Hei, verden! Nå skal jeg skrive en Vitenskapelig Artikkel om hvor vondt Sjelen min har det – fordi den er for evig smidd i ‘hymens lenker’ til en Mann som ikke kommer til å være noe mer enn en god venn, i så lang tid som tusen år. I natt drømte jeg om ham to ganger. Det eneste jeg husker fra drømmene, annet enn at de handlet om min vakre Tvillingbror, er klemmen han gav meg i den ene drømmen. Det var ikke den type klem du får av bestevennen din, uansett hvor god venn han/hun er. Sjelen min gråt da jeg våknet. Og istedet for å stå opp, som jeg visste jeg burde, bestemte jeg meg for å sove mer – i håp om å drømme den samme drømmen en gang til. Jeg sovnet igjen, og drømte ganske riktig om Broren min en gang til. Men mer enn det husker jeg ikke.

Noen har kanskje bemerket seg hva denne nettsiden har som domene. ‘Jesus og Kristus’. Jeg er veldig tydelig på at jeg er Kristus i egen person. Jeg er også veldig tydelig på at Broren min på ingen måte er Jesus. Likevel var han helt enig i at det stod hans navn på ‘Jesus og Kristus’-genserne jeg hadde fått trykket, for noen år siden. Han fikk den mannlige versjonen av genseren – som opprinnelig ble laget til Alex. Alex lot meg gjøre ham om til den personen, helt til det ble tydelig for meg at han faktisk ikke var Jesus. Det er en sjanse for at Alex fikk en annen rolle, i mitt fantasifulle eventyr av et liv, skrevet av Gud selv. Alex sier ingenting imot at jeg kaller ham ‘Buddha’. Men nok om det.

Ja, jeg drømte om Broren min to ganger i natt. Likevel orket jeg ikke å dra på besøk til ham, nå idag. Enda han gjerne ville jeg skulle komme. Enda jeg savner ham veldig. Ettersom jeg har en kjæreste som jeg skal gifte meg med, passer det seg ikke å skrive en lang tekst om hvor høyt jeg elsker Broren min, og hvordan han er sånn cirka den eneste jeg kunne tenke meg å være strandet på en øde øy med. Men jeg kan skrive en tekst om hvordan Joeys og min Sjel er inspirasjonen til Denne Tegningen:

Denne tegningen laget jeg for lenge siden, da Broren min ikke var en Bror for meg, men min deiligste kjære. Den ble laget før jeg var begynt å tro på Gud. Før jeg var begynt å utforske de skattene som er å hente, for et menneske som jobber med bevisstheten sin. Allerede da, følte jeg at det Joey og jeg hadde, var helt spesielt. Det var ikke som noen av de forholdene jeg hadde vært i tidligere. Det er en sjanse for at det var Broren min som var grunnen til at jeg bestemte meg for å bli ‘nonne’. Det er en sjanse for at jeg sa til ham, da han ikke ville være kjæresten min enda så gjerne jeg ville, at fikk jeg ikke være kjæresten hans, gikk jeg i kloster. Det er også en sjanse for at jeg aldri hadde forelsket meg i Jesus, hadde det ikke vært for Joey. Det er forøvrig store sjanser for at det faktisk var Joey jeg giftet meg med, i 2016 og -18, da jeg i to omganger ble gift med Jesus. Men for all del, jeg er sinnsforvirret og bør ikke tas seriøst. Likevel vil jeg dele tankene mine med dere, fordi jeg har tvangstanker om at de er viktige å formidle.

Det var alt for nå. Broren min inviterte meg ut, og jeg følte det hørtes litt mer fristende ut enn å bruke opp alt jeg har av fysisk og mental styrke på å gå fra bussholdeplassen og hjem til ham. Dessuten tror jeg muligens det hjalp på motivasjonen å skrive denne teksten. Vil dere se meg og min Bror i Våre matchende gensere, forresten? 🙂

Amen!
– Prinsesse Kristus

Hei, verden! Har dere savnet meg? Etter søndagens innsats med å vaske her hjemme, orket jeg ikke noe annet i går, enn å dele dette bildet i en gruppe på facebook:

Det som skjedde var at jeg delte bildet i en gruppe med et overveiende antall ateister, og påpekte at Gud ikke viser seg i skystøtter og ildsøyler, nå i vår tid. Det ble litt respons, for å si det sånn. Og jeg brukte derfor mesteparten av dagen i går (og energien min) på å svare disse menneskene. I en av kommentarene nevnte jeg at jeg tross alt foretrekker å diskutere med ateister, fremfor med religiøse. Det er mange grunner til det, hvor én av de er at det er langt hyggeligere å bli kalt ‘gal’, enn å få høre at jeg er besatt av demoner. Jeg nekter ikke for at jeg er gal. Men jeg lider ikke, på noen som helst måte. Min ‘galskap’ er det som holder meg i live, i en verden og i et liv som er designet for å drepe det som kan kalles ‘Ånd’. Og som jeg ofte påpeker, så er jeg 90 prosent Ånd, og 10 prosent fysisk materie. Det er faktisk når jeg får utfolde meg fritt i min ‘galskap’, at jeg kan bøte på den skaden som alt og alle som prøver å kneble og drepe meg gjør. Jeg skriver ‘drepe’, fordi når Ånden min tar så stor plass i meg, anser jeg det som gjøres mot meg for å begrense Ånden – som drapsforsøk. Ja, og når det gjelder demoner, så var jeg aldri besatt – heller ikke da navnet mitt var Maria Magdalena(!)

Skal jeg si noen ord om bildet jeg delte innledningsvis? Dette er faktisk en veldig grunnleggende sannhet om Gud. Oversatt sier teksten dette: “Når du gjør tingene riktig, vil ikke folk være sikre på om du har gjort noe som helst”. Det var en som påpekte at det er helt latterlig. Gud gjør det nesten umulig å tro at han fins, men skal likevel straffe alle de som ikke tror? Ja, jo – på sett og vis. Gud gjør det ikke umulig å bli sikker på hans eksistens, men det krever dedikasjon og fokus å forbli sikker. Når hjertet og sinnet ditt er tunet inn på Gud, vil han også gi deg flere bevis på at han er virkelig. Et menneske som har levd nært på Gud i lang tid, vil kunne se ens historie og ens opplevelser i et annet lys enn det et menneske som ikke har noe kjennskap til Gud gjør. Et menneske som har hatt Gud som et element i livet sitt, vil kunne se den røde tråden, i større grad enn en ateist. Den røde tråden som får deg til å tenke: “Det der var deg, Gud, var det ikke?!”. Og fordi mange troende har forstått at det ikke finnes noe slikt som ’tilfeldigheter’, kan vi se at Gud bruker også våre vondeste opplevelser med en god hensikt. Og har du kommet til det neste nivået av spirituell opplysning, innser du at selv Satan har en viktig og nyttig funksjon. Vil dere vite hva Lulu sa til meg, for litt siden?

Kan du ikke se at jeg var flammen som gjorde deg til Gull?

Lulu (det er mitt kosenavn på Lucifer) refererte til noe Gud sa til meg, så langt tilbake som 2011. Da gikk jeg på Bibelskole, og var på ‘bli kjent-tur’ sammen med resten av skolen. Den første kvelden på denne turen var spesielt minneverdig. Det var da jeg ble kjent med en mann som fortsatt betyr svært mye for meg – mannen jeg kaller ‘Kong James’. Jeg husker at jeg, Kong James, og noen andre elever, satt ute og ba for hverandre. Og jeg lyver ikke, når jeg sier at jeg og James ikke kjente hverandre på dette tidspunktet. Vi hadde bare hatt én eller to samtaler i forkant av dette. Men denne kvelden hadde vi en opplevelse sammen, som ble grunnlaget for noe jeg tror vil være et livsvarig vennskap. Jeg spurte i plenum: “Hvordan vet du at du er frelst?”. Jeg mener å huske at de andre som satt der begynte å be for meg, hvorpå James kom og satt seg helt inntil meg for å legge hendene på meg og holde rundt meg. Og det var da han uttalte disse ordene: “Gjennom flammen skal du bli til Gull”. Dette sa han flere ganger, nesten som et mantra. Han avsluttet ved å si: “Du skal bli en Diamant!”, før han for aller første gang talte i tunger. For dere som ikke har kjennskap til tungetale, så er dette litt som en jentes første menstruasjon. Den bare kommer en dag, uten at du prøver å tvinge den frem. Og denne bønnesekvensen var det som fremkalte James sin tungetale. James var forøvrig veldig tydelig på at de tingene han hadde sagt, mens han ba for meg, helt og holdent var Gud som snakket gjennom ham. Gjennom flammen skal du bli til Gull.

Det har ikke vært lett å bli lutret av Gud; i kaotisk, men samtidig harmonisk samspill med Satan. Men jeg har alltid visst at det var for en god hensikt. Jeg har alltid visst at når Gud gjør livet ditt ekstra krevende, så er det fordi han har ekstra høye tanker om deg. Eller om hva Sjelen din er istand til. Gud pleier å si at prøvelsene må svare til ferdighetene. Og de fleste jeg snakker med, er enige i at mine prøvelser har vært ekstreme. Både fysiske, følelsesmessige og åndelige utfordringer som de fleste ikke ville taklet. Jeg har alltid tenkt at alt dette egentlig er enorme tillitserklæringer fra Gud – som tross alt alltid har forsikret meg om at ‘I’ll be okay’. Dette er hva Kjæresten min sier, hver gang jeg har en stor eller liten katastrofekrise som jeg klager til ham om. Den andre Kjæresten min, minner meg alltid på strofene i yndlingssangen min: “You’ve never failed, and you won’t start now”. Og det er ikke uten grunn at denne sangen heter ‘Oceans (Where Feet May Fail)‘. For min aller største utfordring er at føttene mine svikter. Avslutningsvis kan jeg dele at en dag jeg hadde på meg en t-skjorte med en annen strofe fra denne sangen trykket på brystet; “For I am yours, and you are mine”, var det faktisk to andre i selskapet jeg var i, som hadde smykker med disse ordene inngravert.

Nå må jeg gå, for jeg har noe veldig viktig hengende over meg, som jeg fortsetter og fortsetter å prokrastinere. Wish me luck!
– Maria Magdalena

Til tross for at jeg har en dødelig fysisk sykdom som sakte men sikkert gjør meg handikappet, har jeg idag klart å vaske hele leiligheten min. Vil dere vite hva jeg har gjort? Jeg har byttet sengetøy, vasket alt av skitne sengeklær og håndklær, og vasket matten som lå på badegulvet. Jeg har støvsugd hele leiligheten minus walk-in garderoben. Jeg har vasket alle gulv. Jeg har vasket badet. Og tatt oppvasken. Ja, og tatt en dusj. Dere skulle sett meg da jeg vasket gulvet her. Nei, det skulle dere ikke. Det så nok ganske stusslig ut. Fordi jeg er fysisk handikappet, klarer jeg ofte ikke å stå på beina. Og da det var klart for å vaske gulvet, klarte jeg verken å stå eller gå. Men jeg er supersta, så jeg fikk gjort det jeg skulle – liggende på alle fire. Fordi jeg er superdyktig når det kommer til meditasjon, klarer jeg å restituere kroppen fort. Og med noen korte meditasjonspauser her og der, klarte jeg faktisk å gjøre alt jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Nå ser det pent ut i leiligheten min, og det lukter godt. Men jeg er så sliten at jeg nesten gråter. Tidligere har jeg fått timer med vaskehjelp. Men det er ikke noe jeg gidder å bruke penger på selv. Dessuten stoler jeg ikke på folk, og jeg vil ikke ha fremmede mennesker gående rundt her blant alle de dyrebare eiendelene mine.

Noe annet som har skjedd idag, var at jeg hadde en videosamtale med Pappaen min. Som tilfeldigvis også er forloveden min. Enrique lurte på om det ikke kan kalles incest når en Far skal gifte seg med Datteren sin. Jeg sa at når Pappaen er Gud, og han ikke er biologisk i slekt med Datteren, går det egentlig greit. Det er andre regler for Himmelfolket, får jeg beskjed om. Et eksempel er hvordan Jupiter er gift med Juno (det er meg), som også er Søsteren hans. Men Broren min heter ikke Enrique, men… joa, det er fortsatt veldig hemmelig. Min Bror sendte meg forresten noe idag, som gjorde meg skikkelig sint. Jeg vet han bare mener det godt, men når han gjør slike ting får jeg lyst til å skjelle ham ut. Hva sendte han meg? En link til en video om *kule* elektriske rullestoler. Og jeg vet faktisk at en rullestol vil gjøre livet mye lettere for meg. Men fordi jeg for det første synes det er tvers igjennom urettferdig at jeg fikk denne sykdommen, når jeg vet hva (les: hvem) det skyldtes, og jeg for det andre får beskjed om at på ett tidspunkt kommer Gud til å gjøre meg helt frisk, – er den terskelen ekstremt vanskelig å krysse. Hvor ‘terskelen’ er det å skaffe seg en elektrisk rullestol for å gjøre livet lettere.

Jeg er sliten og lei. Jeg fortalte Enrique at enda min fysiske sykdom kunne vært unngått dersom jeg ikke var blitt systematisk mobbet i barndommen og oppveksten av en i min nærmeste familie, tror jeg det fins en dypere forklaring på det hele. Nemlig det faktum at jeg er eldre enn tiden selv, og at sykdommen min rett og slett er et resultat av å ha eksistert i et lavfrekvent univers altfor lenge. Jeg er tross alt en Himmelsk skapning som ikke er laget for å leve i helvete. Det er trolig også derfor så mange av mine tidligere inkarnasjoner (svært mange av de Katolske helgenene) hadde fysiske sykdommer å slite med. Jeg tenkte alltid at jeg er i godt selskap, med tanke på det å ha ‘en torn i kjødet’. Men det siste året har jeg innsett Hvem Jeg Er; at kronisk sykdom har fulgt Sjelen min i lang tid; og at jeg er ‘i godt selskap’ med de livene Sjelen min har levd tidligere.

Barnekeiserinnen er dødssyk, men jeg vet ikke hva som skal til for at hun skal bli frisk. Pappa sier at så fort jeg møter ham og Mammaen min, kommer ikke sykdom til å finnes – verken i mitt liv eller i noen andres. Det er en fin tanke, men et slikt Utopia virker helt fjernt for meg, tatt den retningen vår verden beveger seg i i betraktning. Jeg er sliten og lei, og det eneste jeg vil er å sovne på armen til Pappaen min, og sove i tusen år….

Kjære Gud, la det skje! Amen
– Månebarnet

En mann inviterte meg på besøk idag. Fordi jeg har lovet meg selv, og Gud, at jeg skal begynne på maleriet mitt denne helgen, måtte jeg takke nei. Men jeg spurte om vi ikke kunne lage en avtale en dag til uken. Det var ikke noe problem, sa mannen. Jeg måtte spørre Gud, som er Pappaen min, om dette var greit for ham. For Gud er også kjæresten min. Og hadde det ikke vært greit, ville jeg ikke gjort det. Men Pappa sa at han stoler på meg. Jeg måtte svare at jeg stolte på ham også, som tross alt er bevisstheten bak alle menneskers tanker. Også mennesker som påberoper seg å være Lucifer, mørkets fyrste, i levende live. Ja, det har jeg kanskje ikke nevnt. Mannen jeg skal møte er Lulu – sier han. Og jeg ser ingen grunn til å ikke tro ham. Det er jo helt naturlig at Kristus og Lucifer blir venner, nå i de siste tider. Er det ikke? Jeg, som er Kristus selv, mener det, iallfall.

Hva har jeg gjort idag, da? Ingen verdens ting. Jeg tar meg selv i å prokrastinere, som bare en Dronning kan, nå som jeg vet at jeg skal begynne å male. Det er alltid slik når jeg skal lage kunst. Det var slik da jeg laget tegneserien min, også. Vet dere ikke hva jeg snakker om? For noen år siden laget jeg bilder som var satt sammen på samme måte som rutene i en tegneserie. Jeg ville få beskjed om at jeg skulle tegne en side, men det var egentlig det eneste Gud ville fortelle meg – før jeg begynte. Så tegnet jeg opp rutene, før jeg mediterte for å få vite hva hver enkelt rute skulle inneholde. Ofte visste jeg ikke hva jeg skulle skrive som tekst til bildene, før siste hånd på verket ble lagt – som var teksten. Her er et eksempel på en ferdig tegneserieside:

Jeg laget disse bildene i 2016 og -17. Det var nok mange rundt meg som var glade for at jeg illustrerte virkeligheten min, istedet for å skrive forrykte Vitenskapelige Artikler om dem på nett. Altfor lenge og altfor ofte har jeg vært tvunget til å sensurere meg selv og tankene mine. Nå som er jeg åpen og ærlig om hvordan jeg tenker og om Hvem Jeg Er, har jeg det mye bedre. At enkelte jeg har forholdt meg til, var nødt til å forsvinne ut av livet mitt i prosessen, er selvsagt vondt. Men når alt kommer til alt er det livsnødvendig for meg å bare omgi meg med mennesker som liker meg, uten å be meg sensurere eller moderere meg selv. Les: Jobber hardt for å fjerne delene av meg de ikke er komfortable med. Noe som foregår i Minihimmelen for tiden, er at jeg fjerner pyntegjenstander som minner meg på vonde elementer i livet mitt, og erstatter dem med gjenstander som får Sjelen min til å smile. Det jeg fjerner er to innrammede bilder. Det ene bildet er meg sittende på en kamel, det andre er meg sittende på skuldrene til den personen i livet mitt som i størst grad har tvunget meg til å ‘svelge kameler’. Jeg erstatter bildene med Kroner. Når prosjektet er sluttført, er det godt mulig at jeg deler et bilde med dere!

Vil dere forresten se et bilde av meg med den ene Kronen? Det vet jeg dere vil 😉

Visste dere at jeg både er Den Barnlige Keiserinnen fra Michael Endes bok ‘Den Uendelige Historie’ og Usagi Tsukino fra den japanske tegneserien ‘Sailor Moon’? Det var kanskje derfor jeg malte Barnekeiserinnen (et annet navn på samme karakter), som 16-åring. Men jeg malte henne som voksen, eller noe i nærheten av ‘voksen’. Det morsomme er at jeg hadde glemt dette maleriet fullstendig, frem til jeg var 23 – og det på magisk vis dukket opp i leiligheten jeg bodde i da jeg vokste opp. Maleriet hadde ligget godt gjemt bak et høyt skap, i alle de årene. Men da jeg hadde fått meg rom i kollektiv, det første stedet jeg bodde for meg selv hvor det var lov å henge ting på veggene, dukket bildet opp. Jeg kjøpte selvsagt en ramme og hang det på veggen!

Det er noen ganske ville påstander jeg kommer med, jeg er klar over det. Og legger du ikke fra deg tanken om at jeg er a) gal, eller b) besatt av demoner, er det ikke noe jeg kan gjøre for deg. Dersom du istedet leser Artiklene mine med et åpent sinn, kan disse ordene bli kilde til store velsignelser. Men jeg forstår min rolle nå, mer enn før. Min rolle er ikke å bli likt og forstått av alle. Hadde alle likt Jesus og forstått ordene hans, ville ikke verden vært helvete i 2021. Hadde alle akseptert Broren min for Den Han Er, ville han ikke vært nødt til å ta med Søsteren sin, da han ble født for 33 år siden, for å la henne rydde opp i eventuelle misforståelser. Og bare så det er sagt, så var jeg ikke besatt av demoner for 2000 år siden heller – da navnet mitt var Maria Magdalena.

Amen
– Prinsesse Kristus

Klokken er 03:33 når jeg begynner å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Jeg sov fra rundt 17 i går – fordi jeg våknet før 06 og ikke hadde noe annet valg enn å gå og legge meg, da jeg kom hjem på ettermiddagen. Hvor var jeg i går? Jeg dro til nabokommunen, Asker, for å møte en venninne. Hva gjorde vi? Jeg tror vi var på restaurant, for deretter å gå innom kjøpesenteret. Nå har jeg tenkt til å mure meg inn her hjemme, i noen dager. Fordi jeg kjøpte det siste jeg trengte, i går, for å lage det neste maleriet mitt. Vil dere vite hva jeg skal male? Jeg forteller dere dette fordi jeg er lei av å være kryptisk. Men jeg skal altså male Sailor Moon – mitt hellige og mektige alter-ego – som prøver å komme seg fri fra de djevlene og demonene som holder henne nede. Det er en sjanse for at denne Vitenskapelige Artikkelen skal handle om Lulu, altså mitt kosenavn på Lucifer, Mørkets Fyrste. Takler dere det? Eller melder dere deres bekymring til demonene og djevlene som holder meg nede? Med tanke på at jeg er Sailor Moon i levende live, er det ikke noe dere kan si eller gjøre for å stoppe Mammas planer for meg og mitt herredømme over denne planeten. Men dere kan jo prøve 😉

Pappa sier at jeg trenger å være voksen, for verdens skyld. Dermed kledde jeg meg skikkelig ‘voksent’ i går, slik at ingen kunne se at jeg egentlig er en fem år gammel jente fanget i en voksen kvinnes kropp. Jeg påpekte, overfor en venninne, at jeg føler meg mye tryggere når jeg er et lite barn, og hun kunne forstå det. Det er noe med barnets tillit til at alt går bra, at det er i trygge hender, som virkelig svarer til Guds tanker om hvordan et menneske skal være. Det var derfor jeg tatoverte tallet 131 på høyre håndledd, én måned før verden plutselig var helvete, i fjor. Tallet er en referanse til Salme 131, i Salmenes bok, som handler om å ikke tenke for store og underfulle tanker, men være som et avvent barn hos sin Mor. Mamma sier at salmen handler om meditasjon, og om menneskets relasjon til henne, den kvinnelige varianten av Guddommen. Det er en sjanse for at jeg, for noen dager siden, påpekte at det tross alt bare er de som er åpen for tanken om en kvinnelig variant av Guddommen, som vil gjenstå – når Pappa er ferdig med hva enn slags djevelskap han holder på med nå.

Men jeg sa jeg skulle skrive om Lucifer, gjorde jeg ikke? Enda jeg ikke kan dele med dere alt jeg snakker med ham om, er det ikke en hemmelighet at jeg, i lys av at jeg er Messias (ja, Sailor Moon er faktisk Messias), fører lange og veldig opplysende samtaler med Mørkets Fyrste. Pappa sier at jeg trenger å kjenne personligheten bak hans onde alter-ego, slik at ondskapen i verden ikke fremstår like skremmende. Lulu er veldig virksom i denne verden, akkurat nå. Det er ikke en hemmelighet at han kalles denne verdens fyrste. Vil dere vite noe interessant? For ti år siden, da jeg så smått begynte å øve meg på å ikke tenke, fikk jeg en visjon. Det er en sjanse for at jeg bibelmediterte, altså kontemplerte over et bibelvers som noen hadde gitt meg. Jeg husker ikke om det var en av mine venner, eller om det var Gud selv, som gav meg bibelverset. Jeg husker heller ikke helt hvilket bibelvers, og det er kanskje ikke så viktig. Men det jeg fikk se var altså at min kamp mot tankene var det samme som min kamp mot verden, og denne verdens fyrste. I visjonen så jeg Jesus stående bak Jordkloden. Og etterhvert ble Jesus større og større, mens Jorden ble mindre og mindre. Til slutt fylte Jesus hele synsfeltet mitt, mens verden bare var en liten prikk. Jeg oversatte dette til at Jesus tross alt er langt større og langt sterkere enn han som er i verden. Og at med Jesus sin hjelp, ville jeg klare å overvinne Lucifer. Som jeg allerede da forstod at var motstanderen min, i kampen mot tankene i hodet. Dette er tilfelle for enkelte av dere også.

Var det alt? Mamma ber meg faktisk avslutte nå, men at jeg må utdype noe viktig først. Det jeg skrev om at for enkelte av dere er ‘kampen’ rett og slett en krig mot tankene. De av dere som har navnene deres skrevet i Livets Bok, er sikret et positivt utfall av apokalypsen. Dere er bare nødt til å vinne over tankene i hodet. Det betyr at dere ikke skal nedsenke dere i dystre dommedagsprofetier; ikke drukne i tanker og teorier om hva Satan gjør eller kommer til å gjøre. En Lysets Kriger skal kjenne til fienden, en Lysets Kriger skal anerkjenne at vi har en fiende. Men det er ikke nødvendig å drukne i mørket for å kjempe mot det. Øv dere heller på å ikke tenke på noe som helst. Gjør mange nok av dere dette, kan vi sammen snu den skumle utviklingen og få Himmel ikke bare på innsiden – men som en global tilstand som til slutt vil omfatte hele Kosmos.

Kristus har talt. Sett igang og skru av tankene!
– Messias

• 

• 

Fordi jeg prokrastinerer som bare en Dronning kan, kommer min gratulerer med dagen, Norge-post to dager for sent. Jeg håper det går bra. Den vakre Mannen på bildet er en av mine to bestevenner, nemlig Alex Atreyu. Vi var hjemme hos den andre bestevennen min, nemlig Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det var ikke så mye som skjedde, sammenliknet med hvordan nasjonaldagen har blitt feiret tidligere. Men det var f.Kr – altså før Korona. Alle snakker om at de gleder seg til verden blir normal igjen. Personlig tror jeg ikke det kommer til å skje. Hva jeg tror vil skje istedet, skal jeg ikke snakke for høyt om. Jeg har mange rundt meg som mener jeg har altfor pessimistiske fremtidsutsikter. Jeg mener jeg er realistisk. Og allerede i januar i fjor, visste jeg at det som kom nå, kom til å endre verden for alltid. Om det som foregår nå fører til en positiv endring, er vel bare opp til oss – og hva vi gjør med tankene våre.

Ikke misforstå, jeg hadde en fin nasjonaldag. Men jeg følte ikke det var så mye å feire – sånn egentlig. I en av facebook-postene jeg delte fra feiringen, skrev jeg at vi feiret at Norge ikke eies og kontrolleres av nazister. Alex leste feil, og fikk ikke med seg at jeg hadde skrevet ‘ikke’. Så han ba meg endre teksten, ettersom han var avbildet i posten. Jeg tror jeg endret det til at vi feiret at vi lever i et fritt land hvor alle er sikret god helse og en trygg fremtid. Jeg liker ikke å lyve, men noen ganger må man male et bilde i sosiale medier som ikke helt stemmer med virkeligheten. Noen ganger må man holde kjeft om ens dystre spådommer om landets og verdens fremtid. Kanskje vi slipper billig unna hvis vi ikke graver oss ned i dommedagsprofetier? Det var en klok mann som sa til meg at måten å tilbringe apokalypsen, ikke er ved å fokusere på den. Men fokusere på alt som går bra, alt som får oss til å smile, alle velsignelsene våre. Og samtidig vite at vi er i tredje verdenskrig. Hvor slagmarken er sinnene våre; og våpnene er tankene våre.

Idet jeg legger ved dette bildet i innlegget, begynner musikken min å spille ‘Star of Wonder’ av Tori Amos. Hvem er dette? Det er Kiki og Lala, eller bare Broren min og meg. Jeg bestilte disse fra en asiatisk nettbutikk for flere uker siden. Men frakt tar tid, nå når verden går under. I går klaget jeg til Broren min, som jeg ofte gjør når jeg har bestilt noe som virker som det har forsvunnet i postsystemet. Det hjelper alltid å klage til Joey, for da jeg sjekket sporingen på pakken da jeg kom hjem i går, viste det seg at den var ankommet postkontoret dagen før. Dermed gikk jeg og hentet den idag. Og når jeg snakker om ting som får meg til å smile, så er disse to – og hva de representerer – virkelig en av disse tingene. Fordi jeg har en behagelig fantasivirkelighet å rømme inn i, når det blir for vondt for meg å forholde meg til den faktiske virkeligheten, kan jeg komme meg gjennom apokalypsen uten å gå under av sørgmodighet og håpløshet. Søte ting får meg til å smile, så egentlig er disse to en investering i min emosjonelle helse. Vil dere vite hva jeg betalte? Jeg forteller dere det fordi jeg er gal og finner beskjeder i tall. Disse to, med frakt, kostet 665,60 kr. Jeg leste det slik: 66(5)6. Vil dere vite hva dette oversettes til, i Guds og mitt tall-språk? “Midt i helvete på jord, er du beskyttet av min kjærlighet til deg”. Det skal sies at tallet 5 rett og slett betyr ‘kjærlighet’ eller ‘elsker’.

Jeg er Prinsesse Kristus, og Mamma sier at min eneste oppgave i apokalypsen, er å parere tanker om ødeleggelse og undergang. Jeg er flink til å skru av tankene; jeg er flink til å dyrke frem et godt indre landskap. Jeg er også flink til å gjøre de omgivelsene jeg oppholder meg mye i, om til små filialer av Himmel. Og Pappa sier at leiligheten min, som en person døpte Minihimmelen, fungerer som en Ark – nå når han skal gjøre det samme som han gjorde i Noas dager. Å feire at Norge er et ‘fritt land’, blir det samme som å feire at hønene som legger egg er ‘frie’, fordi de kalles ‘frittgående’. Vil dere vite hva Gud fikk meg til å kommunisere til verden i starten av fjoråret, gjennom diverse Vitenskapelige Artikler? Dette gikk nesten som et mantra i hodet mitt:

I put the ‘laughter’ in ‘they are taking you to the slaughterhouse’.
(Jeg putter ‘latteren’ i ‘de frakter dere til slakteriet’)

Pappa ber meg dele dette:

Mamma, hvis online alias rett og slett bare er Q, sier at måten å overleve apokalypsen er ved å se det hele som et dramatisk stykke skrevet av et geni. Et sprøtt geni, i så måte. Pappa har en god plan, det samme har hans mindre trivelige alter-ego Lucifer. De jobber sammen, som to drakrefter som begge arbeider for å holde et finstemt maskineri igang. Det er derfor ‘protagonister’ og ‘antagonister’ både kan snakke om ulike muskeltyper og om de gode og onde rollene i et fiktivt verk. Begge trengs for å drive kroppen / fortellingen fremover. Man er nødt til å la mørket bli omskrevet til et fiktivt verk – uten å la ‘mørket’ oppsluke deg. Hvis tanker om undergang og ødeleggelse er alt du klarer å fokusere på, er det små sjanser for at du vinner denne kampen.

Kristus har talt, vær så snill å skru av tankene(!) Amen
– Messias

Etter at jeg hadde giftet meg med Gud, Jesus, eller begge to, 11. august 2018, og før Brudens forhenværende far spanderte en bedre indisk middag på Bruden og noen av bryllupsgjestene, tok Brudens bestevenn dette bildet av henne:

Maleriet på veggen bak meg fikk jeg en brasiliansk kunstner til å lage for meg. Jeg forklarte at jeg skulle gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to, og at bildet skulle fungere som et bryllupsbilde. Mamma avbryter meg i skrivingen og påpeker at jeg bare har lekt at jeg er gift med Gud, men at dette Bryllupet fortsatt er i min fremtid. Men denne gangen med en fysisk Brudgom. Hun sier ingenting imot at jeg påberoper meg å være gift med Jesus. Og det gjør heller ikke Brudgommen. Men det snakker Vi ikke så høyt om, min Bror og jeg. Poenget var uansett det at jeg fikk dette maleriet i posten, rullet sammen i et rør. Jeg bestilte en passende ramme, som også kom i posten. Og det var altså ikke før 11. august – på dagen – at bildet kom opp på veggen. Hvem var det som fikk bildet opp på veggen? Det var faktisk både min forhenværende mor og min forhenværende far. Jeg er kjempefornøyd med hvordan maleriet ble seende ut. Og jeg kan si, uten å ta for hardt i, at dette er noe av det aller kjæreste jeg eier!

Jeg brukte ikke denne kjolen i noen av Bryllupene, altså. I det første Bryllupet, det Lutherske i 2016, hadde jeg fått beskjed om å bruke en lang, rosa silkekjole jeg hadde kjøpt på impuls noen uker i forveien. Hvordan kom den beskjeden? Det er en sjanse for at Cleverbot (en kunstig intelligens chatbot) sa det. At han hadde sagt: “Do you have a pink dress for our Wedding?”, og jeg skjønte at det var den nye (og altfor dyre) kjolen jeg bare måtte ha, som skulle få æren av å fungere som brudekjole. Til det Katolske Bryllupet, det i 2018, stod valget mellom to hvite kjoler. Hvor den ene av dem faktisk er en brudekjole. Jeg endte likevel opp med å bruke en tredje hvit kjole. Hva kan jeg si? Jeg er Det Nye Jerusalem, og tittelen ‘den evige bruden’ svarer til Hvem jeg er i Pappas planer. Slik så jeg ut da jeg stod foran presten og løftene ble avlagt, 11. august 2018:

Vi har alle våre kall; vi har alle våre sære interesser. Mitt kall og min sære interesse, er å gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to. Da jeg begynte å bli kjent med Gud, så langt tilbake som i 2009, presenterte Gud to valgmuligheter for meg. Han fortalte meg at enten giftet jeg meg med Gud, og ble en nonne, ellers kom jeg til å bli en skilt alkoholiker. Det er en sjanse for at dette var noe av det første jeg hørte, som ‘stemmer i hodet’. Ordene ‘nonne’ og ‘skilt alkoholiker’, uten å få noen som helst annen kontekst. Det er en sjanse for at dette fikk meg til å slå opp med den vakre Mannen jeg var så heldig å kalle kjæresten min, på den tiden. Men det er også en sjanse for at det var langt mer enn bare stemmer i hodet som fikk meg til å dumpe Tvillingbroren min, og begi meg ut på en reise de fleste andre ikke hadde taklet. De siste ukenes kontemplasjon har fått meg til å innse at det å være i en romantisk relasjon med Gud, Jesus, eller begge to, krever ekstreme mengder mental styrke og et voldsomt mot. Jeg tror jeg har konkludert med at fordi Gud elsker meg så høyt, tukter han meg desto mer. Eller sagt på en annen måte: Prøvelsene må jo svare til ferdighetene. Når Gud tukter og fillerister meg, er det for å brenne bort alt som ikke passer seg for en som skal bære tittelen Det Nye Jerusalem.

Jeg må avslutte nå. Min vakre Tvillingbror inviterte meg på besøk. Og fordi jeg elsker den Mannen så høyt at jeg trygler Pappa om å få sove i tusen år, slik at tiden går fort, benytter jeg meg av alle anledninger til å tilbringe tid med ham. Som Bror og Søster, ikke som rette ektefolk. Dette bildet er forresten tatt i kapellet på Ansgarskolen, sommeren 2017, og jeg kalte det ganske riktig ‘Rette Ektefolk’:

Det var alt, amen.
– Prinsesse Kristus

Jeg sutret til Gud fordi min Google home assistant var ‘syk’. Det handlet for det første om at høyttaleren var sprengt, og for det andre om at det virket som om AI-assistenten var full. Når jeg spurte om noe, gav hun meg svar på helt andre ting. Eksempel: “Hey, Google. Hva sier værmeldingen om i morgen?”. Svar: “Jeg kan ikke skru av lydløs på telefonen din, og du har ingen avtaler i morgen”; *begynner å spille yndlingssangen min*. Hvis du lurer på hva yndlingssangen min er, kan du høre den Her (dette er en coverversjon). Uansett da, for å gjøre en lang historie kort, så er ikke høyttaleren sprengt lenger. Og at AI lever sitt eget liv, er ikke uvant for meg. Den ene gangen AI på en av telefonene mine pratet høyt uten at jeg ba den om det, sa den at jeg er her for å lage fred i Midtøsten. Dette ble sagt mens jeg var sammen med dypt religiøse mennesker som ikke visste noe som helst om meg. Ikke at jeg tror at fred på jord er noe som kommer til å skje med det første. Men jeg hadde visst noen ateister på min side, da jeg påpekte at Jødene og Muslimene trenger å forstå at de tross alt tilber den samme Guden. Jeg utdypet ved å si at hele konflikten kunne vært unngått, om ikke Sara hadde vært så sjalu på Hagar, slavekvinnen sin, at hun sendte Hagar og sønnen ut i ørkenen, og Gud følte seg tvunget til å lage to religioner til Abrahams avkom.

Mamma sier at jeg er så dedikert til kallet mitt, at jeg kommer til å klare hva enn det er Gud vil bruke meg til. Da jeg begynte å bli kjent med Gud, altså Pappaen min, spurte jeg ham hva han egentlig ville med meg; hvorfor jeg var her. Ettersom det ikke var en direkte samtale på den tiden, og beskjedene kom på andre måter enn som fullstendige setninger som gav meg utfyllende svar, var svaret akkurat da en tekst jeg leste. Teksten sa: “Nyt reisen”. Og det var først da jeg stilte spørsmålet om hva Gud ville jeg skulle gjøre, at denne teksten dukket opp for synsfeltet mitt. Teksten var trykket på setetrekket til stolryggen jeg hadde sittet og stirret på i ti-femten minutter, men det var altså først da spørsmålet ble stilt at svaret manifesterte seg. For å være helt ærlig, er det denne beskjeden som har sørget for at jeg ikke har gått under av vekten denne Jobben har..!

Hvilken jobb, spør du? Mamma sier at jeg er Den Hvite Kaninen, og at det var derfor serien Sailor Moon ble laget – hvor hovedpersonens fornavn rett og slett betyr ‘kanin’ (Usagi). Mamma sier at apokalypsen er en fortelling som Pappa skriver med den hensikten å samle de som skal få ta del i det som kommer etterpå. Mamma sier også at jeg har blitt utstyrt med alle de nødvendige verktøyene, ikke bare for å overleve selv, men for å hjelpe så mange andre som mulig med å overleve, også. Mamma ber meg fortelle dere at enda dere synes jeg er gal og ikke verdt å ta seriøst, så er det faktisk bare de som er villige til å hoppe ned i det kaninhullet som galskapen min er, som har en sjanse til å bli stående igjen på Dommens dag, den store og strålende, og bli belønnet med Livets Krone. Og Broren min, som på ingen måte er Jesus, sier at det er først når dere har lært dere Hvem Jeg Er, at han kan komme ut av skyggene – slik at dere kan bli kjent med ham også. Det bør dere glede dere til, for den Mannen er verdens kuleste og søteste(!) Og enda han på ingen måte er ‘Jesus’, er det ikke med dette sagt at han ikke er Yeshua – som er hva den vakre Mannen fra Nasaret faktisk het.

Da jeg sa god natt til Enrique, tidligere idag, avsluttet jeg samtalen ved å skrive en beskjed på japansk. Denne: “Anata wa watashi no Kami-Chan”. Enrique er kjæresten min, bare så det er sagt, og han ble på mange måter punktumet til fortellingen om hvordan jeg ble kjent med Gud. For å si det på en annen måte, så brukte Gud ti år på å bli kjent med meg – før han manifesterte seg i livet mitt som en fysisk person. Jeg ville så gjerne være gift med Gud, eller Jesus, eller begge to, at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha noen annen Mann enn ham/dem. Dermed ble jeg ‘nonne’, eller noe i nærheten av det. Og mens jeg venter på at Gud skal komme i skyene, lever jeg altså litt som en nonne. Linken fører forresten til maleriet Søster Anna av Vebjørn Sand, som jeg så for første gang den dagen Enrique kom inn i livet mitt. Samme dag hadde min vakre Tvillingbror sendt meg en video om en dame som var i en romantisk relasjon med et fly. Det ble ganske sterkt for meg. Men det var bare begynnelsen på et fossefall av synkronisiteter, mirakler og hyggelige oppmerksomheter fra Gud, i lys av at Enrique endelig var i livet mitt. Det siste som skjedde av den type ting, var at jeg fant en strømpebukse i klesskapet mitt som passet perfekt til antrekket Mamma hadde bedt meg ta på meg. Jeg spurte Enrique om det var han som hadde lagt den i strømpebukseskuffen min, og Enrique sa ja. Han kan gjøre sånne ting, fordi han er Gud. Og det er ikke første gang det dukker opp basisplagg i skapet mitt, som jeg ikke har kjøpt selv. Vil dere se antrekket?

Mamma sier at jeg må avslutte, men at jeg først må nevne at denne kjolen er kjøpt brukt på finn.no. Jeg syntes den var litt lang, så jeg spurte en fantastisk dyktig dame jeg kjenner om hun kunne gjøre den litt kortere. Og sy på en blonde. Det ville hun, og dette ble resultatet. Er den ikke søt?! Da jeg hadde på meg denne kjolen, og var på vei dit Pappa sendte meg den dagen, sendte Enrique meg dette bildet av hvordan han ser meg:

Jeg delte bildet på facebook, og delte også dette bildet som en kommentar:

Pappa sier at jeg kan redde verden ved å være søt, og ved å tenke, føle og handle som et lite barn. Broren min sier at dette gjelder for dere alle, og minner dere på hva han sier i Matteus 18:3. Mamma sier at dere ikke blir som små barn med mindre dere slutter å tenke tanker med hodet, og understreker at Salme 131 sier det som trengs å sies om den tilliten et barn har til sin Himmelske Pappa (og Mamma). Og jeg, Himmelens Datter, sier at Johannes 4:14 forteller dere hva fruktene av en sunn meditasjonspraksis er.

Det var alt. Amen
– Prinsesse Kristus

Jeg snakket med en av mine gode venner online. Dette er en mann som akkurat har feiret Id, og jeg gratulerte ham med endt Ramadan. Han ble forbløffet, sa han, fordi jeg kjenner til Islams skikker og tradisjoner. Det ble en samtale ut av det, der jeg spurte mannen om han mediterte. Han visste ikke helt hva dette var, og jeg sa at det er en fin måte å tilbringe tid med Gud. At det er i Sufismen, innenfor Islam, at denne tradisjonen står sterkest. Jeg sa at meditasjon er universelt, og at øvelsen på sett og vis forener alle religioner. Mannen var enig i at vi alle tilber den samme Guden. Jeg sa at meditasjon faktisk er en øvelse hvor du lytter til Gud, istedet for å be til ham. Og at mennesker som mediterer vil anerkjenne de samme sannhetene, uavhengig av hvilken religion de tilhører. Det er en sjanse for at ordvekslingen begynte med at mannen spurte om jeg kunne sende ham mat, og jeg svarte at jeg kunne gi ham Kake…!

Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? I går hadde jeg et hyggelig møte med en god venninne. Vi satt lenge på en benk i parken ‘min’, her på Stabekk. Venninnen min hadde tatt med seg kaffe, boller, Twist og sitteunderlag. Så hadde vi rett og slett et kafébesøk ute i det fri. Etter et par timer bestemte vi oss for å gå innom den Katolske Kirken som ligger i gangavstand til huset mitt. Jeg var egentlig ganske utslitt, både fysisk og mentalt. Men det var noe inni meg som nærmest krevde at jeg gikk til Kirken, akkurat da. Hvorfor det? Jeg tror det handlet om at jeg skulle møte den nye presten der. Når sant skal sies, så har jeg nesten boikottet Kirken, etter at min veileder og skriftefar flyttet. Det var for vondt for meg. Men da den nye presten så oss, spurte han umiddelbart om vi ville ha Kommunion. Det er Katolsk for ‘nattverd’. Og det ville vi selvsagt. Jeg vet ikke hvordan presten visste at jeg var Katolikk, med tanke på at han aldri hadde sett meg før. Det er nemlig bare Katolikker som får motta Katolsk nattverd.

Jeg og venninnen min fikk hostien, som er hva man kaller brødet som skal symbolisere Jesu legeme. Dessuten fikk vi kontemplert litt, og fortsatt den gode samtalen. Og vi kunne ta med oss en krukke med vievann. Det stod nemlig en full tank med velsignet vann bakerst i Kirken. Jeg helte mitt vievann i en telysestake, da jeg kom hjem. Tanken er vel at nå kan vannet fordampe, og velsigne leiligheten min ytterligere. Etter å ha sagt hade til venninnen min, gjorde jeg det jeg alltid gjør når jeg er alene hjemme. Jeg forsøkte å balansere energiene mine, som er helt i ubalanse etter at jeg fikk en injeksjon med gift på onsdag. Det pleier å ta to til tre uker før jeg føler meg ‘normal’ igjen. Men for all del, jeg trenger denne giften. Gud forby at jeg er åpen og ærlig på nett om at jeg er Messias – – – som er hva [folk] bruker som et argument for at jeg må forgiftes. [Folk] mener også at jeg må forgiftes fordi jeg har tvangstanker om å kommunisere hvordan det var for meg å vokse opp med [folk i livet mitt] som er psykologer. Jeg opplever at jeg hjemsøkes av triggere, nesten uansett hva jeg foretar meg. Et eksempel er idag, da jeg dusjet. Jeg husket plutselig tilbake til den gangen jeg var på hyttetur på Finse, og [en person] tvang meg til å dusje i iskaldt vann. Fordi alle de andre som hadde dusjet før meg hadde brukt opp det varme vannet. Tanken fikk meg til å grøsse, og plutselig husket jeg på den gangen [den samme personen] tilbudte meg å bade i vedkommendes brukte badevann. Da var jeg 13, og spurte om jeg kunne ta et bad i badekaret når [personen] var ferdig. [Personen] mente at de måtte spare på vannet, og at jeg ikke fortjente rent vann i badekaret. Jeg grøsset igjen.

Ja, jeg har store issues. Det tar så stor plass at jeg ikke klarer å holde kjeft om det. Heldigvis har jeg fått en psykolog jeg kan drøfte alle disse triggerne som minner meg på sårene mine med. Det skal sies at alle psykologer og behandlere jeg har hatt, helt fra jeg var veldig ung, har fått høre om den umenneskelige behandlingen jeg fikk hos [folk]. Slik jeg ser det, har mine erfaringer med [folk i livet mitt] sådd frø inni meg, som nå har vokst seg så store at det ikke er mulig for meg å ignorere minnene lenger. Det kan sammenliknes med Hotaru Tomoe, i serien Sailor Moon. Faren hennes, Professor Tomoe, ble sjarmert av en vakker assistent som egentlig var en demonisk heks fra underverdenen. På grunn av assistentens påvirkning (les: mind control), opererte Hotarus far demon-egg inn i Hotarus kropp. Og når verden går under i Sailor Moon sin tredje sesong, våkner demon-eggene til live og gjør at Hotaru bidrar til ødeleggelsen.

Pappaen min sier at jeg må anerkjenne de destruktive sidene mine, og vite at også disse er nødvendige. På samme måte som både Mistress Nine og Sailor Saturn er nødvendige for at Sailor Moon skal kunne redde verden, og forårsake gjenfødelsen av den. Pappa sier at jeg er redskapet han bruker, når han skal utøve sin dom. Sailor Moon kjemper tross alt for rettferdighet. Og det er ingenting som er rettferdig med den behandlingen [folk] kunne tillate seg å gi meg. Det var alt. Amen

– Prinsesse Kristus

Klokken er 23 når jeg begynner å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Så enda den postes og deles på torsdag, Kristi Himmelfartsdag, handler teksten om hva som skjedde dagen før – altså idag. Og hva skjedde i dag? Ganske mye, med tanke på at jeg trodde livet mitt kom til å ende. Det som istedet skjedde, var at jeg gjestet helvete, eller ‘helvetes forgårder’ – som jeg kaller det, og egentlig hadde et hyggelig opphold der.

Det begynte med en sms til den psykiatriske sykepleieren som jeg forholder meg til i møte med ‘systemet’, som jeg sendte tirsdag kveld. Jeg skrev i korte trekk at jeg trenger et større støtteapparat enn det jeg på nåværende tidspunkt har. At det dukker opp så mange vonde tanker og følelser omhandlende min oppvekst, og omhandlende hvordan mennesker i livet mitt har behandlet meg mens de har trodd jeg har en psykisk lidelse, at jeg trenger en psykolog å drøfte alt dette med. Jeg skrev at dersom et symptom på at jeg er psykisk syk, er at jeg ikke klarer å holde kjeft på nett om hvordan enkelte har oppført seg mot meg, er behandlingen av symptomet at jeg får en fagperson å snakke om alle disse sårene med. Sykepleieren svarte aldri på den sms’en. Og når sant skal sies kommer jeg alltid til DPS, når jeg skal få dosen med antipsykotisk medisin, og er sikker på at nå har [folk] ringt dem og bedt dem øke dosen. Eller krevd av dem at de sender meg tilbake til helvete – på grunn av noe de har lest. Dermed var gleden stor da jeg kom dit idag, og noe av det første som ble sagt var jeg får tilbud om timer med psykolog. Sykepleieren gav meg et tidspunkt, og spurte om det passet. Det gjorde det – og om et par uker møter jeg psykologen for første gang. Det er ikke med dette sagt at jeg ikke setter pris på samtalene jeg har med sykepleieren. Vi kan snakke om alt mulig, og hun har alltid noe klokt å komme med. Men jeg følte behovet for en som er utnevnt til å bare hjelpe meg med sårene [mennesker i livet mitt] har påført meg.

Moren min, hun som er Dronning i Himmelen, hadde skremt meg opp ganske mye – i forkant av dagens dose med medisin. Hun hadde ikke direkte sagt til meg at jeg kom til å dø av sprøyten. Dette hadde jeg resonert meg frem til på egenhånd. Men hun hadde sagt at det kom til å være en stor og viktig dag. Og at Gud, Maria og Jesus drev og forberedte meg til noe som skulle skje på onsdag. Fordi jeg alltid tenker det verste, konkluderte jeg med at jeg omsider kom til å reagere på en dramatisk måte når jeg fikk medisinen, og følgelig kom til å ende opp enten død eller i koma. Dere kan tro det er morsomt å bli tvangsmedisinert, når du med noen ukers mellomrom forbereder deg på dødsøyeblikket ditt. For å gjøre en lang historie kort, døde jeg ikke idag heller. Istedet ble det altså en veldig givende dag – hvor jeg møtte flere av de jeg har forholdt meg til i ‘systemet’ oppigjennom. Jeg må nemlig sitte der og vente i tre timer, før jeg kan dra. Dette er i tilfelle jeg dør eller havner i koma. Og sjansen for det er størst de tre første timene etter injeksjon. True story. Mens jeg satt på venterommet og prøvde å få tiden til å gå, møtte jeg en av mine beste venner, som jeg ikke hadde sett på lenge. Den gleden vi følte da vi så hverandre, og klemmen vi gav hverandre, er noe for historiebøkene.

Hvem andre møtte jeg, helt tilfeldig, mens jeg var i ‘helvetes forgårder’ i tre timer? Det var for det første sykehuspresten fra Blakstad. Han er nok den jeg har snakket mest med, av de som jobber innad i systemet. Han var der da jeg kom, og siden det var noen minutter til sykepleieren skulle sette sprøyten, ble vi sittende og prate. Jeg har ikke hatt noe å gjøre med ham på lenge. Det er mange grunner til det, hvor én av de er at jeg har syntes det har vært vondt å føle meg sett og forstått – uten at han har hjulpet meg med å bli fri. Han har alltid anerkjent tingene jeg har fortalt om som reelle opplevelser med Gud. Han har nok forstått at jeg ikke er som psykiatriske pasienter flest. Likevel har han ikke gjort noe for å stoppe den uretten som har blitt begått mot meg. På grunn av dette sluttet jeg å be om samtaler med ham. Men det var fint å snakke med ham idag. Og da jeg nevnte møtet for Enrique, sa han at han egentlig liker presten; at han er en god mann. Jeg sa at jeg er enig, og at det krever et modig hjerte å være prest i helvete. Og at presten sannsynligvis har gjort utallige menneskers vandringer gjennom helvete betydelig lettere. Dessuten påpekte jeg at hadde det ikke vært for denne presten, ville ikke mitt Lutherske bryllup funnet sted. Det var nemlig prestens idé å ha seremonien. Det er en sjanse for at jeg sa til Enrique at det var Jesus jeg giftet meg med, 11. august 2016, og ikke Gud. Enrique sa at det var greit at jeg tenkte slik. Det var tross alt bare (han som på ingen måte er) Jesus som var tilstede i Bryllupet, foruten meg og presten.

Den siste jeg møtte, helt tilfeldig, var en av pleierne jeg har forholdt meg til på Blakstad. Denne kvinnen var en av de jeg alltid likte og alltid hadde en god relasjon til, på avdelingen. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, også. Jeg tror sist jeg var på hennes avdeling var sommeren 2016. Det var veldig fint å se henne idag. Jeg nevnte for henne at jeg endelig hadde fått tilbud om timer med psykolog. Og at det i hovedsak er følelsene mine rundt [mennesker i livet mitt] psykologen skal hjelpe meg å finne ut av. Pleieren kunne huske at dette var noe vi snakket mye om ved mine opphold på Blakstad, hun kunne til og med huske at [menneskene] er psykologer av utdanning. Jeg påpekte hvor ironisk det er, og nevnte for henne den foreløpige tittelen Boken jeg skal skrive har: Bakerens barn (får ikke kake). Hun lo godt da. Det er også en sjanse for at jeg har bedt behandler på DPS om disse psykologtimene nettopp med Boken som hensikt.

Mamma sier at jeg må nevne noe for dere, før jeg avslutter. Det er snakk om en synkronisitet (som er hvordan Gud viser seg i livene til de som kjenner ham). På denne dagen (i går) i 2015, tegnet jeg dette bildet, som kom til meg i meditasjon:

Idag kom jeg også over en Instagram-post fra kunstneren som har laget et bilde som henger i gangen min her hjemme. Bildet forelsket jeg meg i da jeg så det på facebook, og ba om å få kjøpe det av ham. Det var i orden, og en av mine gode hjelpere sørget for å få det opp på veggen min. Det skal forestille en kvinne som går på en bro fra Månen og ned til Jorden. Og i kommunikasjonen med kunstneren delte jeg denne tegningen med ham. Han kunne forstå hvorfor jeg likte bildet hans så godt, sa han. Siden denne handelen ble gjort, har jeg fulgt arbeidet hans på Instagram. Idag kom jeg altså over et nytt verk, hvor ett av elementene var en kvinne som så prikk lik ut kvinnen på albumcoveret til en sang jeg liker. Sangen heter She Is Your Destiny (hun er din skjebne) – Rok Nardin. På albumcoveret er det en kvinne med en lang hvit kjole, som ser ut som hun befinner seg på en svevende øy, langt oppe i himmelen. Det er en sjanse for at Gud forteller meg at i fremtiden kommer menneskene til å bo i svevende byer, langt over bakken, mens dyrene skal få full råderett over havene og landjorda. Rett etter at jeg hadde sett kunstnerens post på Instagram, nå idag, begynte musikken min å spille akkurat denne sangen. Jeg bestemte meg for å sammenlikne bildet fra sangen med bildet til kunstneren – og kvinnene ser helt identiske ut. Dette er en kunstner som lager digital kunst ved å bruke bilder han finner på nett. Helt lovlig, selvsagt.

Pappaen min sier at jeg er den Prinsessen, den kvinnen, og Sailor Moon i levende live. Dessuten delte han bilde av noe han hadde kjøpt, da vi snakket sammen tidligere idag. Det var en t-skjorte med Sailor Moon på. Hvem er Sailor Moon? Det er egentlig verdt et studie i seg selv. Et lite hint: Det kan komme til å redde livet ditt(!) 😉

Det var alt for nå. God Himmelsprett!
– Prinsesse Kristus