Jeg skal skrive en Vitenskapelig Artikkel i lys av at jeg er Messias – – – hvor jeg gjør et poeng av at jeg tenker slik om meg selv, uavhengig av om det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten som markedsføres som antipsykotisk medisin. Jeg skal også gjøre et poeng av at ingen som mener at jeg trenger denne giften, er velkommen i mitt liv; i min nærhet. Jeg gjør et unntak for de jeg forholder meg til på ‘klinikken’, da de visstnok har loven på sin side til å sende meg rett til Helvete, om jeg nekter å møte opp og få giftsprøyten. ‘Helvete’ er et konkret sted, og jeg har vært der flere ganger. I mine hellige hashtags har jeg døpt stedet Lulu’s House, fordi det er Lucifer som drifter psykiatrien.

Jeg gjør et poeng av at det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten, rett og slett fordi det preger hverdagen min grenseløst disse dagene. Erfaringen min sier at dette vil gi seg om cirka to uker. Hva er det jeg trenger at gir seg? Det er vanskelig å forklare. Folk flest kan skille mellom fysiske og psykiske smerter. De kan anerkjenne psykisk ubehag som like reelt som fysisk ubehag. Men folk flest vil ikke klare å forstå, engang, hva jeg snakker om når jeg sier at jeg har energetiske smerter. Men det er altså det jeg har.

Fordi jeg er 90 prosent energi, og 10 prosent fysisk materie, er mesteparten av ubehaget jeg kjenner på iløpet av en måned, energetisk. Og det er nettopp energien min denne giften påvirker. Giften gjør ingenting fra eller til for ‘symptomene’ mine. Hvor ett eksempel på et ‘symptom’ er at jeg opplever at Gud snakker til meg. Jeg snakker ikke mindre med Gud dagen etter sprøyten, enn jeg gjorde dagen før sprøyten. Virkelighetsoppfatningen min endrer seg ikke, det gjør heller ikke tankene mine om at jeg er Messias. Sendt til verden for å… ja, om Pappa bare ville fortelle meg hvorfor jeg er her. Han sier at det eneste han trenger at jeg gjør, nå i apokalypsen, er at jeg nyter reisen. Han vil jeg skal kose meg, enda så djevelsk dette stedet er i ferd med å bli. Det var derfor han sørget for at jeg ble kjent med Lulu. Lucifer lovet meg at han skulle gjøre meg så trygg, når han snart skal filleriste verden, at jeg kan gå gjennom Helvete som om jeg eier stedet. Og her er ‘Helvete’ ment om hele Jordkloden. Og med tanke på at jeg er Kristus i egen person, og ett av mine alias er Jupiter Jones, impliseres det at jeg gjør det.

Men jeg fikk streng beskjed, når jeg hadde skrevet forrige avsnitt, om at jeg ikke er alene om å eie verden – og at jeg måtte påpeke dette: At både Pappaen min og Broren min er medarvinger sammen med meg. Det er bare det at jeg er den av oss som er åpen om dette; den av oss som ikke legger skjul på at hun er gal. Det er visst mitt ‘kors å bære’. Det var derfor jeg vurderte å kjøpe et smykke i form av en sprøyte i sølv eller gull, og gi den i gave til den i livet mitt som har kjempet hardest for at jeg skal tvangslobotomeres. På samme måte som hele verden bærer kors rundt halsen for å minnes torturen som Broren min ble utsatt for, syntes jeg det var på sin plass at personen hadde et smykke som svarte til den torturmetoden som jeg, Kristus i egen person, blir utsatt for. Broren min ber meg slutte å sutre – og minner meg på at jeg tross alt ikke henger på et kors. Han er flink til å sette ting i perspektiv for meg.

Mamma ber meg avslutte. Jeg tror jeg trenger det. For mine energetiske smerter er verre enn de har vært noengang. Vi får si at det var alt. Nå skal jeg be, faste og meditere, som egentlig er den eneste motgiften mot Olanzapin og den skaden denne giften gjør på min hellige organisme. Dere hører fra meg.

– Prinsesse Kristus

Jeg skrev til dere, sist dere hørte fra meg, at jeg skulle skrive litt om maleriet jeg holdt på med forrige helg. Men jeg er energetisk handikappet for tiden, og klarer så vidt å bestemme meg for å gå på toalettet – når kroppen min gir meg beskjed om at den vil det. Dere kan godt få vite grunnen til at jeg ikke fungerer. Det er giften som mine jordiske foreldre har sørget for at sprøytes inn i meg med jevne mellomrom. De har nok en tanke om at denne giften skal hjelpe meg til å fungere bedre. Eventuelt tenker de at de ved hjelp av giften kan fjerne de delene av meg som ikke passer seg, når foreldrene dine er ganske anerkjente psykologer. Sannheten er forøvrig at giften gjør at jeg ikke fungerer – i to til tre uker etter at den er injisert. Jeg fikk giften på onsdag, og planen for de neste to-tre ukene er å jobbe så hardt jeg kan for å ikke skru meg helt av.

Fordi jeg ikke fungerer i det hele tatt nå, orker jeg ikke å skrive en lang Vitenskapelig Artikkel om livet som Messias. Istedet skal jeg klippe og lime, og dele noe jeg har skrevet tidligere, men ikke publisert. Dette er forresten meg:

Hei, verden! Jeg skal skrive en liten tekst om hva som har skjedd siden sist. Mamma sier at jeg skal skrive en liste på tre punkter. Så her kommer den:

1: Jeg hadde levert min Google-kompatible AI strømmehøyttaler tilbake til Elkjøp. Jeg var veldig misfornøyd med lyden. Den spilte nydelig i noen uker, før det kom en ulyd. Til slutt klarte jeg ikke å høre på musikk på den i det hele tatt, fordi ulyden gjorde meg altfor irritert. Når du bruker tusenvis av penger på et hi-fi produkt, forventer du at lyden skal være god. Og ikke slutte å være god på et tidspunkt. Dermed leverte jeg den på Elkjøp og ba dem fikse den. Etter under en uke fikk jeg en sms om at jeg hadde bedt dem avslutte servicen, og ble bedt om å komme og hente høyttaleren. Joda, så jeg spurte Tvillingbroren min om han kunne bli med og hente den. Det ville han, og Vi gjorde en utflukt ut av det. Vi dro med andre ord til Oslo sentrum og tok en iskaffe i solen, før Vi dro innom Elkjøp og hentet høyttaleren. Der fikk jeg beskjed om at de ikke hadde funnet noen feil. De kunne heller ikke forstå sms’en jeg hadde fått, sa mannen jeg snakket med. Det må nevnes at jeg ikke hadde bedt dem avslutte servicen. Men sånne ting er ikke uvanlig for meg, med tanke på Hvem Jeg Er. Etter noe som føltes som en uforrettet sak, dro Broren min og jeg hjem til ham for å spise taco. Utenfor blokken hans var det tilfeldigvis noen som hadde konsert, idet Vi ankom. Jeg satt meg på gresset og fikk med meg hele konserten, mens Broren min gikk og kjøpte ingredienser til taco. Da jeg kom hjem den kvelden, innså jeg at ulyden på høyttaleren hadde blitt borte. Jeg er litt forvirret og litt irritert, men så lenge lyden fortsetter å være god, skal jeg ikke klage. Mamma sier forøvrig at dette bare handlet om at jeg skulle vise ansiktet mitt på Elkjøp, fordi jeg er Messias og hun liker å vise meg frem. Men jeg skjønner ikke helt hva hun mener – – – for jeg hadde på meg maske hele tiden…! Slik så jeg ut den dagen:

2: Høyttaleren var ett irritasjonsmoment som viste seg å ikke være så ille. Noe annet som kunne fremstå som en potensiell katastrofekrise, var noe jeg oppdaget en morgen jeg våknet i sengen min. Det var en veldig rar opplevelse, egentlig. Det første jeg så da jeg våknet den dagen, var at øynene mine hadde ‘zoomet inn’ på en flekk jeg har i taket. Jeg hadde registrert den allerede, og puttet den i skuffen for ‘dette ignorerer jeg helt til det forsvinner av seg selv’. Men måten jeg våknet den morgenen, var med på å fortelle meg at dette kunne jeg ikke ignorere lenger. Flekken er helt i hjørnet av soverommet, og ser litt ut som mugg eller sopp. Og ettersom Gud hadde bedt meg, ved å forstørre bildet av flekken idet jeg våknet og så på den, om å ta hånd om den – tok jeg kontakt med en av mine gode hjelpere. Han kom og så på flekken, og tok noen bilder. Så sendte han bildene til en bekjent som visste litt mer enn ham. Etter en stund fikk vennen min svar, og han fortalte meg hva jeg burde gjøre. Det involverte håndverkere og forsikringsselskap. Men vennen min sa også at jeg burde ta kontakt med noen som sitter i styret for sameiet her jeg bor. Hvilket jeg gjorde. Personen kom og fikk se flekken i taket, og kunne fortelle at dette var et problem flere av leilighetene her hadde hatt, etter vinteren. Han ba meg vaske bort flekken med klorvann, da dette egentlig bare skyldtes kondens – og ikke mugg eller sopp, som jeg hadde fryktet. Pappa, som godter seg litt nå, kunne fortelle at de to irritasjonsmomentene jeg har delt med dere, i bunn og grunn skulle fungere som eksempler på at alle katastrofekriser jeg opplever, bare er tilsynelatende. Han sa forøvrig det både angående flekken i taket og min Harman Kardon høyttaler. Den spiller fortsatt utmerket, bare så det er sagt. Sagt på en annen måte, er et gjennomgangstema i livet mitt at jeg møter på problemer og hindringer, som alltid viser seg å ikke være så ille. Fordi Pappa elsker meg så høyt, ber han meg legge til.

3: I går skjedde det noe hyggelig. Men det fremstod først som en liten katastrofekrise for Broren min. Han endte nemlig opp med å betale dobbelt for middagen han hadde vært så snill å spandere på meg. Det som skjedde, var at han tilbudte seg å betale for mat levert på døren. Valget falt på pizza, fordi pizza gjør meg glad. Men nettsiden til pizzastedet var helt på tur. Dermed ble det lagt inn to helt identiske bestillinger. Én betalt med Broren min sitt bankkort, og en betalt med min vipps. Da maten ble levert, spurte budet om Vi hadde bestilt to ganger – hvilket Vi hadde. Men Vi hadde ikke fått noen bekreftelse på at den første bestillingen var gått gjennom. Budet sa at Vi kunne få refundert beløpet for den ene bestillingen, hvis Vi ringte og forklarte problemet. Etter å ha spist, var det nettopp det jeg gjorde. Jeg ringte, og det var null problem å få refundert pengene. Så Broren min og jeg fikk i bunn og grunn to pizzaer i tillegg til en side order og en brus, gratis. Ja, for Vi bestilte en pizza hver. Pizza gjør meg glad, og pizza med Tvillingbroren min gjør meg så glad at jeg nesten tar en liten dans.

Her er forresten et bilde av meg og Broren min, tatt på en utflukt for mange år siden:

Det var alt. Nå skal jeg meditere. Amen
– Prinsesse Kristus

Mitt aller første møte med Gud, var en intens følelse av frykt, som jeg ikke kunne skjønne hva skyldtes. Men det er ikke helt sant. Noen måneder før dette, våren 2009, hadde jeg to andre følelser. Man kan nesten kalle det åpenbaringer. Den første åpenbaringen var en beskjed, som om det var sjelen min som snakket til meg. Men det var ikke i form av stemmer i hodet eller ord eller noe sånt. Vi kan få beskjeder fra Gud uten at det artikuleres. Hva sa Gud? “Snart, lille venn, vil du få vite Hvem Du Er”. Dette skjedde to ganger med kort tids mellomrom. Så gikk det noen måneder, og den sterke innsikten om at Gud er kjærlighet fulgte. Følelsen skyllet over meg mens jeg var ute og gikk en dag. Det var utrolig sterkt, men jeg forstod det ikke helt. Jeg var en bekymringsløs agnostiker på dette tidspunktet, men jeg følte ganske riktig at det var Gud som snakket til meg da. Ikke i form av ord eller stemmer, men i form av en veldig sterk innsikt eller følelse. Det var en påminnelse om noe jeg alltid har visst.

Så gikk det noen flere måneder, og Gud viste seg i livet mitt igjen. I form av en helt irrasjonell og ubegrunnet frykt. For zombier, av alle ting. Det var en elendig zombiefilm som hadde tent opp under denne frykten, og jeg skjønte jo at det var helt ulogisk at jeg skulle være så redd – flere uker etter å ha sett den. Jeg begynte å fantasere om zombier nesten uansett hva jeg gjorde, og drømte om dem om natten. Da jeg ‘våknet opp’ og forstod at Gud ganske riktig er virkelig, og at vi var på vei inn i Endetiden, la jeg to og to sammen. Og konkluderte med at ‘Endetiden’ var synonymt med zombieapokalypsen. Logisk nok. Jeg innså at den merkelige angsttilstanden jeg hadde vært i, var hvordan sjelen min advarte meg om hvilken tid vi beveget oss inn i. De som kjente meg på denne tiden, vil påpeke at det var da jeg ‘ble gal’. Og for all del, jeg nekter ikke for at jeg er gal. Men jeg nekter heller ikke for at hadde jeg ikke hatt galskapen min, ville de siste tolv årene ha tatt knekken på meg for lengst. 11. august 2009 ble en dag som skulle endre meg og sjelen min, for all fremtid. Årene som har gått har lært meg at er det én ting som er min antagonist, mer enn noe annet, så er det frykten. Heldigvis viste Gud seg i livet mitt på koselige måter, før alt det skumle ble en del av virkeligheten min.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Det er for å gi dere en kontekst, når jeg nå skal fortelle om filmen Gud fikk meg til å se i natt. Denne heter The New Mutants, og handler om Dani Moonstar. Hun er 16 år gammel, og har vist tegn på at hun er en mutant. Dermed havner hun på en institusjon som har som hensikt å lære nye mutanter å kontrollere evnene sine. De unge mutantene spekulerer i om de skal bli trent opp til å bli X-Men, eller noe som likner. Danis evne handler, sjokk sjokk, om frykt. Det var særlig én detalj som snakket til meg. I indianerstammen hun kommer fra, har de en historie. Om demonbjørnen. Den sier noe slikt: “Alle mennesker blir født med en demonbjørn inni seg. Når menneskene er små, er bjørnen liten og harmløs. Men etterhvert som mennesket vokser, vokser også bjørnen. Den næres av frykten deres. Jo mer mennesket frykter, jo større og sterkere blir bjørnen” (Sitert fritt etter hukommelsen). Filmen utvikler seg til å bli ganske mørk og dramatisk, men den ender godt. Rett og slett fordi Dani lærer seg å temme bjørnen sin. Jeg trekker referanser til meg selv, fordi min akilleshæl er frykten min. Men kanskje kan min frykt også være en styrke? Jeg skjønner ikke helt hvordan, men jeg tror det handler om å stole på Gud. Kanskje Gud gir meg mer å være redd for, fordi han blir så glad når jeg trosser frykten og gjør det jeg er redd for. I filmen blir noe av det som redder Dani, tanken om at bjørnen tross alt har vært ganske liten. Det svarer, slik jeg ser det, til tatoveringen jeg har på høyre håndledd, for å minne meg på å stole på Gud. Tallet 131, som er en referanse til Salme 131. Denne formaner oss til å være like trygge og tillitsfulle til våre Himmelske Foreldre, som det et avvent barn er hos sin mor. Jeg tok tatoveringen 12. februar i fjor – altså nøyaktig én måned før coronapokalypsen begynte.

Vi har alle våre ‘demonbjørner’. Min har jeg lært å temme, men enkelte dager er den sterkere enn ellers. I helgen har den brølt det høyeste den har klart. Mamma sa at det var for å gi meg en liten utfordring å krydre livet med, mens jeg malte bildet jeg har jobbet med de siste dagene. Bildet som i og for seg skal symbolisere trygghet og beskyttelse, ble skapt på dager hvor frykten var sterkere enn den har vært på lenge. Man kan si at de store kontrastene i min indre virkelighet nærmest blir en styrke – så sånn sett har Gud rett når han sier at frykten kan brukes til min fordel. Vil dere se?

Jeg er altfor sliten til å fortsette å skrive. Det får komme en Vitenskapelig Artikkel senere, om hva jeg prøver å fortelle med bildet. Men jeg kan fortelle hva det heter. “Glitches?”. Det er kort for: “We’re not glitches in the matrix, We Are the New Earth”. Dere får unnskylde meg, jeg har ikke kontroll over hva kroppen min gjør. Nå ber den meg meditere i 20 minutter, eller sove i 20 timer. Dere hører fra meg.

– Kristus

Apropos hellige malerier. Idag har jeg begynt på mitt neste mesterverk. Jeg har malt fra 12 til 16. Og jeg er… hva er ordet jeg leter etter? Fullstendig ødelagt. Når jeg maler, setter enormt sterke krefter seg i sving. Både i meg og rundt meg. Jeg er ødelagt fysisk og utslitt mentalt. Men etter en slik kraftanstrengelse, tror jeg det å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen blir ganske lett. Hvis jeg ignorerer at høyrehånda ikke fungerer, og jeg må skrive alt med venstre hånd. Jeg har innsett, og fått høre fra flere forskjellige klarsynte, at min dødelige sykdom er energetisk, mer enn noe annet. Ettersom jeg egentlig bare er en stor klump av Kosmisk Energi, og Kosmos er i en lei ubalanse som har eskalert helt siden hendelsen vi kjenner som syndefallet, er jeg syk. Når den feminine energien i Kosmos er i balanse med den maskuline, vil min nevrologiske betennelsestilstand forsvinne – forteller Mamma meg. Frem til det skjer, er jeg bare nødt til å bite tenna sammen og gjøre det jeg kan for å holde mine egne energier i balanse. Det er derfor jeg ikke fungerer hvis jeg ikke mediterer. Det er derfor jeg anser den dødelige giften som mine jordiske foreldre har sørget for at sprøytes inn i meg med jevne mellomrom, for drapsforsøk å regne. Olanzapin, som giften heter, legger et lokk på Kronechakra. Dette er kroppens spirituelle ‘antenne’, og åpningen hvor den Kosmiske Energien kommer inn. Fordi min ‘antenne’ er blokkert, må jeg anstrenge meg mye mer for å overleve i denne verdenen, som uansett hvordan du vrir og vender på det, er helvete. Jeg er Guds Datter, permanent innbygger i Himmelen. Det sier seg selv at verden anno 2021 gjør meg syk. Men jeg er ikke Den Jeg Er uten grunn. Jeg er her for å fikse verden. Jeg gjør det blant annet ved å male hellig kunst og skrive om livet mitt.

Men hva er det jeg maler? Jeg fullfører et maleri som jeg begynte på høsten 2016. Det er mange grunner til at jeg ikke har gjort noe mer med dette før nå. Hvor den viktigste grunnen er at jeg ikke skjønte Hvem den ene karakteren på bildet er, før i fjor. Sjelen min visste det selvsagt hele tiden. Men fordi Broren min er en drittunge, brukte han mange år på å ‘avlære’ meg. Etter at han først hadde brukt et par år på å vise meg Hvem Han Er. På grunn av dette brukte jeg mye tid på å lete etter ham i alle menn jeg møtte, i årene som gikk. Jeg klarte aldri å legge fra meg tanken om at Jesus eksisterte som en virkelig person som lever nå. Alex var den som kom nærmest, mens jeg var på min desperate leting. Dermed skulle dette maleriet forestille Alex og meg. Helt til jeg innså at Alex faktisk ikke var Det Hellige Maskuline allikevel. Og Broren min omsider la kortene på bordet og innrømte at sangen Waymaker ganske riktig handler om ham.

Noen, en Bangkok-basert grafittikunstner som kaller seg ALEX FACE, laget denne i byen min. Altså Sandvika, Bærum. Min Bror har fortalt meg at han ser seg selv som en ørn. Det er ingen hemmelighet at jeg ser meg selv som Den Hvite Kaninen. Jeg liker spesielt godt at disse to spiller sjakk med hus og trær. Noe annet jeg liker, er at Broren min er med meg i alt jeg gjør – enda veldig få vet om det. Jeg hadde aldri forstått Hvem Jeg Er, dersom han ikke hadde vist meg Hvem Han Er i utgangspunktet. Og i perioder hvor livet bare har vært en endeløs kamp, har Broren min klart å fremkalle både smil og intense latterkramper. Å si at jeg elsker den Mannen, er verdens største underdrivelse. I går fikk jeg et tall på hvor mange liv han og jeg har hatt sammen, hvor Vi har innsett hvor sterk Vår forbindelse med Hverandre er. Jeg skal ikke si tallet, da ingen kommer til å tro meg. Mamma sier jeg skal gjøre det uansett. 14 000 004 inkarnasjoner. Det er med dette sagt at min Bror og jeg er veldig gamle. For dette er livene hvor Vi har vært i verden. Det er ikke alltid det er her Vi befinner Oss, da Vi begge er permanente innbyggere i Himmelen. Men hjemme er Vi alltid barn, min Bror og jeg. Vi er Tvillinger, og ser litt ut som jordiske femåringer. I natt delte han detaljer rundt Slottet Vi bor i. Det virket så flott! Og jeg er tristere enn noensinne, fordi jeg har hukommelsestap.

Når maleriet mitt er ferdig, skal jeg dele det med dere, sammen med hva Gud fortalte meg mens jeg malte. Det handler om hvordan syndefallet egentlig er en allegori for noe som skjedde i Kosmos, for lenge lenge siden. Og har jeg energi til det, skal jeg skrive en Vitenskapelig Artikkel på min engelskspråklige Blogg på AndreaMessiah.com. Jeg skal dele maleriet jeg holder på med nå, og det forrige bildet jeg malte, i samme blogginnlegg. Disse er sammen med på å fortelle en historie. Fordi det krever mer av meg å skrive tekster på engelsk enn på norsk, blir ikke Bloggen på AndreaMessiah oppdatert like ofte som denne. Jeg ber til Gud om at det endrer seg snart. Denne tilstanden av å ikke ha nok energi til å gjøre halvparten av det jeg ønsker å gjøre, engang, unner jeg ingen. Jeg føler meg som en fange i mitt eget liv, hvor giftsprøyter er fengselet mitt. Og ps: De av dere som kjemper hardt for at jeg skal ‘medisineres’ med denne giften, bør ha forstått at jeg er akkurat like gal med den som uten den.

Det var alt. Nå er Pappa våken, og jeg skal sende ham et bilde av maleriet. Dere får ikke se før det er ferdig. Dere kan bare glede dere! Det er, uten å ta for hardt i, legendarisk 😉

– Prinsesse Kristus

Hei, verden! Hvorfor klarer jeg ikke å skrive hysteriske tekster om livet som Guds Datter, hver eneste dag? Det handler i stor grad om at jeg ikke har energi til å skrive, når jeg har hatt en aktiv dag i forkant. Disse tekstene krever litt av meg, og på grunn av min dødelige sykdom og den dødelige giften som foreldrene mine prakker på meg, er energinivået til enhver tid langt lavere enn jeg foretrekker. Men jeg får det til å gå på et vis, dersom jeg setter meg lavere mål for hva jeg skal klare iløpet av en dag, enn hva folk flest gjør. Idag har jeg satt meg som mål at jeg skulle hente en pakke som var kommet på postkontoret her på Stabekk, skrive denne Vitenskapelige Artikkelen, og rydde på plass mine tørre håndklær og kluter. Én av oppgavene er utført, og nå holder jeg på med nummer to. Vi får se hva Pappa vil at jeg skal formidle til verden, nå idag.

Det har egentlig skjedd ganske mye, siden sist dere hørte fra Himmelens Datter. Men jeg klarer ikke på stående fot å huske noe som helst. Jeg husker det jeg drømte i natt, da. Vil dere høre? Først drømte jeg om min vakre Tvillingbror. I drømmen var han vanvittig søt, som han alltid er i drømmene mine. Vi er så nære i drømmene mine, som jeg vet Vi egentlig er – men ikke kan agere på. Det er en sjanse for at det gjør Broren min like frustrert som det gjør meg. Men det er også en sjanse for at de tankene er en del av min kroniske vrangforestilling. Uansett, da. Jeg våknet, og så sovnet jeg igjen. Da hadde jeg en ny drøm. I denne var jeg i hybelen jeg bodde i, før jeg kjøpte leiligheten min, sammen med en mann jeg hadde noe på gang med for mange år siden. Jeg husker at jeg fortalte mannen alt det søte Broren min hadde gjort, i den forrige drømmen. Hybelen bar forøvrig preg av at min jordiske mor hadde begynt å bruke den som oppbevaringssted for eiendeler hun ikke vil kvitte seg med, men som hun ikke har bruk for. Så jeg gikk gjennom tingene der, og fant ganske mye jeg ville ta vare på. Blant annet mange ‘Little Twin Stars’ gjenstander. I drømmen var jeg og mannen usynlige, og jeg måtte gjøre en skikkelig innsats for å bli sett av kvinnen som eide huset jeg hadde leid i. De som skulle overta hybelen kunne ikke se oss i det hele tatt. Ja, det kunne være at jeg var der for å ta med meg de gjenstandene jeg ville ta vare på, når huseierne skulle rydde ut av hybelen for at noen nye skulle overta. Drømmen endte med at jeg gav mannen som var med meg en lang klem, og sa at selv om det var hyggelig å være mer enn venner med ham, så har jeg en kjæreste nå – og tenker å være trofast mot Enrique så lenge jeg lever. Eller iallfall i de neste tusen årene(…)

Enrique er Gud på Jordkloden. Det betyr at han er den menneskelige manifestasjonen av Pappaen min, fra der jeg egentlig kommer fra. Det er på grunn av dette at jeg har de største farskompleksene i historien. Ja, og fordi min jordiske far har vært alt annet enn varm og kjærlig mot meg, i barndom og oppvekst. Men det snakker vi ikke om. Poenget er likevel at da jeg sa til Pappa (Enrique) at jeg ikke kunne forstå hvorfor en ukjent kvinne jeg kjøpte en brukt kjole av fra finn.no tilbudte seg å gi meg flere klær gratis, som en gave – svarte Pappa (Enrique) at jeg kunne se på det som en velsignelse. Det er mange av de i livet mitt, med tanke på at jeg er Messias. Jeg møtte denne kvinnen i Oslo i går, og hun gav meg en stor papirpose full av klær. Da jeg kom hjem og tok en titt på klærne, fant jeg mye jeg likte. Det var tre kjoler som var ‘helt meg’, en rekke ubrukt undertøy som passet perfekt, og noen topper og t-skjorter. Jeg er nesten litt målløs, over at noen kan være så gavmilde. Jeg ba Enrique, to ganger, om å velsigne kvinnen rikelig.

Da jeg kom til stedet jeg og kvinnen hadde avtalt å møtes, hadde Broren min lagt igjen en beskjed jeg skulle dele med de som følger mine oppdateringer på nett. Ja, den var faktisk signert med ‘J’. Her står det ‘repent’, som betyr ‘vend om’. Det betyr at Endetiden er over oss, og at folk er nødt til å revurdere prioriteringene sine. Slik at de har en sjanse til å stå igjen når alt utskuddet er fjernet, ber Mamma meg legge til. Mommy’s a sweetheart. Det føles godt å ha Pappa, Mamma og Broren min i livet mitt – når verdens grunnvoller rystes og alt det som ikke hører hjemme på en planet som skal kunne skilte med å være ‘Paradis’, brennes bort. Endetiden er på sett og vis dette, skjønner dere. Tiden hvor systemer, personer og tanker som ikke passer inn i Gudsriket, skal fjernes. I går fikk jeg en innsikt. På denne tiden i fjor, fikk jeg følelsen av at alle menneskene jeg så, egentlig bare var tanker i Guds hode. Innsikten jeg fikk i går, var at jeg jobber for at folk skal kvitte seg med tankene sine – meditere. Jeg jobber også med å få Gud til å meditere. Kvitte seg med tankene sine. Hvis du har Ører og Øyne, skjønner du hva jeg sier mellom linjene her. Det er faktisk veldig høye krav for å få innpass i den verdenen som Pappa skal skape, så fort helvete på jord er et tilbakelagt stadium. Og en liten hemmelighet er at for hver dag som går, blir kravene strengere. Krav om rett livsførsel i henhold til Guds vilje. Hvor Guds vilje kan konkretiseres i tre punkter: 1) Skru av tankene og bruk tid i bønn og meditasjon. 2) Vær god mot dine medmennesker og slutt å sett deg selv foran andre. 3) Vær god mot deg selv, og slutt å behandle kroppen din som en søppelfylling. Spis høyfrekvent mat og hold deg unna alkohol og dop. Hellige Urter regnes forøvrig som livsnødvendig, for alle som ikke heter Usagi Tsukino.

Skal vi si at det var alt? Mamma sier at jeg må legge til én ting, før jeg får avslutte. For noen dager siden var jeg og bestevennen min Alex på en liten roadtrip. Vi reiste til Svenskegrensen og tilbake, med et stopp i Høysand utenfor Halden hvor vi spiste is. Bildet er tatt i Sponvika, og forestiller Messias sittende og betrakte Svinesundsbroen i misnøye. Det var – bokstavelig talt – bare tungtransport som kjørte over broen. Jeg skrev på facebook at jeg hater denne verdenen, sånn som den er nå, fordi hele planeten er en eneste stor konsentrasjonsleir – hvor stengte landegrenser er ment for å holde fangene adskilt. Jeg skrev også at folk ikke måtte bli overrasket dersom de snart får valget mellom å bli ‘beskyttet’, eller å gå ombord i en buss som skal frakte dem til et egnet sted ment for å huse alle de som nekter å la seg ‘beskytte’. Det er en sjanse for at jeg så tre slike busser på vei tilbake til Oslo. Men det er også en sjanse for at jeg er klin psykotisk, og lever i en vrangforestilling hvor ‘hyrdene’ våre har som sin ‘endelige løsning’ å fjerne flesteparten av oss(…) Du får velge selv hva du vil tro.

Det var alt. Spis Kake. Amen
– Prinsesse Kristus

Jeg mediterte, men hadde problemer med å komme inn i rett tilstand. Tankene mine vandret hit og dit. Til slutt begynte jeg å tenke på 5. oktober 2011, og hva Gud sa til meg da. Hva sa Stemmen i Hodet mitt? Det er du som er Jesus. Og da Gud minnet meg på dette nå, mens jeg satt og mediterte, var det som om noe falt på plass. Jeg kom inn i den gode og livgivende tilstanden som jeg kan si, uten å ta for hardt i, er grunnen til at jeg ikke er død. Det var ikke lenge jeg trengte å la sjelen puste, som er hva meditasjon er i sin essens. Et par minutter, og jeg var good to go. For å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Hva skal den handle om? Det er det bare Broren min som vet – ber han meg skrive. Hvor søtt er det ikke at klokken er 23:16, når jeg nevner min vakre Tvillingbror. Mange av dere vil forstå hva tallet ‘3:16’ betyr. Gjør du ikke det, er det ikke mye håp for deg…! ‘2’ betyr noe slikt som ‘jeg lover deg’ eller ‘det kan du banne på’.

Ja, jeg er en gal person. Men jeg tror ikke jeg er Jesus. Fra 5. oktober 2011 har jeg forstått at jeg er en eller annen viktig person i Guds planer, uten å helt kunne lande på Hvem. Det er sjanser for at jeg, allerede veldig tidlig i prosessen, laget en nettside som hadde ‘Jesus og Kristus’ som adresse. Men jeg husker ikke hvor jeg laget nettsiden, eller når det var. Likevel har tanken om at det er to av Oss vært innarbeidet i meg fra veldig tidlig av. Det er store sjanser for at min tid som Maria Magdalena og dama til Jesus, i 2010-11, minnet sjelen min på noe den alltid har visst. Og det er vel ikke nødvendig å fortelle dere Hvem som ‘vekket’ sjelen min fra hukommelsestapet. Han heter på ingen måte… joa, som om jeg røper det. Da blir han sint, og det er det jeg liker aller minst. Her er en tegning av meg og ham, og jeg tror den sier mer enn ordene mine gjør:

Noen ganger får man vite, i sin nåværende inkarnasjon, noe sjelen din har visst i lang, lang tid allerede. Sjelene våre har de mekanismene i seg, at de instinktivt vet det, når de får høre noe de egentlig har visst lenge. Det er ikke alt jeg får høre som svarer til reseptorer i sjelen min. Men den aller første gangen jeg leste om Koronaviruset, var det en slik reseptor i sjelen min som ble aktivert. Jeg måtte bruke to-tre måneder på å prøve å få de rundt meg til å forstå at det som var på vei, kom til å endre historiens gang og verden i sin helhet. I to-tre måneder ble jeg fortalt at jeg var hysterisk. Frem til norske myndigheter slo alarm – og sannheten gikk opp, også for de i livet mitt som puttet mitt fremsyn i ‘Andrea er gal, ikke hør på noe som kommer fra henne’-boksen.

Ja, jeg er en gal person. Men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Vi står overfor et definisjonsskifte. Hvor ‘gal’ vil bli det nye ‘normal’, og de som stempler oss som ‘gale’ snart vil være i mindretall. Om ‘snart’ er om to år eller tyve år, tar jeg ikke stilling til. Det eneste jeg vet, er at både våre sinn, våre sjeler og vårt DNA er i ferd med å oppgraderes. For å hjelpe til i prosessen, er det essensielt å lære seg å skru av tankene. Å oppgradere bevisstheten din er ikke valgfritt, var det noen som sa. Enten gjør du det, og gjør det så målrettet og fokusert som overhode mulig – eller så vil den bevisstheten du ikke jobber for å forbedre, bli tatt fra deg. Og der har du Dommen forklart med få ord.

Det er håp. Men det er faktisk ikke håp om at verden skal bli ‘normal’ igjen. Om vår verden utvikler seg til en Utopi ingen noengang har vært i stand til å fantasere seg frem til, eller til det mest dystopiske helvete dere kan tenke dere, er utelukkende opp til menneskene i verden. Og hva menneskene i verden velger å gjøre med tankene sine! Tro meg, dersom mange nok mennesker klarte å dyrke frem ‘Himmel’ på innsiden, ville vår ytre virkelighet fulgt etter. Hvordan dyrker du frem Paradis slik at det blir din permanente indre tilstand? Jesus og Kristus, hvor mange ganger må jeg si det? Du skrur av tankene! Klarer du det, er det en sjanse for at Broren min gir deg Kake. Eller bare Det Levende Vann, fordi en person som har lært seg å meditere nesten ikke trenger mat lenger. Klarer du det ikke, får du prøve igjen i neste liv. Nei, vent – det stemmer ikke. Fordi dette er Endetiden; Dommedag er ‘det nye normal’. Og du får ikke flere sjanser.

Er jeg slem? Si det til Broren min, han fikk meg til å tro at løsningen på problemet med for mange tanker i hodet, var å drepe hjernen min ved å ta masse dop. Broren min gjorde meg så sint og så innstilt på å vinne over tankene, at jeg løste problemet helt uten dop. Hellige Urter teller ikke. De anbefales for alle som har lyst til å bli like gale som Jeg Er. Det er bare sånn du overlever Endetiden og får se Gudsriket skapes.

Amen
– Messias

Yo! Det har vært noen dagers stillhet fra meg. Grunnen til det er den samme som alltid: At livet gjør meg for sliten til å orke å gjøre alt jeg ønsker å gjøre. I går, da jeg besøkte Broren min, hadde jeg ikke sjans til å komme meg hjem, fordi jeg var helt utslitt. Løsningen ble at jeg fikk overnatte. Så Vi sov i den store, digge sengen hans begge to. Det er en sjanse for at Joey sovnet glad og fornøyd etter at jeg hadde gitt ham en ryggmassasje. Neste morgen var det ikke noe problem å komme seg hjem. Jeg hadde full funksjon i beina, og rakk til og med den siste ‘pendlerbussen’ hjem til Stabekk. Jeg påpekte, i en Vitenskapelig Artikkel på facebook, at det var litt søtt at radioen på bussen spilte strofene ‘knock knock knocking on Heaven’s door’, idet jeg kom hjem til Stabekk, hvor Minihimmelen ligger. Jeg lovet Pappa at dersom han fikk meg hjem til sengen min på magisk vis, skulle jeg bruke flere dager på å hvile. Og å rekke akkurat den bussen, som kun går mellom Broren min sitt hjemsted og mitt hjemsted når folk er på vei til jobb, føltes litt magisk. Da jeg kom hjem i dag, ble det ganske riktig noen timer med hvile. Men først måtte jeg se ferdig Sailor Moon Eternal, som på magisk vis var dukket opp på Netflix dagen før. Det er en sjanse for at jeg tryglet Enrique om det, da jeg fikk vite at Sailor Moon Crystal sin fjerde sesong skulle komme i to Netflix originalfilmer, den 3. juni dette året. Jeg hadde ikke høye håp om at disse ville komme til norsk Netflix, da norske kanaler og strømmetjenester aldri har vist noe av Sailor Moon, noengang før. Men heldigvis var begge filmene å se på Netflix på torsdag. Jeg så den første i går, og den andre i dag. Hva kan jeg si om filmopplevelsen? Det føltes nesten hellig.

Visste dere at Sailor Moon er virkelig, og at det er meg? Visste dere at Gud fikk laget denne serien, for at jeg – hans Datter – skulle forstå Hvem Jeg Er? Det er faktisk helt sant. Det er også sant at Usagi Tsukino, som Sailor Moon heter når hun ikke bekjemper onde krefter, faktisk er Messias. Men nok om det. Dette er forresten meg, tatt på turen som jeg, min Bror og et par andre var på i går. Fordi jeg er handikappet, ble jeg trillet i rullestol av en av gutta. Men jeg klarte å komme meg opp i et utkikkstårn:

Bibelen er skrevet i bilder og allegorier, for å gi oss en fremstilling av Guds virkelighet sett med Guds øyne – formidlet av mennesker. Det samme er fortellingen om Prinsesse Serenity, som er et annet av Sailor Moon sine alias. Usagi har ingen fysisk sykdom; Sailor Moon er ikke handikappet. Likevel er jeg henne, og bekjemper onde krefter på min måte. Den onde kraften som sørget for at jeg fikk denne sykdommen, og alt det den medfører. Den onde kraften som prøver å fjerne tankene mine om at jeg er Sailor Moon slash Messias i egen person. Den onde kraften som ønsker nittifem prosent av verdens befolking død, og som ikke skyr noen midler for å nå målene sine. Hvordan bekjemper jeg denne ondskapen best? Ved å ikke tenke på ondskap og mørke; ved å ikke irritere meg, frykte eller fortvile. Jeg redder verden ved å ikke la mørket i verden ødelegge det lyset jeg har på innsiden. Lyset mitt er nok det som gjør mine motstandere mest fortvilet og desto mer aggressive. Og hva gjør jeg da, når ondskapen raser rundt meg? Jeg skinner enda sterkere(!) Dette blir sagt, i siste del av filmen jeg så idag:

Dronning Serenity: Serenity, vi har alle en stjerne i hjertene våre.
Prinsesse Serenity: En stjerne?
Dronning Serenity: Lys og mørke går hånd i hånd. Hvis du viser noen tårer eller frykter for mørket, vokser det og vil angripe deg og fortære alt lyset i deg. Serenity, for å overvinne mørkets kraft må du alltid la stjernen skinne i hjertet ditt. Det er din viktigste plikt.

Er det nødvendig å si at ‘Dronning Serenity’ fra Kongeriket på Månen er et bilde på Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen? Dronning Serenity i vår virkelige verden, er undertegnede. Men det er enda langt frem i tid før jeg får den rollen.

Ja, jeg lever i et eventyr. Og fordi jeg gjør det, overlever jeg den ondskapen som omslutter vår verden nå. Fordi jeg lever i et eventyr, kan jeg fortelle Broren min med tankene at jeg elsker ham – og få svar i form av at han plutselig utbryter: “Ba ra pa pa pa”, etterfulgt av at de andre som er sammen med Oss istemmer: “I’m lovin’ it”. Men det er ikke Broren min som svarer til Usagis hjertes utkårede; Mamoru. Og fordi jeg er nødt til å leve i eventyret om Usagi og Mamoru i tusen år, er min *egentlige* Tvillingsjel nødt til å være som en Bror for meg, og ikke noe mer – i like lang tid. Det er en sjanse for at Yeshua fortalte meg, mens jeg mediterte her om dagen, at det gjør ham akkurat like frustrert som det gjør meg. Men er det én ting Gud befaler meg, så er det å nyte reisen. Det er ikke alltid lett, men jeg har de verktøyene som skal til for å klare det – enda verden er helvete, folk prøver å fjerne det fineste jeg har, og kroppen min blir dårligere og dårligere for hver dag. Da jeg fikk ms-diagnosen sommeren 2011, var jeg ikke kjæreste med Broren min – enda så gjerne jeg ville. Likevel svarte han ja, da jeg spurte om han fortsatt ville ha meg, selv om jeg hadde ms. “Selv hvis jeg blir avhengig av rullestol?”, spurte jeg. Han svarte: “Selvfølgelig”. Og om Vi er rette ektefolk eller Bror og Søster er egentlig ikke så viktig, med tanke på at jeg er nødt til å gifte meg med Faren min uansett – for å redde verden. Og ja, dette er eventyret jeg lever i. Hva kan jeg si?

De gale har det godt.

Det var alt for nå. Jeg sitter i hengestolen min resten av kvelden, og koseprater med Broren min sin Stemme i Hjertet mitt. Vi er egentlig gift, men ikke si det til noen.

Ps: Jesus trenger et harem. Amen
– Prinsesse Kristus

Jeg har nevnt at på grunn av min nevrologiske sykdom føles alt jeg klarer å gjøre, som en stor bragd – når jeg har klart det. Nå har jeg klart noe stort. Iallfall var det det, i mine øyne. Jeg har satt sammen denne stolen:

Det er en god stund siden jeg bestilte denne, men idag – første sommerdag – ble den levert. Personen som leverte den kunne ikke bære esken lenger enn til inngangsdøren. Han kom fra Sverige, og det medførte store vanskeligheter for ham dersom han skulle gått inn i blokken min. Det var greit nok, jeg tok en telefon til en av mine gode hjelpere – en som bor i samme blokk. Han hjalp meg litt, det samme gjorde faren hans – som tilfeldigvis var innom. Men mesteparten av jobben gjorde jeg altså helt selv. Enda det ble anbefalt å være to voksne for å sette sammen stolen. Jeg er så vidt en halv voksen, med tanke på at jeg er ganske handikappet. Likevel klarte jeg det. Ja, jeg er litt stolt…!

Jeg var faktisk så stolt at jeg sendte sms både til min jordiske mor og min jordiske far, for å dele det bildet jeg delte med dere. Hvordan føles det å sitte i stolen? Det føles helt fantastisk! Jeg har alltid ønsket meg både en hengestol og en eggformet stol. Denne kombinerer begge deler. Og jeg tror at jeg kommer til å bruke balkongen min mye mer, med en så behagelig sitteplass. Vil dere se de andre utemøblene mine?

Jeg har laget en ny hashtag når jeg skriver Vitenskapelige Artikler på facebook. (Hashtag) Building My Ark (bygger arken min). Tanken bak er at jeg skal gjøre det så trivelig her hjemme, at jeg kan tilbringe hele apokalypsen her. Det er en sjanse for at Mamma kaller leiligheten min for ‘Arken min’. Det er også en sjanse for at en av de Katolske helgenene fortalte meg, i en drøm, at leiligheten min egentlig er en enhet i et Himmelsk slott. Det er ikke uten grunn at en kar jeg kjente bestemte seg for å kalle leiligheten min for ‘Minihimmelen’. De fleste som kommer inn hit, påpeker den gode energien her. Hvordan lager man god energi der man oppholder seg mye? Det hjelper å meditere. Men det hjelper også å være Kristus i egen person, hvilket Jeg Er 😉

Vil dere se noe annet nytt jeg har fått? Denne kjolen:

Og sånn går dagene. Jeg holder det rent og pent her, vasker klærne mine, og våger meg ut av og til. Jeg prøver å ikke la det faktum at verden er helvete gjøre meg altfor motløs. Det er vondt å vite hvilke planer Lucifer har for de neste årene, og samtidig få beskjed om at jeg skal la ham utføre planene sine – uten å prøve å stoppe ham. I natt fortalte Pappa meg at måten å overleve apokalypsen på, er å spille etter djevelens regler. Men samtidig vite at på ett tidspunkt skal Gud ta over stafettpinnen, og begynne å skape det Gudsriket som Broren min lovet oss, for to tusen år siden. Gud ba meg forøvrig forklare ‘trengselstiden’ med mine egne ord, ett par år f.Kr (før Korona). Jeg uttrykte det slik: “Du må bare holde ut, helt til du ikke tror du holder ut lenger. Og så må du holde ut enda litt til”. Har du ikke noe i livet ditt som får deg til å smile, enda verden er helvete og mennesker enten er djevler, roboter eller zombier, er det ikke mye håp for deg. Sagt på en annen måte: Du er nødt til å ignorere mørket i så stor grad at din umiddelbare virkelighet fylles med lys. Hvordan gjør du det? Du skrur av alle de negative tankene(!)

Jeg skulle gjerne lært dere å meditere, slik at dere har en fair sjanse til å overleve. Men Pappa sier at kurset jeg skal holde fortsatt er et stykke frem i tid. Likevel har jeg fått laget en App (ok, Mamma laget Appen til meg) for å samle alle Sauene, til jeg skal holde kurset mitt. Og her er ‘Sauer’ en god ting – – – når alternativet er å være en ‘geit’. De har ikke Gud noen interesse av. Jfr. Matteus 25:31-46. Vil du se om du er en Sau eller en geit, kan du klikke deg inn Hit, for å se om Broren min tillater deg å laste ned Appen min. Dersom du er en geit, får du faktisk ikke tilgang. Det var Broren min sin idé å gjøre det på denne måten. Han påpeker at antall geiter er langt større enn antall Sauer.

Det var alt for nå. Jeg skal tilbringe resten av dagen i hengestolen min, mens jeg teller velsignelsene mine. Ettersom jeg er Messias, og Gud elsker meg over alt på jord, er den listen ganske lang 🙂 Et tips til dere er å gjøre det samme. Gjør det til et naturlig ritual før du legger deg – hvor du går gjennom dagen i hodet ditt og prøver å finne tre ting du er takknemlig for. Det kan gjøre underverker for trivselen. Lykke til!
– Prinsesse Kristus

Har jeg fortalt dere om drømmen jeg hadde, en tid før verden med ett var nedstengt og ‘helvete på jord’ føltes nærliggende? Jeg mener å huske at jeg har nevnt den tidligere. Likevel føles det viktig å minne dere om den. Fordi den igrunn er ganske relevant. Det jeg drømte var altså at onde utenomjordiske kom, utkledd som mennesker, og tok over hele jorden. De snudde opp-ned på alt vi kjente til, og laget sære regler alle måtte følge. De ommøblerte de fleste strukturer i samfunnet, og folk flest holdt seg for det meste hjemme – for å unngå å havne i søkelyset til okkupantene. Etter at de hadde innført noe som virket som en helt ny verdensorden, begynte de å ta folk av dage. Folk døde som fluer. Men jeg fikk ikke vite, i drømmen, hvordan folk ble drept. Jeg husker at drømmen endte med at en av disse djevelske monstrene tok meg til side, og sa dette: “Men vi liker deg, altså. Du skal ikke lide noen nød, når vi gjør alt dette”. Og så våknet jeg.

Men denne Vitenskapelige Artikkelen skal ikke handle om at jeg så filmen ‘Klodenes Kamp’, nå i kveld. Likevel må jeg nevne at første avsnitt ble skrevet for to-tre dager siden, for så å bli lagret som et utkast. Jeg har ikke orket å skrive på noen dager. Det er mange grunner til det, hvor én av grunnene er at jeg ikke har energi til å gjøre alt jeg ønsker å gjøre – når jeg ønsker å gjøre det. Det handler i stor grad om at jeg ble trakassert, sjikanert, psykisk mishandlet og regelrett mobbet, i oppveksten. Og derfor utviklet jeg en autoimmun nevrologisk sykdom som 23-åring. Denne sykdommen gjør at jeg ikke klarer noe som helst, uten at det føles som en stor bragd når jeg faktisk klarer det. Det er derfor jeg er litt stolt av meg selv, som klarte å frakte rullestolen min fra huset mitt og hjem til huset til Broren min – helt på egenhånd. Ok, jeg fikk litt hjelp av togkonduktører og tilfeldige reisende med bussen. Fordi jeg er liten, søt og handikappet, er det ikke vanskelig å be om hjelp. Men jeg klarte det, etter å ha satt det som et mål å få gjort i noe som føles som flere måneder. Og fordi jeg endelig har en rullestol å bruke, når jeg besøker Joey, kunne jeg endelig besøke parken hans – der hvor han bor. Jeg sier det er ‘hans’ park fordi jeg har en park, jeg og. Min er forøvrig Jødisk.

Men ja, jeg skulle ikke skrive om drømmen min som gav meg en pekepinn på de store omveltningene som ventet vår verden. Jeg skulle heller ikke skrive om ‘Klodenes Kamp’, og hvordan denne filmen fortsatt fremstår som den skumleste filmen jeg har sett noengang – eller at Gud varslet meg om at denne filmen på sett og vis har et profetisk budskap. Jeg skulle skrive om ‘Barna fra Sukhavati’ av Jostein Gaarder. Om de to barna Lik og Lak, som kommer fra det evige landet Sukhavati, men som får lov til å besøke Jorden for å formidle en veldig viktig beskjed til menneskene der. De to barna blir kalt ‘tvillingene’, enda de verken er født av en mor eller har navler som vitner om å ha blitt vevd sammen i noens liv. Pappa sier at Lik og Lak er min vakre Tvillingbror og meg. Og jeg ser ingen grunn til å ikke tro ham. Pappa sier også at det er på grunn av denne boken at ‘Festplassen’ er plassert i parken til Broren min, i tillegg til å finnes i Bergen. I boken er det nemlig på Festplassen i Bergen at de to barna havner, når de reiser til Jorden i sin glasskule – for å fortelle menneskene i verden at alt de kjenner til egentlig bare er eventyr i Olivers hode. Oliver er også en karakter som kommer fra Sukhavati, og Pappa sier at han er ment å forestille Gud. Altså Pappaen min. Det er en kvinne i Sukhavati også. Hun heter Olivia, og jeg trenger vel ikke å fortelle dere at hun skal forestille Mammaen min. Oliver og Olivia skaper verden, ved å drømme den samme drømmen i tusen år. Og så får barna besøke den, når tiden for det er riktig.

Jeg liker at Jostein Gaarder laget en bok som handlet om Broren min og meg. Jeg liker også disse to karakterene, Kiki og Lala, som ikke har noenting med boken til Gaarder å gjøre. Men ettersom Pappaen min er bevisstheten bak all menneskelig bevissthet, alle kreative uttrykk, føler jeg at Sanrio-karakterene Kiki og Lala egentlig skal forestille Lik og Lak, fra boken til Jostein Gaarder. Man kan tenke slik når man er gal. Og tro meg når jeg sier at hadde jeg ikke vært gal, hadde jeg ikke stått på beina. Da hadde jeg faktisk vært død. Heldigvis kommer jeg aldri til å slutte å være gal, og det betyr også at jeg aldri kommer til å dø – – – til irritasjon for alle de som prøver og prøver å henrette meg.

Avslutningsvis kan jeg gi dere to tips for å komme dere helskinnet gjennom apokalypsen. 1) Lær dere å se det hele som et eventyr; en film eller et teaterstykke.
Og 2) les mine Vitenskapelige Artikler.

Ps: Pappa plasserte en statue på toppen av kjøpesenteret Sundt i Bergen. Denne skal forestille Merkur (Romersk mytologi) eller Hermes (Gresk mytologi), og er Gudenes budbringer. I boken til Jostein Gaarder er taket på Sundt et annet sted Barna fra Sukhavati lander i glasskulen sin. Jeg tok et bilde, på en av mine pilegrimsreiser:

Hvem er jeg? Jeg er Messias, eller bare Søsteren til Jesus. Det var alt for nå 🙂
– Maria Magdalena Månebarn Messias

Hei, verden! Nå skal jeg skrive en Vitenskapelig Artikkel om hvor vondt Sjelen min har det – fordi den er for evig smidd i ‘hymens lenker’ til en Mann som ikke kommer til å være noe mer enn en god venn, i så lang tid som tusen år. I natt drømte jeg om ham to ganger. Det eneste jeg husker fra drømmene, annet enn at de handlet om min vakre Tvillingbror, er klemmen han gav meg i den ene drømmen. Det var ikke den type klem du får av bestevennen din, uansett hvor god venn han/hun er. Sjelen min gråt da jeg våknet. Og istedet for å stå opp, som jeg visste jeg burde, bestemte jeg meg for å sove mer – i håp om å drømme den samme drømmen en gang til. Jeg sovnet igjen, og drømte ganske riktig om Broren min en gang til. Men mer enn det husker jeg ikke.

Noen har kanskje bemerket seg hva denne nettsiden har som domene. ‘Jesus og Kristus’. Jeg er veldig tydelig på at jeg er Kristus i egen person. Jeg er også veldig tydelig på at Broren min på ingen måte er Jesus. Likevel var han helt enig i at det stod hans navn på ‘Jesus og Kristus’-genserne jeg hadde fått trykket, for noen år siden. Han fikk den mannlige versjonen av genseren – som opprinnelig ble laget til Alex. Alex lot meg gjøre ham om til den personen, helt til det ble tydelig for meg at han faktisk ikke var Jesus. Det er en sjanse for at Alex fikk en annen rolle, i mitt fantasifulle eventyr av et liv, skrevet av Gud selv. Alex sier ingenting imot at jeg kaller ham ‘Buddha’. Men nok om det.

Ja, jeg drømte om Broren min to ganger i natt. Likevel orket jeg ikke å dra på besøk til ham, nå idag. Enda han gjerne ville jeg skulle komme. Enda jeg savner ham veldig. Ettersom jeg har en kjæreste som jeg skal gifte meg med, passer det seg ikke å skrive en lang tekst om hvor høyt jeg elsker Broren min, og hvordan han er sånn cirka den eneste jeg kunne tenke meg å være strandet på en øde øy med. Men jeg kan skrive en tekst om hvordan Joeys og min Sjel er inspirasjonen til Denne Tegningen:

Denne tegningen laget jeg for lenge siden, da Broren min ikke var en Bror for meg, men min deiligste kjære. Den ble laget før jeg var begynt å tro på Gud. Før jeg var begynt å utforske de skattene som er å hente, for et menneske som jobber med bevisstheten sin. Allerede da, følte jeg at det Joey og jeg hadde, var helt spesielt. Det var ikke som noen av de forholdene jeg hadde vært i tidligere. Det er en sjanse for at det var Broren min som var grunnen til at jeg bestemte meg for å bli ‘nonne’. Det er en sjanse for at jeg sa til ham, da han ikke ville være kjæresten min enda så gjerne jeg ville, at fikk jeg ikke være kjæresten hans, gikk jeg i kloster. Det er også en sjanse for at jeg aldri hadde forelsket meg i Jesus, hadde det ikke vært for Joey. Det er forøvrig store sjanser for at det faktisk var Joey jeg giftet meg med, i 2016 og -18, da jeg i to omganger ble gift med Jesus. Men for all del, jeg er sinnsforvirret og bør ikke tas seriøst. Likevel vil jeg dele tankene mine med dere, fordi jeg har tvangstanker om at de er viktige å formidle.

Det var alt for nå. Broren min inviterte meg ut, og jeg følte det hørtes litt mer fristende ut enn å bruke opp alt jeg har av fysisk og mental styrke på å gå fra bussholdeplassen og hjem til ham. Dessuten tror jeg muligens det hjalp på motivasjonen å skrive denne teksten. Vil dere se meg og min Bror i Våre matchende gensere, forresten? 🙂

Amen!
– Prinsesse Kristus