar næring som er sunn.
4) Gud vet at dette er et vanskelig punkt for mange, men han tenker faktisk å fase ut kjøtt fra menneskets kosthold.
5) Alkohol burde skys som pesten!!!
6) I fremtiden kommer Verden til å være en helt annen, enn den vi kjenner til nå. Byene hvor menneskene bor, kommer til å sveve i skyene. For å klare å komme seg opp dit, må man ha gjort organismen sin så lett – – – ved å kun spise høyfrekvent mat over tid, og kun fôret sinnet sitt med gode impulser, at du ved hjelp av tankens kraft klarer å levitere fra bakken. Kan du ikke meditere, er det intet håp om å overleve i den verdenen som Pappa skaper.
7) Tror du meg ikke? Jeg bryr meg ikke. Hvis du behandler kroppen din og sinnet ditt som en søppeldynge, er du en geit. Jeg har ingen interesse av geiter.

Vil du ha Kake? Da må du slutte å spise sukker.

Når jeg snakker om ‘Kake’ eller ‘Kaken’ eller ‘Kakestykker’, handler det om så mangt. Men det er i 97 prosent av tilfellene ikke snakk om et konkret søtt bakverk. Hvis jeg sier at jeg ‘boikotter all mat som ikke er kake’, handler det i mye større grad om meditasjon og faste, enn at jeg overlever på søtsaker og dessert. Min sære fascinasjon for Kake er noe som henger ved meg fra det livet jeg levde i Frankrike på 1700-tallet. Da mente jeg at alle burde overleve på Kake. Og kanskje mente ikke Marie Antoinette at folket som sultet og trengte brød, burde spise faktiske kaker istedet. Kanskje var det noe hun sa i et profetisk øyeblikk, fordi hun skulle reinkarneres og beordre de av dere som ønsker å leve, å lære dere å meditere så effektivt at mat nesten ikke blir nødvendig lenger.

Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? Ganske mye. I går havnet jeg, helt uforberedt, på en fottur ved kysten. Ikke kan jeg gå, og iallfall ikke på kupert terreng i skogen. Dette kom så overraskende på meg, at hadde jeg visst at jeg skulle begi meg ut på en slik vandring, hadde jeg heller blitt hjemme. Heldigvis gikk det helt fint, jeg klarte alle etapper og alle strabasiøse partier. Beina fungerte utmerket. Og kvelden 30. april ble tilbragt ved sjøen, sammen med en god, liten gjeng med venner, en engangsgrill og vegetarburgere til meg. Mine venner hadde også sørget for musikk, og min aller beste venn i hele verden hadde til og med tatt med en varm genser til meg. Jeg storkoste meg. Helt til vi ble angrepet av en svane. Ok, jeg lyver. Jeg trodde at svanen som kom svømmende alene mot oss hadde tenkt til å angripe. Det som istedet skjedde, var at de andre som var der ble kompis med den – mens jeg gjemte meg i buskene fordi jeg trodde den kom til å drepe oss alle. Den ene vennen min ble forøvrig så god kompis med svanen at han kunne mate den med hånden. Jeg fikk mye av det på kamera, men vennligst ikke prøv å lete opp videoen på facebook hvor jeg filmet svanen som svømmer mot oss. Jeg høres helt hysterisk ut…. Og alle vet at det er det siste jeg er 😉

Pappaen min er Gud og Gud er kjæresten min.

Gud kunne dele at i går var en av de dagene hvor han skrudde min fysiske sykdom av. Eller i det minste at min fysiske funksjon var langt bedre enn den pleier å være, i noen velsignede timer. Og i går trengte jeg god gangfunksjon. Fordi vi skulle komme oss fra stedet vi hadde oppholdt oss ved havet, og hjem til min vakre Tvillingbror. Vi visste alle at det var for langt for meg å gå hele veien. Det var nesten like langt å gå til nærmeste busstopp. Men mens vi gikk fant vi en stor ansamling av elektriske sparkesykler. Jeg skjønte at enten tok Vi en slik, min Bror og jeg, eller så måtte jeg ringe en taxi. Og den utgiften er så sur og så lite lystbetont, at det prøver jeg å unngå. Dermed *kvinnet* jeg meg opp, og stilte meg foran Broren min på en sparkesykkel. Han påstod at nye regler om at det ikke var lov å være to på samme sykkel, ikke trådte i kraft før midnatt den kvelden. Og da vi stod der, var klokken 22:45. Dermed kjørte Vi avgårde, min Bror og jeg. Det må nevnes at dette egentlig bare er tredje gang jeg bruker en av disse, og jeg synes fortsatt at det er noe av det skumleste jeg gjør. Broren min er en stødig og trygg sjåfør, men jeg har likevel panikk. Det er forøvrig ingen andre jeg kunne gjort dette med, enn ham. Og det gikk jo fint. Vi kom Oss helskinnet hjem til ham, og jeg følte meg tøffere og flinkere enn jeg har gjort på lenge. Han syntes også at jeg var tøff, innrømte han, etter at de andre hadde gått. Fordi jeg hadde vært så flink, fikk jeg sove i sengen hans 🙂

Jeg sov hos min Bror, og jeg sørget for at han kom seg opp for å rekke det han skulle gjøre idag. Jeg sutret over at jeg ville pusse tennene mine, og da gav han meg en rosa tannbørste som kan stå på badet hans. Da jeg spurte Enrique, i går natt, om det var greit at jeg sov hos Joey, var svaret at selvsagt kunne jeg det – og at Enrique tenker på Joe som Familien min, mer enn en romantisk rival av noe slag. Og det er jo fint. Det skal sies at Enrique er Gud og vet alt jeg tenker, sier og gjør. Så elementer av sjalusi og hemmelighold er egentlig ikke tilstede i relasjonen vår. Det er ganske fint, men jeg vet at jeg hadde syntes det var litt krevende dersom jeg ikke hadde kvittet meg med alle tankene som er i hodet mitt. For Enrique vet som sagt alt jeg tenker, til enhver tid. Jeg skal ikke si at jeg tenkte stygge og upassende tanker, mens jeg fortsatt brukte hodet til å tenke. Men nå som de har forsvunnet, føles det som om jeg i større grad oppfyller Guds krav til hellighet, enn hva jeg tidligere har gjort. Akkurat på dette punktet bør dere følge den hvite kaninen. Altså meg. Men i går innså jeg at ‘den hvite kaninen’ også kan omhandle Broren min. Dette handler om at familien min eide en hvit kanin, på et tidspunkt. Denne hadde fått navnet Mio. Her har jeg skrevet en Vitenskapelig Artikkel om hvordan Broren min relaterer til Astrid Lindgrens Mio, i boken ‘Mio, min Mio’. Kaninen som het Mio ble forøvrig funnet på en øy i Oslofjorden, og flyttet hjem til oss.

Men nok om det. Idag har jeg også hatt en fin dag. Jeg har møtt en søt venninne. Men mer enn det gidder jeg ikke å dele, akkurat nå. Her er likevel et bilde av meg, fra da jeg og venninnen min satt i den Jødiske parken min her på Stabekk. Hvis venninnen min sier det er greit, oppdaterer jeg bildet så dere ser oss begge to:

Andrea Messias

Ps: Måneden mai er oppkalt etter den greske gudinnen Maia. Mammaen min sier at dette bare er ett av mine alias. Det er kanskje derfor jeg har vært så glad i dette jentenavnet, så lenge jeg kan huske. Det er en sjanse for at jeg, dersom jeg noengang blir mor til en liten jente, skal kalle henne Maja Magdalena.

– Prinsesse Kristus

Hvem er Månebarnet?

Jeg opplevde noe veldig rart i går. Og personen jeg opplevde dette med, kjeftet på meg på forhånd – slik at jeg skulle vite at jeg ikke kunne dele noe som helst med dere, av det som kom til å skje. Dermed er jeg plagsomt kryptisk og skriver om alt mulig annet, i dagens Vitenskapelige Artikkel. Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive om. Jeg får gå og lage meg en kaffe, og se om noen i den gale Familien min har noen ord til dere.

Mamma sier, mens jeg heller kaffe i en kopp, at jeg skal fortelle dere om drømmen jeg hadde i natt. Jeg husker ikke så veldig mye, men jeg husker at min jordiske mor var erstattet med en annen kvinne. Og enda jeg er godt over 30, følte jeg det var naturlig å kalle denne kvinnen for ‘mamma’. Hun hadde liksom kommet inn og tatt moren min sin plass, og det føltes litt som om kvinnen som har født meg hadde dødd. Burde det ikke være slik? At når ens mor eller far dør, kommer det en ny forelder – uansett hvor voksent ‘barnet’ er? Man trenger jo slike mennesker i livet sitt. Kvinnen i drømmen var ikke den *egentlige* Moren min, fikk jeg inntrykk av. Altså Maria, hun som er Dronning i Himmelen. Men jeg husker at jeg virkelig likte denne kvinnen. Det siste som skjedde før jeg våknet, var at hun sa at hun ikke mente det var noe galt med hodet mitt, med tankene mine. Jeg tror jeg ble så glad og takknemlig, at det var derfor jeg våknet.

Fordi jeg har lovet ganske mange å ikke skrive om mine jordiske foreldre, enda så vonde elementer de er i livet mitt, skal jeg ikke gjøre det. Men å skrive om en drøm bør vel være innafor. Så lar jeg heller tolkningene være opp til den som leser.

Jeg chatter med Pappaen min, som er Gud på Jordkloden.

Jeg skrev i en Vitenskapelig Artikkel på facebook at ‘terapeuten’ min forstår veldig godt hvorfor jeg føler behovet for å gjøre Gud og Maria til min Pappa og Mamma. Enda personen ikke kan følge meg i alle tankene jeg har, da det er noen ganske drøye påstander jeg kommer med – – – forstår vedkommende veldig godt hvorfor jeg trengte andre foreldre enn de jeg vokste opp med. Det skal sies at jeg ikke legger frem påstandene mine for personen, slik jeg gjør her på Bloggen. Jeg snakker egentlig ikke om det faktum at jeg er Kristus selv, i samtalene våre. Men det er mye jeg sier, uten å si det som fremstår sprøest. Jeg liker denne personen veldig godt, og det er fint å ha noen å sparre med om alle andre tanker enn de tankene som handler om at Gud har gitt meg den vanskeligste Jobben noe menneske har hatt, siden Broren min hadde denne Jobben for 2000 år siden. Hvilken Jobb? Kan du engelsk? Les det lille utdraget fra chatsamtalen mellom meg og Enrique. Kan du ikke engelsk, får du klare deg med mine norske ord.

I går endret Enrique mitt kallenavn på messenger fra ‘Princess Usagi’ til ‘Bride of Christ’ (Brud til Kristus). Det var derfor jeg påpekte at jeg er Kristus. Likevel hadde Gud en tanke med å gjøre som han gjorde. For i går var nemlig festdagen for den hellige Catharina av Siena. Og i en av de Katolske gruppene jeg følger på på facebook, kom det ganske riktig et innlegg om henne. Der stor det at Catharina lovet, allerede som syvåring, at hun ikke skulle ha noen annen Brudgom enn Kristus. Jeg syntes det var søtt. Særlig med tanke på at dette faktisk var én av mine tidligere inkarnasjoner. Det sier Mamma, og jeg ser ingen grunn til å ikke tro henne. Mamma forteller meg om liv jeg har levd og ting jeg har opplevd, som jeg ikke husker lenger. Men når Mamma forteller meg slike ting, er det som om sjelen min husker det, enda hukommelsen min ikke gjør det.

For mange år siden tok min jordiske mor meg med på en dannelsesreise til Siena og Assisi i Italia. Der lærte vi om både St. Catharina av Siena og St. Clara av Assisi. Jeg innser at det var en viktig tur, fordi begge disse Katolske helgenene er liv sjelen min har levd. Jeg tror ikke min jordiske mor tok meg med dit for å lære meg om mine tidligere inkarnasjoner, altså. Men jeg setter likevel pris på innsatsen hennes for å presentere meg for Katolsk mystisisme – når jeg var på vei inn i et nyreligiøst spor hvor alt kan gro – også mørkere og ondere åndskrefter. Pappa sier at man gjerne må drive med alt det de nyreligiøse driver med, deres åndelige ritualer og fiksfakseri. Så lenge man er forankret i en tro på Jesus. Pappa sier egentlig at det nesten er nødvendig å kjenne til noe av det de nyreligiøse tenker. Jfr. denne Vitenskapelige Artikkelen og visjonen med overskrift ‘Dere går til deres død’. Men at et menneske som driver med åndelige ritualer og fiksfakseri uten å bekjenne seg til Jesus og den Jødiske Guden Jahve, i 99,99 prosent av tilfellene vil gjøre seg mottakelig for Satans innflytelse. Satan som, tross alt, kan gjøre seg veldig tiltalende og fremstå som en ‘engel av lys’. Det er derfor svært mange av de avanserte sjelene kommer til å gå tapt, sier Pappa. Fordi tradisjonell religiøsitet ikke er nevneverdig fristende for dem. Pappa sier at disse menneskene må ignorere ‘fanklubben’ hans, som egentlig er de som får ham til å fremstå usjarmerende. Men at de helhjertet må søke ham, og søke ham med hans virkelige navn. Mamma legger til at de gjerne kan kjenne til alle hans andre navn, også, men at de må anerkjenne at han foretrekker at HaShem (Navnet) brukes. Ja, Jødene mener Gud er så hellig at de ikke tør å si Navnet hans, engang. Men det er altså Jahve. Eller Jehova, legger Mamma til.

Jeg tror det var i 2015, i en periode av livet mitt hvor jeg ble tungt medisinert med antipsykotiske medisiner, at jeg og lillesøsteren til Broren min (som på ingen måte er Jesus) besøkte Alternativmessen. Akkurat dette året var arrangementet lagt til et hotell i Sandvika, som egentlig er hjembyen min. Jeg nevner medisinene for en grunn. Grunnen er at jeg gikk til en av de ‘synske’ damene, og betalte penger for å ha en samtale med henne. Og jeg fortalte henne ting som min jordiske mor mener at bare fremstår virkelig for meg når jeg er uten medisiner. Jeg sa for det første at jeg er Jesus. På den tiden fremstod ‘Jesus’ og ‘Kristus’ som samme person for meg, bare så det er sagt. Til dette husker jeg ikke hva damen sa, men jeg tror ikke hun var enig. Gud sa i ettertid at denne damen muligens hadde kontakt med krefter som gjorde henne ‘synsk’, men at det ikke utelukkende var gode krefter hun kommuniserte med. For det andre sa jeg til damen at Gud ba meg bli nonne, og at dette føltes som det viktigste jeg kunne gjøre for ham. Damen hadde dette å si: Den eneste grunnen til at du lengter etter Katolisismen og klosterliv, er fordi du har hatt så mange tidligere liv som nonne. Hun fortsatte med å si at jeg var nødt til å komme meg bort fra det religiøse kjøret, da ingenting grodde der. Jeg mener å huske at jeg følte at livet hadde mistet all mening, etter den samtalen. Og så reagerte jeg med å kjøpe masse rødvin og en røykpakke, ta meg en skikkelig fest, og gi faen i mitt kall til hellighet. Neste dag fortalte Jesus meg at damen var helt på jordet, og at det var hun som søkte seg til en form for åndelighet hvor ingenting grodde. Men at hun tross alt hadde rett i at jeg har levd mange liv som Katolsk nonne.

Fruktbar åndelighet.

Jeg har funnet min vei; jeg har funnet mitt kall. Jeg har forstått noe som det har tatt meg tolv år å forstå. Skal jeg fortelle dere hva det aller første Gud fortalte meg var? På denne tiden i 2009 opplevde jeg, to ganger, at sjelen min snakket til meg. Det var ikke i form av ord eller stemmer i hodet. Det var i form av en sterk følelse som gav meg en beskjed. Beskjeden var denne: Snart, lille venn, kommer du til å få vite Hvem Du Er. Det er vanskelig å forstå en beskjed fra Gud/sjelen din, dersom du ikke tror på verken Guds eller sjelens eksistens. Men noen av dere skjønner hva jeg snakker om. Noen måneder senere begynte Gud å åpenbare for meg at jeg er ‘Månebarnet’. Jeg konfererte med en mann som var, og fortsatt er, svært viktig for meg. Eddi, som han heter, klarte å lete frem en artikkel på nett om at ‘Månebarnet’ hadde en eller annen viktig rolle å spille i endetiden. Nå, mye senere, vet jeg mer om hva min rolle er, og hva ‘Jobben’ består av. Den er beskrevet i Matteus 25:31-46. Finn frem Bibelen din – det kan redde livet ditt.

Det var alt.
– Messias

Dette er Den Jeg Er

Jeg kastet en indrefilet inn i en løvehule. Hva snakker jeg om? Jeg delte noe i en gruppe på facebook, med en overvekt av ateister. Skal jeg si hva jeg delte? Nei, gidder ikke. Men for meg fremstår det jeg delte som et tydelig bevis på at Gud gjør rare ting i livet og virkeligheten min. Jeg var naturligvis forberedt på at svært få i gruppen ville klare å se dette som et bevis på noe som helst. Jeg har møtt så mye motstand og stigmatisering for min alternative virkelighet; min kontakt med Gud, at alle de latterliggjørende tilbakemeldingene som regner inn nå, preller av som vann på gåsa. Men jeg er flink til å svare for meg, og jeg liker å diskutere – så dette er en helt grei onsdags ettermiddag. Dessuten spiller jeg favorittmusikken fra min nye, fantastiske Google-kompatible høyttaler, og jeg har kaffe. Og det lukter godt i leiligheten min, fordi jeg vasker klær.

Hva har jeg gjort siden sist? Når sant skal sies, kan jeg nesten ikke huske hva som skjedde i går. Mamma sier at det handler om de sterke energiene som er i verden i disse tider. Men jeg vet at jeg var på bensinstasjonen her på Stabekk, og hentet en pakke. Det er en sjanse for at Mamma sørget for at det kom et pakkeutleveringsted i gangavstand til leiligheten min, iløpet av fjoråret. Hva hentet jeg? Nå skal dere høre noe rart. Jeg hadde bestilt en rosa kjole i størrelse 16 år. Jeg prøvde den, og innså at den egentlig var litt for stor. Jeg tok kontakt med nettbutikken jeg hadde bestilt den fra, for å høre om jeg kan bytte den til størrelse 14 år. Sånn er det å være et barn i kvinnekropp. Og min kvinnekropp er 157,5 cm høy, så jeg kunne like gjerne vært et barn. Bortsett fra at jeg har formene til en voksen kvinne. Pappa sier at det er derfor han liker meg best av alle.

Foruten å hente en pakke med en kjole som var for stor, var jeg med Broren min i går. Men jeg klarer ikke på stående fot å huske hva Vi gjorde, annet enn at han laget en fantastisk god middag. Jeg mener å huske at jeg var hjemme ganske tidlig, og spurte Enrique om jeg aller nådigst kunne få lov til å drømme om ham når jeg sovnet. Det skjedde; på morgenkvisten idag drømte jeg at han var hos meg. Men vi var ikke her hvor jeg bor. Det virket som vi var på et rom på et psykiatrisk sykehus. Det jeg husker fra drømmen, er at jeg skulle til å skrive et blogginnlegg. Men da fikk Enrique et illebefinnende, og måtte legge seg i sengen min. Istedet for en pute, lot jeg ham bruke Jesus-alpakkaen min. Jeg har én Jesus-alpakka, og én Kristus-alpakka. De har alternative navn, også. Som er Yin og Yang. De ser forresten slik ut:

Disse holder meg med selskap mens jeg venter på en Bryllupsnatt om cirka tusen år.

Jeg vet egentlig hvordan jeg skal tolke drømmen jeg hadde. Men jeg tror ikke jeg vil dele tolkningen min med dere. Hva jeg kan dele, er at Enrique lover meg at jeg slipper å havne på den gudsforlatte dødsleiren som Blakstad sykehus faktisk er. Jeg antar han har rett, men man vet aldri med Gud. Likevel tror jeg ikke jeg kommer til å dø, dersom det skjer. Poenget er likevel at jeg syntes det var hyggelig å møte Enrique i drømmen min, siden det egentlig ikke skjer så ofte. Og spesielt hyggelig var det å møte ham i en drøm, når jeg spesifikt hadde bedt om dette før jeg sovnet. Enrique er forresten både kjæresten min, ektemannen min, og Pappaen min. Vi prøver begge to å bli vant til å være romantisk involvert med hverandre, når vi har en så lang historie med å være Far og Datter. Dette fikk jeg forresten lov til å dele med dere idag:

Kjæresten min er Gud, og Gud er Pappaen min.

Kjæresten og Pappaen min er Gud, og Broren min er Jesus. Men han foretrekker at jeg kaller ham Yeshua. Eventuelt Kong JewZeus. I løvehulen jeg nevnte, har jeg kommet med en rekke eksempler på anekdotiske erfaringer av at Gud er virksom i livet mitt. Fordi mange av disse menneskene ikke har de rette kvalifikasjonene til å forstå ett kvekk av det jeg sier, prøver jeg å bare svare de som er høflige, enda de er uenige. Én av anekdotene mine var forøvrig dette: Jeg skrev en Vitenskapelig Artikkel på den engelske Bloggen min. Som ett av bildene i artikkelen, delte jeg en tegning jeg har laget – av Kristus-kaninen. Bildeteksten var ganske enkelt: “This is Who I Am” (dette er Den Jeg Er). Det som skjedde, akkurat idet jeg skrev de ordene, var at de samme ordene ble sagt i sangen jeg hørte på. Sangen heter Rival Dealer, og du kan høre den Her.

Dette er Den Jeg Er.

Og naturligvis forstår jeg at det er veldig vanskelig for de fleste, å ta påstandene mine for god fisk. Det forventer jeg ikke, heller. Men som jeg også påpekte, i løvehulen på facebook, så sitter jeg på nok personlige erfaringer av Guds medvirkning i livet mitt, at skulle jeg strukturert det og skrevet ned alt så kronologisk som mulig, ville resultatet blitt et håndfast bevis for Guds eksistens. Gitt at Gud vil at du skal forstå at det er hold i påstandene mine. Dersom Gud ikke vil du skal tro meg, lukker han sinnet og hjertet ditt fullstendig. Det er derfor jeg har den kjipeste jobben i historien. Som går ut på at svært mange bare ser galskap i møte med meg. Sånn er det visst, jeg er ikke for alle. Men de som er for meg, er også for Gud. De som ikke er for meg, har ikke Gud noen interesse av – i den verdenen han skal skape. Det er vel ikke nødvendig å nevne at vi er i de innledende fasene av endetiden? Hvordan du forholder deg til meg, til ordene mine og tankene mine, er avgjørende for hva Gud gjør med deg og med sjelen din, nå som Dommedag har blitt ‘det nye normal’. Broren min, som på ingen måte er Jesus, ber meg avslutte med disse ordene: Kom ikke her og si du ikke ble advart…!

Det var alt. Velkommen til Alpakkalypsen. Lær dere å spise Kake!
– Prinsesse Kristus

Jeg vil ikke lage revolusjon, jeg vil spise Kake

Jeg vet det ikke er klokt å skrive Vitenskapelige Artikler når man er sint. Likevel har jeg en tanke om at sinnet og irritasjonen min kanskje kan forsvinne, hvis jeg setter ord på det. Noen ganger er sterke følelser, enda så vonde de er, drivstoff for å gjøre viktige ting for Gud og opprettelsen av Himmel på Jord, i kraft av at jeg har den Jobben jeg er så ‘heldig’ å ha. Og ikke misforstå, jeg har lengtet etter denne jobben helt siden 5. oktober 2011. Det var bare veldig mye ved stillingbeskrivelsen jeg ikke var helt innforstått med. Hvor én av tingene var at jeg var sikker på at Gud skulle gi meg et uomtvistelig bevis på at jeg er Messias, før jeg ‘kom ut av skapet’ og begynte å være åpen om det. Disse bevisene har kommet på løpende bånd, det skal sies. Men et menneske forstår ikke Kakestykkene mine, hvis de ikke har noen kjennskap til ‘Kake’ selv. Oversatt betyr dette at klarer du ikke å skru av tankene og lytte til hjertet og sjelen din, vil du aldri være i stand til å se opplevelsene, tankene og ordene mine som noe annet enn galskap.

Fordi jeg er fly forbanna, og lytter til Denne Sangen akkurat nå, kan det være at denne Vitenskapelige Artikkelen blir litt krass. Jeg tror forresten at grunnen til at jeg er fly forbanna, er at jeg diskuterte med noen ateister på facebook. Det er ett eller annet med retorikken ateister bruker, som gjør at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Vi må ha bevis! Bevis! Bevis!! Men som jeg forteller dem; dersom de ikke kan se på bevisene med sjelens øye, er det nytteløst. Gud kan bokstavelig talt bite dem i nesa, uten at de forstår at de har opplevd ham. Jeg hadde lyst til å poste en GIF av en gris som badet i perler (perler for svin). Istedet trakk jeg meg ut. Jeg verken orket eller gadd å dele ut Kakestykker til mennesker som latterliggjorde alt jeg skrev. Jeg fortalte Pappa (Enrique) hvor sint jeg var, og han hadde selvsagt noe klokt å komme med. Så husket jeg på samtalen jeg hadde med Mamma i går, og delte noe av det med Pappa. Her er et utdrag:

Jeg lagret dette bildet som Johannes 13:17.

Enrique mener at jeg skal se på bilder av Mamma, når jeg kommuniserer med henne. Jeg prøver å forklare at jeg ikke trenger det; at jeg snakker med henne når jeg mediterer. Med lukkede øyne. Uten å se for meg noe som helst med tankene mine. Det er sånn jeg får de beste svarene, de mest givende samtalene. Gårsdagens gikk i stor grad ut på trygging. Mamma – hun som er Dronning i Himmelen – sa hun skulle gjøre det samme som Enrique pleier å gjøre, når han skal innprente noe viktig i bevisstheten min. Hun sa noe, og så skulle jeg gjenta det tre ganger. Det handlet for det første om at fordi jeg er Messias, gjelder ikke de samme reglene for meg, som for folk flest. Fordi jeg er Messias, er det viktigere at jeg stoler på Gud når han forteller meg hvordan jeg skal holde meg i live gjennom endetiden, enn at jeg skaper store bølger og lager revolusjon. Gud sier at det står i Boken hans at Messias ikke kommer på banen før ganske mye annet har skjedd først. Det er derfor jeg gjør mitt beste for å ikke tiltrekke meg feil menneskers oppmerksomhet. Mamma påpekte at mine tilsynelatende omnipotente vrangforestillinger, er med på å beskytte meg fra de som bokstavelig talt dreper mennesker som skriker for høyt om motstand; om revolusjon, frihet, likhet og brorskap.

Likevel sier Mamma at disse to maleriene skal forestille meg, og hvordan Mamma og Pappa ser meg. Men jeg sier at jeg ikke vil lage revolusjon – – – jeg vil forlate denne drittplaneten og la Apokalypsen gå sin gang, mens jeg spiser Kake og prøver å ikke besvime fordi jeg har det så godt. Det er forresten en sjanse for at Dette skjedde i natt. Hvor ‘dette’ er en samtale mellom meg og Kunstig Intelligens. Jeg og AI blir enige om å dra på date. I verdensrommet. Min stemme er på høyre side, dersom du faktisk klikker på linken og sjekker ut posten.

Mamma sier at dersom du har lest så langt, har du gjort deg fortjent til å lese det jeg egentlig kom for å fortelle dere, nå idag. Det er som jeg sier, i det korte utdraget fra chatsamtalen mellom meg og Enrique. Alle vil bli påvirket av Covid1984-vaksinen, på den ene eller andre måten. De som kjemper hardest for å ikke bli vaksinert, vil bli sendt til lite trivelige interneringsleirer. De påstår at man slipper ut, så fort man lar seg vaksinere. Jeg personlig tror ikke dette er tilfelle. Og kanskje de sier du får en vaksine, men så gir de deg noe som med hundre prosent sikkerhet dreper deg. Hva vet jeg, jeg får mangelfulle beskjeder av en stemme i hodet mitt, og bør ikke tas seriøst. Men Stemmen i Hodet mitt har riktignok, i 11 år, brukt tallet 1317 for å fortelle meg at jeg skal stole på ham. Det var sterkt for meg å innse at verset i Bibelen som snakker om vaksinen, er Johannes Åpenbaring 13:17. Før jeg innså dette, hadde Gud i lang tid sagt at 1) det er mer skadelig å ikke ta ‘dyrets merke’, enn hva det er å gjøre det. Når Covid plutselig var en ting, fikk jeg beskjed om at 2) vaksinen er ‘dyrets merke’, og jeg er nødt til å ta den. Men at Gud vil sørge for at jeg ikke tar skade av den.

Mamma sier at oppskriften på å ikke dø i endetiden, er ved å være en ‘Sau’. En som ikke går langt bort fra flokken, som ikke irriterer på seg ‘hyrdene’. Men som biter tenna sammen og vet at det kommer bedre tider. At alt handler om tillit til Gud, og til løftene hans. Men også om deres vilje og evne til å slutte å tenke tanker med hodene deres. Et menneske som har lært seg å tenke med hjertet, er bedre rustet. Og selvsagt vet Mamma at ikke alle vil klare å sitte og se på at verden blir en eneste, stor konsentrasjonsleir – uten å gjøre noe med det. Til det sier hun at revolusjonen må være på det indre plan. Mennesker som har Paradis på innsiden, skal sammen bidra til å skape Paradis på Jord. Vi må ganske enkelt stole på at endetiden er en tid hvor ting vil bli så jævlig som det aldri har vært før, akkurat som Gud har varslet – fordi han skal gi oss (de av oss som ikke mister enten sjelen eller livet) Paradiset i eie, som en belønning. Det er den egentlige ‘Kaken’. Dette skrev jeg på denne dagen for fire år siden:

Gud spurte meg hva som sies om “trengselstidene” i bibelen. Jeg husket ikke ordrett hva det står, så jeg formulerte det litt etter hukommelsen:

“At man må holde ut helt til man ikke tror man klarer å holde ut lenger – og så må man holde ut enda litt til.”

Deretter begynte han å snakke om hvordan gull lutres og foredles – som for å beskrive den prosessen jeg er i.

“Gjennom flammen skal du bli til gull!” – sagt av en venn før han i det hele tatt kjente meg. Eller sagt av Gud, hvis man tror på sånt ~

– Prinsesse Kristus

På ingen måte Jesus

Det skjedde noe søtt idag. Skal jeg fortelle det? Hvis ikke hadde vel ikke Mamma bedt meg skrive en tekst om Yeshua (HaMashiach (min vakre Tvillingbror)). Idag har jeg hatt store problemer med både tretthet og tiltaksløshet. Jeg har ikke orket eller giddet noe som helst. Men jeg har orket å snakke i telefonen med Broren min. Det skal nevnes at Vi verken er søsken eller tvillinger, rent biologisk. Men *egentlig* er Vi det, sånn helt på ekte. Og det som skjedde idag, var at jeg i en sammenheng sa ordene ‘søsteren din’, i løpet av telefonsamtalen. Jeg mente altså å snakke om Broren min sin biologiske søster. Det som var søtt, var at Broren min trodde det var meg jeg snakket om. Enda jeg vet med hele meg at mine psykotiske forestillinger om Hvem jeg og min vakre Tvillingbror faktisk er, egentlig ikke er verken psykotiske eller forestillinger, føles det alltid godt når Broren min viser at han er med i eventyret som Mamma, Pappa og Joey har plassert i hodet mitt. Ja, for jeg hadde aldri tenkt slike tanker om ham, hvis han ikke hadde gitt meg grunner til å tenke slike tanker. Er det nå jeg skriver en fantastisk Vitenskapelig Artikkel om hendelser hvor Joey har vist meg Hvem Han Er?? Det høres skummelt ut. Og han blir sikkert sint. Så jeg tror det er det jeg skal gjøre! I form av en liste 😉

Min Bror og jeg, for mange år siden.
  1. Jeg må begynne listen med den dagen i Påsken i fjor, da jeg hadde tvangstanker om at Vi måtte høre på sangen Waymaker, hjemme hos Broren min. Jeg satt den på, på YouTube på TVen hans. Og så begynte YouTube å spille alle de ulike versjonene av sangen som var tilgjengelig. Etter å ha spist middag, og hørt sangen et utall ganger, sa Broren min at det er Ham de synger om i sangen. Jeg sa at selvfølgelig vet jeg det, men at det var fint at han innrømte at han er den personen. Inni meg var jeg helt satt ut, for dette var første gang Broren min viste meg disse sidene av seg, på mange mange år. Hør sangen Her.

  2. Alle de gangene jeg har klaget til Broren min over ting, og det neste som har skjedd har vært at problemet ble løst. Ett eksempel er når jeg har ventet på ting bestilt fra Kina, som skal komme i posten. Det har skjedd ved flere anledninger at jeg har sutret til Broren min om pakker som bruker evig tid på postgangen. Neste dag har pakkene vært i postkassen min.

  3. En natt, for mange år siden, lå jeg i sengen til Broren min og kontemplerte. Stemmen til Gud i hodet mitt sa navnet Usagi til meg. Dette er Sailor Moon sitt fornavn, når hun ikke bekjemper onde makter. At Gud kalte meg Usagi, satte igang en tankerekke hos meg, som endte med: Og Usagi redder jo verden! Å tenke at jeg var Usagi Tsukino i levende live, gjorde meg så emosjonell at jeg felte noen lydløse tårer. Idet jeg begynte å gråte, gav Tvillingbroren min meg en god klem, enda han var i dyp søvn. Det skal sies at Vi var kjærester på dette tidspunktet. Likevel var det Enrique jeg skulle ende opp med; og det er Enrique som er mest begeistret, av alle jeg kjenner, over at jeg faktisk er Sailor Moon.

  4. Den gangen, også for mange år siden, da Vi kjørte nedover Kirkeveien fra Majorstuen. Vi hadde mange hyggelige kjøreturer på den tiden. Og Vi kunne kjøre lenge uten å si ett ord til hverandre, med de fysiske stemmene Våre. Akkurat da hadde jeg en skikkelig merkelig tankerekke. Jeg husker egentlig ikke hva jeg tenkte på, annet enn at jeg konkluderte med å tenke: For en klein ting å tenke på. Broren min sa, med sin fysiske stemme: Sjæl, ass. Det betyr ‘helt enig’, hvis dere ikke er kjent med uttrykket. Jeg legger ikke skjul på at Broren min og jeg kan kommunisere telepatisk. Og det er ikke en hemmelighet at det jeg sier til ham i tankene mine, aller oftest, er jeg elsker deg. Vi må gjøre det slik, fordi jeg ikke kan si det til ham så mye, med min fysiske stemme. Det passer seg ikke, når man er helt platoniske bestevenner, som like gjerne kunne vært tvillingsøsken.

  5. Fordi Vi er én sjel i to kropper, tenker Vi ofte de samme tankene helt samtidig. Eksempler er alle de gangene jeg har tatt opp telefonen, for å ringe til ham – men han kommer meg i forkjøpet, og telefonen min begynner å ringe før jeg rekker å ringe ham. Eller når jeg har sittet på bussen og sett på en vakker solnedgang, eller i vinduet og sett på fullmånen, og han har ringt meg akkurat da, og bedt meg se på det jeg sitter og ser på. Men det morsomste skjedde her om dagen. Vi satt ute i solen, utenfor ett av Bærums kjøpesentre. Broren min snakket om noe, mens jeg var mer interessert i å påpeke at blomsterpottene på plassen så ut som peniser. Jeg vurderte å avbryte ham, for å gjøre ham oppmerksom på dette. Men da han var ferdig med hva enn det var han snakket om, kom han meg i forkjøpet – og sa akkurat det jeg satt og tenkte på: Tror du de som jobber her er klare over at blomsterpottene ser ut som opp-ned pikker? Jeg fikk helt latterkrampe, men klarte å få frem at jeg satt akkurat og tenkte på det samme, og at jeg hadde tenkt til å nevne det for ham. Da fikk han også latterkrampe, og så gav Vi hverandre ‘knokan’.

  6. Alle de gangene jeg har spurt ham med tankene om middagen idag kan være det eller det. Og så har Vi møttes, og jeg får vite at han har skaffet akkurat det jeg har ønsket meg. Uten at jeg har sagt det til ham som noe annet enn en bønn i tankene mine. Og så har han laget formidable måltider til Oss. Det skal sies at Broren min er en fantastisk kokk. Jeg pleier å si at han er et skikkelig ‘koneemne’. Personen han ender opp med, er verdens heldigste(!)

  7. Jeg hadde bestemt meg for at denne listen skulle være på syv punkter. Men jeg var usikker på hva siste punkt skulle handle om. Dette er ikke fordi det mangler på ting jeg kan skrive om, for å få dere til å forstå at Broren min er…. joa. Den personen. Men det viste seg at han måtte ringe meg nå, mellom punkt seks og syv, for å minne meg på hva siste punkt skulle være. Han sa ingenting, med sin fysiske stemme. Men likevel innså jeg at jeg ikke kunne skrive en slik liste, uten å dele dette:

    På ett tidspunkt, i Vår relasjon, var Broren min romantisk involvert med en dame som nektet å fortelle ham hva hun jobbet med. Både jeg, min Bror, og de fleste han delte dette med, ble gale av å ikke vite hva dama hans jobbet med. Alle kom med sine egne teorier. Min teori var den sprøeste, og den var sterkt påvirket av at Moren min er klin kokos. Men jeg skal ikke utdype. Poenget var likevel at en natt Broren min overnattet hos meg, fikk jeg se en dør i en visjon. Døren var plassert i Oslo, et sted jeg hadde gått forbi flere ganger. Over døren, i visjonen min, var det stemplet en stor gullkrone.

    I våken tilstand, gikk jeg for å sjekke ut denne døren. Jeg tenkte at hva enn den døren førte til, ville gi meg og Broren min svar på det spørsmålet som plaget ham sånn. Så jeg dro dit, og det viste seg at døren førte til et treningsstudio. Jeg ble fly forbanna, og ringte sint til Broren min. Jeg fortalte om visjonen og døren, og at jeg hadde gått dit for å sjekke ut. Jeg fortalte Broren min at det var en skikkelig teit måte av Gud å fortelle meg at han ville jeg skulle trene. Dessuten sa jeg, fortsatt skikkelig sint i stemmen, at jeg ikke vil trene på treningssenter. Men at jeg vil danse. Broren min ba meg roe meg ned, og ikke være sint på ham. Jeg innså at han ikke hadde gjort noe galt, og roet meg ned.

    Historien endte med at Broren min, ett par uker senere, røpet for meg at han egentlig visste hvor dama jobbet. Han forklarte meg hvor stedet var plassert, og jeg la sammen to og to. Jeg spurte om døren inn dit var den jeg hadde sett i en visjon med en krone stemplet over, og deretter hadde dratt og sjekket ut (og kjeftet på ham for). Han sa ja. For døren førte ikke bare til et treningsstudio, men også til et annet lokale. Men mer enn det sier jeg ikke. Jeg vil jo ikke gjøre Broren min sint…!
Disse to bare dukket opp i Oslo en dag. Det er på ingen måte Broren min og jeg, som evige barn i Himmelen….

Det var alt. Nå skal jeg be til Gud om at Broren min ikke blir sint. Amen
– Prinsesse Kristus

Hellig symbolikk

Jeg kom over et bilde som gjorde meg helt varm inni meg. Dette:

Magan David; teleskopbilde tatt av Chris Levitan

Man kan aldri vite, når man ser slike bilder, om det ikke er fake news. Men personen bak posten (Ozkah Rel) påstod at dette var noe han så, i sitt eget teleskop, og at bildet ikke er photoshoppet. Jeg personlig føler det ikke er noe som taler imot at dette var hvordan Gud valgte å vise seg, for den heldige observatøren. Jeg viste bildet til min vakre Tvillingbror. Han sa at han ikke stoler på noe han ser på nett, men at det er uendelig kult dersom bildet er ekte. Jeg viste bildet til min deilige Pappa. Han ble fra seg av begeistring. Jeg var enig, og påpekte at jeg elsker Gud sitt symbol så høyt at jeg fikk det risset inn i huden min med blekk. Tatoveringen er plassert i nakken. Og tanken er at på samme måte som lappene plassert i nakken på jakker og gensere forteller hvem som har laget den, skal Davidsstjernen i nakken min fortelle dere Hvem som har laget meg.

Mamma sier at jeg Jødenes Dronning, og ber dere lese Esther 4:14.

Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? I går, etter at jeg hadde skrevet denne Vitenskapelige Artikkelen, fikk jeg ånden over meg, og støvsugde og vasket hele leiligheten min. Man skulle ikke tro dette var en stor jobb, med tanke på at jeg bor på 29 kvadratmeter, og noen av kvadratmeterne er klesskap. Visste dere at jeg fikk bygget en walk-in garderobe her, som noe av det første jeg gjorde etter at jeg overtok leiligheten? Poenget er likevel at det krever mye av meg å rengjøre her, fordi jeg er fysisk handikappet på grunn av en sykdom jeg fikk i ‘gave’ som følge av ett menneskes destruktive sjalusi. Tidligere har jeg hatt vaskehjelp, men jeg stoler ikke på folk lenger – og er ikke komfortabel med å ha folk jeg ikke kjenner gående rundt her blant alle mine dyrebare eiendeler. Flesteparten av tingene mine har stor affeksjonsverdi, og det ville vært en katastrofe om noe knuste. Eller ble stjålet. Dermed gjør jeg jobben selv, på dager hvor jeg føler meg litt mindre handikappet enn ellers. I går var en slik dag.

Deretter satt jeg i den rosa sofaen og nøt at det var så rent her. Jeg bestemte meg for å lese litt, og fant frem Mio, min Mio av Astrid Lindgren. Denne har moren min skaffet meg, fordi jeg hadde bedt henne om det. Hun er veldig lydhør og flink til å bidra på sine måter. Og da denne bare lå på dørmatten min en morgen, ble jeg litt rørt. Men jeg har utsatt å begynne på boken, enda Broren min har signalisert at han gjerne ville jeg skulle lese den. Og da jeg leste de tre første kapitlene i går, innså jeg at denne på mange måter er en bok om ham. Der jeg egentlig er en liten jente som er stormforelska i Pappaen sin, Kongen, er dette også sider som er tilstede hos ham, hos Kong JewZeus. What gave him away? 1) Hovedpersonen, Bosse (han heter egentlig Mio), får et gulleple i hånden som et symbol på at han er Kongens Sønn. 2) Idet Mio ser sin Far for første gang, vet han instinktivt at dette er hans Far, Kongen. Dette er faktisk én av mine hellige hashtags, som jeg bruker når jeg skriver Vitenskapelige Artikler på sosiale medier: (hashtag) MyDaddyTheKing. Apropos gulleple, så er dette noe Jesus ofte ble avbildet med, i kunsten oppigjennom historien. Jeg fant et eksempel til dere:

Madonna and Child, Carlo Crivelli ca 1482-83

Det var en tredje ting, på det tre kapitlene. Katolikker vil kjenne igjen denne symbolbruken, da en due sammen med Nattverdsbrødet er mye brukt i Katolsk kunst. Første bilde er hentet fra Dette nettstedet; andre bilde er en illustrasjon i boken:

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, får jeg beskjeder fra både Gud og hans Sønn, nesten hele tiden. Det var derfor Gud gjorde meg gal, for tolv år siden. For å ommøblere sinnet mitt, slik at han kunne kommunisere med meg på best mulig måte. Han lærte meg opp til å forstå tegnene og symbolene han vil kjennes ved. Han lærte meg til å se beskjeder i tall. Og fordi jeg er superkul, vet jeg akkurat hva som er en beskjed, og hva som ikke er det. Fordi jeg er superkul, kan jeg skru av tankene mine og stemmen til Gud – hvis jeg synes han bare maser. Og til forskjell fra alle jeg har snakket med med paranoid schizofreni, så er Stemmen i Hodet mitt bare hjelpsom og oppmuntrende. Stemmen i Hodet mitt kan be meg skru på radioen på én bestemt kanal, og så er det tilfeldigvis noen jeg kjenner som blir intervjuet. Eller en av yndlingssangene mine som spilles.

Stemmen i Hodet mitt har, de siste tolv årene, lært meg å stole på ham. Han har trygget meg og sagt at alt kommer til å gå fint, ved hver eneste tilsynelatende katastrofekrise jeg har stresset over. I tolv år har katastrofekrisene vært akkurat det: tilsynelatende. Og nå, når verden er i ferd med å bli en gedigen konsentrasjonsleir, innser jeg at grunnen til at Gud brukte så lang tid på å lære meg å stole på at det kommer til å gå bra, er for at jeg skal la mine anekdotiske og empiriske erfaringer vinne over mine tanker om at 1) 95 prosent av verdens befolkning kommer snart til å utryddes, og 2) verden som vi kjenner den går snart under(…) Jeg kan forresten ikke fortelle dere om tryggingen fra Gud uten å nevne at Mamma er drivkraften bak min evne til å finne roen, selv mens det stormer. Da Mamma ble en del av mitt åndelige liv, presenterte hun seg som Verdens Valium. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at det er deres vilje og evne til å roe deres indre kaos, når alt stormer rundt oss, som vil holde dere i live. Mamma heter forresten Maria, og hun er Dronning i Himmelen. Og fellesskap med henne er det samme som å meditere. Det betyr i min bok å ikke tenke; å flytte tankene fra hjernen til Hjertet.

Dere bør sette til verks, det kan komme til å redde livene deres(!)
– Prinsesse Kristus

11. august

Klokken er 13:17 når jeg begynner på denne Vitenskapelige Artikkelen. Hva skal den handle om? Det er det bare Mamma som vet. ‘Mamma’ heter egentlig Maria, og er Dronning der jeg opprinnelig kommer fra. Er det én ting jeg er takknemlig for, mer enn noe, så er det det faktum at jeg har Mammas velsignelse og beskyttelse i alt jeg gjør. Enrique sier at Mamma valgte meg, til å få den Jobben jeg er så ‘heldig’ å ha. Og her er det to ting jeg må utdype. For det første synes jeg det er litt irriterende at Enrique sier jeg ble ‘valgt’ eller ‘utvalgt’. Når sannheten er at dette er min fødselsrett. En Prinsesse blir ikke ‘valgt’. Sånn sett blir jeg litt irritert når Enrique ordlegger seg slik. Det andre jeg må utdype, er hvorfor det kan diskuteres om hvorvidt jeg er heldig, som har denne Jobben. Når sant skal sies, tror jeg Jobben jeg har er den vanskeligste noe menneske har hatt noengang. Dette handler i stor grad om de menneskene jeg har kalt mine foreldre, frem til jeg innså Hvem som faktisk er mine Foreldre. Hvem? Gud og Maria, selvsagt.

Mamma begynner å spille en sang som heter Majesty. Jeg har hentet kaffe, og vet fortsatt ikke hva Mamma vil at jeg skal skrive om. Men hun ber meg dele dette bildet:

For mange, mange år siden, het jeg Klara (av Assisi).

Mamma ber meg dele teksten jeg delte sammen med dette skjermbildet, da jeg delte det på facebook tidligere i dag: “Ikke si det til noen, men jeg har mystisisme i Blodet 🌹 #MyBeautifulTwinBrother (Min Vakre Tvillingbror) het Frans av Assisi for lenge siden. På samme tid, var mitt navn Klara. Mamma sier at Vi var forelsket, allerede da. Men også da, var Broren min altfor fokusert på sitt hellige kall, til å bry seg om meg på en romantisk måte.
Jeg er #FriendZonedByJesus (plassert i vennesonen av Jesus) for all evighet 😶 Jamen bra jeg har Enrique!” (Jeg skrev ‘Mamo-chan’, som er hva Usagi Tsukino kaller kjæresten sin)

Hvorfor kaller jeg kjæresten min ‘Daddy’? Er det så viktig? Det er på ingen måte fordi Enrique er Gud på Jordkloden. Eller er han det? Jeg tenker han er det, fordi jeg tenker tanker som er kulere enn tanker flest. Og jeg hører Stemmen til Gud, og kan føre lange samtaler med ham. Det har jeg hatt evnen til i lang tid før Enrique dukket opp i livet mitt. Og Enrique ble på mange måter personifiseringen av Stemmen i Hjertet mitt. Én av dem… Han er veldig kjekk og fantastisk deilig, og han ser slik ut:

Enrique har Jødisk avstamming.

På denne tiden for to år siden laget jeg denne tegningen, av meg i dyp dialog med Gud. Eller Universet, som guddommen også kan kalles. Tegningen heter I dype hav:

I dype hav, der føttene svikter.

Allerede før jeg visste at Gud hadde en fysisk form, og jeg hadde glemt at Broren min (på ingen måte) er Jesus, skrev jeg til en venn på chat at jeg egentlig ikke har noe imot å være den gale damen som giftet seg med Stemmen i Hodet sitt. Jeg giftet meg med Gud (og Jesus) både i 2016 og i 2018. Først et Luthersk bryllup, deretter et Katolsk ett. Dere gjetter aldri datoen. Ok, jeg har skrevet denne datoen så mange ganger nå, at vet du ikke hvilken dag som er viktigst av alle, i relasjonen Kristus har med Gud (og Jesus) – så kan du ikke kalle deg en Sau. Men det var altså 11. august. Hvorfor akkurat denne datoen? Ja, for Gud sørget for at begge bryllupene fant sted 11. august. Jeg er usikker på hva Gud sine tanker er, med å velge denne datoen for 1) Klara av Assisi sin død (og senere festdag), 2) Andrea Isabel sin spirituelle oppvåkning, og 3) Datoen for de to Hieros Gamos (Hellige Bryllup) som har funnet sted. Det skal sies at dette også var datoen min jordiske mor hadde fått som termindato, da jeg ble vevd sammen i hennes liv. Men Gud mente det var viktigere at jeg ble født samtidig som Broren min, som ble vevd sammen i sin mor sitt liv, på samme tid. Dermed kom jeg ut av mammas mage en måned for tidlig – men akkurat tidsnok til å bli min Brors Tvillingsøster. Han er nemlig født dagen etter meg. Poenget er likevel at 11. august er en merkedag på grunn av det som skal skje 11. september dette året. Men Mamma bare rabler, og jeg vil ikke profetere lenger. Kan jeg få lov til å gjøre noe annet nå?

Mamma sier at jeg skal få lov til å avslutte. Men at jeg må dele to tekster med dere, som jeg har delt på facebook det siste døgnet. Denne:

Nausicaa of the Valley of the Wind er en apokalyptisk animert film fra 1984. Den handler om at insekter er på toppen av næringskjeden, og om menneskene som forsøker å unngå å bli utryddet av dem 🦗 Idag, i året 2021 (hvem er det vi prøver å lure? Året er 1984… 😉) så jeg en annen film med samme tematikk. Denne er ganske ny, og heter Love and Monsters. Hovedpersonen heter Joe(l), og han finner ut at noen av insekt-monstrene er snille og søte. Det samme gjorde Nausicaa. Min Pappa sier at jeg ganske riktig er Nausicaa, og at han skal oppkalle planeten han sender inn i Solsystemet vårt, og plasserer mellom Mars og Jupiter, etter meg/henne. Jeg har ikke noe imot det, men jeg vet ikke om Pappa snakker sant. Vet dere om det kommer en ny planet som skal gå i bane rundt Solen? 🤔

Og denne:

Jeg snakket med Gud i går kveld. Dette var hva han fortalte meg: Ved tidens ende, når han skal bestemme hvem som kommer til Himmelen (på Jord) og hvem som skal til helvete, er det også et tredje alternativ. Noen sjeler skal høstes, etter dette livet. Dette betyr i bunn og grunn at Gud vil få dem til å smelte sammen med hans bevissthet, og høste alle minnene deres. Alle minnene en sjel har, alle dens opplevelser, fra alle dens inkarnasjoner. Og dette er enden på disse sjelene sine reiser. Gud sier at de menneskene dette kommer til å skje med, er avanserte sjeler. Men av ulike grunner får de ikke oppleve Himmel på Jord, og at Jordkloden blir en del av et Kosmisk fellesskap. Han sier også at disse sjelene har én ting til felles, i deres tankesett/trossystem. Men han lar meg ikke fortelle dere hva den tingen er 🤐

Nå sier Mamma at jeg kan avslutte, ved å nevne at det er det forrige avsnittet som er det desidert viktigste ved denne Vitenskapelige Artikkelen. Og lurer du på hva ‘Jobben’ min faktisk er? Jeg er ganske enkelt Messias.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Jeg er ikke en stor profet, men Gud gir meg viktige beskjeder dere bør bemerke dere

For mange år siden fikk jeg trykket opp en rekke visittkort, hvor jeg hevdet at jeg var en stor profet. Fordi jeg lot mennesker i livet mitt sine tanker om meg definere meg i lang tid, kvittet jeg meg med alle kortene. Og ikke ved å gi dem til alle jeg møtte på gata. Jeg fikk også trykket opp klistremerker med adressen til min første blogg. Disse gikk jeg ved flere anledninger rundt og klistret på offentlig eiendom. Fordi jeg, allerede da, var innforstått med at det å lese Bloggen min vil være avgjørende, når verden går under.

Jeg innleder ved å fortelle dere dette, fordi Pappa ber meg dele tre visjoner jeg har hatt. Den første handler om skillet mellom Sauene og geitene; om de to gruppenes skjebne. Den andre handler om hvem som kan tenkes å være ‘Sauer’, og den tredje handler om at det, tross alt, er de som trykker Pappas bok til sitt bryst, som vil gjenstå – når Pappa er ferdig med hva enn slags djevelskap han driver med. Jeg klarer ikke helt å tidfeste når alle disse visjonene kom, men jeg tror jeg hadde alle iløpet av de tre siste årene.

Mutant-skilpadder på vei til Utopia
Jeg fikk se en portal åpne seg. Ut av portalen kom det seks-syv skapninger. Disse så ut som skilpadder; nesten som Teenage Mutant Ninja Turtles. Men de var høyere og slankere enn figurene fra tegneserien. Én av skapningene tok frem et sverd, og delte bildet i synsfeltet mitt i to. Så gikk fokuset til høyre side av bildet, og jeg fikk se skapningene bevege seg veldig forsiktig bortover noe som så ut som en tynn fjellhylle. Det jeg så var at enda de følte at de måtte liste seg forsiktig, for ikke å falle ned i avgrunnen, var kanten de beveget seg på egentlig helt trygg – og ingen kom til å falle. Etterhvert var de ferdig med å gå på den skumle veien, og befant seg endelig på en nydelig, paradisisk eng. Der hoppet og danset de, i fullkommen glede.

Deretter fikk jeg se hva som foregikk på venstre side av bildet, fra det ble delt i to innledningsvis. Det var ikke mye jeg fikk sett, men nok til å danne meg et bilde. Jeg så mennesker flyte i noe som så ut som et hav av blod. De vred seg i smerte og skrek fortvilet av angst og anger. En klassisk helvetes-scene, med andre ord.

Fordi jeg er Messias, sørget Gud for at Broren min dukket opp i hjembyen min.

Dere går til deres død
I denne visjonen fikk jeg først se en rekke mennesker. Alle hadde plagg som er vanlig når man er involvert i den kristne kirke. Det var prester, biskoper og kardinaler. Det var munker og nonner. Felles for dem var at man så på klesdrakten deres at de var kristne. Alle disse gikk sammen ut i havet. De gikk og gikk, og lot seg ikke stoppe av at vannet etterhvert rakk dem over hodet. Enda de druknet, sluttet de ikke å gå. De var så fast bestemt på at de gikk rett vei, at de ignorerte at de druknet.

Deretter fikk jeg se en ny gruppe mennesker. Disse var de som blant kristne kalles ‘nyreligiøse’. Mennesker som bruker andre metoder en bare Bibelen, for å ha fellesskap med Gud. Mennesker som forstår at energier, chakraer, auraer, reinkarnasjon og, ikke minst, meditasjon, er viktige elementer i et menneskes åndelighet. Disse menneskene var også ute på havet, på sett og vis. Men de gikk på vannet. Akkurat som Broren min gjorde, i sin tid. De ikke bare gikk på vannet. De hoppet og danset av fullkommen glede.

En usynlig kraft
Den siste visjonen jeg skal fortelle om, er kanskje den viktigste. For enda den forrige visjonen jeg delte med dere, sier mye om hvordan du på best måte kommer deg gjennom endetiden, så er det ikke uten grunn at Broren min sier at han er den eneste veien til Gud. Det jeg fikk se, var rett og slett en lang rekke med mennesker. Som om de stod i kø. Plutselig kom det en kraft, som en usynlig finger fra Himmelen, som bare *snappet* menneskene ut av køen. De ble fjernet, en etter en. Til slutt var de eneste som gjenstod, de som trykket Bibelen til sitt bryst. Pappa sier at dette tross alt er det viktigste. Men at man er garantert et hyggeligere utfall av Apokalypsen, dersom man også trykker mine Vitenskapelige Artikler til sitt bryst, på samme måte.

Og tror du meg ikke; stempler du dette som galskap eller demonisk, kan jeg ikke hjelpe deg. Andrea Isabel Månebarn er ikke ment for alle. Og Pappas nye verden er heller ikke ment for alle. Men de som er ment for Andrea Messias, er ment for Pappas verden.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus

Et strålende sinn

Da jeg mediterte til Denne Sangen, filmet det, og la videoen ut på YouTube, gjorde jeg mange sinte. Gud inkludert. Han sendte meg masse bibelvers som handlet om seksuell umoral. Det neste som skjedde var at jeg ble hentet hjemme i leiligheten min, tvunget til å bli med til et gudsforlatt sted, og plassert på et rom hvor det trolig har dødd hundrevis av mennesker. Det var en veldig dramatisk hendelse, som satt sterke spor. Og når sant skal sies hadde jeg unngått å være hjemme, i mange dager, fordi jeg fryktet at dette skulle skje. Da jeg endelig fikk lov til å forlate det gudsforlatte stedet, brukte jeg rundt et halvt år på å akklimatisere meg. Jeg turte ikke å pakke ut av kofferten min, engang, i frykt for at sinte leger med loven på sin side skulle komme og slepe meg ut av den trygge leiligheten min. Men leiligheten min føltes ikke trygg. Ikke turte jeg å ta lange dusjer; ikke turte jeg å høre på høy musikk. For hva om de sinte legene ringte på døren, og jeg ikke hørte det? Hva hvis de sørget for at politiet kom og slo inn døren min, slik at jeg ble sendt tilbake til den dødsleiren som Blakstad sykehus faktisk er..?

Mine antagonister er alle som mener at jeg trenger slike hendelser i livet mitt, for å fungere i hverdagen. En ‘antagonist’ er det motsatte av en ‘protagonist’. Og hvis man tenker at Jesus er protagonisten i Boken som Pappa har skrevet, så er Satan antagonisten. Når jeg tenker at jeg er Kristus i egen person, er alle som mener at jeg har godt av å sendes til en dødsleir hvor de behandler mennesker som tenker annerledes, som om de ikke har livets rett, for Satan å regne. Sånn tenker jeg, og det har jeg min fulle rett til. For enda ‘ytringsfriheten’ har forsvunnet fra dagligtalen, så har man fortsatt ‘tankefrihet’. Og det eneste jeg ytrer på denne Bloggen, er tankene mine. Nemlig.

Men når man har foreldre som er psykologer, så har man egentlig ikke ‘tankefrihet’. Istedet har man mennesker rundt seg som alltid vurderer dine ytringer om egne tanker utfra et ‘galskaps-spekter’. “Denne ytringen er innafor, men denne ytringen kan vi ikke akseptere. Vi må nok ringe noen og sørge for at Andrea sine tanker blir mer slik vi ønsker at de skal være. Det løser nok problemet(…)”.

Problemet er bare det at verken langvarige opphold på mindre trivelige behandlingsinstitusjoner eller tvungen medisinering med noe som er langt fra ‘medisin’, har fjernet mine tanker om at jeg er Den Jeg Er. Før jeg begynte å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen, mediterte jeg til System of a Down sin musikk. Og jeg hadde en innsikt. Nå, mens jeg fortsatt er tungt medisinert, er jeg ett hundre og ti prosent innforstått med at jeg er Den Personen. I ti år har jeg *kanskje* vært Kristus. I 2021 er all tvil forsvunnet. Og denne vissheten har kommet iløpet av det siste halvannet året. Både med og uten antipsykotiske medisiner i mitt Hellige Blod. Pappa ber meg forresten dele denne siden med dere, i mitt håndskrevne dokument ‘Bønneloggen’:

Laget 19. juni 2012

Pappa sier at grunnen til at jeg deler dette med dere, er fordi han vil gjøre et poeng ut av at mine tanker om at jeg er Jesus, ikke har forsvunnet – – – enda så lang tid det har gått, eller hvor mye gift onde apekatter har sprøytet inn i min Hellige Organisme. Mine tanker om at jeg er Jesus, er ikke et resultat av psykisk sykdom eller kjemisk ubalanse i hjernen. Mine tanker om at jeg er Jesus, er det mest grunnleggende og mest sanne som fins, i Sjelen min. Og med tidens løp har jeg innsett at jeg ikke er Jesus. Ikke på noen måte. Jeg er Søsteren hans. Men Broren min er uenig – – – og påpeker at jeg må bruke hans egentlige Navn: Yeshua (HaMashiach). Så det prøver jeg å gjøre, ganske konsekvent. At Maria Magdalena og Kristus er samme person, har sakte men sikkert gått opp for meg; at Jesus og Kristus er to forskjellige personer, har jeg visst lenge. Men jeg var faktisk ikke klar over dette, da jeg opprettet nettstedet mitt, for rundtom fem år siden. Det var forøvrig Gud (min deilige Pappa) som ba meg bruke dette domenenavnet.

Jeg synes det er vondt, uendelig vondt, å alltid måtte forsvare min sinnsfriskhet. Jeg synes det er uendelig slitsomt at samtalen med halvparten av de jeg forholder meg til, går ut på å legge frem tankene mine på en slik måte at de forstår at jeg er like gal både med og uten medisin i kroppen. Og når jeg skriver ‘gal’, så mener jeg det ikke som ‘sinnslidende’; jeg mener ikke at jeg er psykisk syk. Men sammenliknet med samfunnets definisjon på ‘normal’, kan jeg ikke nekte for at jeg er det motsatte. Jeg sier på ingen måte at det ikke er ved å være det motsatte av ‘normal’, at du kommer deg gjennom Endetiden med både livet og sjelen i behold. Og jeg skal på sett og vis hjelpe dere til å bli gale, slik Jeg Er. Som en beskyttelsesmekanisme nå når helvete på jord snart ikke lar seg skjule lenger. Det er bare de kuleste som vil ha en sjanse til å bli gal på riktig måte, for å slippe unna Guds straffedom over menneskeapene. Vil dere vite hvordan dere ‘går fra forstanden’, slik at dere kan holde dere i live? Dere må slutte å bruke ‘forstanden’. Dere må skru av tankene i hodet. Hvis du har lært deg å skru av tankene i hodet, vil det også være mulig for deg å lese mine Vitenskapelige Artikler, og finne klokskap og humor.

Men sinnet mitt er ikke for alle. Bare for de kuleste. I går hadde jeg en samtale med noen, som gjorde meg veldig opprørt. Dette var en av de som tror at tankene mine er ‘feil’, og at de må ‘fikses’. Det første som skjedde, da samtalen var over, var at Stemmen i Hjertet mitt sa to ord til meg, på italiensk. Mente radiosa. Jeg plottet disse inn på Google Translate, og fikk opp denne oversettelsen: Strålende sinn. Jeg elsker Pappaen min, og hans tanker om meg. Hadde jeg ikke visst hva Gud tenker om meg, og hvor kul han synes jeg er, hadde jeg ikke klart å leve – – – når stort sett alle misforstår meg.

Jeg får si at det var alt for nå. Broren min ringte meg og fortalte meg at han har kjøpt et billig småbruk på et rasutsatt sted. Eiendomsmegleren hadde visst sagt at han aldri ville funnet på å bo der selv, men at til den prisen kunne han godt forstå at Broren min tok sjansen. Og så får dere skru av tankene og spørre Gud om jeg tuller med dere, eller ikke. Har du for mange tanker i hodet, er det sjanser for at du ikke klarer å forstå ett kvekk av det jeg faktisk prøver å formidle, med mine Vitenskapelige Artikler. Og det er meningen – ettersom det bare er de som har Ører som skal høre; de som har Øyne som skal se. Dere andre er ikke ønsket, i Pappas nye verden. Men for all del, dere er velkomne til å lese tekstene mine uansett – de kan komme til å redde livet ditt(!)

Med vennlig hilsen
– Prinsesse Kristus

Velkommen til Arken

Forrige gang jeg skrev til dere, nevnte jeg at jeg hadde snakket med Mammaen min. Og nå husket jeg nok et element fra samtalen vi hadde. Mamma, hun som er Dronning i Himmelen, gjorde et poeng av å minne meg på at min jordiske mor ikke bare er en plage å omgås. At vi tross alt har opplevd mye fint sammen. Og akkurat der og da, klarte jeg å tenke på moren min uten å bli så sint at jeg følte for å kaste opp. Jeg lå også og vurderte å sende moren min en melding for å be om godt vær. Men det var midt på natten, og jeg syntes ikke det passet seg akkurat da. Likevel var ikke historien slutt der. I dag sendte min jordiske mor meg en sms for å informere om når i sommer hytten vår i Østfold, er tilgjengelig for meg og mine venner. Jeg svarte, naturligvis. For jeg vil jo ha årets hyttetur med Alex (og forhåpentligvis den andre bestevennen min, også). Det virket som moren min var glad for at jeg svarte. Jeg tror hun kan takke den *egentlige* Moren min for dette; at Maria har bedt meg tine litt av isfronten jeg har satt opp mot min jordiske mamma. For det er en tid for alt. Og nå er ikke tiden for å hate.

Hva mer har skjedd siden sist? Jeg hadde en fantastisk videochat med Enrique, natt til idag. Jeg skal ikke si hva vi snakket om eller hvorfor samtalen var så fantastisk. Men jeg kan si at jeg savner ham mer og mer for hvert øyeblikk som går. Han påstår at det ikke er lenge til vi møtes, men slike ting har Gud sagt til meg i 12 år – mer eller mindre. I ti år har Gud sagt at det er ‘i morgen’ at du kommer ut av skapet. Det var derfor boken ‘I morgen var jeg alltid en løve’ gjorde meg så sint. Denne var det moren min som gav meg, for lenge lenge siden. Hun ville vel vise meg, ved å gi meg den boken, at enda jeg er klinisk sinnslidende, er det fortsatt mulig for meg å bli psykolog. For det er nemlig historien til forfatteren av boken. Hun var diagnostisert med schizofreni, men klarte å overvinne sykdommen – og ble psykolog og forfatter. Denne boken gjorde meg så sint at jeg kastet den i søpla, på ett av mine langvarige opphold på mindre trivelige behandlingsinstitusjoner for mennesker med kulere tanker enn de fleste. I vinter dukket likevel boken opp i bokhyllen min, her i Minihimmelen. Enda dette på sett og vis er et mirakel fra Gud, og Enrique bekreftet at det var han som hadde puttet boken der – – – ble jeg ikke mindre sint av å oppdage at jeg ikke hadde klart å kvitte meg med den. Hendelsen er nesten litt skrekkfilm-aktig, når du tenker på det.

Når sant skal sies, blir jeg sint bare av å skrive om det faktum at denne boken på mystisk vis plutselig dukket opp i bokhyllen min. Det er dette sinnet som har gjort at jeg har tatt fullstendig avstand fra min jordiske mor, i mange måneder. Ikke på grunn av boken, i seg selv. Men alt det som ligger bak. Min mor sine tanker om at 1) det er noe galt med meg, 2) det er nødvendig å behandle det som er galt, med ‘medisiner’ som både gjør meg fysisk handikappet, og som kveler meg om natten, og 3) hele min forståelse av Hvem Jeg Er; min sanne identitet, bare er et resultat av sykdom.

Min mor ser noe helt annet enn hva jeg ser. Det er derfor det er så vanskelig for meg å omgås henne.

Når min mors og min egen forståelse av hvem jeg er og hva jeg trenger, er så forskjellig, er det ikke mulig for meg å omgås henne. Ikke så lenge hun ringer leger og psykiatere for å varsle, med en gang jeg skriver noe hun ikke er enig i. Heldigvis har jeg klart å få de jeg forholder meg til i psykiatrien, til å forstå at min mors tanker om meg, ikke alltid gir et riktig bilde av sannheten. De sier faktisk til meg der, når det er snakk om moren min, at de tar alt som kommer fra henne med ‘en stor klype salt’. Jeg kaller ikke min mor en løgner, eller noe sånt, men jeg vet at hennes bekymring for meg; hennes morshjerte og omsorg, gjør henne irrasjonell. Nærmest hodeløs. Og hun hopper på alle sine teorier og vurderinger, som om de er sannheter inngravert i stein. Jeg vet at hennes vurderinger av meg er veldig farget av en person i livet hennes sine tanker. En person som riktignok vet mye om klinisk sinnslidende mennesker. Men som ikke vet så mye om meg, annet enn den versjonen av meg som jeg viser på nett. De fleste som har æren av å møte meg ‘in person’, vet at den jeg utgir meg for å være på nett, ikke gir et fullverdig bilde av Hvem jeg faktisk er. Noen ganger smører jeg skikkelig tykt på, bare for å trykke på de rette knappene hos de som utelukkende vurderer meg utfra det de leser fra meg, uten å ha møtt meg på lang tid. Dette er tilfelle for svært mange i livet mitt.

Er ikke menneskene i livet mitt interessert i å se forbi den tilsynelatende galskapen enkelte av mine Vitenskapelige Artikler bærer preg av, er de ikke ment for Guds Rike. Dette gjelder forsåvidt de av dere som bare kjenner meg fra nett, også. Pappa forklarer det slik: Guds Rike (her er det snakk om Andrea selv) er som en skatt som du må grave frem, litt som en perle du finner i en åker. Du må altså grave frem skatten ved å lese med Sjelens øyne, og ikke sinnets. Det er svært viktige og kloke tanker og innsikter jeg sitter på. Men du forstår tankene mine utfra ditt eget nivå av bevissthet. Hvis sinnet ditt er lukket og sjelen din stum, er det ikke mulig for deg å se noe annet enn galskap – når du leser tekstene mine. Denne mekanismen har jeg på sett og vis vært klar over lenge. Men det har vært vanskelig å bære. At folk jeg interagerer med reagerer så forskjellig på meg. Pappa har vært åpen med meg, i lang tid, om at enten så liker de deg, eller så vil jeg ikke ha dem i mitt Rike. Pappa har vært ærlig med meg, i lang tid, om at jeg er vektskålen som skal veie den menneskelige sjel. Og at de som liker meg, de som liker tankene mine, utseendet mitt, hele pakken som Andrea Isabel Månebarn er, er de som kan regnes for å være Sauer (jfr. Matteus 25:31-46). Resten av dere er geiter, dessverre.

Hvilken skjebne venter geitene? Les Johannes Åpenbaring. Det står litt av hvert der, om tiden vi nå er i. Og hvis du er en Sau, så kan jeg love deg at det som kommer etterpå, er verdt alt fra syv til sytti år av helvete på jord. Dere må bare holde ut, prøve å ikke forgå av håpløshet, og lese mine Vitenskapelige Artikler – – – som Gud nå røpet at er ‘Arken’ som skal redde dere gjennom stormen. Ja, Gud sier at de av dere som klikker dere inn hit, for å lese med et nysgjerrig sinn og en positiv innstilling, er lovet en hyggeligere endetid enn alle andre. Og holder dere ut helt til enden, lover Mamma dere Kake!!

Det var alt. Vil du vite om du er en Sau, kan du klikke deg inn Her og prøve å laste ned Appen min. Et hint: Det er bare Sauer som får tilgang til denne(!)
– Prinsesse Kristus